Har du et "spiseproblem"/feil forhold til mat ?

[Gjest Donna]

Har i den senere tiden fått intrykk av at stadig flere og flere unge sliter med problemer relatert til kropp, vekt og selvfølelse. Synes det er grusomt trist at så mange har det slik, og nå lurer jeg på om det bare er tilfeldig at jeg har kommet over så mange slike tråder - eller om faktisk problemene er så utbredt.

Derfor denne avstemmingen.......

blir vrient å formulere alternativene. Tror jeg gjør de så generelle som mulig.

[Gjest Lea]

Svarte Ja jeg, men det er liksom ikke helt sant!

Har hatt problemer tidligere, men fikk tatt fatt i dem ganske fort.

Nå har jeg er ganske avslappet forhold til mat. Slanker meg aldri, men prøver å spise sunt. Likevel får jeg ikke dårlig samvittighet av utskeielsene.

Men jeg HAR hatt et problem. Et lite år på ungdomskolen, da alle skulle være slanke og populære. Jeg sultet meg og overspiste om hvernandre. Drømte om å kunne stikke fingeren i halsen og var farlig nær å gjøre det.

Heldigvis var det mennesker rundt meg som så at det var noe. At jeg ikke spiste hele dagen og at jeg ikke ble slankere (tvert i mot). Jeg hadde en oppvakt bestemor som ordnet opp for meg kan man si.

[*Lillian*]

Jeg svarte Ja, og trenger hjelp. Kunne kanskje stemt "Ja, og får hjelp" siden jeg er medlem av IKS og sånn, men de er jo ikke utdannet helsepersonell alà terapeuter eller noe.

Har slitt med tvangsspising i ca. 6år, jeg.

Prøver å psyke opp meg selv til å ta kontakt med terapeuter eller noe for å få hjelp, men det er et stort skritt å ta, har ikke klart å ta det skrittet enda.

Lillian

[Gjest Donna]

hm..ser jeg burde fått med et alternativ om at man har hatt problemer , skal se om det går an å legge til nå i etterkant:-)

[Gjest Lea]

Tror ikke at det er nødvendig jeg!

Folk kan forklare seg likevel og du får neppe med ALLE verdens alternativer heller :blunke: .

[Gjest Donna]

greide det :-) vil jo ha en så nøyaktig undersøkelse som mulig ..*ler*..(her kommer jomfruen frem - nøyaktig og pirket )

[Gjest Mzfire]

Før spiste jeg nesten ikke i det hele tatt... pga psykiske ting. Da jeg begynte å spise igjen, la jeg på meg mye etterhvert.Nå har jeg blitt overvektig. Vet det er fordet jeg trøstespiser endel. Men jeg er villig til å gjøre noe med det , er på god vei.

[Gjest Diva]

Har hatt endel familiære problemer for noen år tilbake som i ettertid har resultert i mye styr med mage og fordøyelse og PSYKEN selvfølgelig.

Var ikke akkurat klassifisert som spiseforstyrrelser, tror jeg, men følgene kunne blitt like katastrofale.

Det var noen måneder jeg omtrent ikke spiste, var så kvalm at jeg ikke klarte, kastet heller ikke opp. Drakk bare vann, spiste lakrispastiller / halspastiller og tok en Marlboro Light i ny og ne...... Klarte heldigvis å komme meg ut av marerittet før jeg fikk alvorlige spiseforstyrrelser og det er jeg sjeleglad for.

Har noe skraper ennå, i form av at jeg fort blir lei meg av ingenting og mister matlysten i laaang tid av ingenting. Når det er slik, følger ofte psyken / min mentale helse rett ned i dass. DET suger, men jeg har det likevel bra i forhold til mange andre som har det VIRKELIG ILLE! Og jeg føler med dem. Skulle ønske det var noe jeg kunne gjøre.

Spiseforstyrrelser i en eller annen form, er så vanlig nå at jeg virkelig etterlyser mer spesialkompetanse i helsevesnet.

Bare se på hun jenta som måtte feire julaften uten besøk på lukket avdeling på Lovisenberg. Hun var jo snart 18 og så betydelig yngre ut.

Det er hårreisende at hun blir holdt på en psykiatrisk avdeling for voksne. Uholdbart.

Jeg fikk i min problematiske tid, tilbud om samtaler med PP-tjenesten på min videregående skole og det løsnet NOE, men ikke alt. Fikk vite om at det gikk an å søke meg til psykomotorisk fysioterapi (utføres av fysioterapeuter med tilleggsutdannelse/kompetanse i psykologi/psykiatri(?)), men ventelistene var laaaange som den kinesiske mur. Så jeg mistet håpet om å få noe hjelp, gadd ikke be veileder søke meg til dette. Angrer bittert da jeg fremdeles har fysiske - psykiske småproblemer den dag i dag. Blir ofte kvalm, får magesmerter/kramper og griner mye. Matlysten er opp og ned, men klarer stort sett å få i meg de måltidene som er og ting har bedret seg betydelig det siste året.

Er noe overvektig, men vil heller være det, i stedet for undervektig. Jobber med å trives med meg selv, og ting løsner etterhvert.

Med aktivitet, hobbyer, målsetting og selvrealisering + et variert kosthold kommer jeg meg på normalen igjen

[Tusseline]

Jeg har en bakgrunn som anoreksier.

Jeg fikk heldigvis tatt tak i problemene og kontaktet psykolog umiddelbart. Nå, derimot er jeg slank, frisk og sunn.

[Klips]

Oi, jeg var den første som svarte Nei her. Det var vel litt skummelt?

:o

Har aldri slanket meg en gang, jeg.

(Vi får se hva som trengs når babyen kommer ut i april)

[Gjest Anonymous]

Jeg har hatt bulimi i ca. tre år, og har fått behandling stort sett hele perioden.

Hvordan stemmer man, forresten??

[Gjest Donna]

Gjest, for å stemme må du registrere deg som bruker - dette er ikke vanskelig :-)

[Gjest *Perser*]

Jeg går ikke rundt og slanker meg, ihvertfall ikke nå! Men jeg har store problemer med å veie over 50kg! Nå har jeg lagt på meg og blidt 51kg.... Og vekta mi ble knust samme dagen!

Så ja jeg har problemer, men jeg var ikke slik før, det var etter sist svangerskap jeg ble slik som jeg er nå idag! Men jeg håper at denne gangen at jeg bare legge på meg 12-13 kg......

slanke meg ska jeg ikke gjøre nå, men spise sunt det gjør jeg! Ja ja egentlig er det ikke noe problem for jeg spyr av alt som er fett nå alikvel.....

Og spise må jeg gjøre for å ikke spy og bli kvalmen!

Ja ja dette ble rotet! Men uannset 70 kg ska jeg ALDRI BLI IGJEN ihvertfall! (la på meg 23 kg sist svangerskap)

[Gjest Virvel]

Holdt på å stemme nei, men så kom jeg på at jeg spiser ikke særlig "riktig" om dagen... Sjelden det blir ordentlig frokost. Jeg er som regel sulten når jeg står opp, men har ikke lyst på mat. Den eneste måten jeg kan få i meg noe uten å spy, er å få litt frisk luft først, derfor spiser jeg på vei til t-banen. Ikke bra i det hele tatt... Jeg har som regel med meg matpakke på skolen, så der er jeg litt flinkere. Middag blir det også så godt som hver dag, men jeg klarer liksom ikke å spise meg mett. Jeg kan være kjempesulten og virkelig ha lyst på mat, men så sier det plutselig stopp, og jeg klarer ikke å få ned en bit til. Så går det en time, og jeg er sulten igjen. Jeg er dessuten nødt til å spise rett før jeg legger meg, noe som heller ikke er særlig bra, men dersom jeg hopper over kveldsmaten blir jeg så sulten at jeg blir dårlig om morgenen.

Urk. Jeg var ikke sånn før. Noe sier meg at skolen har en liten finger med i spillet her...

[Cassandra]

Kitchenwitch... det er IKKE noe i veien for å spise om kvelden før du legger deg! Det er det TOTALE mat inntaket som gjelder, ikke NÅR du spiser det siste måltidet.

Du skal IKKE ha dårlig samvittighet for at du spiser før du legger deg!

[Skusla]

Da jeg var 18 år utviklet jeg bulimi, slet lenge med dette og gikk til psykolog. Dette hadde ingen hjelp for meg.. Det var bare å kaste pengene ut av vinduet. Kom meg gjennom det selv, men vet at dette er få som klarer ,( i allefall av de som sitter dypt i det) til slutt.

Det er et stadig større problem blandt befolkningen og jeg som så mange andre skylder på stadig større press og de rollemodellene feks ukeblader ol viser. Det er ytterst få som er 180 høy, tynn som ett strå og pen som en prinsesse. ¨

Jeg har jobbet ved en psykiatrisk avdeling og sett mange som er kommet inn pga spiseproblemer. I samtaler med disse er det kommet fram at dette er noe de tror andre vil de skal se ut og at de selvfølgelig vil det selv også. Jo tynnere jo bedre liksom. MEN; de ALLER ALLER FLESTE har noe mer dyptliggende. Et problem de ikke klarer og takle. Spiseforstyrrelser er ofte en følge av å takle NOE når man ikke takler en annen hendelse eller lignende. Dette var litt tungvint skrevet men det jeg mener er: om du har ett problem, ett stort problem for deg som du føler du ikke takler og som sliter på deg noe innmari, så er det mange som utvikler spiseforstryrrelser. Dette er noe de klarer å takle, om enn så feil det er. Anorektikere klarer å la være og spise, tvangsspisere gjør det ikke og bulemikere klarer å kaste opp.... Dette er en tråd jeg ser igjen på veldig mange.

Men som sagt før så er det også mange som utvikler en slik sykdom pga samfunnets syn på hvordan en vakker kvinne skal være.

Leste den artikkelen i avisen her om dagen om den unge jenten som var tvangsinnlagt på psyk. avdeling i julen og fikk vondt av henne. Å ikke minst om henne som døde på sykehuset, sultet i hjel. Det skulle ikke vært lov. Slike nyheter gjør meg bare trist, men samtidig takknemmelig for at jeg klarte å komme meg ut av det i tide.....

Skjønnhet måles ikke av det ytre, men av det indre. Jo bedre du har det med deg selv, jo vakrere blir du. Alle mennesker har en skjønnhet ( om enn så utrolig klisjeaktig det høres ut) og hvem skal sitte og bestemme HVEM SOM ER PEN ELLER IKKE??????? Helt feil. Etter min mening er det utstrålingen det kommer an på, ikke om den tynne kroppen, de lange bena, det vakre fjeset og det myke håret......

[monja]

Jeg kasta opp maten min i nesten 12 år, og begynte til psykolog. Men for meg var det ikke noe å hente fra det, så jeg slutta like fort igjen. Jeg fikk masse støtte fra gode venner, og kom meg opp igjen.....

Nå hender det at jeg overspiser og kaster opp, men det er sjelden. Jeg er meget fornøyd med meg selv, selv om jeg har noen kilo for mye. Jeg har lært meg å godta meg selv som jeg er, og å være meg selv. I tillegg er jeg kraftig bygd, så jeg ser ikke feit ut selv om jeg er ganske tung. Det hjelper definitivt. Så selv om jeg har litt mage og runde gode lår er jeg ikke deppa for det. Jeg har også store pupper som gjør at jeg ser større ut enn det jeg er, så det er viktig å kle seg riktig - for min kropp.

Jeg er ikke av dem som "kler seg vekk" og dekker seg med store plagg. Jeg bruker rimelig tettsittende bukser og helst litt tette topper som framhever bysten uten at "bilringene" tyter. Plaggene må ikke henge rett ned, men være litt kroppsnære ellers ser jeg veldig gravid ut. Så jeg fatter ikke at folk vil ha store pupper - for å ta en sving vekk fra tema.

Ikke har jeg behøvd å slanke meg for menn heller. Alle jeg har vært sammen med har vært glade for den jeg er, og for hvordan jeg er. Og når jeg er ute på byen kommer det stadig komplimenter. Og det liker jo selvtilliten.....Mannen min - to be - sier at jeg ikke får slanke meg for mye for da blir jeg ikke den han ble forelska i, men noen kilo skal av på nyåret.

Jeg tror ikke vekta er avgjørende, men hvem du er......

Et SMIL er mye viktigere..... :D

Det er viktig å få troen på seg selv, å kunne stå foran speilet og si "jeg er fornøyd med meg selv, jeg kan utrette noe, og jeg trenger ikke å forandre meg for noen". Iallefall synes jeg det er deilig.

Stor klem til alle med spiseforstyrrelser av noe slag - få hjelp til å komme dere ut av det.

Til alle som har klart det - stå på, dere er megatøffe!!

[Gjest Virvel]

Cassandra: Jasså? Så bra da! Jeg har alltid fått høre at det ikke er bra å spise rett før man legger seg, jeg... Men det forandrer egentlig ingen ting, for jeg må ha mat da, uansett.

[Shantee]

Ja, jeg kan si jeg har vært i faresonen. Altså "har hatt problemer". Begynte med at jeg følte meg feit da jeg begynte i åttende, var 13 år. Så begynte slankingen, samtidig som jeg ca. vokste 5-6 cm. Spiste nesten ingenting, og lite av de få måltidene jeg spiste.

I niende var jeg syltynn, men følte meg smellfeit, jeg ser det jo på bildene nå(at jeg var tynn altså.). Så begynte jeg å legge på meg, spise mye mer, og var normalt tynn i tiende.

Sommeren etter tiende begynte jeg å slanke meg, og var godt på vei mot den samme vekten igjen. For å deretter legge på meg mer etterhvert, og frem til nå. Rundt om 10-12 kg tyngre. Imidlertidig er nyttårforsette mitt å trene hver dag, og spise sunt, men jeg håper det skal gå bra. Det er jo 1 1/2 år siden jeg "slet" sist, men føler meg fremdeles i faresonen.

[Shantee]

ops, sendte visst 2 ganger..