Hissig kjæreste

[Gjest Gjest_Ina_*]

Jeg har hatt en kjæreste gjennom 2 år som har et veldig temperament. Er han det minste stressa, trøtt eller sulten så mister han fort hodet. Da øser han ut av seg litt av hvert, og er ikke alltid like saklig. Føler han seg det minste forutrettet så reagerer han også. (Bare så det er sagt, han har aldri lagt hånd på meg, men tven gikk i gulvet en gang.)

Dette fører til frustrasjon, krangler og pinlige øyeblikk dersom han ikke klarer å holde seg blant andre mennesker.

Det kan gå noen uker mellom hver gang, men så plutselig er det noe som utløser et veldig sinne. Da får jeg høre at jeg må "oppføre meg", at jeg er syk i hodet osv osv. De første gangene dette skjedde ble jeg helt satt ut. Aldri har noen snakket sånn til meg, heller ikke i tidligere forhold. Selv om jeg nok har noe temperment selv, skyr jeg egentlig konflikter, og mener at man kan snakke seg til overenstemmelse. Vi har hatt endeløse samtaler. Når vi krangler så er det alltid min feil. Først etter timelange samtaler, da begge er helt utmattet kan han komme til å innrømme at han har også har vært dum.

Dette er som man kanskje kan forstå veldig slitsomt. Jeg må liksom hele tiden passe på hva jeg sier og gjør, for han kan jo komme til å "klikke". Flere ganger har jeg bestemt meg for å gjøre det slutt. Men han har klart å overtale meg til å bli. Han har forøvrig en datter på 5 år som flere ganger har overhørt krangler, skriking og skjellsord, noe som er helt uakseptabelt i mine øyne. I tillegg så vil jeg anta at det skaper en utrygghet i forhold til meg at faren kjefter på meg og kaller meg ting.

Når dette er sagt så er min kjæreste også en veldig sympatisk fyr. Han sier sjelden eller aldri noe sårende utenom de gangene han "klikker". Han er følsom, oppmerksom, og en god lytter og samtalepartner. Vi har også en del felles interesser og trives i hverandres selskap.

Jeg er imidlertid livredd for denne siden hans. Hvordan blir det hvis vi får felles barn en gang? Hva bringer fremtiden? Vil han bli verre?

Noen som har innsill så er jeg kjempetakknemlig!

Jente i begynnelsen av tredveårene

[Gjest Gjest_Tone_*]

Vet hvordan du har det. Har opplevd mye av det samme selv i et forhold som heldigvis er bak meg. Vi har to barn, ettersom barna ble eldre ble sinnet rettet mot dem. De begynte da eldstemann var seks-sju, og jeg visste at det ikke ville ta slutt men heller bli verre med tiden. Du virker veldig reflektert og moden heldigvis, og du nevmer evt barn. Ja sier bare, tenk deg om. Tror du virkelig at temperamentet hans vil dempe seg med tiden? Tviler sterkt. Uansett; still et ultimatum, la han bevise for deg at han vil jobbe med dete ubeherskete sinne sitt og i tillegg at han er lei seg for det helvete han setter i gang, hvis ikke dropp ham. Dessverre er dette alt jeg kan si til deg. Lykke til!!

[minienthe]

jeg hadde det sånn... ultimatum fungerer sjelden.... og jeg gikk

[Gjest Gjest]

Uff, det som slo meg da jeg leste innlegget ditt var at fyren din kan ha psykopatiske trekk ved seg. Jeg sier altså ikke at han er en psykopat. Det er ikke godt å leve livet når man hele tiden må gå på tå hev for ikke å utløse unødvendig sinne. Selv om han ikke mishandler deg fysisk, er verbal mishandling like ille, og det sårer like mye, kanskje enda mer. "Psykopatiske" personer er svært intelligente og kan virke veldig oppegående og sjarmerende mennesker inntil de ikke får det som de vil.

Spør deg selv om det er virkelig slik du vil leve livet ditt. Vil du at barna skal lære at det er slik en mann skal behandle kvinnen han elsker? Hvis du en dag får en datter, hvilken mann vil du at hun skal være med?

Uansett hva du bestemmer deg å gjøre, vil det nok koste deg noe følelsesmessig. Det virker ikke som du har det så godt i forholdet, og det tærer kanskje på selvfølelsen din og din egenverd. Samtidig er du kanskje redd for å leve livet ditt uten ham.

Jeg håper at du en dag vil finne nok styrke og mot til å gjøre det du føler er riktig for deg. Ønsker deg masse lykke til :-)

[Wonders]

ta med han til en rådgiver, hvor han lærer å takle sinnet sitt, det vil hjelpe han gjennom livet, for han har det ikke bra han heller.

[Gjest Gjest]

Jeg er i så å si samme situasjon som deg.

Føler virkelig med deg!

Det er fryktelig slitsomt å ha det sånn.

Det jeg liker minst er de lange samtalene som du også beskriver.

Sitte og dvele og få "kjeft" i timesvis. Utrolig utmattende.

Kjenner også igjen følelsen av å gå på tærne.

[Gjest Gjest]

Min far er en oppegående person som på ingen måte er psykopat, men han har i alle år hatt en direkte ufin måte å snakke til familien på.

Dette er kun i diskusjoner hvor han enten er oppgitt eller irritert, da lirer han av seg "hvor dum du er i hodet/flau over å snakke med deg/ inkompetent/er det noe i veien med deg/ etc....."

Spesielt min mor får høre det og det blir verre med årene. De har vært gift lenge så jeg skjønner at hun kan irritere han (hun irriterer meg og, men jeg blir ikke ufin av den grunn.)

forige gang de var her på besøk så havnet de i en diskusjon hvor min far da sier til henne "ingen andre hører på deg så hvorfor skal jeg??!!"

Jeg fikk bakoversveis! Er jo forsåvidt vandt til at han går til personangrep, men hadde min mann pratet slik til meg så tror jeg faktisk jeg hadde vurdert separasjon.Så fikk han heller snakke til veggen

Det er jo meningen at du skal få din partner til å føle seg bedre,-ikke verre. Min far er for meg et lysende eksempel på hvordan en IKKE skal oppføre seg i en diskusjon og i et forhold. Det er ikke for ingenting at jeg aldri diskuterer med han lengre.....

Oppfordrer ts til å IKKE finne seg i ufinheter fra sin partner. Det blir IKKE bedre med årene når irritasjonene vokser seg større. Gjør noe med det nå!

[Amber]

Kjenner meg igjen...

Min ex var også veldig hissig, og hadde et forferdelig temperament. Ettersom forholdet vårt ble dårligere, var han ble han gradvis mer misfornøyd og irritert. Og han kunne være skikkelig ille - verbalt sett. Noen ganger når datteren vår var tilstede. Jeg prøvde på alle mulige måter å sette ned foten, men det funket ikke. For han respekterte meg ikke. Vi er ikke sammen i dag.

Om han kan forandre seg... kanskje det. Jeg tror at folk kan forandre seg. MEn da må han jobbe med det, og virkelig innse problemet, og virkelig ville gjøre noe med det. Gi han en sjangs - hvis ikke dropp ham er mitt råd. Dette vi slite deg ut over tid, det er min erfaring.

[Gjest Frk Åberg]

Uff, det som slo meg da jeg leste innlegget ditt var at fyren din kan ha psykopatiske trekk ved seg. Jeg sier altså ikke at han er en psykopat.

←

Jeg misliker sterkt at folk slenger ut ting som dette. Vi har aldri truffet denne mannen, og å si at han kan ha psykopatiske trekk, syns jeg er temmelig drøyt. Det høres ikke noe bra ut, det er ikke dét, men syns bare at man bør trå forsiktig.

Selv er jeg den temperamentsfulle i forholdet, men jeg kaller ham aldri ting. Selv om jeg er aldri så sint, så er jeg veldig bevisst på å ikke snakke stygt om hans person eller prøve å nedverdige ham. Det har med respekt å gjøre. Jeg tror på at kjæresten din kan være en snill person ellers, men syns du bør være klar på at han ikke får snakke sånn til deg. Selv om jeg er aldri så sint, så har jeg noen sperrer som ligger dypt i meg. Kanskje han kan klare å endre seg også? Er han klar over problemet selv - har du sagt at du ikke syns noe om det?

[tattoopia]

huff hvor jeg kjenner meg igjen fra et tidligere forhold. rådet mitt er ganske enkelt kom deg vekk fortere enn svint. dette e ikke noe som blir bedre med årene. det blir bare verre å for guds skyld ikke sett barn til verden med denne mannen. den kan hende du vil komme til å angre bittert på det.

jeg vet det er lett å si at du må gjøre det slutt, men saken er jo den at det er aldri enkelt å gjøre det slutt med en man han vært sammen med lenge. jeg brukte laang tid på å komme meg ut av dette destruktive forholdet. å når jeg til slutt klarte det fikk det alvorlige konsekvenser som jeg er nødt til å leve med resten av mitt liv.

men å være i ett forhold hvor man er nødt til å veie ordene sine å enhver handling må være så til de grader forsikte er ikke ett forhold hvor det er bra å være. jeg hører jo også på hvordan du forklarer ditt syn på saken at du overhode ikke har det noe bra. du sier selv at du har vurdert flere ganger å gå i fra han men at han har klart å overtale deg til å komme tilbake.

man skal ikke trenge å bli overtalt til å være i ett forhold. det skal være noe man ønsker selv.

ønsker deg så absolutt lykketil å håper du klarer å gjøre det som er best for deg.

en mann som ikke respekterer deg for den du er med tanker meninger handlinger å alt er ikke en mann som fortjener å være sammen med deg.

[Duracell]

Jeg var også sammen med en sånn.. Forsvarte ham, mente det var verden som var vanskelig mot ham, stakar misforståtte mann, selvsagt er han frustrert...

Følte meg rimelig teit den natta han kjørte meg til legevakten med brukket hånd.

[Snasen]

Jeg var også sammen med en sånn.. Forsvarte ham, mente det var verden som var vanskelig mot ham, stakar misforståtte mann, selvsagt er han frustrert...

Følte meg rimelig teit den natta han kjørte meg til legevakten med brukket hånd.

←

Så det du indirekte sier her er at kan kan komme til å brekke hånda hennes?

[Duracell]

Så det du indirekte sier her er at kan kan komme til å brekke hånda hennes?

←

Det jeg sier her er ganske direkte, og det er at alt kan skje.

[Gjest Piper]

Jeg ville snudd meg rundt og gått ut av rommet, hver eneste gang han begynte med noen usakligheter. Jeg hadde rett og slett ikke orket høre på det, og hadde ikke følt jeg fortjente det.

Ville så gått inn etter en stund, hadde han roet seg kunne vi prate normalt sammen, men var han fortsatt sint hadde jeg snudd meg rundt og gått igjen. Jeg tror du da sier på en finurlig måte, at dette finner du deg ikke i.

Hjelper det ikke, ville jeg vurdert hele forholdet. For han kan ikke oppføre seg som han vil, selv om han er sur og grinete.

Endret 14. juli 2006 av Piper

[tattoopia]

Det jeg sier her er ganske direkte, og det er at alt kan skje.

←

ja alt kan skje. min tok bilen å kjørte utfor med vilje. å jeg må leve med konskvensene av dette. ødelagt rygg å nakke å har en fremtid foran meg som uføretrygdet.

[Snasen]

Det jeg sier her er ganske direkte, og det er at alt kan skje.

←

Nei, det var ikke direkte egentlig. Det var indirekte.

Det du sier er på en måte så innmari opplagt. Så klart at alt kan skje, men nå er jo ikke alle tilfeller like.

Du setter på en måte TS sin kjæreste inn i èn gruppe og da fremstår du veldig nyanseløs.

[Duracell]

Nei, det var ikke direkte egentlig. Det var indirekte.

Det du sier er på en måte så innmari opplagt. Så klart at alt kan skje, men nå er jo ikke alle tilfeller like.

Du setter på en måte TS sin kjæreste inn i èn gruppe og da fremstår du veldig nyanseløs.

←

Ja frøken Kverulere, jeg gjør nok det, i dine evige debatter om debatteringsteknikker.

Så hender det innimellom at noen faktisk har hands on experience (bokstavelig talt) om det de snakker om, og vips, det som blir sagt betyr faktisk noe for trådstarter.

Lag deg en tråd om indirekte hinting og å sette folk i grupper du, og så kan vi andre som faktisk har opplevd slike mennesker som dette utveksle erfaringer, råd og støtte.

[Snasen]

Ja frøken Kverulere, jeg gjør nok det, i dine evige debatter om debatteringsteknikker.

Så hender det innimellom at noen faktisk har hands on experience (bokstavelig talt) om det de snakker om, og vips, det som blir sagt betyr faktisk noe for trådstarter.

Lag deg en tråd om indirekte hinting og å sette folk i grupper du, og så kan vi andre som faktisk har opplevd slike mennesker som dette utveksle erfaringer, råd og støtte.

←

Jeg har aldri startet en debatt om selve debatteknikk. Enda ikke fått med deg det?

Andre derimot har blandet inn ordet debatteknikk i min debatt som handlet om det å debattere, men jeg startet ingen debatt om akkurat dèt.

Nå sitter du og forteller om "dere" som har opplevd voldelige menn. Du har da vitterlig meg ingen peiling på om jeg har vært borti det, så ikke sett meg på sidelinja der da Fru. Sneversynt.

Mitt poeng var at man kan ikke sette en mann inn i en gruppe. Det blir for enkelt og for meg virker det som om at den personen som mener det (les: deg) er ikke så innmari glup.

[Duracell]

Skal jeg fortelle deg en morsom hemmelighet?

Ikke ETT sted har jeg skrevet at "dette skjedde meg så da skjer det deg". Jeg forteller bare hva som KAN skje. At du, atter en gang inne på dette forumet, klarer å lese ting som ikke står, finner jeg fantastisk tatt i betraktning hvor mange ganger emnet har vært oppe.

At du stempler meg som mindre glup pga en så liten setning, synes jeg sier mer om deg enn om meg.

[Snasen]

Skal jeg fortelle deg en morsom hemmelighet?

Ikke ETT sted har jeg skrevet at "dette skjedde meg så da skjer det deg". Jeg forteller bare hva som KAN skje. At du, atter en gang inne på dette forumet, klarer å lese ting som ikke står, finner jeg fantastisk tatt i betraktning hvor mange ganger emnet har vært oppe.

At du stempler meg som mindre glup pga en så liten setning, synes jeg sier mer om deg enn om meg.

←

Selvfølgelig vil jo TS oppfatte det som at du mener at det er det som skjer henne. Hvis du mener at det KAN skje henne så undervurderer du intelligensen til TS. For hva var så ellers meningen med å si det?

Fader, jeg slår meg selv i hue og tar med deg i dragsuget.

Snakk om å ikke kunne stå for det man egentlig mener.