adoptere

[Gjest Gjest_hilde_*]

hvis dere ikke kunne få barn selv, ville dere da ha adoptert et barn med en annen hudfarge eller ville dere valgt å forbli barnløse? ville dere blitt like glad i dette barnet som i biologiske? hva ville familie og venner tro? er adopsjon absolutt siste utvei når alt annet er prøvd?

[Gjest Gjest]

hvis dere ikke kunne få barn selv, ville dere da ha adoptert et barn med en annen hudfarge eller ville dere valgt å forbli barnløse? ville dere blitt like glad i dette barnet som i biologiske? hva ville familie og venner tro? er adopsjon absolutt siste utvei når alt annet er prøvd?

←

ikke i dagens samfunn

[Arkana]

Slik jeg tenker nå er adopsjon siste utvei, men jeg ville heller adoptert enn å forbli barnløs. Jeg ville likevel absolutt prøvd å få biologisk egne barn først. Det er selvsagt mulig at jeg forandrer mening etterhvert, vi har ingen barn enda og har ikke tenkt å begynne å prøve før tidligst neste år. Hudfarge på et evt adoptert barn er uvesentlig, og jeg ser det som en selvfølge at har vi først bestemt oss for å adoptere så vil det barnet være like elsket som et biologisk barn.

[liv]

Hadde vi ikke kunnet fått biologiske barn så ville vi forsøkt å bli fosterforeldre igjennom barneverntjenesten.

[Gjest gjest1]

Jeg har intet behov for å reprodusere meg selv og adopterer gjerne et barn.

[Gjest gjesta]

jeg og kan godt adoptere, men ville gjerne hatt et eget barn først, deretter adoptere. Ikke omvendt rekkefølge.

[Gjest Gjest]

Jeg har intet behov for å reprodusere meg selv og adopterer gjerne et barn.

←

Helt enig. Det er i tillegg dårlig arvemateriale i familien min, vet faktisk ikke om jeg ønsker å videreføre det.. Når det gjelder hudfarge er ikke dette viktig. Hvis jeg hadde adoptert fra asia kunne h*n glidd lettere inn i storfamilien, siden vi har samisk opphav. (små mørke med skjeve øyne). Men utseendet på ungen er helt ubetydlig, kan gjerne være helt mørk (jeg er selv helt kritthvit, ville vel blitt litt misunnelig på ungen ).

Jeg VET jeg hadde blitt like glad i et barn som ikke var mitt eget. Morsinstinktivet blir vekket pga mine følelser for barnet, ikke kun pga hormoner eller at jeg ser meg selv i barnet pga felles gener.

Faktisk ønsker jeg heller å adoptere enn å produsere egne barn. Men jeg vet det ikke er mange som tenker som meg.

jeg og kan godt adoptere, men ville gjerne hatt et eget barn først, deretter adoptere. Ikke omvendt rekkefølge.

←

For de ufrivillig barnløse tror jeg det er mer vanlig at det skjer i omvendt rekkefølge: først prøver de i lang tid og får bekreftet at de ikke kan få barn sammen. Derfor adopteres et barn. Så etter noen år kommer en liten "mirakelbaby" som ingen hadde trodd var mulig. Min veninne er en slik attpåklatt, og kjenner til et annet tilfellet også.

[Gjest Gjest]

Dersom jeg ikke kunne få barn, ville jeg mest sannsynlig innfunnet meg med det, siden det ikke er så viktig for meg å formere meg. Og jeg ville også valgt adopsjon fremfor feks kunstig befruktning. Er en viss mulighet for at jeg hadde gått fosterhjem også.

[Gjest gjest1]

Jeg stiller meg svært positiv til adopsjon. Hudfargen har ikke noen betydning, bortsett fra at jeg tar med barnas typiske utseende ved valg av land. Uff, det høres fjernt ut. Det jeg mener er at noen synes asiatiske barn er søtest. Andre synes barn med afrikanske trekk er det vakreste som finnes. Atter andre drømmer om en liten indianer fra Sør-Amerika. Så her spiller jo forsåvidt rasen inn, men ikke i betydning at jeg ikke vil ha et mørkt barn.

Vi valgte et asiatisk land. Fantastisk søte barn, spennende kultur, vakkert land osv.

Jeg har imidlertid et egenfødt barn fra før. Jeg tviler overhodet ikke på at jeg vil elske mitt adoptivbarn like høyt som mitt egenfødte. Jeg gleder meg!

[Gjest Lovegeckos]

Spennende tema Og nå skal jeg kaste inn en brannfakkel:

Jeg har en hypotese på at man ikke elsker biologiske og adoptivbarn likt.

Jeg tror det føyer seg inn i rekken med alle de ulike "kjærlighetene" vi mennesker føler.

For eksempel så føler man en ulik kjærlighet ovenfor foreldre og søsken, jeg har en type kjærlighet for venner og en annen type kjærlighet for mannen min og barna mine. På lik måte som at en ny type kjærlighet blir født når man får barn tror jeg man oppdager man besitter enda en slags kjærlighet for fosterbarn og adoptivbarn...

Det mener ikke nødvendigvis at den ene er noe bedre enn det andre, bare anderledes....

Kunne vært veldig spennende hva slags erfaringer Matahari gjør seg omkring dette når hun får et adoptivbarn.

[Gjest Gjest_thea_*]

har tre adoptivbarn fra latin-amerika. jeg elsker dem over alt i verden. fikk de i armene da de var 7 uker gamle. prøvde andre ting først, men valgte å avslutte da det ble for tøft psykisk. har heller ikke behov for å reprodusere meg selv for så fantastisk er jeg da ikke... innrømmer at det kunne vært spennende å se hvordan et barn av meg og min mann ville blitt, men jeg har faktisk takket min mann for at han ikke kan få barn. ellers ville jeg jo ikke fått lov til å være mamma for mine tre fantastiske barn.

[Gjest gjest1]

Spennende tema Og nå skal jeg kaste inn en brannfakkel:

Jeg har en hypotese på at man ikke elsker biologiske og adoptivbarn likt.

Jeg tror det føyer seg inn i rekken med alle de ulike "kjærlighetene" vi mennesker føler.

For eksempel så føler man en ulik kjærlighet ovenfor foreldre og søsken, jeg har en type kjærlighet for venner og en annen type kjærlighet for mannen min og barna mine. På lik måte som at en ny type kjærlighet blir født når man får barn tror jeg man oppdager man besitter enda en slags kjærlighet for fosterbarn og adoptivbarn...

Det mener ikke nødvendigvis at den ene er noe bedre enn det andre, bare anderledes....

Kunne vært veldig spennende hva slags erfaringer Matahari gjør seg omkring dette når hun får et adoptivbarn.

←

Hm... Jeg tror ikke det jeg. At man elsker barna sine ulikt. Grunnen til at jeg sier det er at jeg har snakket med veldig mange adoptanter i løpet av prosessen vår, som har både egenfødte og adopterte barn. Og de sier alle det samme, at de rett og slett "glemmer" hvem de har født og hvem de har adoptert. Men det er klart - jeg vet jo ikke før jeg har fått begge. Og da skal jeg være så meddelsom så.

Jeg må også legge til at det var ikke slik med meg og sønnen min at jeg elsket ham så høyt da han var nyfødt som jeg gjør nå. Det er noe som har grodd frem etterhvert som jeg har blitt vant til ham, og kjent med ham. Joda, jeg var helt klart "forelsket" i ham som nyfødt. Men den kjærligheten jeg føler til ham nå er helt enorm. Og jeg tror det blir slik med adoptivbarnet også, at man må bli vant til å ha barnet rundt seg først, og så blir det som om det alltid har vært en del av deg.

[Gjest Lovegeckos]

Jeg er helt åpen for at hypotesen min er feil. Jeg tenker også samtidig at man vokser med oppgaven, akkurat som når man får egene barn. Jeg tror ofte den første morsfølelsen kommer av sjokket når man oppdager at man har ett lite nurk man har ansvaret for. Jeg fikk iallefall det sjokket, andre gangen også

En annen hypotese jeg har når det gjelder både adoptivbarn og fosterbarn er at dersom ting går galt med dem (adferdsvansker, rusproblemer etc) eller de er anderledes på noen måte, kanskje man skylder på og tenker "ja, ja, det er nok genene"

Jeg mener ikke å være ekkel, men jeg vet jeg tenker når mine barn gjør ting jeg ikke kjenner igjen"Hvor har de de fra" :hår: