Hemmelig bryllup

[Gjest Gjest]

Mulig dette har vært oppe her før, men får ikke søk til å virke

Er det noen av dere her inne som har hatt et hemmelig bryllup, dvs først fortalt det til familien når det var vel overstått? Hvordan reagerte de nærmeste? Vår grunn til å vurdere det er dels et ønske om å ha det helt enkelt uten utagerende festing (vil være nesten umulig å gjennomføre hvis familien involveres), dels et litt blandet forhold til familien for en av oss (meg). Han på sin side sier han er trygg på å bli tilgitt av familien sin

For min del er det ikke akkurat snakk om åpent fiendskap i familien. Men blant annet foreldre som ikke er helt gode venner, og en mor som aldri synes noe er bra nok. Hun er mer enn troendes til å si at jeg ser tjukk ut i brudekjolen, for å si det slik. Høres egentlig verre ut enn det antagelig menes, men hun er definitivt en ærlig person. Og jeg er kanskje litt rar, men synes bryllupsdagen er en privat begivenhet. Så det ender sannsynligvis med at vi tar det i hemmelighet utenlands. Hvordan ville dere reagert som familie?

PS. Vi er ikke tenåringer som rømmer, men i 30-årene begge to

[Pastor Knut]

Mulig dette har vært oppe her før, men får ikke søk til å virke 

Er det noen av dere her inne som har hatt et hemmelig bryllup, dvs først fortalt det til familien når det var vel overstått? Hvordan reagerte de nærmeste? Vår grunn til å vurdere det er dels et ønske om å ha det helt enkelt uten utagerende festing (vil være nesten umulig å gjennomføre hvis familien involveres), dels et litt blandet forhold til familien for en av oss (meg). Han på sin side sier han er trygg på å bli tilgitt av familien sin 

←

Jeg har indirekte erfaringer med "hemmelige bryllup" i den forstand at jeg har viet brudepar der den øvrige familie ikke var invitert eller orientert. Det er tre ting å si: 1) et bryllup er noe dere inngår mellom dere og med samfunnet. Det kan derfor ikke være uoffisielt og hemmelig i egentlig forstand. Dere må i det minste ha et par vitner med. Det vil altså være noen som vet og noen som ikke får vite. 2) Hvis vitnene står familiene nær, da utsetter dere vitnene for press. Det må dere ta med i betraktning. 3) Dere må også ta med i betraktning at familiemedlemmene vil reagere forskjellig på at dere har holdt dem utenfor. Noen kan oppfatte det som en anklage for et eller annet, noen vil bli fornærmet, andre kan synes det er greit, andre vil forstå og akseptere ... osv. Det er en spent situasjon når dere skal røpe hemmeligheten, denne spenningen kan gå ut over både dere og vitnene. Men det kan også gå greit. Det er ingen fasit. Folk er forskjellige.

Når dette er sagt, så har du helt rett i at dere er gamle nok til selv å bestemme hvordan dere vil ha dere bryllup. Det er ingen andre enn dere som bestemmer dette. Og dere er i den fulle rett til å si i fra og å la være å si i fra.

Mitt råd som indirekte deltaker i slike bryllup, er at åpenhet er bra, men ikke alltid det beste allikevel. Dere må veie for og imot, og dere må være meget klar over at hemmeligheten ikke vil forbli en hemmelighet. Det er umulig. Kanskje det lureste er å tenke over hvordan tingene blir når hemmeligheten må røpes, mer enn å fundere på hvordan andre har opplevd slike ting eller om dere skal ha det hemmelig. Hvordan andres bryllup har vært, vil aldri bli det samme som deres. Og andres familier, vil aldri bli de samme som deres.

Mvh. Knut.

Pastor.

[Gjest Gjest]

Takk for gode råd pastor Knut

Ang. vitner, må disse være kjente av brudeparet, eller kan det være noen fra stedet man gifter seg?

[Gjest Gjest]

Hei

Jeg giftet meg uten å fortelle det til familien.

Mulig reglene er annerledes nå, for dette er noen år siden, men vi giftet oss i Norge, og i kirken, men ikke i vår egen menighet.

Vi kontaktet presten i den kirken vi ville gifte oss i, og fortalte at vi ville ha en privat seremoni.

Du må ha forlovererklæringer - dvs en erklæring fra noen som kjenner dere om at dere ikke allerede er gift eller er utilregnelige.

De som skriver disse erklæringene trenger ikke være til stede i bryllupet.

Du må ha to vitner til selve vielsen. Hvis du gifter deg i kirken kan det være kirkjetjeneren og organisten - som i vårt tilfelle. Hvis du gifter deg på et sorenskriverkontor eller en ambassade er det helt greit å bruke ansatte der som vitner.

Vi gjorde dette fordi vi allerede hadde bodd sammen lenge og hadde barn - syntes ikke dette var noe å styre med. Ingen konflikter i familien.

Familien syntes det var koselig, men noen følte seg nok litt snytt for at de ikke fikk være med - men ikke noe de ikke kunne leve med.

Det er DERES bryllup. Dere gjør som dere vil. Tenker det går bra så lenge dere ikke sier eller hinter at dere gjør det på denne måten fordi familien er vanskelig. Si heller at dere syns det var mest romantisk å ha det for dere selv. Lykke til

[Pastor Knut]

Takk for gode råd pastor Knut   

Ang. vitner, må disse være kjente av brudeparet, eller kan det være noen fra stedet man gifter seg?

←

Normalt er det slik at forlover og vitne er samme person, altså at forloveren opptrer som vitne under vielsen. Men siden dere tenker på å reise utenlands og vie dere i hemmelighet, regner jeg med at det er slik at forloverne ikke blir med. Det betyr at dere godt kan finne to vitner på stedet der dere gifter dere, og ofte er det slik at sjømannskirken, ambasaden eller konsulat kan stille med to vitner (men ikke alltid, så undersøk på forhånd). Men - og det er veldig viktig: Siden vitnene og forloverne ikke er samme personer, _må_ dere sørge for å ha forlovere som kan underskrive forlovelseserklæringen. Din forlover må kjenne deg og forloveren til din tilkomne må kjenne h*n. Dere må altså uansett involvere minst to personer som kjenner dere godt. Og siden disse erklæringene som skal fylles ut bare er gyldige i fire måneder, må dere i teorien regne med at disse personene som skal involveres som forlovere, kan bli nødt til å holde alt hemmelig i like mange måneder. Så hvis forloverne står nær familiene deres, da ser du dilemmaet og det press disse utsettes for. Slike vurderinger må du ta med i betraktning.

Mvh. Knut.

Pastor

[Gjest Gjest]

Men - og det er veldig viktig: Siden vitnene og forloverne ikke er samme personer, _må_ dere sørge for å ha forlovere som kan underskrive forlovelseserklæringen. Din forlover må kjenne deg og forloveren til din tilkomne må kjenne h*n. Dere må altså uansett involvere minst to personer som kjenner dere godt.

←

Hvor godt må de kjenne oss, og hvordan kontrollerer myndighetene dette? Kan jo få noen bekjentskaper som ikke kjenner familiene

Hadde ikke ventet å få råd av en prest her inne, men kvinneguiden kan visst brukes til så mangt

[MAcy]

Takk for gode råd pastor Knut   

Ang. vitner, må disse være kjente av brudeparet, eller kan det være noen fra stedet man gifter seg?

←

Vitnene må ikke være kjente av brudeparet. Jeg har vært vitne i et bryllup der jeg ikke kjente de som giftet seg. jobbet i kirka som kirketjener og måtte signere papirer på at jeg var vitne for brudgommen.

[Gjest Piper]

Ingen som kontrollerer noe som helst, så det kan være bekjente av dere.

[Pastor Knut]

Hvor godt må de kjenne oss, og hvordan kontrollerer myndighetene dette? Kan jo få noen bekjentskaper som ikke kjenner familiene 

Hadde ikke ventet å få råd av en prest her inne, men kvinneguiden kan visst brukes til så mangt 

←

He he ... hyggelig å kunne hjelpe, og trenger du noen til å vie dere, så vet du nå om en prest. Jeg kan vie dere oppe på en flaggstang, om det så skal være :-)

Men tilbake til forloverne. Myndighetene kontrollerer ikke hvor godt forloverne kjenner dere, men siden forloveren underskriver sin erklæring på "ære og samvittighet" (er det ikke det det heter, mon tro) og står juridisk ansvarlige med sine underskrifter, så er det jo vanlig at de som er forlovere kjenner dere så godt at de kan fylle ut det skjemaet du finner her: http://odin.dep.no/bld/norsk/dok/p30006288...002/dok-bu.html Går du til rubrikken for "forlovelseserklæring", da ser du det skjemaet som forloveren forplikter seg på. Har dere venner som kan underskrive opplysningene på skjemaet, da har dere også forlovere.

Mvh. Knut.

Pastor.

[Pastor Knut]

Ingen som kontrollerer noe som helst, så det kan være bekjente av dere.

←

Det må være bekjente som er villige til å underskrive på forlovelseserklæringe at vedkommende kjenner den h*n er forlover for _godt_. Jeg er usikker på om det er juridisk presedens for definisjonen av "godt" her, men godt må i alle fall kunne sies å være bekjentskap som har vart over en viss tid. Ellers har du helt rett i at ingen kontrollerer dette, men samtidig er det slik at underskriveren av forlovelseserklæringen vet at feilaktige opplysninger kan medføre fengsel. Det er altså i forloverens egeninteresse at vedkommende føler på seg at h*n kjenner brud/brudgom godt nok til å innestå med sin underskrift.

Mvh. Knut.

Pastor.

[Gjest Gjest]

Siden det bare står "kjenner godt" er det vel mange som kan komme innenfor den kategorien. Venner, bekjentskaper, kolleger etc. Det står ingenting om slektskap. De fleste kjenner jo godt mange som ikke kjenner familien. Så det skulle ikke være noe problem. Forstår at det derimot kan bli et problem hvis man velger noen i familien, slik at disse får vite mens nærmeste familie ikke vet noe.

[Gjest Gjest]

Hadde ikke ventet å få råd av en prest her inne, men kvinneguiden kan visst brukes til så mangt 

←

Ikke prest, men pastor - det er to helt forskjellige ting.

[Pastor Knut]

Ikke prest, men pastor - det er to helt forskjellige ting.

←

Nei, der tar du feil. Prest og pastor er samme ting, men forskjellen er at pastoren ikke pleier å jobbe i Den norske kirke. Vedkommene er prest et annet sted. Skjønt nå som Metodistkirken og Den norske kirke har inngått avtale om utveksling av prester, så jobber også en og annen pastor i Den norske kirke. I gamle dager ble forresten prester i Den norske kirke også kalt pastorer. Og det skjer innen Den katolske kirke i dag også. Det er altså ikke bare prester i frikirker som har pastortittel.

Det ville vært artig å få høre hva du selv mente forskjellen skulle være - ut over det at enkelte frikirker benytter pastor-tittelen på forskjellig vis.

Mvh. Knut.

Pastor.

Endret 17. juli 2006 av Pastor Knut

[Pastor Knut]

Siden det bare står "kjenner godt" er det vel mange som kan komme innenfor den kategorien. Venner, bekjentskaper, kolleger etc. Det står ingenting om slektskap. De fleste kjenner jo godt mange som ikke kjenner familien. Så det skulle ikke være noe problem. Forstår at det derimot kan bli et problem hvis man velger noen i familien, slik at disse får vite mens nærmeste familie ikke vet noe.

←

Dette har du helt rett i. Det vanlige er jo at man velger nære venner som forlover og at disse er vitner under vielsen. Nære venner er jo ofte godt kjente av familiene også. Det viktigste er at den som velges som forlover selv mener å kjenne deg godt nok til å kunne underskrive forlovelseserklæringen. Og er myndig til å stå juridisk ansvarlig for opplysningene.

Mvh. Knut.

Pastor.

[Pastor Knut]

slettet av meg.

Mvh. Knut.

Pastor

Endret 17. juli 2006 av Pastor Knut