Bare bekymringer og kveldstanker fra meg...

[Mislykka 18 åring]

Hei...

Skriver igjen jeg. grei side dette...

Vel, denne dagen har på en måte vært litt bedre. Nettopp sett to filmer om spiseforstyrrelser som jeg lånte på biblioteket i morges. Etter å ha sett dem er jeg enig at jeg nok også har en slik forstyrrelse. De sa så mye som var så utrolig likt mine egne tanker. Hadde bare lyst å gråte. Samtidig var det godt å vite at jeg ikke er den eneste som sliter sånn med mat, av alle ting.

Sitter her og er redd. Jeg er redd for alt. Mest av alt for å legge på meg. Kjenner på lårene mine og kjenner at de er slaskete og store. Er redd for at jeg skal overspise i morgen igjen, eller kanskje allerede i natt. redd for at mamma eller pappa vil snakke med meg om maten igjen... Redd for psykologtimen på mandag. Har bestemt meg for å si at jeg trenger hjelp med maten da. Pleier ikke tørre å si noe om maten hos ham. Men på mandag skal jeg. Jeg er redd for at vekten er feil og at jeg egentlig veier 20 kg mer enn den viser. Jeg er redd for å våkne og at buksene ikke skal passe. Jeg er redd for at jeg skal bli skadet på noen måte så jeg ikke kan trene. Jeg er redd for å være alene. Jeg er redd for å møte andre... Jeg er redd. Urolig.

Etter å ha sett de filmene klarte jeg å sette litt flere ord på hva det er som får meg til å overspise. Det er en uro inni meg. det er felles for alle gangene jeg overspiser. Skjønte det først i kveld. Jeg er redd for den uroen.

Skulle så gjerne hatt noen å prate med. Egentlig har jeg jo både venner, familie og behandlere, men klarer ikke prate med noen av dem på den måten. Føler alltid at jeg blir misforstått...

Mamma er den som skjønner meg minst. Hun kjefter bare. Når hun merker at jeg har spist opp et eller annet blir hun så sint. Som om jeg ikke har grusom dårlig samvittighet fra før. Blir så skamfull når hun kommenterer det. I alle offentlige besøk pleier mamma og pappa og le av at jeg ikke spiser mat med kalorier.... På den måten blir det alltid krangel og diskusjon i besøker.

jeg er bekymret for kroppen min også. Har ikke hatt mensen på veldig lenge, og ikke regelmessig på over to år. Har veldig mye magesmerter og ofte omvendt feber som jeg kaller det. Har hatt temperatur på 34.0 grader og likevel svettet. jeg er ofte svimmel og ser stjerner. Har blåmerker på kroppen og tærne er oppsprukne og blodige av for mye trening. Jeg har hvilepuls på 39. Huff nå tar jeg visst helt av i bekymring her.... Får roe meg ned. Det er ikke noe farlig. Skyldes bare at jeg trener en del og at jeg er tykk.

Noen spurte hvor høy jeg var. Tror jeg er rundt 175. var i hvert fall det sist jeg målte meg.

Hadde vært kjekt å skrive mail med noen her inne, om dte er noen som er interessert. Skal prøve å la være å klage og syte like mye...

Ha en god kveld.

Takk for at denne siden finnes! :(

[Kid-a]

Uff, jeg kjenner meg så igjen i det du skriver, lille venn... har vært der selv, og er der fortsatt innimellom. Har ingen gode råd akkurat nå, bortsett fra at du må prøve å være ærlig. Det er veldig viktig dersom noen skal kunne hjelpe deg.

Ville bare ønske deg lykke til, og gi deg en god klem -*klemmer forsiktig*

Og bare send meg mail eller pm, adressen står i profilen.

Kid-a

[turvid]

Jeg skjønner nok hvordan du har det, spesielt i forhold til familien, men du må nok tro på at noen profesjonelle kan hjelpe deg, jeg mener du MÅ tro! Eller du kan kontakte meg så jeg kan fortelle deg hvordan det er å ha kommet over denne kneika, som så mange sliter med. Du er ikke alene i allefall

Forresten: jeg hører på Eidsvåg jeg også....

[Skusla]

Det høres ikke ut som om foreldrene dine helt forstår alvorligheten med denne sykdommen din...

Jeg ønsker deg lykke til jeg hvertfall og ikke minst på legetimen. Det er et lys i tunnellen, og jeg forstår hvor redd du er ( tro meg, har vært der selv) men man kan bli frisk og få et normalt forhold til kroppen sin.

Jeg hadde også stoooore problemer med å snakke til venner, familie og psykologer men etterhvert så ble det bedre, det var værst de første gangene. Den lureste du betror deg til er en som er utdannet og vet hva du snakker om og som kan hjelpe deg...

Lykke til da

Klem fra meg

[Tusenfryd]

Det beste rådet jeg kan gi deg er å følge opp med psykologen din, ta i mot den hjelpen du blir tilbudt, og kanskje ta kontakt her:

www.iks.no