16 åring barnevernebarn i fengsel

[Gjest Gjest]

huff,denne gutten trenger virkelig hjelp. Lurer på hvorfor han ikke har fått hjelp da han var mindre,er jo tydelig at han ikke kan ha hatt det så bra..

Hvor var det "perfekte" barnevernet da???

←

Er jo ikke slik at alle som får hjelp blir bra mennesker heller, da. Verden er ikke perfekt.

[Gjest Gjest]

Er jo ikke slik at alle som får hjelp blir bra mennesker heller, da. Verden er ikke perfekt.

←

Nei, men kjære deg - vi kan da ikke la være å forsøke å hjelpe selv om det ikke fungerer for alle.

[Gjest Gjesten]

Så vidt eg skjønar er han ikkje i fengsel, har er på ein lukka, psykiatrisk institusjon som truleg har avdelingsnavn sikkerhetspsykiatrisk avdeling. Kan godt sjå for meg Dikemark som har regional sikkerhetspsykiatrisk avdeling for bl.anna Oslo- området, og guten er frå Oslo. Og det er nok det han treng, sikre, trygge rammer, tett oppfølging og terapi. Og kanskje kan han faktisk komme ut i samfunnet igjen og bidra med noko, det ville ikkje vere første gang det.

[Gjest Gjest]

Nei, men kjære deg - vi kan da ikke la være å forsøke å hjelpe selv om det ikke fungerer for alle.

←

Selvsagt ikke. Jeg bare påpeker at det ikke er sikkert at hjelpeapparatet har sviket i en hver slik tragisk sak.

[Ann Mari]

Det har jeg heller ikke sagt - like fullt synes jeg synd på denne gutten, fordi det er åpenbart at han har det veldig vondt.  Klart han må stoppes før han gjør mer skade, og det er nå gjort i form av forvaringsdommen.

Resten av innlegget ditt skumleste jeg delvis gjennom.  Det er for preget av din egen bitterhet til at jeg ønsker å kommentere det.

←

Dette synes jeg var utrolig arrogant sagt, hvor er bitterheten i inlegget til trådstarter?

Tror du skal mer enn å skumlese.

Er forøvrig enig med trådstarter, men det var det vel ingen som gjettet.

[Carrot]

Det er meg revnende likegyldig hva gutten har gjort tidligere - det som betyr noe er hvorfor.. Har noen forsøkt finne grunnen? Kanskje om de fokuserte på løsninger heller enn på problemet ville det hele artet seg litt annerledes - det er sååå fort gjort å skape tapere i våre dager, men så uhorvelig mye verre å hjelpe dem på rett vei igjen etterpå...

Kanskje er akkurat denne gutten "et håpløst tilfelle" som noen skriver, kanskje "fortjener han" å bli "sperret inne på livstig" og kanskje er "tung medisinering" det eneste "rette" - men jeg tror ikke det..

Jeg tror på hjelp - forvaring ja, men ikke uten hjelp. Dette er et barn som ingen er oppriktig glad i - kan du forestille deg at ingen rundt deg er oppriktig glad i deg fordi du er du? At ingen "ser" deg? Bare problemet du representerer? Kan du?

Nei - ingen som ikke er eller har vært der kan det - ingen!

Men jeg kan forestille meg at det er vondt, ubeskrivelig vondt - og den smerten må få utløp ett sted, vær glad det var huset som brant ned heller enn et liv som gikk tapt og la for all del klokkene ringe slik at de rette her våkner og innser at det ikke hjelper å kjøpe et hus, betale noen for å være der, forsyne en unge med materielle goder - de trenger ubetinget kjærlighet også mer enn noe annet. At noen bryr seg, fra sitt hjerte - ikke fordi de er betalt eller ansatt for å bry seg, men fordi de vil det, ønsker det og faktisk gjør det...

For mange velger å stigmatisere og å bruke pekefingeren heller enn å forsøke sette seg inn i situasjonen sett fra andres ståsted.

Javel, huset brant ned - det var vel forsikret? Verdier gikk tapt - so what? De kan erstattes - et liv kan ikke, denne gutten har rett til et liv - ikke i nedopet tilstand bak lås og slå, det er ikke et liv.

Man må gjøre det rette - å finne ut hva som hjelper. Legge seg i selen og jobbe mot en positiv løsning, ikke gi seg og si "vet du hva, vi gir opp - han er håpløs" INGEN er HÅPLØS! De har bare ikke funnet den rette måten og prøvd den ennå... men jeg er sikker på at ikke alt er prøvd heller - man tenkter så lett innenfor boksen, man diagnostiserer, dømmer og glemmer å prøve noe nytt, tenke annerledes og nytt...

Kanskje gutten ble tatt fra far og mor og så traumatisert av det at det ville vært bedre å hjelpe far og mor å ta vare på gutten heller enn å bidr atil å forverre hans fremtid? Hva vet vi??

Bare en ting - ingen er håpløs før man med hånden på hjertet kan si at absolutt ALT er utprøvd... Men dop og institusjon er ikke en del av løsningen, det er jeg rimelig sikker på....

[Gjest Gjest]

Carrot: Skulle likt å sett hva du hadde skrevet om det var et hus der dine barn sov han hadde tenkt på i løpet av natten.

Før øvrig ligger det i forvaringskonseptets natur at man skal få meget tett oppfølgning.

[Gjest Gjest]

Trådstarter:

Jeg synes ikke jeg er arrogant,jeg har erfaring fra meg selv, min familie og faktisk min egen sønn.

Jeg har stridd med sønnen min i mange år og bedt om hjelp,bv syntes bare synd på ham fordi han aldri klarte å knyte bånd,relasjoner og fungere i et samfunn.

Mine søsken er godt voksne idag og flere av dem har sittet inne og det har jeg opplevd som den eneste første trygge rammen for dem,der har de kjent seg trygge og fått muligheten til å faktisk få hjelp under kontrollerte former.

Broren min som er i 40 årene leste dette for 5 min siden og han er helt enig i dette. Og han er en av mine søsken som har sitti inne flere ganger pga oppførsel som er lik denne 16 åringe som vi snakker om.

Min sønn går på sitt 19 år og er på alders-stadie mentalt med en 13-14 åring fordi han ikke har vært nødt for å utvikle seg.

Å lulle noen inn i et nett av medlidenhet er aldri noe hjelp.

Jeg ble voksen i hodet som 3 åring,måtte klare meg selv,hardt og brutalt,møtte veggen som 29 åring,noen år er gått og jeg hakke kommet hit jeg er idag fordi noen synes synd på meg,nei det har vært harde tak,gått på trynet 1000 ganger,behandlinger og medisineringer,uten søsken,foreldre,midt i en skilsmisse,med en adhd gutt som rev hele familien min fra hverandre.

Og dette er bare en brøkdel av min historie.

Jeg vil fortsatt ikke at noen skal synes synd på meg, jeg vil forklare at jeg vet hva jeg snakker om.

Så at noen synes jeg er arrogant tar jeg ikke ille opp.

Jeg bare vet at livet kan være hardt og brutalt.Moren min døde av kreft da jeg var nesten 12 år,

Som 15 åring ble jeg kastet ut hjemmefra av min alkoholiserte far,ble gravid,bodde på gata,fikk barn,bv tok babyen min( noe som er fult forståelig),fikk juling av barnefar osv.

Å at noen skal komme å synes synd på meg er ikke bra,de skal heller gi meg de rette redskapene til å vokse,utvikle meg og mestre det jeg hadde kommet opp i.

Vi skal aldri slutte å hjelpe folk eller bare gi opp, men i denne 16 åringens tillfelle så har det gått så langt at han trenger faste trygge rammer og rett og slett lærer seg konsekvenser.

At han skal få psykriatrisk hjelp ved siden av er jeg helt for,for gutten er ennå så ung at han kan formes i riktig retning.

[Carrot]

Trådstarter:

Jeg ble voksen i hodet som 3 åring

←

og her ble det for mye rot i mitt hode til at jeg klarte ta resten seriøst...

Beklager - og medlidenheten min ligger fortsatt hos gutten som ingen virkelig ser og hører jfr. Stinky i Mummitrollet......

Og ja, jeg ville sett det på samme måte om det var mitt hus og ingen ble skadet - det er uansett materielle ting som kan bygges opp igjen - banalt men sant..

[T.S]

Og ja, jeg ville sett det på samme måte om det var mitt hus og ingen ble skadet - det er uansett materielle ting som kan bygges opp igjen - banalt men sant..

←

Poenget er vel at det er stor fare for at det kan gå liv neste gang han finner på noe.

[Carrot]

Men *storebror* da, jeg sier ikke at vi ikke skal gjøre noe og la gutten få rase fritt - jeg sier vi må bry oss om han, oppriktig bry oss. Høre på hva han har å si og forsøke finne en løsning sammen med gutten ikke for han..

[Gjest Gjesten]

Vel, eg berre repeterer det eg har sagt tidlegare. Han er mest truleg på ein lukka, psykiatrisk instiusjon, med tett oppfølging, klare rammer og terapi. Og målet til denne institusjonen er at han skal bli "eit gangs menneske" og klare seg sjølv. Og med så unge menneske har ein faktisk ganske ofte suksess . Eg jobbar på ein lukka psykiatrisk institusjon for ungdom. Dei klarar seg faktisk ganske ofte når vi er ferdige med behandlinga.

[Carrot]

Og målet til denne institusjonen er at han skal bli "eit gangs menneske" og klare seg sjølv. Og med så unge menneske har ein faktisk ganske ofte suksess . Dei klarar seg faktisk ganske ofte når vi er ferdige med behandlinga.

←

Men er det nå så sikkert at det ville være nødvendig med institusjonell behandling om vi hadde vært mer medmennesker i starten?

Og så syns jeg det blir feil å "dope" og "behandle" mennesker til "suksess" jeg da...

beklager altså..

[Gjest Gjest]

Men er det nå så sikkert at det ville være nødvendig med institusjonell behandling om vi hadde vært mer medmennesker i starten?

Men det er altså ikke alle mennesker - så da må man forholde seg til det.

[Gjest Gjest]

Før øvrig ligger det i forvaringskonseptets natur at man skal få meget tett oppfølgning.

←

Nettopp - og det er også en av grunnen til at en forvaringsdom ikke er endelig tidsbestemt. Ingen vet om når eller om behandlingen virker.

Det blir håpløst å diskutere denne saken hvis man ikke vet hva en forvaringsdom innebærer.

[Gjest Gjest]

Trådstarter:

Jeg synes ikke jeg er arrogant,jeg har erfaring fra meg selv, min familie og faktisk min egen sønn.

Jeg har stridd med sønnen min i mange år og bedt om hjelp,bv syntes bare synd på ham fordi han aldri klarte å knyte bånd,relasjoner og fungere i et samfunn.

Mine søsken er godt voksne idag og flere av dem har sittet inne og det har jeg opplevd som den eneste første trygge rammen for dem,der har de kjent seg trygge og fått muligheten til å faktisk få hjelp under kontrollerte former.

Broren min som er i 40 årene leste dette for 5 min siden og han er helt enig i dette. Og han er en av mine søsken som har sitti inne flere ganger pga oppførsel som er lik denne 16 åringe som vi snakker om.

Min sønn går på sitt 19 år og er på alders-stadie mentalt med en 13-14 åring fordi han ikke har vært nødt for å utvikle seg.

Å lulle noen inn i et nett av medlidenhet er aldri noe hjelp.

Jeg ble voksen i hodet som 3 åring,måtte klare meg selv,hardt og brutalt,møtte veggen som 29 åring,noen år er gått og jeg hakke kommet hit jeg er idag fordi noen synes synd på meg,nei det har vært harde tak,gått på trynet 1000 ganger,behandlinger og medisineringer,uten søsken,foreldre,midt i en skilsmisse,med en adhd gutt som rev hele familien min fra hverandre.

Og dette er bare en brøkdel av min historie.

Jeg vil fortsatt ikke at noen skal synes synd på meg, jeg vil forklare at jeg vet hva jeg snakker om.

Så at noen synes jeg er arrogant tar jeg ikke ille opp.

Jeg bare vet at livet kan være hardt og brutalt.Moren min døde av kreft da jeg var nesten 12 år,

Som 15 åring ble jeg kastet ut hjemmefra av min alkoholiserte far,ble gravid,bodde på gata,fikk barn,bv tok babyen min( noe som er fult forståelig),fikk juling av barnefar osv.

Å at noen skal komme å synes synd på meg er ikke bra,de skal heller gi meg de rette redskapene til å vokse,utvikle meg og mestre det jeg hadde kommet opp i.

Vi skal aldri slutte å hjelpe folk eller bare gi opp, men i denne 16 åringens tillfelle så har det gått så langt at han trenger faste trygge rammer og rett og slett lærer seg konsekvenser.

At han skal få psykriatrisk hjelp ved siden av er jeg helt for,for gutten er ennå så ung at  han kan formes i riktig retning.

←

Det er synd på deg og det er synd på gutten i avisartikkelen. Det betyr ikke at det han har gjort skal unnskyldes.

Det er ingen i denne tråden som har ment at gutten bare kan holde på fordi det er synd på ham. Tvert om har det vært påpekt flere ganger viktigheten av at han får riktig behandling så sånne saker ikke skjer igjen.

Ingen er tjent med at han skal sperres inne i fengsel resten av livet. Det blir kun en stor utgiftspost for samfunnet.

Det mest samfunnsnyttige vil være å rehabilitere ham, så han kan komme ut i samfunnet og gjøre nytte for seg. Hva vet vi om hva den gutten er i stand til å bidra med i fremtiden? Kanskje er det akkurat han som kommer frem til en medisin som redder barna deres fra en tidlig død.

[Gjest Gjest]

Men er det nå så sikkert at det ville være nødvendig med institusjonell behandling om vi hadde vært mer medmennesker i starten?

Og så syns jeg det blir feil å "dope" og "behandle" mennesker til "suksess" jeg da...

beklager altså..

←

Medmenneskelighet kan eksempelvis ikke kurere psykisk sykdom, som kan utarte seg ganske voldelig.

[T.S]

Men *storebror* da, jeg sier ikke at vi ikke skal gjøre noe og la gutten få rase fritt - jeg sier vi må bry oss om han, oppriktig bry oss. Høre på hva han har å si og forsøke finne en løsning sammen  med gutten ikke for  han..

←

Enig. Men i mellomtiden må samfunnet sikres mot han...

[Gjest Gjesten]

Men er det nå så sikkert at det ville være nødvendig med institusjonell behandling om vi hadde vært mer medmennesker i starten?

Og så syns jeg det blir feil å "dope" og "behandle" mennesker til "suksess" jeg da...

beklager altså..

←

Men psykisk sjukdom kan faktisk avhjelpast med medikamentell behandling. Det er jo ofte kjemiske feil i hovudet til folk som skapar sjukdomen for å sei det enkelt. Depresjonar blir avhjelpt med medisin, manisk depressive får medisin. Det finst folk som ikkje er i stand til å ta imot hjelp før stemmene i hovudet deira er stille for eksempel.

Og det blir litt rart å skulle diskutere denne spesifikke saka med eit anna utgangspunkt enn det som er realiteten. Realiteten er at guten er kriminell no. Så kan sikkert mange ta på seg skulda, eg meinar jo at barnevernet skulle hatt meir makt eg då, sånn at dei kunne fjerna han for lengst. Men det er også mogleg at guten er psykotisk, og stemmene krev at han skal gjere sånne ting f.eks. Ikkje alt er som det skulle vere her i verda, men ein får prøve å gjere det beste ut av sakene likevel. Og det beste for han her er tett oppfølging og behandling på institusjon trur eg.

[Carrot]

Men psykisk sjukdom kan faktisk avhjelpast med medikamentell behandling. Det er jo ofte kjemiske feil i hovudet til folk som skapar sjukdomen for å sei det enkelt.

Men det er også mogleg at guten er psykotisk, og stemmene krev at han skal gjere sånne ting f.eks. Ikkje alt er som det skulle vere her i verda, men ein får prøve å gjere det beste ut av sakene likevel. Og det beste for han her er tett oppfølging og behandling på institusjon trur eg.

←

Du - unnskyld meg altså, men dette må jeg bare si.

Det er for lett i dag å skylde på utenomliggende omstendigheter som psykisk sykdom ingen virkelig kan påvise for å slippe ta ansvar.

Klart medisiner virker når de tar bort ethvert spekter av følelser..

Mennesker styres tross alt i de aller fleste tilfeller av nettopp følelser..

Og grunn eller ikke - gutten har fortsatt følelser selv om han nå har gått over til å klassifiseres som kriminell.. Og følelser skal ikke drepes med medisiner, de skal bearbeides og forstås for så å kunne lære av det hele...