Duchess: skal jeg gå i fra mannen min? Går han fra meg?

[Gjest Stifler's mom]

Alt du føler og tenker i denne forbindelsen er ditt, og bare ditt. Dukker det opp noe du kan bruke, så bruk det, men det er ingenting å forsvare seg mot det er bare du som vet hvem du er, hvem mannen din er, og hvordan dagene dine er.

God helg til deg!

[Duchess]

Takk for det, og ikke misforstå. Jeg er glad for alle ord og tilbakemedlinger du kommer med, for de trenger jeg og de hjelper meg mye.

Akkurat nå må jeg bare tenke og fordøye litt før jeg skriver ut følelsene videre.

[Gjest |H|]

Håper du får ei god helg!

[Gjest gjesta]

God helg!

Kan du ikke heller skifte nick til Valuable eller Thoughtfull, eller noe lignende?

Etter det jeg har lest av deg, passer det mye bedre!

[Duchess]

God helg!

Kan du ikke heller skifte nick til Valuable eller Thoughtfull, eller noe lignende?

Etter det jeg har lest av deg, passer det mye bedre!

←

Takk for det, men jeg beholder det foreløpig tror jeg. Men kanskje jeg på sikt endrer det?

[Gjest Alive]

Ingenord i dag, bare en god klem! Godt å være tilbake igjen.

[Duchess]

Ingenord i dag, bare en god klem! Godt å være tilbake igjen.

←

Takk for klem, og velkommen hit til min verden!

[Gjest Alive]

Skjønner det er vanskelig for deg dette her. Tror uansett det er viktig at du er fullt og helt dedikert til å flytte hvis det er det det ender med. Ikke bra å gi avkall på egene behov, flytte, for så å bruke det mot en annen part ved mulige anledninger.

Vanskelig problemstilling. Men jeg tror ikke du skal tvile på kjærligheten deres på grunn av dette her. Dere er begge to naturlig egoistiske, fordi dere har forskjellige behov. Den ene er ikke noe værre enn den andre. Og med den naturlige egoismen, så mener jeg ikke at den er feil. Det er normalt å ha egne ønsker for seg selv uansett hvor mye en bryr seg om andre.

Det fører nok uansett ingen steds hen å utsette praten om det. Går det an å møtes på halvveien? Flytte for en liten periode?

Har ingen gode råd jeg, skjønner at det er vanskelig å finne en løsning på dette.

[Duchess]

Takk Alive, veldig kloke ord fra deg.

Jeg tenker også noe sånt, at kanskje vi må møtes på halvveien. Flytte for noen år. Men samtidig frykter jeg da at det vil bli samme styret, sammsynligvis vil han bli og jeg flytte. På en annen siden tenker jeg at dette isste han når han fridde til meg og giftet seg med meg, han visste at det var her jeg ville bo og her jeg hørte hjemme.

Jeg klarer ikke fri meg fra å tenke at hadde det ikke vært for denne flytte-konflikten som kommer opp med jevne mellomrom, så hadde forholdet vårt vært helt perfekt og vi hadde hatt det flott sammen. Selvsagt med små konflikter, men det er jo normalt.

Jeg vet at lengselen hos mannen min går veldig innpå ham og det gjør at han ikke har det så bra, men jeg frykter at jeg vil få det samme om jeg flytter med ham.

Jeg skulle så ønske at alt løste seg ved at foreldrene hans flyttet til oss, det ville gjort det hele så greit. Og de er veldig hyggelige mennesker, så jeg tror det hadde gått veldig fint.

[Gjest Stifler's mom]

Du trenger ikke svare på dette, for det er en privatsak, men har dere vurdert å få barn - og i så fall, hvordan ser du det løse seg i den situasjonen dere har? Og på sikt, med besteforeldre osv.

La være å svare hvis du ikke vil gå inn på det her

[Duchess]

Vi har lenge prøvd å få barn, men er kanskje ikke så altfor aktive. Og det gjør det jo litt vamskelig det også.

Og det er selvsagt vanskelig i forhold til besteforeldre. Foreldrene hans har allerede mange barnebarn som bor rett i nærheten, så de er fullt opptatt med dem. Men hvis jeg skulle få barn og moren min ikke får ha oss i nærheten, tror jeg det blir ekstra vanskelig.

Vær så snill, ikke døm meg fordi vi i øyeblikket prøver å få barn. Vi har lenge prøvd, men uten hell. Det er kanskje ikke det smarteste å gjøre, det er jeg klar over.

[Duchess]

Jeg har lyst til å skrive litt om barndommen min, som var vanskelig, for at dere skal få innblikk i den delen av meg også.

Foreldrene mine flyttet fra hverandre tidlig, og jeg har alltid bodd fast hos moren min. Jeg husker at jeg alltid var knyttet til henne, hadde panikk for å komme vekk fra henne og holdt meg alltid på bare noen meters avstand når vi var ute sammen.

Barndommen min var forsåvidt god, helt til jeg som ca 11-12-åring oppdaget/skjønte at min far drakk og var alkoholiker. Jeg hadde nok tidlig lurt på hva det var med ham, men en dag oppdaget jeg plutselig flasker han gjemte og jeg skjønte sammenhengen. Husker ikke et eksakt tidspunkt for dette, men det jeg husker mye av er den frykten jeg følte for å være sammen med ham, skuffelsen av å skulle ha samvær med ham og at han var full når jeg kom dit. Jeg har mange episoder jeg kan dra frem, jeg har vært utrolig redd, har bare grått og grått, mens han har sittet like ved eller i rommet ved siden av og sovet av seg rusen. Jeg var nok som en mor for ham til tider, det var jeg som handlet, jeg som vasket huset og jeg som sørget for at en del ting ble holdt i gang. Jeg husker ofte jeg kom dit og at han ikke hadde mat i huset. Jeg endte opp med å skjære mugg av gammel brød og spise det med litt smør på.

Men nå skal ikke dette være et sted hvor jeg drar frem alle minnene. Når jeg var ca 14-15 år orket jeg bare ikke mer. Jeg hadde fått nok og var så sliten av alt sammen at jeg skrev et brev til moren min og fortalte henne alt som skjedde hos ham. (Og nå begynner jeg å gråte her eg sitter.) Hun tok situasjonen veldig bra og grep inn. Det var en lang periode jeg ikke var hos ham fordi jeg ikke orket. Det var tøft å etter flere måneder skulle tilbake til ham, jeg hadde jo tross alt sladret på ham. Men det gikk fint, han oppførte seg eksemplarisk og jeg hadde det så fint der. Helt til det skled sakte, men sikkert ut igjen. En påske noen år senere var det igjen nok for meg, jeg ringte moren min og bad henne hente meg. Noe hun gjorde, selvom det ble en vanskelig situasjon der og da.

Videre år etter dette hadde jeg ikke så mye kontakt med ham, han måtte selge huset han bodde i fordi han hadde for mye gjeld, han flytte i en leilighet hvor jeg bare besøkte ham noen ganger. Det var et skikkelig fyllested og var veldig utrivelig der.

Når jeg var 19 år begynte han å bli skikkelig sjuk av det livet han hadde levd og det var inn og ut på sykehus. Noen dager før jeg fylte 21 år døde han. Han hadde da hatt en lang sykeperiode og vært på sykehus de siste ukene. Han insisterte til slutt på å komme hjem, og der døde han med flasken på bordet foran seg.

Men hvorfor forteller jeg dette? Vet ikke. Men det har satt stort preg på meg. Det var en lettelse når han døde, men samtidig savner jeg ham. Men alt dette har satt et stort preg på meg. Jeg har bestandig vært usikker på meg selv, følt meg lite verdt og ikke våget å stå frem for å si min mening. Og det er kanskje her noe av problemet mitt ligger?

[Gjest Alive]

Det er heller ikke rart du har et knyttet bånd til din mor og det er vanskelig å ikke være i nærheten.

Vet hvordan det er å ikke ha foreldre som ikke fungerer.

Når man sitter med en del bagasje fra barndommen, er det naturlig at man jobber mer med seg selv som person og blir klar over sine egne reaksjonsmønstre. Tror det er viktig (nå snakker jeg ut fra min egen erfaring) å være klar over at man i bunn og grunn er et ålreit menneske som ikke skader andre, men også innse at man er litt ekstra sårbår.

Ikke at man skal forlange at den ekstra sårbarheten skal tas hensyn til av andre, du er din egen lykkes smed, og så lenge du vet om det, så er det lettere å forstå seg selv.

Kan hende dette er helt feil tankegang fra min side og at jeg bare ødelegger. Jeg vet bare at det har hjulpet meg.

Her babler jeg ut som om jeg har full kontroll og vet alt, og det er jo helt feil. Lett å snakke på andres vegne vettu

Du er en utrolig reflektert og oppegående jente, tøff oppvekst og tøffe valg, er en del av ditt liv nettopp fordi du kan takle det!

Bare husk at du han mennesker du kan lene deg mot når du blir sliten.

[Duchess]

Tror det er viktig (nå snakker jeg ut fra min egen erfaring) å være klar over at man i bunn og grunn er et ålreit menneske som ikke skader andre, men også innse at man er litt ekstra sårbår.

Ikke at man skal forlange at den ekstra sårbarheten skal tas hensyn til av andre, du er din egen lykkes smed, og så lenge du vet om det, så er det lettere å forstå seg selv.

Du er en utrolig reflektert og oppegående jente, tøff oppvekst og tøffe valg, er en del av ditt liv nettopp fordi du kan takle det!

Bare husk at du han mennesker du kan lene deg mot når du blir sliten.

←

Kloke ord Alive. Er det ikke rart hvordan det er mye lettere å skrive ting om andres situasjon enn å stå midt oppe i noe selv og se det samme? Det er en rar følelse, men derfor er det også godt å få innspill.

Og barndommen min henger der selvom den blir mer og mer fjern og "plager" meg mindre og mindre. Og ja, jeg er utrolig sårbar pga dette. Det har preget meg mye, jeg har hatt mange reaksjoner som kun kan forklares med dette. Men det er ekkelt, jeg liker ikke meg selv på den måten og jeg vil gjerne være et sterkt menneske som tør stå frem, være meg selv og gjøre som jeg selv ønsker å være.

Jeg unngår alltid konflikter, og det er ofte bare å utsette problemer til frem i tid.

[Gjest Alive]

jeg vil gjerne være et sterkt menneske som tør stå frem, være meg selv og gjøre som jeg selv ønsker å være.

←

Vi er ganske like vi to

[Duchess]

Vi er ganske like vi to

←

Vi er nok det, kanskje derfor det er så "lett" å skrive i dagboa di også?

Men det plager meg veldig, jeg er redd for å si min mening, redd for å ta konfliktene, redd for reaksjonene fra andre. Sånn har det alltid vært, men det har sikkert en sammenheng med at det var slik jeg måtte takle min far når jeg var yngre, ellers ville timene og dagene hos han blitt grusomme. Jeg er vant til å være en grå mus som stikker meg bort og ikke er i veien.

[Gjest Alive]

Kjenner meg veldig godt igjen. Jeg føler meg ikke noe bra hvis jeg tar sjansen og sier i fra for hardt heller, for det følger konsekvenser uansett hvem du sier det til. Det er det å takle konsekvensene lettere som kjennetegner sårbarheten. For mennesker har lov til å reagere.

Vanskelig å bryte det mønsteret tror jeg, men det hjelper å være klar over det.

Jeg kjenner jeg er super-redd for at noen ikke skal like meg. Og orker ikke tanken på å la være å rette det opp igjen hvis det kommer skjevt ut.

Tullete egentlig.

[Duchess]

Vanskelig å bryte det mønsteret tror jeg, men det hjelper å være klar over det.

Jeg kjenner jeg er super-redd for at noen ikke skal like meg. Og orker ikke tanken på å la være å rette det opp igjen hvis det kommer skjevt ut.

Tullete egentlig.

←

Kjenner meg veldig igjen i dette. Jeg vil at alle skal like meg, og det gjør at jeg får en følelse av å strekke meg i ale retninger, gjøre som jeg tror andre vil jeg skal gjøre og til syvende og sist sette meg selv til slutt i køen av det det skal tas hensyn til. Det er slitsomt i lengden.

Hvorfor skal jeg være så redd for å sette ned foten? Være så redd for å si i fra hva jeg selv vil, hvor mine grenser går og hva jeg akseptererer? Jo, det er jo nettopp det at jeg er redd for ikke å bli likt, redd for at folk skal synes jeg er teit, ikke ville ha noe mer med meg å gjøre eller bare overse meg.

Føler meg innimellom som et lite barn, men kanskje jeg innimellom er det lille barnet som var vant til å sitte stille i en krok for at faren min skulle sove ut rusen og ikke kjefte på meg?

[Gjest gjesta]

Har du noen gang satt foten ned?

Som ungdom var jeg veldig stille og grå selv (innimellom føler jeg meg fremdeles slik, men det har blitt mye bedre).

Vendepunktet mitt var en episode hvor mine, dengang svært tøyelige, grenser ble nådd. Jeg reagerte for første gang veldig sterkt, så sterkt at andre merket at jeg reagerte. Før hadde jeg jo også reagert, men mest usynlig eller lite synlig for andre, mer innover. Jeg angret med en gang, ville være usynlig igjen, men så kom det overraskende. Flere av de andre unnskyldte seg litt senere hos meg. Det hadde aldri skjedd før. Plutselig merket de at jeg også hadde følelser, at mitt beger også kunne bli fullt.

Forandringen skjedde ikke over natten etter dette, men jeg begynte å jobbe med meg selv, presse meg selv til å tørre litt mer.

Nå er jeg ikke noen fremadstormende karrierekvinne, men den jobben jeg har i dag hadde jeg aldri trodd jeg skulle tørre å ha. Ikke fordi den er så spesiell og skummel sett utenfra, men fordi den innebærer at jeg må gjøre en god del ting jeg ikke våget før og fordi jeg er veldig synlig i den. Jeg har ingen mulighet til å gjemme meg der, slik jeg så ofte ville før. Og det rare er at jeg trives veldig godt med den.

Du er så flink til å skrive. Kan du ikke prøve å skrive ned hva du føler og tenker til mannen din hvis du synes det er vanskelig å ta det opp direkte? Mulig forslaget er veldig dumt, men det var bare noe som slo meg.

[Gjest Stifler's mom]

Det første som slår meg er at dette ikke er spesielt unikt. Altså - det er like reelt for deg, U, og for deg Alive, som det er for meg - men mekanismene dere beskriver er det mange som sliter med, av ulike årsaker.

Hvis man føler seg alene om å ha det sånn, kan det bli veldig vanskelig å takle og å leve med. Men det er utrolig mange som har opplevd en slik barndom eller noe liknende! For min del var det en litt annen situasjon rent "praktisk", men det du forteller om er det samme.

Unger som har foreldre som ikke er ressurssterke, blir fort voksne og ekstremt tilpasningsdyktige. De lærer seg å være svært vare for andre menneskers følelser og reaksjoner, får en slags egen intuisjon utviklet nettopp med det formål å kunne forutsi i størst mulig grad hva som vil skje neste gang/neste dag/neste øyeblikk, og hva man kan gjøre for å unngå det mest mulig - en slags refleks som går på ren beskyttelse.

Selv som voksen vil disse mekanismene sitte i kroppen, og selv om vi klarer å ha noenlunde sunne relasjoner til venninner, kolleger, kjærester osv, ligger alt dette godt lagret i kroppen og i underbevisstheten - du kan rasjonelt vite at "det er ikke slik nå, jeg har det ikke vondt lenger" e.l., men du vil fortsatt være fininnstilt på omgivelsene for å kunne oppdage når du bør "flykte", ofte uten å vite det selv. Men det kan blant annet gi seg utslag som du beskriver; man er konfliktsky, man er litt "nummen" hva gjelder å høre etter sine egne behov, og det blir veldig vanskelig å navigere i voksenverdenen - fordi før eller siden kommer slike store valg, hvor man IKKE har andre å lene seg på eller andre peilepinner enn nettopp "men hva vil JEG og hva føler JEG blir rett?" Og de spørsmålene er for andre superlett å svare på; de har grunnlaget i sin egen plattform og selvstendig tenkning, mens vi som refleks går inn på en annen type beslutningskjede, i retning av "men hva slags konsekvenser får det på sikt? Får jeg det verre? Hvordan påvirker det de tingene jeg vet er stabile (i ditt tilfelle moren din, som har vært din redningsplanke, i mitt tilfelle en annen. For eks.) og er dette det beste eller det verste jeg kan gjøre akkurat nå?" osv.

Jeg sender deg en PM

Men vær klar over at alle de tingene du tenker om dette, ikke er et tegn på svakhet fra din side, eller at du er et "vrak" av din egen barndom, eller unormal eller vanskelig eller noe slikt - tvert i mot er det et tegn på at du vil ta vare på deg selv, at du har har lært masse om menneskesinnet som har gjort deg sterk på mange måter, og det er bra!