peking og klåfingra

[Gjest Gjest]

Da jeg var liten lærte vi tidlig at det var stygt å peke. Man skulle heller si hva man ønsket i stedet for å peke på tingen. Og man pekte aldri på andre mennesker, det var stygt! Dette var noe vi fikk høre ofte, både av foreldre og barnehageansatte.

Og så fortalte mine foreldre mange skrekkhistorier om klåfingra barn. Allerede som barn mislikte jeg slike klåfingra barn, som måtte bort å ta på alt mulig. Ting gikk jo i bakken, og det var lite høflig å rote rundt. Jeg kunne aldri funnet på å gjøre slik, men jeg var da også er ekstremt sjenert barn

Må jo poengtere at jeg ikke er så veldig gammel, kun 25. Likevel var dette viktige prinsipper i min oppdragelse. Men så var jeg jo et veldig sjenert barn, og kanskje jeg ble enda mer sjenert av disse prinsippene.

Jeg lurer imidlertid på hvor viktig dette er for dere som har barn i deres oppdragelse?

[Gjest Gjest]

Det er viktig at barna ikke peker mot andre mennesker og ler av dem.Det er vel noe alle foreldre er opptatt av i dag også at barna ikke skal gjøre. Å rote rundt hos fremmedefolk er også en uting at barna gjør.

[mari]

Vi lærer barna våre at man ser med øynene og ikke med henda! synes det er en god regel.

Peking på andre mennesker har til nå ikke vært et problem (2,5 og 4,5 år), men hvis det blir en problemstilling så tror jeg nok at de skal få høre at det gjør man ikke!

Synes at det er fint å lære barna folkeskikk og det synes jeg det er ved at man ikke tar på alt mulig eller at man peker på ting. Jeg var nok fæl til å ta på ting da jeg var liten, uten at jeg husker det spesielt, men jeg var "hyper" og høyt og lavt hele tiden, så det følger vel med i den pakka jeg får høre om hele tiden

En liten jente vi hadde på besøk forleden dag tok med seg ting hun fant både ut og inne for å spørre hva det var, litt små irriterende for det var jo ting som lå der det skulle ligge og ikke like kult å få det overlevert hele tiden Hun var en veldig søt jente, men hadde ikke lært å se bare med øynene ennå.