Tenker og tenker og tenker og.......

[Gjest Gjest_Corine_*]

Til dere som har prøvd en stund:

Hvordan holder dere ut ventetiden?

Hvordan greier dere å holde humøret oppe?

Hvordan greier dere å tenke på andre ting enn EL, mensen, testing os.v. osv. osv.

Jeg har jo ikke prøvd så lenge, bare noen måneder.....men merker at humøret mitt er veldig variabelt. Uendelig mye tid går med på å surfe her i forumet, og på andre "bli gravid"- sider. Jeg har konstant tanker om EL, IKM og testing i hodet. Passer det ikke for samboer å ha sex i de kritiske dagene, blir jeg stressa, sur og fortvilet.

I tillegg sliter jeg veldig med ventingen på mensen, etter det mulige svangerskapsavbruddet. Skjønner ingenting, 3 uker etter IKM nå. Kanskje har jeg ikke vært gravid i det hele tatt. Vil bare ha tilbake mensen, så vi kan begynne på ny PP.

Jeg beundrer dere som har vært her en stund, og som sliter med å bli gravide. Det må være utrolig frustrerende og se hvor fort enkelte blir gravide.

Bare noen tanker fra ei som er redd for ikke å bli gravid.

Utålmodige Corine.

[Corine]

glemte visst å logge meg inn igjen jeg.....

[Gjest Gjest]

Skjønner akkurat hvordan du har det, er i pp1 jeg, og allerede helt sikker på at jeg ikke kan bli gravid. Det eneste som står i hodet på meg er telling av dager, klaffet det med EL denne gangen osv.... Redd for at jeg stresser så mye at det ikke skal skje noe.. det er ikke så viktig for mannen å bli gravid nå, så det er ikke alltid han er opplagt til "kos" når det passer, og da blir jeg skikkelig grinete og lei meg.... men jeg tror det kommer til å gi seg etter en stund. Skal være uten nett i tre uker på ferie, og da tror jeg tingene kommer litt mer på avstand - håper jeg.

[meta]

Jeg syns prøving er verdens største følelsesmessige berg og dalbane. Det er slett ikke gøy å prøve og oppleve gang på gang at mensen kommer. Jeg har vært mye deppa innimellom og prøver da å holde meg unna nettsteder som jeg VET bare gjør meg mer deppa. Men det er uansett veldig vanskelig å glemme. Man går hele tiden å kjenner på kroppen og mulige tegn på ditt og datt, men like "trofast" dukker mensen opp..

Nå er jo vi så heldige at vi har en skjønn liten frøken fra før, men uansett hvor mye jeg sier til meg selv at det haster jo ikke, så har jeg så lyst til at hun skal få søsken. NÅ!!

Vi er i pp12.. Syns det er lenge jeg selv om jeg vet at det er MANGE her inne som har prøvd lenger og ikke har barn fra før..

Endret 14. juli 2006 av meta

[~Capricorn~]

Jeg syns prøving er verdens største følelsesmessige berg og dalbane. Det er slett ikke gøy å prøve og oppleve gang på gang at mensen kommer. Jeg har vært mye deppa innimellom og prøver da å holde meg unna nettsteder som jeg VET bare gjør meg mer deppa. Men det er uansett veldig vanskelig å glemme. Man går hele tiden å kjenner på kroppen og mulige tegn på ditt og datt, men like "trofast" dukker mensen opp..

←

Skriver under på denne jeg..

[Gjest Bertine]

Berg å dalbane er rett beskrivelse ja!

Begynner med at en får mensen etter prevansjons slutt, "jaja, det er jo veldig få som klarer det første pp, vi prøver igjen..."

Spenningen stiger mot el tider, en humper så mye en orker, og deretter er det 2 uutholdelige uker der en kjenner etter tegn osv...

Så kommer den forbaska tanta på besøk og en ramler ned på jorden igjen etter å ha kjent på all verdens graviditetstegn!

Sånn er det vertfall for meg, spesielt siden syklusene mine er så lange, ekstra lang tid mellom hver gang vi kan prøve

Men, vi lever våre vanlige liv, med oppturer og nedturer.... tenker at den månden det klaffer, med akkurat det egget og den sædcellen, det er det som er ment å bli vårt første barn....

[Corine]

Men, vi lever våre vanlige liv, med oppturer og nedturer.... tenker at den månden det klaffer, med akkurat det egget og den sædcellen, det er det som er ment å bli vårt første barn.... hjerter_rundt.gif

Det var en fin måte å se det på synes jeg Bertine. Takk skal du ha!

Corine

[Gjest Gjest]

Corine; takk, og lykke til!

[Gjest Gjest]

Hilsen Bertine;)

[Gjest Gjest]

Har nå prøvd i 14 mnåneder. Trøster meg med alt det gøye vi kan gjøre uten tanke på barn og graviditet. Reiser, fester, spontane ting, jobbe overtid når man vil osv.

Men en gang eller to i måneden blir jeg kjempelei meg og gråter. Og jeg blir skikkelig irritert på folk som klager etter kort tid på at de ikke får det til raskt nok.

[momo]

I begynnelsen hadde jeg det sånn og, ble mer grusomt for hver pp.

Hadde en del tidlige spontanaborter og, trodde jeg skulle bli smågal.

Nå det siste halve året har jeg prøvd og slutte og tenke på det, for ellers hadde jeg ikke orket mer.

Vi har prøvd i over 2 år nå, og nå lever jeg livet som før og vet ikke helt nøyaktig når EL og IKM er.

Må bare gjøre det sånn hvis man skal orke og fortsette i år etter år uten og lykkes.