Hvordan vite om man blir gode foreldre?

[Gjest Gjest]

Jeg er så usikker på om jeg bør få barn. Jeg har på en måte lyst på, men er redd for at jeg ikke blir en god mor. Jeg hadde selv en barndom som ikke var så god, ville ikke lve, var sur på foreldrene mine for at de hadde satt meg til verden. Litt vanskelig å forklare hva som var galt med oppveksten min, for jeg hadde ikke onde foreldre, men jeg hadde det ikke godt. Ble litt mobbet, men det verste var at jeg følte meg veldig utenfor, var veldig usikker, var annerledes, hadde ingen venner.

Jeg er veldig redd for at jeg kan overføre noe av dette til et barn. Jeg er ofte barnevakt og leser en del litteratur om barn, så på en måte er jeg godt forberedt. Som barnevakt for venners barn takler jeg egentlig vanskelige situasjoner (grining for at de vil ha noe, trass i butikken, når de ramler og slår seg og slikt) og jeg får høre at jeg er tålmodig og rolig. Det varmer jo når et lite knøtt kommer løpende mot deg, roper navnet ditt og stråler før det omfavner deg.

Men klarer jeg å være slik over tid? Klarer jeg ansvaret med å ta vare på en liten en? Klarer man å bevare roen når man ikke får sovet om nettene og neste dag er full av små uhell? Kommer jeg til å savne det såkalte friheten?

Eller kommer jeg til å bli bitter som min mor? Klage dagen lang? Gi barnet dårlig samvittighet?

Kan dere dele tankene deres om hvordan dere tenkte før dere ble gravide og hvordan ting har utviklet seg?

Hva er en god mor og en god far?

[Gjest Hedda Gabler]

Mange lurer på dette, og mange stiller for høye krav til seg selv. Ingen kan være den perfekte mor eller far! Det ville faktisk ikke vært sunt for et barn å vokse opp med perfetke foreldre. Vær sikker på at alle foreldre gjør feil, store eller små!

For min del vil jeg si at en god mor eller far er villig til å innse og reflektere over feilene sine. Så må selvfølgelig en del grunnbehov dekkes, sånn som mat, klær, stell og trygghet, stimulering.

Er du villig til å prøve, tror jeg at du kan bli en god mor. Du har ingen garanti, og det blir helt sikkert både vondt og vanskelig til tider. Men også flere gleder enn du kan forestille deg. Lykke til med valget!

Endret 12. juli 2006 av Hedda Gabler

[Belit]

Ingen er feilfri som forelder, og det kommer heller ikke du til å bli. Men de aller fleste greier det helt fint, til tross for feilskjær underveis. Du er jo bevisst på foreldrerollen og barns omsorgsbehov, og da er du jo et godt stykke på vei.

Det virker for meg som at det du egentlig trenger er å bearbeide din egen oppvekst, ikke å bestemme deg for et barnløst voksenliv. Lykke til med det!

[ceca]

Ingen foreldre er feilfri, dessverre.

Men det er viktig å ta et oppgjør med sin egen barndom og reflektere over ting/situasjoner du har opplevd. ror du allerede har gjort deg opp mange meninger. Ikke la din egen barndom stå i veien for at du selv kan få bli mor.

Ceca

[tattoopia]

tror det er viktig å ha noen å se opp til eller i mitt tilfelle så har jeg skrekk eksempler som jeg ser på å tenker at sånn skal i alle fall ikke mine ungen bli. har klart det bra foreløpig men har jo enda mange mange år foran meg.

[Gjest Gjest_Frua_*]

Kjære deg!

I himmelens navn, bare det at du spør gjør deg kvalifisert... . Da har du reflektert, og tenker sikkert bevisst på at du ikke ønsker å overføre dine egne traumer. Det gjør du kanskje ikke, men du gjør helt sikkert noe annet galt! For det gjør vi jo alle. Ingen foreldre er perfekte! ABSOLUTT INGEN!

Få deg barn, kos deg, make the best out of it!

[Gjest Miloine]

Kjære deg!

I himmelens navn, bare det at du spør gjør deg kvalifisert... . Da har du reflektert, og tenker sikkert bevisst på at du ikke ønsker å overføre dine egne traumer. Det gjør du kanskje ikke, men du gjør helt sikkert noe annet galt! For det gjør vi jo alle. Ingen foreldre er perfekte! ABSOLUTT INGEN!

Få deg barn, kos deg, make the best out of it!

←

Enig!

En god mor er ikke perfekt

Den perfekte mor og far finnes ikke. Bare vær GOD NOK.

Les litt her: http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=104775

[Gjest Gjest]

Takk, alle sammen.

På en måte tenker jeg jo selv at jeg er ganske reflektert og at det kan være en bra egenskap å ta med seg. Men på den annen side kan man jo kalle det å gruble for mye og det jo ingen bra egenskap å ta med seg.

Jeg er en vel betrakter, og i det siste har jeg lagt mye merke til hvordan andre er som foreldre. (Jeg vet at det jeg ser bare er en liten del av hvordan de er som foreldre, men et sted må man jo begynne).

Det er så mye som jeg ser hvor jeg tenker "Slik vil jeg også bli som mor!", men også mye som gjør at jeg tenker "Slik kunne jeg aldri ha gjort det", men samtidig tenker jeg at kanskje gjør det det stikk motsatt av det jeg tenker nå.

Det som skremmer meg litt, er at ansvaret er så totalt. Det er ikke noe man kan kaste seg ut for så å trekke seg tilbake hvis det ikke går så slik som man tenkte.

Tidligere var jeg veldig redd for utfordringer og for å prøve nye ting, men jeg klarte å overvinne det ved å forestille meg at det verste om kunne skje var at jeg måtte trekke meg igjen (typisk: søke på en jobb, men tenke at hvis jeg ikke takler det, kan jeg jo bare slutte igjen.)

Det skjedde vel aldri at jeg måtte trekke meg, men i foreldrerollen har man jo slett ikke denne muligheten. Og det er kanskje mest skremmende.

[Gjest Frk Åberg]

Det virker for meg som at det du egentlig trenger er å bearbeide din egen oppvekst, ikke å bestemme deg for et barnløst voksenliv. Lykke til med det!

←

Dette høres fornuftig ut. Det kan jo også tenkes at du på noen måter blir en ekstra god mor nettopp fordi du hadde en vanskelig barndom selv. Du høres også reflektert ut, og det er jo et godt utgangspunkt.

[Gjest Miloine]

Dette høres fornuftig ut. Det kan jo også tenkes at du på noen måter blir en ekstra god mor nettopp fordi du hadde en vanskelig barndom selv. Du høres også reflektert ut, og det er jo et godt utgangspunkt.

←

Er så enig! De fleste jeg har pratet med(tidligere yrke) sier det samme!

De fleste (de aller fleste) som har hatt en vond barndom, har sagt til seg selv som barn at:" jeg skal ihvertfall bli en snill mamma" - og det blir dem!

De vil ikke at barna skal oppleve det negative de selv opplevde som barn!

Det samme sier barn: "når jeg blir mamma, da skal jeg ihvertfall jeg være snillere enn det mamman min er"

Så jeg er helt enig med Frk Åberg - siterer: "Det kan jo også tenkes at du på noen måter blir en ekstra god mor nettopp fordi du hadde en vanskelig barndom selv."