Egentlig er det ikke vits at jeg lever...

[Gjest Voice]

Faktisk er det slik på mange måter. Endel mennesker holder av meg, men det er på et lang-distansert plan. Jeg har ingen nære som virkelig er der for meg - kamerater/venninner som ringer og lurer på hvordan jeg har det.

Jeg venter nå på en telefon som aldri kommer. Snakket med en "kamerat" tidligere i dag - skulle visst ut og spise med endel kjente. Ikke er jeg invitert med der og senere i kveld er det visst en bursdagsfest som jeg heller aldri har fått noen invitasjon til. En bursdagsfest for ei jeg hadde et fint forhold til i fjor.

Lenge har jeg slitt med de tunge tankene. Kanskje jeg bare burde stikke fra alt. Pakken en koffert og dra til et annet land eller flytte til en annen by og se om det der kan være noen som er interessert i meg som menneske.

Det er vondt å være alene når ensomheten alltid er der

[Gjest Blondie65]

Sånn har jeg også hatt det. Den eneste som kunne hjelpe meg var meg selv. Det jeg gjorde var å melde meg på til utdanning, aktivisere meg i en forening jeg er med (nå sitter jeg i styre og stell der), i det hele tatt, ta initiativet til å komme meg ut og frem der det er folk. Disse andre vennene som ikke inviterte eller jeg aldri hørte noe fra lot jeg i fred - bortsett fra et par av dem som ER gode venner men som har det travelt.

I tillegg prøver jeg nå å være aktiv ved å selv invitere meg selv med eller ta initiativet til aktiviteter.

Jeg sluttet å fokusere på hvor ensom jeg er og heller fokusere på "hva skal til for å slutte å være ensom".

[Gjest Gjest]

Ja, jeg også tror at det beste du kan gjøre er å finne ut noe du kan tenke deg å drive med, en eller flere hobbyer. Etter hvert vil du komme i kontakt med andre som driver med det samme, da har dere straks mye å prate om.

Og så må du huske på at selv om det kan de ut som om alle andre er så gode venner og har så mange som bryr seg, er det ofte nokså overfladisk, det er desverre en kald verden vi lever i. Men gjennom fellers interesser tror jeg man kan treffe noen få, gode venner som etter hvert kan bety mye.

[Gjest Voice]

Svar og medfølelse varmer mitt hjerte godt!

Kanskje jeg og må bli mer kald; jeg har alltid levd etter prinsippet om at gjør jeg andre glad så er jeg glad. Etter 23 år i denne verden bør jeg kanskje forstå at det er noe vås...

Jeg kan stille opp for kamerater sent, sent på kveld og styre for å fikse internett - tilgang for dem, spørsmål om hva slags skrivere folk skal kjøpe og alt annet som har med elektroniske duppedingser - alt spør jeg om og kan rettlede innen.

Og hva får jeg igjen? Jeg håper jeg får igjen takknemlighet, men den blir aldri vist meg. Psyken min er altså ikke alltid glad selvom jeg gjør andre glad..

[Gjest Voice]

Alt spør de om (og ikke jeg) - i forrige innlegg

[Gjest Blondie65]

Jeg skjønner den bitterheten, og av og til virker det dessverre som det ikke finnes grenser for hva folk tror de kan utnytte deg for og du får ingenting igjen.

Men vet du hva jeg har oppdaget? For hver 10. person som får hjelp med pc'en, brevskrivingen, excelarket som har gått i stå etc. så kommer en og sier "tusen takk for hjelpen - kan jeg spandere en øl". Hver av de er en potenisell venn. Disse er de som er ydmyke når de spør.

Jeg er noen år eldre enn deg - på en måte er det lettere fordi "livserfaringen" gjør at man vet at man kan ting. På en annen måte er det verre fordi alle rundt meg på et tidspunkt var familier og jeg var plutselig den single. Ingen gadd å drasse på "den single". Ikke det at "den single" følte seg så vel "det lykkelige" familielivet som pågikk rundt heller.

Trening, sport, musikk, fotografering, språkkurs, dans, alle disse er med på å skaffe deg nye venner med felles interesser. Hvis du er en vennlig og hjelpsom sjel vil du helt åpenbart tiltrekkes av og tiltrekke deg mennesker du treffer på slilke arrangement. En vennlig og hjelpsom person som har samme hobby? Totalt uimotståelig spør du meg

[Gjest Gjest_RPM_*]

Og hva får jeg igjen? Jeg håper jeg får igjen takknemlighet, men den blir aldri vist meg. Psyken min er altså ikke alltid glad selvom jeg gjør andre glad.. 

Det er en grunn til at du lever, sikkert mange og. Men du må se på de positive vinklingene og lev ikke et liv hvor du går rundt og føler deg så utstøtt, vi har alle forskjellige problemer i livet, det er hvordan man takler dem, om man ikke har venner i det hele tatt å snakke med, så har man psykolog for å snakke ut om problemer. selv går jeg til venner eller familie om jeg vil snakke om problem, men håper mest at problemene blir glemt i hodet, og ser mer på det positive.

Når problemer oppstår der og da, kan ikke en læresetning hjelpe deg, men flere positive opplevelser gjør at du glemmer mange problem.

Skaff deg venner, nye venner, gamle venner, ta kontakt med familie, prat skit med dem, prat alvorlig, ta del i aktiviteter, gjøre noe er viktig for psyken.

Jeg er kristen og kommet meg ut av mange problem p.g.a det. Men jeg kjenner en annen som føler han er utstøtt, jeg besøker han av og til, men han tyr ofte til alkohol og narkotika og klager over sin fortid og hvordan folk ser på han. Men hvilke muligheter og potensialer jeg selv ser på han. Men han har vanskelig for å se det selv.

Nå skal jeg selv ta å passe min søsters fire katter, to dverghamstere og ørten fisker, mens de drar på ferie.

[Murron]

å bli glad i seg selv kan jammen være vanskelig. Men jeg tror det kan hjelpe deg.. du kommer deg "opp" og andre vil "se" deg

[katta23]

Faktisk er det slik på mange måter. Endel mennesker holder av meg, men det er på et lang-distansert plan. Jeg har ingen nære som virkelig er der for meg - kamerater/venninner som ringer og lurer på hvordan jeg har det.

Jeg venter nå på en telefon som aldri kommer. Snakket med en "kamerat" tidligere i dag - skulle visst ut og spise med endel kjente. Ikke er jeg invitert med der og senere i kveld er det visst en bursdagsfest som jeg heller aldri har fått noen invitasjon til. En bursdagsfest for ei jeg hadde et fint forhold til i fjor.

Lenge har jeg slitt med de tunge tankene. Kanskje jeg bare burde stikke fra alt. Pakken en koffert og dra til et annet land eller flytte til en annen by og se om det der kan være noen som er interessert i meg som menneske.

Det er vondt å være alene når ensomheten alltid er der 

←

Sånn har jeg det nå. Har ingen gode venninner som ringer meg og vil finne på noe. Det er noe dritt. Har også kjæresteproblemer, så ja, jeg har også pakke sakene mine og dra på en lang ferie nå.

[Lenemor]

[Gjest Gjest]

Det virker som om det er mange jenter som ikke har venninner. Selv har jeg vært med i både den ene og andre diskusjonen nylig på KG med andre venninneløse jenter.

Det er vanskelig å aldri få en telefon fra noen og spørre hva som skjer, om det går bra eller bare for å prate. Hvorfor ikke snu på flisa - og ringe selv, og se hva som skjer? Det er noe jeg desidert ikke kommer til å gjøre selv, for jeg ikke er så nær noen... Selv om jeg har prøvd å holde kontakt med klassevenninner via MSN og greier, invitert på fester, ikke noen svar på SMS en gang. Det er et "slit" å alltid måtte være initiativtakeren til en samtale, det får meg til å tenke mitt om hva motparten vil ha av kontakt.

All friendless girlfriends - let's gather!

[Gjest gjesta]

jeg kjenner meg så godt igjen. har vært der jeg har invitert folk til fester og sammenkomster, og alle later som de er så gode venner med meg, men når det kommer til stykket så er det ingen som virkelig bryr seg heller. Føler det iallefall.

Det som hjalp meg var å gi litt faen. Ikke så lett for jeg er ikke sånn som person. Familien min hjalp meg og til slutt fikk jeg en kjæreste. Ikke at jeg bare henger sammen med han, men han fikk meg til å bli glad i meg selv slik at det ble lettere å gi faen i folk som ikke betyr noe og lettere å ta kontakt med de som gjør det.

Konsentrer deg om noe du er flink til, det er garantert noe!

begynn på utdanning, er søk en god jobb.

Liker du deg selv, skinner det igjennom slik at andre ser det også.