slutt etter 4 1/2 år

[Gjest mct]

Har nettopp blitt alene etter 3 1/2 års samboerskap. Må gjøre dette litt kort. Jeg har 3 barn fra tidligere ekteskap. Var helgepappa når jeg ble samboer, etter 3 mnd med ny samboer ble mor til barna "syk" og hadde personlige problemer. Jeg måtte overta barna mine fullt. Dette var selvfølgelig en stor omveltning for min samboer, men hun har vært fantastisk med de. Vi har ikke hatt barna på fast samvær hos andre. I fjor sommer, 2 år etter at barna mine flyttet til oss, så døde moren plutselig(ulykke). Og samboeren min hjalp meg i å rydde opp for barna mine og etterhvert gikk alvoret opp for henne at nå er hun mor på heltid. Jeg/vi har vært frustrert og sliten, hverdagen traff oss skikkelig i ansiktet og vi har slitt.Vi har ikke sett alvoret og nå flyttet hun ut. Hun sier det er slutt, og vil ikke ha noen pause. Alle som er rundt henne sier til meg at hun bare må lade batteriene. Men til meg sier hun at det er slutt. Men tilføyer at en aldri kan spå fremtiden. Elsker henne enda, synes dette er tøft. Hun bare vil ha ro og fred. Og etterhvert få besøk av mine barn der hun bor nå.

Er det noen som har levd sammen med andre sine barn og hatt problemer? Er dette helt over? Er meget int. i å høre om andre sine erfaringer:-) Hilsen "alenepappa"

[Gjest Chrizzy]

Uff, du må nok bare ta tiden til hjelp. Kanskje, kan hende, at hun kommer til å savne deg og barna så mye at hun kommer tilbake. Men det går jo ikke ann og si nå. Som hun sier, man kan ikke spå i fremtiden. Ønsker deg lykke til

Har du noen avlastning?

[Gjest Gjest]

Ja da, har avlastning hver 3.helg...+ litt sporadisk. Det er ikke nok det.

alenepappa

[Luringen]

Synd at ingen her har noen gode råd:-)

[Gjest Chrizzy]

Hei! Visste ikke mer hva jeg skulle si. Jeg vet ikke hvor gamle barna dine er, men det blir jo lettere med tiden. Jeg har 2 som er 6 og 7, jeg var ganske ung når jeg fikk de. Jeg valgte å bli alene med de da de var bittesmå. De 3-4 første årene var det et vanvittig ork. Jeg lurte på om jeg hadde ødelagt livet mitt. Husker jeg kom til meg selv engang, med en på armen skrikende, og en rundt foten, skrikende. Jeg husker jeg tenkte, livet mitt er over, uff

Jeg tror du som sagt bare må gi dette tid. Kanskje klarer du å få til mer avlastning? Inviter henne på besøk og respekter at hun synes dette blir mye.

Vil hun ha barn selv?

[Gjest Gjest]

Hun trenger nok bare tid... Hun flyttet sammen med deg i den tro at dere var helgeforeldre og kanskje hun tenkte dere kunne starte deres egen familie etterhvert. Så får hun en midt i t****, og befinner seg helt plutselig som 3 barnsmor uten å ha blitt forberedt. Det har tydligvis også vært en ekstremt krevende tid med mor som først blir syk så dør...

Jenta ble vel litt skremt. Men virker jo som hun har gjort en kjempejobb, og det at hun fortsatt ønsker kontakt med dine barn tyder jo på at hun oppriktig bryr seg om dem. Ikke gi henne opp helt enda, men la henne få tid til å tenke seg om.

Jeg har aldri levd som stemor, og kan derfor ikke uttale meg om den erfaringen. Men som en ung jente uten egne barn så ville jeg nok tenkt meg mer om før jeg ble sammen med en som hadde den daglige omsorgen enn en som var helgepappa.

Er umulig å si om dette er over eller ikke. Kan hende hun bare trenger litt tid (fullt forståelig...) Virker som ei jente som fortjener en ekstra sjangse. til deg, og lykke til. Håper virkelig det ordner seg, for både deg og barna dine.

[Gjest mtc]

Takker for gode og fine råd. Nei, jeg er på offensiven mentalt nå:-) Jeg skal gi henne all den fred og ro hun trenger, så blir det at jeg rett og slett prøver å sjekke henne opp igjen

Har allerede en plan der uten at hun skal føle seg forpliktet til noe. Men venter til august før jeg tar et fremstøt. Sender ellers en søt sms i ny og ne bare for å pleie tankene om oss:-)

Vet at hun trenger tid!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

[Gjest gjesta]

Jeg er stemor... Det er IKKE lett!!

Men, jeg elsker mannen min og må akseptere baggasjen som følgte med..