Duchess: skal jeg gå i fra mannen min? Går han fra meg?

[Duchess]

Da er jeg tilbake fra ferie, skriver mer senere. Men har hatt det FANTASTISK!

[Gjest Alive]

Nå ble jeg glad:)

[Loevinna]

Da er jeg tilbake fra ferie, skriver mer senere. Men har hatt det FANTASTISK!

Venter spent på neste oppdatering Hyggelig å høre at du har hatt det så flott!

Jeg var faktisk innom her i går og lurte igrunnen på om du ikke var tilbake snart..

[Duchess]

Takk begge to. Skal skrive mer når ting roer seg litt på jobb, er kaos her i dag!

[Klematis]

Forvillet meg inn her ved en tilfeldighet, og må bare si at jeg kjenner meg veldig godt igjen i mange tanker du skriver...

Samboeren min fikk seg jobb i en annen del av landet (hadde ikke fast jobb fra før) og flyttet tidligere i år. Han ville at jeg skulle flytte etter. Jeg slet med mange av de samme tankene som deg, selv om jeg ikke har verken familie eller spesielt stort nettverk der vi bodde. Hele problemet for meg var at jeg ville føle meg som en "dilter" ved å bare bli med. Synes på en måte at han like gjerne kunne sagt nei til jobben og forsøkt litt hardere å få jobb der vi bodde...

Jeg VET at jeg ikke er den som står hardest på krava i personlige forhold (ingen "utenforstående" som tror jeg er slik, har ingen problemer med å stå for hva jeg mener i andre sammenhenger). Dette har nok med ting i oppveksten min å gjøre, selv om jeg ikke har hatt direkte "problemer". Har hatt en til tider svært "oppfarende" mor, noe som førte til at vi andre (inkudert far) listet oss på tå for å ikke utløse skrik og skrål. Samtidig var jeg veldig "anderledes" enn de andre ungene på det lille stedet jeg vokste opp, og også her ble det å vurdere alt en sa og gjorde for å unngå negativ oppmerksomhet veldig viktig...

Verken jeg eller samboeren er speseilt flinke å snakke om følelser/tanker, og det gjorde at det ble mange tårer på meg det halve året vi bodde fra hverandre. Vi fant til slutt til en løsning som foreløpig virker ganske bra. Jeg fikk midlertidig overflytting i jobben. På den måten har jeg hvertfall jobb dersom jeg/vi velger å flytte tilbake. Så har vi sagt at når overflyttingen min er slutt om noen år så skal vi vurdere hvor vi vil bo. Kanskje en slik løsning med en innlagt evaluering og en eller annen retrettmulighet kunne vært noe for dere? Enten det er huset dere beholder eller om du søker permisjon i jobben.

Men jeg må innrømme at jeg fremdeles har litt problemer med vonde tanker innimellom... Jeg har vel aldri klart å fortelle ham HVORFOR jeg synes alt dette var så vanskelig (har kanskje ikke forstått det helt selv heller før jeg har lest alle de kloke orda i dagboka di), for jeg synes egentlig det er pinlig å ha så lave tanker om meg selv. Og om ham egentlig. Jeg er redd jeg ved å føye meg på dette flyttespørsmålet har åpnet for at han synes det er akseptabelt å gjøre omtrent hva han vil og forventer at jeg skal føye meg igjen og igjen. Akkurat nå er den store diskusjonen rundt bilkjøp, der han mener at hvis jeg ikke er enig i å kjøpe en bil til over 600.000, så kjøper han den selv... Noe som jo selvfølgelig går ut over vår felles økonomi. Jeg har ikke egentlig noe imot denne bilen, men synes bare holdningen er skremmende I tillegg har det vært snakk om å ta seg jobb i utlandet i fremtiden. Og det kunne jeg jo egentlig tenkt meg å vært med på! Problemet er bare at jeg får det for meg at han fint kunne takket ja til en jobb på andre siden av jorda uten å diskutere det med meg først...

Huff, nå klarte jeg å sette meg selv helt ut her :gråte: Planen min med å skrive dette var jo egentlig å komme med et forslag til løsning for dere, men det sklei visst litt ut...

Tydelig at JEG trenger å jobbe litt med kommunikasjon også Kanskje jeg skal vise ham det jeg har skrevet her (litt omskrevet kanskje)...? Det synes jeg forresten du også gjerne kan (det DU har skrevet, altså). Du skriver kjempebra!

Jeg vil bare gi deg en . Håper dere finner ut av det! Og så er det jo fint å lese at du har hatt en FANTASTISK ferie og er i så strålende humør! Som jeg håper jeg ikke klarte å ødelegge...

[Duchess]

Det er veldig ok å lese hva du skriver, spesielt fordi jeg da ikke føler meg så alene og så sær med tankene mine.

Jeg har desverre mulighet til å skrive så mye nå, men jeg vil gi deg en stor klem som takk for at du delte dette med meg!

[Klematis]

Fint om det jeg skrev kan hjelpe deg. Det hjalp hvertfall meg veldig å lese dine og andres kloke ord her og få satt ord på det jeg selv føler. Har anda ikke forsøkt å forklare det for samboeren, men jeg skal nok. Må bare bruke litt tid på å formulere det for meg selv først og finne en passende situasjon.

Gleder meg til å høre mer om den FANTASTISKE ferien, håper ikke du har glemt at du har lovt en oppdatering om den

Natta!

[Duchess]

Gleder meg til å høre mer om den FANTASTISKE ferien, håper ikke du har glemt at du har lovt en oppdatering om den

Neida, det har jeg ikke glemt. Det har bare vært så hektisk på jobb her at jeg ikke har hatt tid til det ennå, men skal se om det er litt roligere på fredag.

[Duchess]

For en uke det har vært på jobb og for et vanvittig stress det har vært.

Men hva skal jeg fortelle fra ferien da? Jeg lurer på om det er sånn med oss at det er grå hverdagen som gjør livet litt kjedelig, mulefunkent og skaper alle problemer jeg. I ferien vår har forholdet vært kjempebra, vi har vært sammen til alle døgnets tiderm skravlet, ledd og bare kost oss i hverandres selskal. Det er en skikkelig god følelse, og spesielt etter at jeg selv var litt engstelig for om det skulle dukke opp noen store problemer eller greier. Vi har til og med hatt nesten like mye sex som vi hadde som nyforelskede… Kanskje ferien har gjort oss litt småforelsket i hverandre igjen også, kanskje vi trengte litt mer tid sammen?

Jeg ser ikke for meg at problemene våre plutselig er over og jeg vet heller ikke hva jeg vil med meg selv videre. Men jeg føler meg faktisk mer og mer sikker på at et eventuelt valg om å bli der jeg er nå vil være det rette for meg. Jeg føler ikke helt for å bryte opp livet jeg lever nå og flytte på meg. Men nå skal jeg la dette bare ligge fremover, jeg skal nyte og la denne gode følelsen fra ferien vare og vare og håpe at den har vært en positiv innsprøytning i forholdet vårt fremover også.

[Duchess]

Jeg har opp- og ned-dager jeg...

Jeg tror ikke jeg noen gang vil klare å flytte, jeg tror faktisk ikke forholdet vårt er sterkt nok for det heller. Noen ganger lurer jeg på om forholdet vårt uansett vil vare, det er så mange ting som innimellom er for tunge...

[Duchess]

Ting er like varierende og ustabilt som det alltid har vært. Noen ganger lurer jeg på hvofor jeg har tatt de valgene jeg har tatt, de har jo vist seg å bli vanskelige for meg. Andre ganger er jeg glad det har gått sånn.

Mannen og jeg har det godt på gode dager, det er det ingen tvil om. Men tunge dager er ufattelig tunge også. Jeg tror faktisk ikke jeg vil klare å flytte avgårde sammen med han heller, det blir for vanskelig og voldsomt for meg.

[Loevinna]

Lenge siden jeg har lagt igjen noen ord nå... Men vil iallefall legge igjen til deg.. Håper du snart ser ting litt klarere, og at du vil se hvorfor du har tatt de valgene du har tatt...

[Loevinna]

Men uansett så er det kanskje ikke grunnen bak valgene man bør fokusere på.. men kanskje heller fokusere på hvordan man best mulig lever med de valgene man allerede har tatt....

[Duchess]

Du har veldig rett, jeg må prøve å fokusere på de valgene jeg alt har tatt og gjøre det beste ut av det. Det rare er at alle de gangene jeg føler meg helt sikker på at jeg aldri vil flytte, da skjer det noe med mannen min som gjør at han både er mer hensynsfull ovenfor meg og bekrefter ofte for meg hva han føler for meg. Det gjør det hele litt vanskelig.

Men noen viktige fremskritt har det vært for meg, mannen synes vi bor fantastisk til og at vi eier en liten "perle". At han sier dette er et viktig fremskritt og det betyr mye for meg å høre det fra han.

[Gjest Alive]

Håper du finner ut av det. Det er ikke noe godt å være usikker på tilværelsen

[Duchess]

I går sa mannen min til meg at om noe skulle skje med foreldrene hans, ville han flytte avgårde på dagen. Sånn var det bare sa han. Jeg sa jeg forstår han godt, det er naturlig.

Og der står vi nå. Han sier alltid slike ting når det ikke passer å snakke om det, jeg kunne ikke si noe mer der og da. Jeg føler at jeg ikke vil klare å flytte. Jeg tror jeg må si at jeg eventuelt må bli værende igjen og heller flytte etter om jeg da føler det er riktig.

[Gjest Don Giovanni]

Hei, havnet i boka di jeg

Har ikke lest særlig av innleggene, med unntak av ditt helt i starten. Slik jeg ser det blander du for mange ingredienser sammen i problemstillingen, og da blir det som oftest dårlig lapskaus utav det. (Ikke arrester meg, jeg bare skyter fra hofta nå). Men forholdet til din mor, hans forhold til sine foreldre, kan dere ikke holde opp som like viktig som forholdet dere to imellom. Dere er voksne, og har etablert dere med egen familie. To er familie det også. I tillegg er vi ikke født for å ta oss av våre gamle foreldre. Å være der når de trenger oss i ny og ne er noe helt annet enn å bo med dem (som jeg egentlig oppfatter du gjør når du sier du er nabo med mora di). Hun har sitt liv, du må ta ansvar for ditt. At han skriver han vil flytte om noe skjer høres for meg umodent ut. Jeg er faktisk ikke vant med å høre slikt fra menn, mens jeg ofte opplever at kvinner må ha en til tider ekstrem nærhet til sine mødre. Da er dere jo ikke en familie sammen. Om mora de går til grunne hvis du prioriterer din egen familie er det faktisk hennes ansvar, ikke ditt.

Slike problemer som dette kan ofte stimulere prosessen med å ødelegge forhold. Og jeg syns det er veldig trist når jeg opplever slike ting, enten selv eller blant venner. Noen har rett og slett et usunt forhold til sine foreldre (hadde en kone som var slik) og jeg opplevde ofte at jeg var gift med en hel familie. Og det var jeg faktisk ikke! Du er blitt endel av en annen familie, ja, men du har kun giftet deg/blitt samboer med den ene personen du kalte kjæreste. Husk det !

Forslag til løsning (som du helt sikkert har skrevet her, eller tenkt på før selv):

1) Mange mennesker kjøper seg hytter. Dere kan jo kjøpe et lite bosted på det stedet hvor hans foreldre bor, slik at dere ofte kan besøke hjemstedet hans uten å måtte bo i samme hus som dem. (på sikt er nemlig det en dårlig løsning)

2) Når det gjelder bosted er jeg alltid av den oppfatning at begge parter har vetorett. Dersom han er ulykkelig der dere bor er det ganske egoistisk av deg å forlange å bli boende der bare fordi noen generasjoner før deg har bodd der. hva slags grunn er det?? og med mindre mora de er gammel så blir det for dumt å planlegge alderdommen hennes , som kanskje ligger 20-30 år frem i tid, allerede nå, og kanskje ødelegge et bra forhold samtidig? Dersom han savner hjemstedet, og du ikke har noe nevneverdig problemer med å bo der, så skylder du kanskje han å prøve ut det en tid. Dersom du VET du ikke liker deg der, så må dere finne et sted dere begge liker. Å bo et sted du ikke liker betyr jo at du ikke opplever den oasen til energi og styrke som man kan forvente at sitt eget hjem gir en.

3) Dere bor der dere er nå, men kanskje et annet sted i bygda/byen? Kan det være nærheten til mora de som kanskje er et problem for ham?

Hele mitt poeng er at det blir rett og slett for dumt å la et hus og/eller forholdet til mora di ødelegge et samboerforhold. Et barn er et legitimt forhold til ikke å flytte dersom den andre forelderen bor på samme sted. Et hus er det ikke, og iallefall ikke mora di.

Bare min mening.

[Duchess]

Takk for et ærlig og direkte innlegg.

Det er mulig vi blander sammen alt mulig og lager mer kaos ut av det. På mange måter føler jeg at jeg kanskje er den som er mest fleksibel. Mannen min har sagt at han 100% sikker flytter avgårde på dagen om noe skjer med hans foreldre, det kan jeg ikke snu uansett.

For meg føler jeg at fokuset har snudd fra det å være opptatt av å bo i huset vi bor/være i nærheten av moren min, til det om forholdet vårt er sterkt nok og bra nok til at jeg vil flytte så langt for å fortsette å være sammen med han. Det er på dette siste punktet jeg føler meg så usikker nå...

[Duchess]

Jeg er usikker på hvor livet mitt skal ende og hvilken retnig det skal/bør ta.

Mannen lengter vekk, jeg tror det blir mer og mer for hver dag. Han skjønner ikke hva vi gjør her vi bor nå, han vil nok ikke være her. Jeg trives så godt, dette er jo omgivelsene jeg har vokst opp i. Jeg er redd det å flytte til et helt nytt sted kan rive meg litt ned og jeg tror ikke jeg vil trives i lengden. Jeg har det jo så bra her jeg er nå.

Et annet aspekter av det er at mannen har en del sider som jeg ikke alltid liker. Han har et temprement jeg ikke takler, han svinger fort mellom oppturer og nedturer. Noen ganger lurer jeg faktisk på om han kanskje sliter litt med psykiske problemer. Jeg takler disse svingningene veldig dårlig og jeg er litt usikker på hvor mye han legger i utblåsningene sine. Vil jeg klare å føle meg 100% trygg på en mann som svinger mye? Jeg tenker mye på akkurat dette og jeg synes det er skremmende å tenke på at han og jeg kanskje egentlig ikke burde være sammen. Jeg går ikke rundt og tror at gresset er grønnere på den andre siden, men jeg begynner å innse en del ting ved han som jeg hele tiden bare har prøvd å skjule for meg selv eller for andre. Det føles både rart og skummelt. Bl.a. har jeg etter jeg ble sammen med han blitt mye mindre sosial. Jeg er nesten aldri ute, jeg er så og si aldri sammen med familien min. Jeg var ikke sånn før han dukket opp. Hva skyldes det tro?

Vanskelige dager og tanker her for tiden...

Endret 20. november 2007 av Duchess

[Duchess]

Jeg kan ikke gjøre om valg jeg har tatt tidligere i livet, men jeg kan prøve å leve med dem så godt jeg kan. Hadde det ikke vært for at jeg er såpass føyelig og stillferdig som jeg er, tror jeg vi hadde hatt et mye mer turbulent ekteskap. Jeg er konfliktsky og er den som alltid trekker meg unna og roer en situasjon.

Det å tenke på at man kanskje en gang skal leve alene med et ødelagt ekteskap bak seg er skremmende. Jeg tror mannen min vil fungere bedre som ektemann om jeg ville si ja til å flytte, men jeg tror ikke jeg vil bli noen god kone i lengden om jeg går med på det.

Kanskje venter jeg bare på at bruddet skal komme? Kanskje har jeg innsett at det før eller senere vil gå denne veien? Jeg er jo glad i mannen min, men jeg føler at vi til tider står altfor langt fra hverandre.