Duchess: skal jeg gå i fra mannen min? Går han fra meg?

[Duchess]

Du har selvsagt rett. Men jeg er så redd hele greia. Pissredd. Og jeg er så redd for å bli "overkjørt" og ikke få frem hva jeg tenker og føler.

[Gjest Alive]

Kanskje det hjelper deg å skrive ned på forhaånd. Eller ha en stikkordsliste? Og si det, si at du er redd for å bli overkjørt.

[Duchess]

Innimellom har jeg tenkt at jeg skal skrive ned alt jeg tenker og føler og bare gi ham, men det føles så feigt ut det også. Men han forstår jo at det er vanskelig for meg også, han forstår nok bare ikke hvor vanskelig.

Men når han beskriver hvor ille han synes det er å være her, hvorfor vil jeg da egentlig holde ham igjen? Vi vil jo aldri bli lykkelig og få det 100% bra om bare en av oss trives godt...

[Duchess]

Jeg føler meg i dag i en av de største kriser jeg har vært på lenge. Igjen er det tema, igjen gruer jeg meg til helg og igjen gruer jeg meg til å ikke få sagt alt jeg har på hjertet.

Jeg vet at vi ikke kan leve noe lykkelig liv her vi bor nå, mannen min klarer ikke det i lengden. Sånn som jeg ser det akkurat nå, er det to mulige utganger på dette. Enten at vi avslutter ekteskapet og flytter hver til vårt, eller at jeg flytter med han. Jeg lurer på om jeg skal forslå at vi kanskje kan ha et prøve-år. At vi ikke selger huset vårt og at jeg kan søke permisjon fra jobben min. Jeg vet ikke om jeg klarer å bryte opp alt sånn helt uten videre, jeg føler jeg må ha en personlig sikkerhet her før jeg kan ta en endelig avgjørelse.

[Duchess]

Jeg tror jeg har innsett og akseptert at det er viktigere for han å bo med sine foreldre enn det er for meg å bo med min mor iallfall, det har vært en tung kamel å svelge.

[Loevinna]

Heisann. Nå har jeg lest igjennom alle 10 sidene i dagboken din, og jeg har igrunnen vært innom her flere ganger før, uten å legge igjen noen spor. Men idag følte jeg virkelig for det. Jeg vet ikke hvor mye fornuftig jeg kan bidra med, men jeg ville iallefall legge igjen en til deg. Det virker som du har hatt et år med mye opp og ned turer, og med veldig mange tanker surrende rundt i hodet - noe som er forståelig. Jeg synest også at det du skrev om å et prøveår hørtes ikke så dumt ut. Du virker som en veldig klok person, som er villig til å "ofre" deg for de du bryr deg om, men midt i alt så prøver du også å ta vare på deg selv. Dette gjør at du virker som en løsningsorientert person. Det er iallefall mitt bilde jeg får av deg av å ha lest dagboken din...

Vil ønske deg lykke til, og håper du klarer å åpne deg litt mer for mannen din, om hvor tunge tanker du har om dette temaet. Kanskje han da blir mer forståelig og ikke presser deg alt for mye..

[Gjest Alive]

[Duchess]

Heisann. Nå har jeg lest igjennom alle 10 sidene i dagboken din, og jeg har igrunnen vært innom her flere ganger før, uten å legge igjen noen spor. Men idag følte jeg virkelig for det. Jeg vet ikke hvor mye fornuftig jeg kan bidra med, men jeg ville iallefall legge igjen en til deg. Det virker som du har hatt et år med mye opp og ned turer, og med veldig mange tanker surrende rundt i hodet - noe som er forståelig. Jeg synest også at det du skrev om å et prøveår hørtes ikke så dumt ut. Du virker som en veldig klok person, som er villig til å "ofre" deg for de du bryr deg om, men midt i alt så prøver du også å ta vare på deg selv. Dette gjør at du virker som en løsningsorientert person. Det er iallefall mitt bilde jeg får av deg av å ha lest dagboken din...

Vil ønske deg lykke til, og håper du klarer å åpne deg litt mer for mannen din, om hvor tunge tanker du har om dette temaet. Kanskje han da blir mer forståelig og ikke presser deg alt for mye..

Tusen takk for at du denne gangen la igjen noen ord til meg, jeg trenger å høre andres refleksjoner rundt dette også. Jeg føler meg så forvirret over mine egne tanker. Kunne de bare gått en vei hele tiden, men de spinner i stadige nye retninger og varierer fra dag til dag og uke til uke. Det gjør meg ennå mer forvirret.

Noen ganger lurer jeg på om jeg lever livet mitt som jeg ønsker å leve det, andre ganger tenker jeg at jeg ikke kan leve uten mannen min. Uansett hva dette ender med vet jeg at det vil være en tung avgjørelse og en sorg jeg må igjennom. Noen ganger lurer jeg også på om jeg lar være å ta opp dette med mannen min fordi jeg ønsker at han selv skal ta en avgjørelse for sin egen del og at jeg da bare må bestemme meg.

Alive: Tusen takk for klem og gode ord både i dagboken din og det andre stedet du vet.

[Duchess]

Jeg er skremt over meg selv om dagen. For noen år siden gikk jeg hele tiden og fryktet at mannen min plutselig skulle bryte med meg og ikke var glad i meg mer. Jeg klarte ikke tanken på å leve uten han, jeg ble uvel bare jeg ofret det en tanke. Tenker jeg på det nå, virker det helt greit. Jeg føler meg "nøytral" til det, jeg skulle nok fint klart meg alene i livet. Det ville selvsagt vært tungt og oppleve brudd, men det ville bydd på noen muligheter for meg selv som jeg kanskje har skøvet unna også. Og det skremmer meg at jeg har slike tanker. Er ikke mannen min verdt så mye for meg lenger? Er ikke følelsene som de burde?

Noen ganger tenker jeg at mannen min ikke er bra for meg. Jeg prøver hele tiden å rette meg etter han for å ha en mest mulig behagelig hverdag. Jeg sier ting jeg vet ikke kan skape "bråk" eller støy, jeg er ofte enig med han og jeg tar sjelden opp ting til diskusjon. Jeg føler kanskje at han til tider ikke gjør meg til noe bedre menneske, gir han meg egentlig det jeg ønsker meg som jente/kvinne/kone?

Og jeg er skremt av å skrive dette ned, jeg er skremt av mine egne følelser og min bevissthet for dem.

[Duchess]

Det er skremmende å lese det jeg skrev i går. Jeg elsker jo mannen min, jeg er jo så glad i han. Mine forvirrede tanker kan ta knekken på meg, hvorfor kan jeg aldri finne ut hva jeg selv egentlig vil?

Noen ganger lurer jeg på hvordan jeg kunne finne på å gifte meg uten å virkelig tenke igjennom alt dette på forhånd. Noen ganger tenker jeg at jeg sa ja til frieriet bare fordi jeg var så forelsket, men egentlig ikke ante hva ekteskap innebar. Jeg var ung og dum kanskje. Andre ganger tenker jeg at dette ekteskapet er det beste som har skjedd med. Vi er to som deler hverdagene våre sammen, og opplever mye gøy sammen. På mange områder er vi en perfekt match, på andre områder ikke. Men jeg må begynne å fokusere mer på de positive tingene, det er viktig.

Det er snart sommerferie også, det er alltid spennende å se hvordan det går. Om det knytter oss tettere sammen eller om det oppstår noen store kriser. For 2 år siden hadde vi en krise, han sa så mye stygge ting til meg at jeg trodde det var slutt på dagen. Han beklaget aldri det han sa og for alt jeg vet kanskje han mener det fortsatt. Hadde jeg vært sterkere, hadde jeg kanskje selv forlatt han på dagen. Hvis han virkelig mener alt det om meg, skjønner jeg ikke at han er gift med meg. Men vi er fortsatt gift, det er 2 år siden siste store krise og denne gangen er det kanskje jeg som burde fortelle han alle mine innerste tanker?

[Duchess]

Det har heldigvis vært en god helg og jeg har følt meg ganske bra. Vi har hatt det godt på alle måter i helga og det er lenge siden jeg har følt meg såpass positiv. Men i går kom plutselig det litt rare humøret mitt tilbake. Jeg fikk ikke sove i går kveld, jeg var urolig og følte alt bare vanskelig. Mange ganger lurer jeg på hvorfor vi fortsatt er gift, er det virkelig noe å bygge videre på? Og hvordan kan jeg prøve å holde på en mann som jeg vet ikke ønsker det samme som meg? Kanskje er jeg bare i en periode av livet mitt hvor jeg trenger å tenke gjennom en del ting og finne ut av meg selv?

Jeg tenker mange ganger på den oppveksten jeg har hatt og hva det har gjort med meg som person, jeg tror det har preget meg mer enn jeg vil innse. Men samtidig, hvis jeg tenker 10 år tilbake i tid hadde jeg det virkelig ikke bra med meg selv. Jeg gråt ofte i ensomheten, synes ting var vanskelig og jeg taklet ting særdeles dårlig. Nå føler jeg mer sterkere, jeg føler at opveksten min er et kapittel som ligger langt tilbake i tid og er mer eller mindre avsluttet. Men samtidig kan jeg aldri fornekte at livet har vært tøft for meg og at dette har preget meg på godt og vondt.

Ang ferie har jeg begynt å se litt mer frem til det og jeg håper vi får noen hyggelig uker. Det trenger vi begge to, vi trenger å bli sterkere som par og stå sammen i de konfliktene som dukker opp.

Noen ganger lurer jeg på hva jeg gjorde før denne dagboken? Bare det å skrive ut tankene sine er godt, det hjelper meg videre igjennom dagen og hjelper meg ut av de vonde følelsene. Jeg har lurt på om jeg skal sette meg ned å lese hele dagboken her på nytt, kanskje den kan gi meg noen nye og klare tanker? Eller kanskje det er nok å lese at jeg i dag befinner meg på et litt annet sted rent personlig enn når jeg startet med å skrive her?

[Gjest Alive]

Jeg har lurt på om jeg skal sette meg ned å lese hele dagboken her på nytt, kanskje den kan gi meg noen nye og klare tanker? Eller kanskje det er nok å lese at jeg i dag befinner meg på et litt annet sted rent personlig enn når jeg startet med å skrive her?

Ingen dum idé. Kanskje du også finner materiale som du kan bruke til å snakke med mannen din. For det må du gjøre snart.

Vit at jeg tenker på deg

[Duchess]

Ingen dum idé. Kanskje du også finner materiale som du kan bruke til å snakke med mannen din. For det må du gjøre snart.

Vit at jeg tenker på deg

Det er akkurat det, jeg tror jeg trenger nok styrke med meg selv til å kunne ta denne praten. Nå har han bragt det på bane så mange ganger at det burde være min tur, men det er vanskelig. Føler meg både liten og redd når jeg tenker på det. Allikevel er jeg sterkere i dag enn jeg var for 1 år siden vedrørende dette. Jeg har tenkt mye og kommer ikke til å ta noen forhastet avgjørelse uansett.

Og helt ærlig, nå føler jeg at dette med hus og moren min ikke vil være avgjørende for valget mitt heller. Det er ikke lenger der "konflikten" ligger. Og det føles egentlig godt.

[Duchess]

Da har jeg lest hele dagboken min og det har vært sterkere å lese enn jeg trodde. Jeg er overrasket over så mye negativt jeg har skrevet, men det har også gjort at jeg "våkner" litt og kanskje innser hvor fokus har vært før og hvor det er nå. Noen klarere tanker har jeg kanskje ikke, men jeg forstår nok mer og mer hvor vanskelig dette var for meg for 1 år siden og hvor mye enklere det nå tross alt er for meg å tenke og vurdere.

[Duchess]

Snart ferie. I går var jeg usikker på om jeg gleder meg eller "gruet" meg til 3 uker med mannen og i frykt for hva som kunne dukke opp. I dag gleder jeg meg bare. Vi skal ha noen fine uker sammen, vi skal kose oss max og vi skal pleie kjærligheten så godt vi kan!

[Gjest Alive]

Ta ferien som en skikkelig boost for ekteskapet.

Kos deg masse.

Stor klem

[Duchess]

Takk Alive, jeg tror det skal bli en skikkelig god ferie jeg. Mannen skal bord de første dagene alene, da får jeg muligheten til å kjenne ekstra savn også. Og det er alltid litt "deilig".

[Duchess]

Da tar jeg ferie!

[Loevinna]

Jeg ble litt sen med å ønske deg god ferie, men håper du og mannen din storkoser dere!!

[Idril_M]

Hei, Duchess!

Jeg begynte å lese boken din tilfeldig, men jeg klarte ikke la være å si litt til deg.

For det du sier om at du gjør ditt beste for at mannens hverdag skal være så knirkefri og konfliktløs som mulig... Jeg var sånn tidligere i forholdet mitt. Krøket meg når han sa noe krasst, gjorde meg usynlig når han var sint og det gjorde noe med meg! Jeg ble skvetten og gikk på tærne for den mannen jeg elsker mest i hele verden! Den mannen som elsker meg og som er min klippe i livet! Jeg stolte ikke nok på hans kjærlighet til at jeg klarte å si fra, og det gikk ut over meg og selvtilliten min. Men jeg oppdaget at det var jeg selv som valgte reaksjonen min! Så jeg begynte å si fra når han var gretten og krass og nektet meg selv å bli usynlig. Jeg har rett til å eksistere selv om mannen er sur. Og ofte har ikke hans surhet noe med meg å gjøre i det hele tatt. Så jeg gjør mitt og lar han være i fred. Og han elsker meg likevel! Og jeg føler meg bedre og skvetter ikke lengre!

Ville bare si det. Kjente meg så veldig igjen.