Diagnose Bipolar 2 (Manisk despressiv)!

[Gjest Forelsket!]

Hei.

Har forelsket meg i en person som har denne diagnosen. Har faktisk rukket å bli veldig glad i han, selv om vi ikke har vært sammen så lenge.

Han er nå, etter mye prøving og feiling, riktig medisinert, og er stabil/"normal", altså ingen depresjon eller hypomani. Jeg vet jo at dette er en sykdom han må leve med livet ut, og at han vil kunne være bra i lange perioder, kanskje år. Jeg vet også med sikkerhet, at han vil få perioder med depresjon, og også hypomani. Sånn er denne sykdommen! jeg har lest mange bøker for å sette meg inn i dette, og føler nå at jeg har mye kunnskap på området.

Likevel lurer jeg, er det noen som har erfaringer med å leve med en person som har diagnose Bipolar 2, eller som har opplevd sykdommen på nært hold på grunn av slektninger eller nære venner som har den?

Håper noen kan dele noen erfaringer med meg, og kanskje gi meg råd mht hvordan jeg skal håndtere dette.

Skal jeg tørre å satse?

[tattoopia]

hvis du gjør det så ære være deg. det kommer til å være vanvittig tungt i perioder.

jeg tror jeg ville tenkt meg om to ganger.

å sitte på sidelinja spesielt ved depresjon er helt pyton. man føler seg så ufattelig hjelpeløs. det er helt grusomt. det kan jeg skrive under på.

men hvis du velger å fortsette så vær nå klar over at det er ikke for enhver pris.

jeg hadde ikke klart eller turt for den saks skyld å være sammen med en med denne sykdommen fordi jeg vet hvordan den fungerer.

hvis du kjenner at det går på vettet løs å det vil det nok gjøre spesielt i maniske perioder så trekk deg litt tilbake

lykketil

[Gjest Bellatrix]

Jeg har en venninne med bipolar 2. Når hun endelig fikk riktige medisiner så gikk det mye bedre med henne enn før hun brukte de. Det finnes grader av bipolar 2. Mange klarer å leve helt normale liv. Om du virkelig er glad i kjæresten din, så synes jeg du skal satse på forholdet videre. Det kan blir tøft, men min opplveelse av mennesker med bipolar 2 er i hvert fall at de stort sett er oppegående så lenge de får riktig behandling.

[Gjest *sommerfugl*]

Hadde jeg visst den gang jeg traff min ektemann at han hadde en slik sykdom samtidig som jeg har den erfaring jeg i dag har om hvordan sykdommen til tider virker ville jeg ikke satset men løpt det raskeste bena kunne bære meg i motsatt retning - for gud hjelpe meg som det sliter... Det bryter deg ned på den mest smertefulle måte for så å saaakte bygge deg opp igjen så du er klar til neste nedbrytning, og det helt uten at hverken du eller han har noen form for kontroll.. Ofte ender pårørende selv med en større eller mindre depresjon som må behandles en eller flere ganger gjennom samlivet i følge vår psykriater... Jeg vet jeg elsker han, i gode og vonde dager - jeg tviler aldri på det, derimot tviler jeg på om jeg klarer mer og den tvilen vokser for hver gang.. Men på mirakuløst vis klarer jeg litt til, og litt til osv osv... Hele tiden på randen av stupet men aldri utenfor... i allefall ikke ennå..

Det er vondt å se "signalene" på at nå skjer det igjen, der er vondt å ikke nå inn og avverge det som skjer, det er vondt å leve med redselen for hva vedkommende kan finne på i sine tyngste perioder eller i sine letteste, det er vondt å se hvor fort det svinger og være i senter for herjingene - for der og da er det ikke den syke som er syk - det er verden utenfor med deg i midten.....

Min erfaring er at de gode dagene kan veie opp for de tunge, men det krever - hadde jeg i dag som sagt sittet på erfaringene ville jeg nok valgt å snu og ta en annen retning for meg selv.....

Beklager....

Skulle du alikevel velge å satse må det være med fullstendig visshet om hva du begir deg inn i - for bebreidelse og "skjerp deg" kommentarer er fullstendig uaktuelle..... Og så må du huske at en forelskelse ikke er nok, og at det å bryte i et forhold i en slik sirkel ofte er verre enn om du aldri starter det...

All ære til din kjæreste for at han sier det som det er og er åpen om sin sykdom!! Det er stort av han for han vet best hva han risikerer miste...

Ditt valg - ditt liv, Lykke til....

[Gjest Anonym her]

Er søsken til en med denne lidelsen. H-n har en ektefelle som har stått last og brast med h-n. De har også barn. Sett fra utsida, har de det fint og er glade i hverandre. Sier ikke at det alltid er lett, for det er det neppe. Riktige medisiner hjelper mye, og tilsynelatende er det meste der som i andre familier. Ingen kan spå om framtida, ingen kan si at det ikke blir verre eller bedre-

Mange manisk depresive fungerer helt fint, mange har ansvarsfulle jobber som de faktisk fikser.

Graden av mani / depresjon kan variere i løpet av livet. Ofte er en ung person mer manisk enn depresiv. For en eldre person er det kanskje bare depresjoner. Men dette varierer en hel del. Noen har "utbrudd" hele tiden, andre har bare et par i løpet av livet. Derfor er det jo nærmest invalidiserende for noen, mens andre lever fint med det. Mange maniske personer er svært sjarmerende. De går på så det suser og får ting unna. Vi finner både grundere og sjefer med stor suksess i denne gruppa.

Men, som du sikkert vet, er det en tilstand som kan være arvelig. Dette kan være et skremmende perspektiv for barn av manisk depresive på samme måte som for barn av foreldre med andre alvorlige arvelige tilstander eller sykdommer.

Som mange over har sagt, tenk deg godt om. Vil ikke nødvendigvis råde deg til å droppe han, men det kan bli tøffe tak. Men for all del, det kan det bli med en annen mann og. Hvem har garantier for at en alltid skal være ung og frisk? En drømmeprins kan få kreft, bli alkoholiker, få psykiske problemer, havne i rullestol eller bli drept i en ulykke.

- Og det går an å la forholdet utvikle seg over tid. Dere må ikke gifte dere i morgen og straks gå i gang å produsere barn. Tror jeg ville latt ting utvikle seg naturlig, og det er ting jeg ville hatt større problemer med å gå inn i om jeg skal være ærlig.

Lykke til!

[Sjura]

Jeg er bipolar 2.

Og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke er enkel å leve sammen med. Men jeg har en kjæreste som er helt fantastisk og støtter meg hele veien.

Jeg har gått på medisiner det siste halve året. Det var et nytt liv og en helt annen livskvalitet.

Som Bella sier, det er flere grader av bipolar2. (som er den milde varianten og overhodet ikke må forveksles med det som er kjent som "manisk depressiv")

[Gjest Forelsket!]

Tusen takk for gode, og informative svar, setter stor pris på det!

Jeg har vært åpen med han om at jeg i utgangspunktet har tenkt en del tanker rundt det med å gå inn i et forhold til en som har denne sykdommen, og han var glad for at jeg var/er ærlig om dette.

Men saken er jo at han er en utrolig fantastisk person, og jeg vil på en måte ikke "la han gå" heller.... På den annen side så har jeg heller aldri sett han når han har vært hypoman eller deprimert, kun nå som han er "frisk"...

Vanskelig dette!

Håper flere har erfaringer og råd til meg!

[Gjest Sativa]

Bipolare personer er like forskjellige som mennesker som alle andre. Ting du har hørt om andre bipolare, vil ikke nødvendlgvis være riktig for kjæresten din.

Jo lenger tid man har vært stabil på rett medisin, jo større er sannsynligheten for at det vil fortsette sånn også. Nettverk rundt, tilrettelagt arbeidsplass og kontakt med lege er viktige faktorer.

Å leve et regelmessig liv med tanke på døgnrytme etc er også viktig.

Jeg vet om et par bipolare som ikke greier seg så bra, og jeg vet om mange som er symptomfrie og lever et rikt liv med jobb, utdannelse, barn og familie.

Det er viktig å ikke plukke fram alle fordommer man har når man hører ordet bipolar, de aller fleste slike rykter og oppfatninger er enten sterkt overdrevet eller ikke-eksisterende i virkeligheten.

Alle mennseker kan bli syke og trenge støtte fra kjæresten sin. Det kan like gjerne være en "frisk" person som trenger ekstra støtte i perioder, som en bipolar.

En bipoalr person er gjerne klar over hva som trigger en episode, og hva som kan være tidlige tegn. Jo raskere man får behandling når en episode er underveis, jo større sannsynlig er det at episoden blir mindre alvorlig. (ofte er det omgivelsene som merker at noe er i gjære først)

Lykke til, jeg kan ikke se for meg at dette skal utgjøre en negativ ting i forholdet deres

[Gjest Gjest]

Hadde jeg visst den gang jeg traff min ektemann at han hadde en slik sykdom samtidig som jeg har den erfaring jeg i dag har om hvordan sykdommen til tider virker ville jeg ikke satset men løpt det raskeste bena kunne bære meg i motsatt retning - for gud hjelpe meg som det sliter...

←

Jeg har samme erfaring. Dvs, ikke helt lik... Jeg gjorde det slutt med han, til slutt. Etter altfor lang tid.

Nå hadde eksen min en tendens til å drikke mye alkohol når han var deprimert, så det gjorde selvsagt saken mye verre. Etter 2 år så merket jeg at JEG også ble innesluttet, sliten og nesten deprimert når han var det. Etter enda ett år hvor jeg prøvde å forlate han (selvmordstrusler, destruktive handlinger fra han), så var jeg helt utslitt når jeg endelig fikk revet meg løs.

Selv idag, mange år etter..så har jeg fortsatt ikke tilgitt meg selv. Eller han.. Det er rart å tenke på at jeg aldri hadde vært så forelsket i noen som jeg var i han..

Sorry for de bitre og pessimistiske tankene fra meg. Men jeg skulle så gjerne ønske at jeg selv hadde hørt mer på de advarende rådene jeg selv fikk når jeg innledet forholdet med han....

[moon_angel]

Jeg har samme erfaring. Dvs, ikke helt lik... Jeg gjorde det slutt med han, til slutt. Etter altfor lang tid.

Nå hadde eksen min en tendens til å drikke mye alkohol når han var deprimert, så det gjorde selvsagt saken mye verre. Etter 2 år så merket jeg at JEG også ble innesluttet, sliten og nesten deprimert når han var det. Etter enda ett år hvor jeg prøvde å forlate han (selvmordstrusler, destruktive handlinger fra han), så var jeg helt utslitt når jeg endelig fikk revet meg løs.

Selv idag, mange år etter..så har jeg fortsatt ikke tilgitt meg selv. Eller han.. Det er rart å tenke på at jeg aldri hadde vært så forelsket i noen som jeg var i han..

Sorry for de bitre og pessimistiske tankene fra meg. Men jeg skulle så gjerne ønske at jeg selv hadde hørt mer på de advarende rådene jeg selv fikk når jeg innledet forholdet med han....

←

Jeg har det på samme måte. Er gift med en som er bipolar, men han drikker for å gjøre livet litt "lettere".

Han vet hvor mye dette går utover meg, og han har redusert forbruket. Men likevel sliter dette meg ut.

Kan være utrolig vanskelig. Merker ikke så mye til lidelsen hans, men alkoholen skaper problemer i forholdet vårt. Han er en fantastisk person, og har aldri gjort noe negativt i fylla. (Ikke vold osv.)

Men når han er full er han ikke den mannen jeg elsker. Og jeg føler rett og slett avsky. Greier ikke å skjule mine skuffelser, og har også vanskelig for å stille krav.

Er kjempe sliten, og føler til tider at jeg selv begynner å bli deprimert. Er redd for at jeg selv snart må søke hjelp, for dette "dreper" meg innvendig.

Det er flott at du har lest mye bøker osv for å sette deg inn i det. Jeg er sikker på at det kan fungere, men du må også være klar over at ting kan bli alt annet enn rosenrødt i perioder.

Lykke til !

[Gjest Gjest]

Jeg har en venninne som nettopp har fått denne diagnosen. Hun har nettopp begynt på medisiner, og er fremdeles litt "opp og ned". Hun er ganske "innesluttet" og Har vært noe "fiendtlig" ovenfor de hun er glad i når de prøver å vise at de bryr seg om henne. Og sier at de kan regelrett dra dit peppern gror. Selv om jeg jo vet at hun slett ikke mener dette. Så jeg lurer på om det er "sykdommen" som snakker. Og hva man bør gjøre når en person med Bipolar 2 ser ut til å bli syk, eller hva man kan gjøre for å støtte noen med denne diagnosen best mulig. Jeg kjenner ingen andre (som er åpen om det hverfall) med denne lidelsen, og jeg vil gjerne hjelpe og støtte henne som best jeg kan. Og hun har ikke bedt meg dra dit peppern gror. Men jeg vet hun har sagt det til andre personer jeg vet hun bryr seg om. og Holder av. Så kan noen gi meg noen råd og litt info?

[Gjest AnonymBruker]

Jeg må ærlig si at etter å ha lest dette så føler jeg meg ganske usikker på meg selv og trist.

Er selv bipolar.

Men han har enda ikke sett mine nedturer.

Det som fikk meg nu veldig usikker er pga alle svarene om hvor tungt det er å leve med en som er bipolar og at det er ikke noe man burde gå inn i...

Viss det virkerlig er sånn dere tenker dere som er ilag med bipolare så vil ikke æ utsette han for det, samtidig som jeg ærlig tok kan si æ elske han og vil ikke gi slipp på han...

Så det som jeg tenker på nu er e det bedre å såre meg selv og han å gjøre det slutt før æ "øderlegg han som dere sir" eller å faktisk satse fullt på han som er noe vi begge to vil..

Trur ikke han egentlig skjønner hvordan det er med en bipolar å jeg vet at jeg kan være et helvette til tider. Men han mener han heller vil la tiden vise hva som skjer osv og at jeg skal slutte å tenke sånn her..

Han er heller ikke så veldig glad for enkelte av utsagnene her inne for han mener at det ødelegger selvtilitten til dem som er bipolar å får dem til å bli usikker å trist...

Men samtidig vil jeg gjerne ha svar på det jeg lurer på...

Viss vi bipolare er et "helvette" å leve med i et parforhold, burde jeg heller gjøre det slutt for å ikke skade han psykisk i det lange løp ?

Fustrert pipolar jente

[Gjest AnonymBruker]

Jeg må ærlig si at etter å ha lest dette så føler jeg meg ganske usikker på meg selv og trist.

Er selv bipolar.

Men han har enda ikke sett mine nedturer.

Det som fikk meg nu veldig usikker er pga alle svarene om hvor tungt det er å leve med en som er bipolar og at det er ikke noe man burde gå inn i...

Viss det virkerlig er sånn dere tenker dere som er ilag med bipolare så vil ikke æ utsette han for det, samtidig som jeg ærlig tok kan si æ elske han og vil ikke gi slipp på han...

Så det som jeg tenker på nu er e det bedre å såre meg selv og han å gjøre det slutt før æ "øderlegg han som dere sir" eller å faktisk satse fullt på han som er noe vi begge to vil..

Trur ikke han egentlig skjønner hvordan det er med en bipolar å jeg vet at jeg kan være et helvette til tider. Men han mener han heller vil la tiden vise hva som skjer osv og at jeg skal slutte å tenke sånn her..

Han er heller ikke så veldig glad for enkelte av utsagnene her inne for han mener at det ødelegger selvtilitten til dem som er bipolar å får dem til å bli usikker å trist...

Men samtidig vil jeg gjerne ha svar på det jeg lurer på...

Viss vi bipolare er et "helvette" å leve med i et parforhold, burde jeg heller gjøre det slutt for å ikke skade han psykisk i det lange løp ?

Fustrert pipolar jente

Å herregud, dramaqueen....

Så lenge du har vær åpen om sykdommen, han er klar over hva de innebærer og likevel VELGER å være sammen med deg, hva er probleme da?

Du kan ikke umydiggjøre kjæresten din, han er et voksent menneske som bør være istand til å vurdere, ta sine egne valg samt konsekvensene av dem.

[Gjest AnonymBruker]

For en god stund tilbake da jeg var kjæreste med en som hadde en venn som har denne diagnosen - Og det var en periode hvor vi bodde på hverandre ( pga min daværende kjærstes reising og lite tid til vanlig med meg, og vennen sto uten kåk da ). Og han hadde i tilegg ett stort forbuk av alkohol til tider. Samme gjaldt da min daværende kjæreste som også hadde perioder hvor han drakk mye, så da ble det jo mye alkohol inne i bildet. Helt ærlig, i disse periodene var det veldig vanskelig å være i samme hus som disse - Og i tilegg ha nok med min egen kåk, bikkje og katte og mine ting som plaget meg. Ja, han er verdens snilleste gutt - Mange fine egenskaper, men en person med denne diagnosen ig disse periodene er ikke helt enkle å leve med uansett hvordan du vrir og vrenger på det. Mennesker er ulike, ja - Greit nok, men likevel så har disse menneskene med bipolar noe til felles: Når de virkelig er utenfor så synker de så langt ned de kan komme. Det går uansett utover en eller annen. Forskjellen med denne vennen var at han tok medesiner i perioder og ga fullstendig faen noenganger.. :S Jeg vet utifra erfaring at jeg hadde ikke håndtert ett følelsesmessig forhold med en som har bipolar, med tanke på vesla mi som kommer nå og at jeg har nok å rydde opp i selv. Men jeg fungerer heller bedre som en god venn og støttespiler der i steden, føler jeg... Og trekker meg heller tilbake når stormen herjer som værst. Man lærer utifra erfaring...

[Gjest Ida]

Jeg må ærlig si at etter å ha lest dette så føler jeg meg ganske usikker på meg selv og trist.

Er selv bipolar.

Men han har enda ikke sett mine nedturer.

Det som fikk meg nu veldig usikker er pga alle svarene om hvor tungt det er å leve med en som er bipolar og at det er ikke noe man burde gå inn i...

Viss det virkerlig er sånn dere tenker dere som er ilag med bipolare så vil ikke æ utsette han for det, samtidig som jeg ærlig tok kan si æ elske han og vil ikke gi slipp på han...

Så det som jeg tenker på nu er e det bedre å såre meg selv og han å gjøre det slutt før æ "øderlegg han som dere sir" eller å faktisk satse fullt på han som er noe vi begge to vil..

Trur ikke han egentlig skjønner hvordan det er med en bipolar å jeg vet at jeg kan være et helvette til tider. Men han mener han heller vil la tiden vise hva som skjer osv og at jeg skal slutte å tenke sånn her..

Han er heller ikke så veldig glad for enkelte av utsagnene her inne for han mener at det ødelegger selvtilitten til dem som er bipolar å får dem til å bli usikker å trist...

Men samtidig vil jeg gjerne ha svar på det jeg lurer på...

Viss vi bipolare er et "helvette" å leve med i et parforhold, burde jeg heller gjøre det slutt for å ikke skade han psykisk i det lange løp ?

Fustrert pipolar jente

Noenganger må man bare tåle å høre hvordan andre tenker om mennesker med bipolar, og som har opplevd å levd med en selv. For vi som står på utsiden gjør ikke annet enn å stå på tå og hev for diagnosen, og det er faktisk ikke lett det heller.. Så om han missliker ærlige svar, og kommentarer så får han misslike det. Og hva du velger å gjøre er opp til deg selv. Alle har ett valg! Reagerer også på at du skader han i det lange løp hvis du forstsatt er sammen med han, og faktisk har denne diagnosen selv - Da virker det på meg som at han ser ikke deg - Men kun seg selv! Konklusjoen der da er egoisme! Den eneste du skader i det lange løp er deg selv! Som jeg har skrevet under, jeg har levd selv med person av denne diagnosen, og det er jaggu ikke lett... Han var ikke den letteste typen heller, men faktisk den snilleste når han var gode dager... Jeg takler vennskapet, men har funnet en løsning for meg som å trekke meg tilbake når vonde perioder dukker opp. Men er å nå på telefoner, fb, eller you name it!!!!

Finn heller ut hva som er det beste for DEG, og ikke for han!!! Uansett hvor glad u er i gutten så må helsa di komme foran....

[Gjest AnonymBruker]

X-en min er bipolar. Sugde livsgnisten ut av meg! Jeg var nødt til å plukke opp restene av meg selv innimellom slagene. Først nå i etterkant ser jeg hvor ille det faktisk var. Kunne aldri ha vært sammen med en bipolar igjen. Er så glad for at vi aldri fikk barn sammen, ville aldri ha valgt en bipolar barnefar til mine barn!

Jeg hadde løpt så fort jeg kunne i motsatt retning, om jeg var deg! Jeg løp åtte år for sent

Nå er jeg sammen med verdens herligste mann. Og først nå skjønner jeg hva det vil si å være i et godt forhold!

[Gjest sonati]

Jeg er sammen med en bipolar 2 nå, vi nærmer oss et år sammen.

Det viktigste er å være der for han/hun så mye du kan. Jeg angrer ikke et sekund på at jeg ble sammen med han! Han er det beste som har skjedd meg, at han er bipolar er bare en bagatell i mine øyne. Han er perfekt for meg.

Jeg syns ikke alle skal være så negativt innstilt denne lidelsen innpå her...

[Gjest AnonymBruker]

Kjæresten min er bipolar 2 og noe flottere menneske skal man lete lenge etter Han bruker medisiner og har ingen symptomer. Da vi var på helgetur og han hadde glemt disse så så jeg han hadde indre uro, men jeg spurte og han sa som det var at han var urolig og jeg lot han være så han kunne pussle med sitt og få være i fred. No problem.

[Gjest Tromsø]

Er selv Bipolar å gravid akkurat nu.

Ikke har æ type eller noe men har aldri hatt det så bra som nu.

Og etter ungen er kommet så går æ rett over på medisiner igjen..

Handler vell egentlig bare om å ha faste rutiner på hverdagen.

Kan vell ikke si æ har vært den beste å ha med å gjøre men i det lange løp så var det æ som gikk ut av et evt forhold. Men det pga æ selv valgte det. Enkelte av dæm æ har vært sammen med har vært veldig trist og overhode ikke enig i mitt valg da...

Så ikke alle bipolar er et helvette å leve sammen med, men det kommer jo spessielt ann på om den person da er bestemt på faste rutiner å evt medisin for å dempe diagnosen...

Mener selv at diagnosen er en bagatell å skal ikke sees som et skremmsel...

Eneste "bivirkningene" mine er at når jeg gikk uten medisin å ble "syk" så ble jeg EXTREMT deprimert...

Men igjen, bipolar er et samlingspunkt som legene setter deg på viss dem ikke egentlig er helt sikker...

Vet om ei jente som og er bipolar som legene mener men hun er stikk motsatt av meg igjen, hun er extremt høyt oppe hele tiden 24/7 men tror jo da også at leger av alle slag og politiet er ute etter ho osv..

Neeeei, ikke sett alle bipolare under samme kam....

Å ikke vær redd for å fortelle en evt partner om diagnosen... Jo mer du forteller med en gang, jo fortere kan han velge om han vil satse før følelsene kommer for langt...

Mitt motto som jeg bruker å si er:

Ta meg for den jeg er, eller bare gi faen..

Brukte min diagnose mye i fleip til min forige partner.

Spurte han rett ut om koffer han enda ikke hadde gått fra meg for æ kunne jo gitt en gråstein grunn til å henge seg pga mine feiler å mangler... Så flirte han nu bare å spurte om ikke æ kunne bli mere sånn som dæm skriver på nett om hvordan bipolare oppfører seg så kunne han kansje vurdere det

Hehe, neeeei...

Ikke alle er et helvette å leve med PUNKTUM.. =)

[Perelandra]

Jeg er bipolar 2.

Og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke er enkel å leve sammen med. Men jeg har en kjæreste som er helt fantastisk og støtter meg hele veien.

Jeg har gått på medisiner det siste halve året. Det var et nytt liv og en helt annen livskvalitet.

Som Bella sier, det er flere grader av bipolar2. (som er den milde varianten og overhodet ikke må forveksles med det som er kjent som "manisk depressiv")

Jeg tror det er viktig å avklare dette enda en gang Bipolar 2 er IKKE det samme som manisk-depressiv! Det som tidligere ble kalt manisk-depressiv lidelse heter nå bipolar type 1

Her er noen linker som gir nærmere informasjon:

http://www.ressursklinikken.no/bipolar/bipolar.htm

http://no.wikipedia.org/wiki/Bipolar_lidelse

http://www.nettdoktor.no/sykdommer/fakta/maniskdepressiv.php