Endelig 18. Voksen?

[Gjest Gjest]

La oss si at en person er 18 år.

H*n velger å avslutte sin skolegang - selv om h*n ikke er ferdig med utdannelsen.

H*n begynner istedenfor på et opplegg gjennom Aetat der h*n jobber 3 dager i uken med lønn, og har en form for kurs/ utdannelse de 2 siste dagene.

Regnes personen som en voksen da - siden h*n tjener egne penger, og har valgt en vei utenom den vanlige utdannelsesformen?

Står man da selv ansvarlig for seg selv på lik linje med andre voksne som er ferdig med sin skolegang?

Vet selvsagt at lønnen for 3 dagers arbeid neppe kan forsørge noen, men når regnes man som voksen - selv etter at man har begynt å ta voksne valg?

Etter dagens samfunnsnormer opphører jo foreldrenes forsørgeransvar når barna er 18 år, eller til endt utdannelse.

[Gjest fluesmekker]

Det spørs da også på personen selv. Personligheten, måten han/hun oppfører seg. Oppfatter personen seg selv som voksen?

Jeg er snart 20 og selv om jeg forteller ungene i barnehagen jeg jobber i at jeg er voksen, regner jeg ikke meg selv om voksen i den forstand. Men så er ikke det å bli voksne noe særlig mål for meg akkuat nå "Voksen" må jeg vel kalle meg når jeg får mann og hus og bil og unger.

[Far til 2]

Det er vel avhengig av om du samordner din siste setning ("forsørgeransvar") med din første setning ("voksen").

Jeg regner med som voksen, men mine foreldre regner meg fortsatt som deres "barn". De har ikke lenger "forsørgeransvar" men ville sikkert stilt opp om jeg kom ut i en økonomisk knipe selv om jeg er "voksen".

Det jeg forsøker å si er at det er umulig å si hva som er riktig og galt utifra de ordvalg du bruker. Dessuten er det helt klart avhengig av "øynene som ser". Noen er veldig strenge på slike definisjoner. Andre kan ikke definere de to beskrivelsene i hele tatt.

[Daria]

Jeg begynte å kalle meg voksen da jeg flyttet hjemmefra og fikk egen økonomi. Men jeg vet at dersom jeg av en eller annen grunn ville fått økonomiske problemer, ville fortsatt foreldrene mine stilt opp...

Og hadde jeg prøvd et lignende stunt som det du skisserer med å avbryte skolegangen da jeg fylte 18, hadde det nok blitt månelyst i heimen -myndig eller ikke...

[Gjest ts]

Det er vel avhengig av om du samordner din siste setning ("forsørgeransvar") med din første setning ("voksen").

Jeg regner med som voksen, men mine foreldre regner meg fortsatt som deres "barn". De har ikke lenger "forsørgeransvar" men ville sikkert stilt opp om jeg kom ut i en økonomisk knipe selv om jeg er "voksen".

Det jeg forsøker å si er at det er umulig å si hva som er riktig og galt utifra de ordvalg du bruker. Dessuten er det helt klart avhengig av "øynene som ser". Noen er veldig strenge på slike definisjoner. Andre kan ikke definere de to beskrivelsene i hele tatt.

←

Det var kanskje litt dumt formulert ja.

Å mine foreldre regner også meg som deres barn. Bestemor regner sine barn (som har passert 60) som sine barn. Så man slutter nok aldri å se på avkommene sine som barn:ler:

La oss heller si det sånn at når kan det forventes at man tar ansvar for egne valg og handlinger? Når forventes det at man skjønner at med voksenlivet følger det endel ansvar å situasjoner som ikke alltid er like morsomt?

Hvor lenge kan vi forvente å surre rundt i vår egen verden, å samtidig regne med at foreldrene tar den økonomiske biten for oss, selv om vi selv anser oss for såpass voksne at vi lever livet slik vi vil, og ikke nødvendigvis følger foreldrenes regler eller vilje?

Var dette lettere å skjønne?

[razmatazz]

Grensen mellom barn/ungdom og voksen er veldig flytende. I utgangspunktet er man vel per definisjon voksen når man blir 18, altså myndig. Jeg ville kanskje heller sagt at man er voksen når man ikke lenger er "avhengig" av foreldrene (selvom dette er et diffust begrep). Kanskje når man har flyttet hjemmefra? Synes uansett det er uavhengig av om man har inntekt eller ikke. Jeg hadde deltidsjobb fra jeg var rundt 15 år gammel, men anså meg selv ikke som voksen da.

[Gjest ts]

Men jeg vet at dersom jeg av en eller annen grunn ville fått økonomiske problemer, ville fortsatt foreldrene mine stilt opp...

←

Tror nok de fleste foreldre stiller opp å hjelper sine barn etter evne om de skulle komme opp i vanskelige situasjoner.

Men hvor lenge skal man kunne bo hjemme uten å betale for seg og samtidig kalle seg voksen, gjøre som man selv vil, tjene egne penger som man bruker på seg selv osv.

Når kan man begynne å stille krav når en person tar voksenavgjørelser, men ikke oppfører seg som en voksen?

[Gjest gjest1]

Tror nok de fleste foreldre stiller opp å hjelper sine barn etter evne om de skulle komme opp i vanskelige situasjoner.

Men hvor lenge skal man kunne bo hjemme uten å betale for seg og samtidig kalle seg voksen, gjøre som man selv vil, tjene egne penger som man bruker på seg selv osv.

Når kan man begynne å stille krav når en person tar voksenavgjørelser, men ikke oppfører seg som en voksen?

←

Dette spørs jo helt på foreldrene, hvor lenge de tillater ungen å bo der uten å betale elelr hjelpe til økonomisk.

Er man student, syns jeg det er greit at de evt slipper å betale, men jobber de heltid, tjener såpass med penger, syns jeg det er greit at de kan betale en liten husleie eller hive i penger til mat i det minste. Eller at da er det på tide at de flytter ut og kan klare seg selv.

[Gjest ts]

Grensen mellom barn/ungdom og voksen er veldig flytende. I utgangspunktet er man vel per definisjon voksen når man blir 18, altså myndig. Jeg ville kanskje heller sagt at man er voksen når man ikke lenger er "avhengig" av foreldrene (selvom dette er et diffust begrep). Kanskje når man har flyttet hjemmefra? Synes uansett det er uavhengig av om man har inntekt eller ikke. Jeg hadde deltidsjobb fra jeg var rundt 15 år gammel, men anså meg selv ikke som voksen da.

←

Det jeg har uthevet synes jeg var veldig godt sagt.

Er klar over at det er mange som har deltidsjobber mens de er under utdannelse, men den dagen vil komme der man er ferdig men skolegang. Hva da?

Skal man fortsatt kunne bo hjemme uten å ta ansvar for økonomi eller regler i heimen?

[Gjest ts]

Er man student, syns jeg det er greit at de evt slipper å betale, men jobber de heltid, tjener såpass med penger, syns jeg det er greit at de kan betale en liten husleie eller hive i penger til mat i det minste. Eller at da er det på tide at de flytter ut og kan klare seg selv.

←

Som student har man selvsagt ikke muligheten til å tjene såpass at man kan finansiere studier, betjene boutgifter, kjøpe mat, klær osv.

[Gjest gjest1]

Som student har man selvsagt ikke muligheten til å tjene såpass at man kan finansiere studier, betjene boutgifter, kjøpe mat, klær osv.

←

Det er da mange studenter som ikke bor hjemme lenger!

[Gjest ts]

Det er da mange studenter som ikke bor hjemme lenger!

←

Men når kan man da forvente at de er såpass voksne at de tar ansvaret selv og ikke overlater det til foreldrene da?

[Gjest gjest1]

Vel, jeg hadde ikke akseptert å ha barnet mitt boenes hos meg til det var 30. Jeg mener at så snart du tjener penger selv til å klare deg, eller når det er på tide at du burde klare deg (det vil vel bli et sted mellom 20-25 for meg) så forlater du redet og finner deg noe eget.

[Gjest Gjest]

Når kan man begynne å stille krav når en person tar voksenavgjørelser, men ikke oppfører seg som en voksen?

←

Dersom personen tar voksenavgjørelser, så stiller man også voksne krav til vedkommende. Dersom personen ikke takler det er det hans/hennes problem.

[Gjest Gjest]

Men når kan man da forvente at de er såpass voksne at de tar ansvaret selv og ikke overlater det til foreldrene da?

←

Fra man er 18. Samfunnet vårt er lagt opp slik at alle skal kunne klare seg selv, fra de er myndige.

[Gjest gjest1]

Å stå til ansvar for mine handlinger har jeg alltid måtte gjøre, og i økende grad etter at jeg fylte 18 år.

Økonomisk får jeg fortsatt litt støtte hjemmefra, og da jeg bodde hjemme (men var over 18år) bodde jeg gratis (jeg er fortsatt student). Reglene hjemme må følges utansett hvor gammel jeg blir (bodde hjemme en periode i fjor og var da 24 år, og måtte også da følge husreglene. Selv om de selvsagt var endel oppmyket i forhold til når jeg var tenåring).

Men, husker jeg snakket med mine foreldre om det for lenge siden - om at hvis jeg fortsatt bodde hjemme og valgte å slutte å studere og begynne å jobbe i steden så skulle jeg selvsagt få bli boende, men da hadde de forventet at jeg bidro noe økonomisk. Så å kreve en liten husleie synes jeg ikke er urimelig.