Kjempe eller akseptere..?

[Gjest StoreSky]

Jeg kjenner, liker, er glad i en mann som føler det samme for meg. Pga visse omstendigheter i livet (barn, forskjellig land, etc) så "får" vi ikke hverandre.. Høres jo kjempeteit og barnslig ut, men sånn er det. Orker ikke å gå nærmere inn på hvorfor det ikke går. (man got to do, what a man have to do..)

Men! Nå har vi blitt enig om å bære være venner, men det er jo ikke det jeg egentlig vil!!! Vil ha han, være med han, være kjærester -ALT!

Skal jeg da forsøke med all kvinnelist og flørt og sjarm og hele pakka og overbevise han om å fortsette??? Om at man kan hvis man bare virkelig VIL.

Eller bør jeg bare innse at han er tapt...?

Føles som om jeg lever i en eller annen dust romantisk drama/komedie-film. Bortsett fra at dette er det virkelige livet og ikke film....Og i filmens verden vil og kan man alltid det som er bra og riktig..

Annyone?? værsåsnill..???

[Gjest Gjest_JJ_*]

Kanskje like greit at du bare glremmer han. I utganspunktet var dere enige i hvilket forhold dere skulle ha. Du har endret mening. Du burde vel helst bare si hva du vil og gi ham neste utspill.

[Gjest Miloine]

Er dette en mann du har truffet nå nylig og hatt en liten ferieromanse med i landet han kommer fra, eller er det en du har hatt en romanse med her og han har reist til hjemlandet?

Du har barn, har han barn?

Hvis det er en du har kun hatt en liten ferieromanse med i hans hjemland - går dette helt sikkert fort over!

Men det er litt vanskelig å svare når vi vet så lite!

Hvis han føler det samme for deg som du gjør for han, er komunikasjon i første omgang en løsning!

Hva vil dere og hva kan dere gjøre mht. flytting barn(a) jobb osv..

Det er noe som heter: "å være forelsket i forelskelsen" Er det egentlig det du er kanskje?

Endret 12. juli 2006 av Miloine

[Gjest StoreSky]

Vi møtte hverandre her i Norge på en mini-festival i desember, etter det har vi møtt hverandre flere ganger, msn/telefon, mail hver dag. (ca 10/15 mail hver dag..)

Han bor i england, har et barn ja. Og jeg har ett barn...

Vi har vel egentlig endret mening begge to..blit mer glad i hverandre enn det vi trodde at vi skulle bli. Litt kontakt ble plutselig til masse kontakt, og så ballet det bare på seg.

[liv]

Vel da er det bare å se om en av dere er villige til å flytte, og om ikke så får dere bare la det ligge.

[Gjest StoreSky]

Jammen det er ikke flyttingen som er greia her og nå. Det er å fortsette med et forhold i det hele tatt...Skal jeg kjempe for det, eller bare akseptere at "thats life"...?

Flytting eller ei må vi ta senere.

[Gjest StoreSky]

Han har nemlig "gitt litt opp"-for mange hindringer i veien, som han ikke ser ut til å kunne løse. Så derfor kutte ut hele greia.arghh! blir gaaal!!

[Gjest Miloine]

Vi møtte hverandre her i Norge på en mini-festival i desember, etter det har vi møtt hverandre flere ganger, msn/telefon, mail hver dag. (ca 10/15 mail hver dag..)

Han bor i england, har et barn ja. Og jeg har ett barn...

Vi har vel egentlig endret mening begge to..blit mer glad i hverandre enn det vi trodde at vi skulle bli. Litt kontakt ble plutselig til masse kontakt, og så ballet det bare på seg.

←

England er et langstrakt land, men la oss si ca. 2 timer med fly hver vei! (jeg regner fra Oslo)

Hvis det bare hadde vært dere to hadde det jo ikke hvert det største problemet kanskje, men når begge har barn må man ta hensyn til barnas oppvekststed, venner, familie osv!

Dersom en av dere er villig til å flytte så bør du/dere satse på hverandre - hvis ikke blir det problematisk! Men det er jo veldig viktig å være helt sikker på at det er dette dere vil!

Husk dette:

Alle lidenskaper får oss til å begå feiltrinn, men kjærligheten får oss til å begå de latterligste.

[Gjest Miloine]

Jammen det er ikke flyttingen som er greia her og nå. Det er å fortsette med et forhold i det hele tatt...Skal jeg kjempe for det, eller bare akseptere at "thats life"...?

Flytting eller ei må vi ta senere.

←

Dette innlegget så jeg først nå!

Du/dere bør satse dersom dere mener at dette er "den store kjærligheten"

Det som er viktig er faktisk å tenke litt langsiktlig uansett - fordi dersom dere skal satse for fullt så må jo en av dere flytte!

[Gjest StoreSky]

Tusen takk for alle innspill..men kan ikke si jeg ble så mye klokere!

For meg, akkurat nå, så blir det jo eventluelt å overtale han med list og lempe og all den sjarm og flørt jeg HAR for å i det hele tatt få tregingen til å fatte at vi er bra for hverandre!!!

Jeg kan jo seff ikke tvinge han, og nekter han for livet så må jeg jo bare akseptere at kanskje ikke JEG er kvinnen i hans liv.. (eller noe i den duren, er bare sååå klisjè..) Men jeg tror at vi er et bra match!

Så da er spørsmålet, skal jeg akseptere at han trekker inn årene. Eller skal jeg sette igang med et stor-sjarm offensiv??

(slik at han forhåpentligvis skjønner at det er meg han egentlig vil ha uansett... hehe)

ELLER er det å trampe rett over hans følelser/meninger?

[Gjest StoreSky]

BTW: hvis vi virkelig satser på hverandre, så er ingen av oss så satt at ikke en av oss er villig til å flytte på seg.

[Gjest StoreSky]

Trenger råd!!! Jeg har funnet ut at jeg jeg bare må ha han! ÅÅ, nå er jeg bare såå lei meg....

[Gjest BagLady]

  Trenger råd!!! Jeg har funnet ut at jeg jeg bare må ha han! ÅÅ, nå er jeg bare såå lei meg....

←

Gå og ta ham

Hvis du virkelig vil ha ham, kan du ikke gjøre annet enn å fortelle det til ham og gi ham gode argumenter for hvorfor forholdet kan fungere. Si at dere iallefall må gi det en sjanse, ellers er det en risiko for at dere alltid vil angre

[Gjest Gjest_Sol_*]

Trenger du virkelig bruke kvinnelist og sjarmoffensiv for at du skal kapre denne mannen? Mener du at han ikke gidder engasjere seg uten at du "sliter deg ut" for at noe skal skje? Hva mener han? Har han sagt at han har gitt deg opp? Kan dere sammen finne en utvei som passer for dere begge, eller er det for mye for langt? Ja, da er han jammen ikke mye verdt. Det er snakk om to voksne mennesker her, det handler vel ikke bare kapreteknikk. (what's meant to be will be, mener jeg da...)

[Gjest StoreSky]

BagLady: det er akkurat det jeg er redd for, at vi skal sitte der som gamle og angre på at vi ikke "levde livet mens vi levde".. Eller oppdage det når det er for sent...

Gjest_Sol: nettopp..det er derfor jeg sitter her og klør meg i hodet og er så fortvilet. Usikkerhetne, men jeg virkelig tror han vil ha meg også.

Jeg må vel egentlig ikke slite meg, ut, men HAN er for sliten nå, for sliten av alt som er i veien til å gjøre (det jeg tror) er det riktige.

Det han har sagt er at han liker meg meget godt, vi passer sammen, er like men samtidig ikke for ulike (på de riktige områdene). Men han er redd for å bli såret. Så da er det bedre å slutte nå når leken er god. Før vi blir bare enda mer knyttet og det blir enda mer vanskelig...

What a man have to do, a man got to do -hans motto...argghh!

Dumme mannen som ikke skjønner at vi lever i 2006 og ikke på 1800-tallet...

[lillesky]

Jeg er litt subjektiv i saken, men husk at det er flere parter i denne saken! Tenker på f.eks. flytting. Og en annen ting, jeg aner selvsagt ikke, men jeg grubler jo jeg og; kan det være at han har noen andre?

[Gjest Gjest]

Ang teknikker etc: Si at du har tenkt deg om og du kan flytte over til England i noen mnd, slik at dere kan se hvordan ting utvikler seg. (En liten hvit en skader ikke, her er det snakk om mannens reaksjoner!) Si det helst ansikt til ansikt, og sjekk ansiktet hans!

[Gjest Chrizzy]

Gå litt mer for det. Fortell han at du har lyst å prøve å satse på dere? Hør hva han sier. Prøv det, så finner du ut fort om det er vits eller ikke. Tvi tvi

[Wonderwoman]

Dere er begge single?

[Gjest Miloine]

BTW: hvis vi virkelig satser på hverandre, så er ingen av oss så satt at ikke en av oss er villig til å flytte på seg.

←

Hvis dere satser på hverandre og vil dette begge to - da er det vel egentlig ikke noe problem? Som du sier, ingen av dere er så satt at ikke en av dere kan flytte.

Lurer på om problemet ditt egentlig er å få han til å forstå at dere er rett for hverandre? Stemmer det?