En drøm i tusen knas

[Gjest Box]

Nå er jeg lei. Lei av å aldri bli fornøyd, ha dårlig samvittighet hele tiden. Jula hittil har vært et mareritt. Tenkte at jeg kunne unne meg selv mat og godteri i noen dager nå, så kunne jeg heller trene det bort etterpå. Faste en uke for eksempel. Men det funker jo ikke. Hater denne dritten jeg sitter i. Spiser masse, og får dårlig samvittighet. Spiser masse, og kaster opp - får dårlig samvittighet fordi jeg ikke fikk kastet opp alt.

Trodde liksom jeg var ferdig med dette nå. Kan alt om spiseforstyrrelser, vært borti det før, men føler ikke at det er det som feiler meg. Det feiler meg ingenting. Ikke er jeg tynn heller. Alt er bare dritten! Hater livet mitt og alt fettet som disser hele tiden. Hvordan i h****** skal jeg klare å nå det målet jeg har satt meg, når jeg ikke klarer å beherske meg?

Orker ikke flere morgener med brekninger når jeg ser meg selv i speilet. Orker ikke å dusje med lyset av lenger, fordi jeg ikke fikser å se på meg selv. Vil ikke late som om jeg liker meg selv, for at alle andre skal tro jeg har det så fint. Hvorfor er det ingen som ser meg og hjelper meg nå? Ikke en gang leger, psykologer eller noen av de andre helsemenneskene gidder å bry seg om det... Fordi jeg ikke er tynn. Fordi jeg ikke har en BMI på 14. Men nå skal jeg faen meg jobbe. Jeg skal ned i vekt, jeg skal bli tynn og syk så de kan se hvor jævlig jeg har det. Sånn de kan hjelper meg!

*fading away, slowly, still counting, the days till I get there, back to my life*

[Gjest Mazzy]

Hei du.

For det første: slutt å synes så synd på deg selv.

Ord til deg:

I never saw a wild thing sorry for itself. A bird will fall frozen from a bough without ever having felt sorry for itself...

Det er ikke så lett å klatre seg frem her i verden. Da er det lett å ty til unnskyldninger for å oppføre seg som man gjør. Det er greit, og helt naturlig.

Men det betyr ikke at det er noe positivt, og at det ikke er mulig å gjøre noe med det for det.

Ofte kan man føle seg tom og tilsidesatt - savnet etter oppmerksomhet og bekreftelse blir stort - av og til så stort at det er vanskelig å bære.

Spesielt gjelder dette når man er ung.

Jeg tror du er ganske ung. Jeg er også ganske ung.

Å være ung betyr ikke at man er dum - jeg har iallefall rukket å få med meg en hel del erfaring - litt på godt og en god del på vondt - men ung er jeg likevel. Det følger med masse følelser, mye hjerte-smerte og banale tanker når man er "fersking".

Vonde ting man kanskje ikke bryr seg så mye om når man blir litt eldre - eller som man har lært seg å takle.

Du bruker kroppen din for å få ut all "dritten" inni deg. Du er dessverre ikke alene om det. Jeg har tendensen selv - selv om jeg vet at jeg faktisk burde vært svært så fornøyd. Jeg ser det av og til - men andre ganger er det kroppen min som blir stygg om hjertet føles tungt.

Det er rart...

Det jeg vil, er at du først og fremst skal bli klar over at det ikke er kroppen din det egentlig er noe feil med. Det vet du kanskje selv?

Det er følelsene du har, tryggheten inni deg, som er litt på bærtur for tiden. Det må du jobbe med, og det kan du få hjelp til.

Rop gjerne høyt og klart "attention!", så menneskene rundt deg forstår at du har et problem, og at du ønsker å gjøre noe med det.

Ikke forvent at folk gjetter, ikke forvent å få noe i fanget.

Ta ansvar selv.

Jeg ser du dynger deg litt ned med "stakkars-meg-som-ingen-ser"-holdninger. Gjør noe med det - det fører alltid galt av sted.

Du bruker også sitater som klinger bra i et øre som hungrer etter forståelse og bekreftelse - putt fingeren i jorda, pust dypt, og hev hodet ditt.

Det er riktig at man ikke skal late som om alt er bra når det ikke er det - men det er like feil å late som andre veien.

Tenk over dette - blir du forresten sint når du leser svaret mitt?

[Gjest Donna]

ok....her kommer mine ord om dette til deg ...

Jeg startet selv en tråd om dette for noen uker siden ... ....nå er det jul...masse mat ....kommer kiloene tilbake da?

vel ... Jeg innså at jeg kom til å spise mer enn vanlig - og det har jeg gjprt ...jeg innså også at det kom til å bli mer stillesitting - og det har det blitt . Jeg innså at jeg m¨tte være realistik ....det er jul en gang i året ...da har man lov å unne seg god mat ...uten at man dermed trenger å frotse!! Så jeg har kost meg .......spist litt av alt ...men med måte ! ......Å forsyne seg med middag en gang har holdt ...er jo egentlig met da ..det er bare det at det er så godt at jg gjerne skulle spist mer ....men er mett! ...

Når jeg kommer hjemt il meg selv igjen så kan jeg begynne å mosjonere ...og spise sunnere ...det er ikke noe problem ..det gjelder bare å ta seg selv litt i nakken ....Man får ingen ting uten å jobbe for det .!! Jeg begynte i sommer ...og er motivert...det må man være ......

Hvis du er misfornøyd med deg selv så er det bare to ting som hjelper og det er ikke fingeren i halsen !!!!!! Det er å komme seg i aktivitet ...og spise sunnere .

Jeg ser jo på innlegget dit at du virkelig er fortvilet - ble fortvilet selv da jeg leste det ....kunne selv ha skrevet de tingene noen ganger ....

MEN nå har du fått det ut. Nå må du tenke realistisk og gripe fatt i problemene.

Da jeg gikk på videregårende første året ...fikk jeg for meg at jeg skulle slanke meg ......trengte det nok også ...det er jeg klar over ..men det var ikke snakk om mye .. Så jeg fik anorexia....... sluttet å spise ...spiste nesten ikke noen ting ....det var min måte å gjøre det på ...prøvde fingeren i halsen noen ganger - men er for pyset - greide det ikke ...........men uansett så gikk jeg ned 15 kg på et år ...da veide jeg 45 kg ...og såg forferdelig ut ........vel ..det så jeg jo ikke selv da ...men ser det nå når jeg tenker på hvilke klær jeg brukte .....

Så gikk det noen år der vekten hold seg så lav ..og jeg kunne spise det jeg ville .....helt til plutselig kiloene kom snikende tilbake ....litt eter litt ...Nå i sommer begynte jeg på nytt ...men med sunnere mat og mosjon ...mere riktig ........nå hjelper det ...men det går sakte - og det er det beste for kroppen ....

Du må prøve å legge bort de oppgitte tankene ...si til deg selv at dette skal du greie ....og begynn gradvis ...ikke bare kutt ut alt ....og litt godt kan du unne deg ......!!!......har selv kost meg om lørdagen ...fortjener det ......

Stå på !!! Opp med hodet ...se lyst på livet ..som det heter .....mange har vært der du er nå - eller er der ........man kommer ikke videre før man tar seg i nakken og gjør noe med saken selv :D ...

Lykke til Box !!!!!!!! Håper du kommer deg opp og videre .......!!!!! :D Og det er ikke meningen å kjefte på deg om det høres slik ut ...

*klem* fra Lille Meg 2

[Gjest Box]

Ser jo at jeg klager, at jeg har en "stakkars-meg-holdning". Men innerst inne er det kanskje det jeg savner. Jeg savner noen som kan synes synd på meg, hjelpe meg, noen å lene meg til når alt er helt forferdelig. Men jeg har ikke det hele tiden. Ingen har vel det hele tiden?

Jeg er bare så sliten av dette. Sliten av å mislike meg selv. Overbevise meg selv om at jeg er pen nok, tynn nok og bra nok. Hele tiden. Jeg vet innerst inne at jeg ikke er overvektig eller ser ut som en elefant. Men jeg klarer ikke å la være- Er nesten sikker på at jeg har lagt på meg 5 kilo de siste dagene, selv om det er urealistisk at jeg har det. Jeg er ikke noe tynnere enn andre mennesker nå, og var i hvert fall ikke det før.

Jeg kan tulle om temaet, si at det går over. At det bare er noe som kommer til å gå over av seg selv. Men jeg ser nå at det ikke gjør det. Jeg har ikke kontrollen, og jeg vet det. Og det som irritere meg mest er at jeg ikke er under anorexi-gruppen eller bulimi-gruppen. Kanskje har jeg gått ned litt, men jeg er ikke undervektig. Kanskje kaster jeg opp en del, men ikke hele tiden, ikke hver dag hele tiden. Jeg føler meg ikke syk nok, har ingen diagnose som tilsier at jeg er syk. At jeg har et problem med mat. Alle andre ting overskygger det, og jeg føler meg verdiløs, feit og stygg. Må jeg ned til 30 kilo før folk ser hvor jævlig jeg har det? Må jeg kaste opp alt jeg spiser før de rundt meg ser at jeg ikke har det bra? Hva må til?

Jeg vet det finnes mennesker som syns jeg er en egoist. Og jeg vet at jeg er det. For det er jeg. Som setter meg ned og klager over dette, men som egentlig ikke har noe å klage over i det hele tatt. Jeg er klar over at jeg er selvsentrist, at jeg bare tenker på meg selv. Jeg vet at utseende ikke er alt, og at det finnes hundre-tusen ting ved meg selv som betyr mer. Men jeg klarer ikke å gjøre noe med det alene. Jeg trenger å klage til noen nå. Jeg trenger å ha et sted jeg kan "dumpe" alt sammen. For dere ser meg ikke, dere vet ikke hvor mye jeg veier. Dere vet ikke hvem jeg er i det hele tatt. Og det er en liten seier i seg selv.

Jeg klarer ikke å beherske meg. Er sulten hele tiden. Mat er det overalt. Jeg spiser mer enn jeg orker, og vet at jeg nok spiser mer enn de fleste andre, hadde gjort det om jeg hadde vært "normal" også. Men så kaster jeg det opp igjen, for så å faste en uke med masse trening. Jeg vet at det er skadelig for kroppen. Skadelig for psyken. Men jeg gjør det likevel fordi det er min måte å overleve på.

Takker for svar. Takker for spark i baken. Takker for kritikk og alle ordene om å være ung og uerfaren. Jeg skulle ønske jeg kunne ta til meg alt som blir sagt her. Høre på det og gjøre noe med det. Men jeg klarer ikke, fordi jeg sitter så langt inni det. Og det verste er, at jeg er klar over det selv, og sier det. Jeg vet jeg er en feil, men jeg liker ikke å si det, for jeg får det bare tilbake. At jeg syter og klager og egentlig ikke har et problem i det hele tatt. Men det har jeg.

Godt nytt år, og ha en fortsatt fin jul!

Box

[Gjest Asgerd J]

Kjære lille venn!

Selvfølgelig er det riktig at du er ung og uerfaren. Det er kanskje nettopp det som gjør det hele så vanskelig? Usikkerheten, det er det verste, ikke sant?

Følelsen av å måtte prestere, av å måtte være god nok, er der hele tiden. Dårlig samvittighet uten spesiell grunn. Hele tiden. Det sliter deg ut, og det er på ingen måte noe rart. Jeg synes du er sterk.

Noen ganger er vi samme person, vi er like, føler det på samme måte. Du er meg, og jeg er deg. .... men når skal vi klare å snakke? Uten å le det bort...?

Jeg vil at du skal vite at jeg har en ledig skulder du kan gråte på, jeg har alltid tid. Jeg skal lytte.

Jeg har ingen råd til deg. Du må finne de selv, du må lete i deg selv. Det er bare du som kan gjøre noe med dette- vi andre støtter deg på veien opp igjen, og tilbake til livet.

[Gjest Mazzy]

Kjære Box! :D

Grunnen til at jeg var litt skarp i det forrige svaret mitt til deg, var at jeg ønsket å få noen reaksjoner, for å få litt innblikk i hva slags person du er, og hvordan situasjonen din egentlig er.

Det fikk jeg.

Og vet du hva? Jeg ble glad. Jeg fant ut at det faktisk er en meget ressurssterk person du er, og at du også har en selvforståelse som er gull verdt. Spesielt i din situasjon.

Så, hva kan vi gjøre med dette da?

For det første så er jeg helt enig med deg i at du har et problem. Alt som føles som et problem, er et problem - eller vi kan kalle det en utfordring.

En liten motbakke - men alle motbakker har en topp. Klisjè, men like fullt sant som bare det... *smil

Jeg vil gi deg meg selv som et eksempel før jeg fortsetter...

Jeg ble tidlig veldig selvstendig og ansvarsfull - ble nærmest kastet ut i "voksenlivet". Har alltid tatt ansvar og omsorg - også for voksne mennesker da jeg selv så og si var et barn.

Dette har gitt meg et "image" som selvstendig, og kanskje "tøff" - noe jeg også for all del føler jeg må leve opp til. "Det er meg"... Og det er det.

Men vet du hva jeg aller mest ønsker meg nå?

Jo, det samme som deg! "Noen å lene meg til når alt er helt forferdelig", skrev du. Det gjør jeg også. Og det er ikke svakt. Det er ikke svakt å ønske seg støtte.

Nå er det jo en gang slik at nei, alle har ikke noen å lene seg til hele tiden. Som du delvis spør om, eller konstaterer.

Det vil vi nok heller aldri få, hele tiden. Av og til må vi klare oss selv.

På slutten må man alltid klare seg selv - være sterk i seg selv, og ikke gjennom alle. Det er positivt å bruke andre til å tilføre mer glede, men grunnmuren av styrke og trygghet må enhver ha i seg selv.

Jeg tror "tingene" dine bunner i, i "2.grad" (etter det at du savner noen - det vet vi nå), at du så gjerne vil bli likt.

Vil så gjerne at flest mulig skal like deg, og dermed tror du du må se ut på en spesiell måte.

Det er ganske rart, slik vi tenker... At andre mennesker skal like oss for hvordan vi ser ut. Tanker, følelser, holdninger... synes å komme i annen rekke.

Det jeg har funnet ut, er at ved å glemme å utvikle deg innvendig, og kun fokusere på det ytre - da blir du kun et utrolig uinteressant skall.

Det er ganske opplagt, men det tok sin tid for meg å forstå det. Kanskje har jeg ikke helt godtatt det ennå heller. Men jeg jobber med saken.

Hva mener du om dette?

Jeg synes ikke du skal trenge å tulle over dette temaet. Ikke si at "det sikkert går over". Det som er sikkert er at det ikke går over, med mindre du tar tak i det selv. Da mener jeg at du skal ta tak i det.

Vi har mange personer, gjerne innen helsevesenet, som er til for å hjelpe oss. Men sannheten er at vi kun kan hjelpe oss selv. Og andre mennesker kan iallefall ikke få skylda for våre handlinger.

Det du trenger er ikke noen å skylde på, men noen som lytter. Det tror jeg.

Og om du nå ikke har noen hos deg, så synes jeg du skal bruke oss her inne. Ja, vi sitter sikkert hundreogørten mil fra hverandre, men jeg har iallefall hatt mitt fokus på deg i relativt mange minutter nå, og det har jeg ingen problemer med å gjøre flere ganger. Vit det.

Jeg ser også at du gjerne ønsker tilhørighet til en gruppe. Kunne "kalle deg noe". Hadde vært lettere om du kunne sagt "ja, jeg har bulimi".

Om du fortsatt vil være i en gruppe, så foreslår jeg at vi danner vår egen lille mentalt-balanserende tiltaks-gruppe her på KG i denne tråden.

Vi som prøver, er veldig flinke, men som litt for ofte mister motet og drønner inn i veggen i 130 km/t.

...

(Og du, drit i at du er egoistisk - det er jeg også. Det er de fleste. Så lenge du er klar over tilstanden, så har du en viss kontroll. Dessuten så er det ikke egoistisk å innrømme at det gjør vondt.)

Og du!! "Jeg vet jeg er en feil"?? Du er IKKE en feil.

Du er en flott ung dame med en masse potensiale.

Du sier du ikke klarer å gjøre noe med alt sammen.

Du må gjerne starte med å skrive tankene dine opp her på KG.

Jeg lytter.

[Gjest Donna]

hør på Mazzy! Hun får sagt de tingene jeg så gjerne ville sagt men ikke graier å få skrevet ned.

Kjenner meg så godt i gjen i en del av det du skriver! Alle har vi vel et behov om å bli likt - føle at vi har noen der for oss ....at noen er glade i oss ...synes synd på oss når vi trenger det ......og det hjelper å få litt medlidenhet!!! det gjør jo det ....i allefall føles det godt .... Synes synd på deg ...vet ikke helt hva jeg skal si ....du har et problem ....skulle ønske du kunne gått til noen med det ...som kunne hjulpet deg - støttet deg - sagt til deg hvordan du burde gripe problemet an ....og om du virkelig trenger å ta slik på veg ...for det er jo ikke sikkert at man tregner å slanke seg selv om man føler det selv ...og det er det ikke mulig for oss her å bedømmme vi ser deg jo ikke. Men du er inne i en ond sirkel....og trenger hjelp tror jeg til å komme ut

Trist at du har det slik ...hvor gammel er du? hvis du vil si det til oss da

Gir deg en stor klem - tenker på deg skal du vite !- håper det ordner seg for deg !!! :D La oss høre hvordan det går ...uansett så er det litt hjelp i å lette sitt hjerte her - selv om man ikke kjenner menneskene som svarer ....og jeg håper du føler at vi er med deg - og støtter deg!!

Lille meg 2

[Petruska]

All ære til deg Mazzy!

Du får virkelig satt de riktige ordene på ting! Har selv slitt med spiseforstyrrelser og hatt tanker som er ganske like de Box har.

Man får virkelig inntrykk av at du bryr deg om mennesker, og du viser en utrolig bra innsikt i andres problemer Mazzy. Fortsett slik, det er mennesker som deg som er til hjelp for andre som har det vanskelig!

Jeg tror nok du har en spiseforstyrrelse Box, tror alle jenter som har vært borti disse sykdommene ville kjent seg igjen i innleggene dine.

Men som Mazzy sier, du har selvinnsikt og det er viktig!

Lykke til! :D

[Gjest Box]

Takker dere for fantastiske innlegg! Trengte det nå. Særlig deg Mazzy - er svært enig i det du skriver, men det er fornuften min som er det, og ikke det jeg-et jeg er nå.

Fatter ikke hvordan jeg skal klare meg denne gangen. Vet ikke hva som skjer med meg heller. Hvorfor holder jeg på som jeg gjør? Hvorfor klarer jeg ikke å ha et "normalt" forhold til mat og kropp. Jeg er så frustrert. Jeg vil bare bli tynn. Så tynn jeg kan bli, og vil bli. Men det er så vanskelig.

Jeg kan finne på å faste i tre dager, for så å spise to mandariner den fjerde dagen. I tillegg trener jeg. Men så sprekker jeg helt og spiser masse - får dårlig samvittighet - og kaster opp. Jeg føler meg så ensom i alt dette, fordi jeg ikke klarer å snakke om det.

Psykologen min sier jeg har et problem, men jeg vil på en måte ikke innse det selv. For jeg vil ikke ha hjelp til dette egentlig.. eller vil jeg det? Jeg vil bare bli tynn, og jeg vil bli kvitt depresjonen og alt det andre jeg sliter med. Alt kommer samtidig, og jeg er så sliten av det.

Trodde jeg var over dette nå. Var nede i 35 kilo en gang... *sukker* Men så begynte jeg å spise igjen, gikk opp i vekt og tenkte ikke så mye over det. Selvsagt tenkte jeg over det noen ganger, men ikke hele tiden. Så begynte jeg å spise masse igjen, og kaste opp. Klarte ikke å kutte ned, var sulten hele tiden. Bare måtte. Fikk panikk om jeg ikke klarte å kaste opp. Nå slanker jeg meg igjen. Har gått ned 8-9 kilo og nærmer meg de 35 kiloene jeg en gang var. Raskere enn jeg hadde trodd faktisk. Men det er ikke nok. For hva skjer når jeg er der? Stopper jeg da? Tror ikke det.. For jeg er ikke tynn nok enda. Er ikke bra nok enda, pen nok enda. Jeg vil ikke være den ekle, feite box lenger. Jeg vil være en som ser normal ut. Hater å ha det på denne måten. Late som om jeg har god selvtillit, le og tulle. For jeg kan ikke noe annet. Klarer ikke å lette på fasaden.

Ønsker alle sammen et godt nyttår! Er det noe dere trenger hjelp til, så skrik. Jeg hverken kan eller vet så mye, men jeg lytter og forsøker å gi råd som har fungert for meg. For å gi råd som ikke hjelper en selv i enkelte situasjoner, er bare tull å komme med.

Takk alle sammen!

Box

[Mislykka 18 åring]

Godt nyttår...

Sier vel alt om hvor tragisk jeg er når du leser når dette svaret er sendt...

Skjønner deg. Hater når folk sier det til meg. Om folk hadde forstått hvordan jeg har det hvordan kan de trekke så lette konklusjoner og finne "løsninger" da? Blir provosert. Også kommer jeg her selv og sier skjøner deg. Men merk deg at jeg sier skjønner deg, uten å komme med noe men bak...

Om du har lest noen av mine innlegg på denne siden ser du at jeg også sliter med den f****** maten!

Send meg gjerne en pm om du vil snakke mer med meg.... Ikke at jeg har så mye gode råd å si...men kanskje vi forstår hverandre?

[fruenge]

Kjære Box

jeg som skriver dette er en jente som har slitt med spiseforstyrrelser i over 20 år. Et lite tips, har su lest Matens mysterium av Karin Christensen?

Den er en "bibel" for å forstå litt mer av det vi holder på med.

Du sier selv at du har et problem, men vet ikke om du vil "bli frisk" Det står i boken hvorfor dette er en vanlig etter bulimi og anorexi.

Lille venn, snakk med psykologen din, kan du ikke få hjelp av vedkommende? hvis ikke så skaff deg en ny.

Og et lite spm, skjønner at du sansynligvis tåler å bli prpvosert, jamfør et par andre "bærtur" setninger noen skrev. Hvis du tenker godt nok etter, vet du hvorfor du flykter og gjøre det du gjør? Mobbing, overgrep, skilsmisse ol. Tenk godt etter. Kanskje du vet noe inne i dypet?

eller så sier jeg som jeg alltid gjør i slike sammenhenger se på www.iks.no her får du mye tips.

Lykke til.