Duchess: skal jeg gå i fra mannen min? Går han fra meg?

[Duchess]

Jeg er Duchess (tidligere Useless), dette er mitt liv og jeg trenger akkurat deg i denne dagboken.

Dagboken er opprettet fordi jeg trenger et sted å lufte vanskelige tanker og følelser, og jeg vet at jeg både ønsker og trenger innspill fra andre for å prøve å klarne litt opp i tankene mine.

Jeg er 28 år, gift og etablert med hus. Vi har ingen barn.

Da vi giftet oss for noen år siden var livet lyst og enkelt og vi hadde det så fint. Etterhvert som tiden har gått, har ting snudd litt. Vi sliter med hvert vårt og er ikke flinke til å snakke sammen.

Det største problemet vårt er at vi er fra hver vår kant av landet, og at vi begge føler en sterk tilknytning til vår egen landsdel. Vi bor nå på mitt hjemsted, i et hus som har vært i min familie gjennom 5 generasjoner. Stedet betyr mye for meg og har vært en viktig del av mitt liv fra jeg ble født.

Min mann har bodd her i flere år, men legger ikke skjul på at han lengter hjem igjen. Hele hans familie bor der og han er sterkt knyttet til dem. Selv synes jeg det er veldig flott der (og jeg har også bodd der med ham en periode for en tid tilbake), men jeg føler meg så bundet til hjemstedet vårt og familien m in at det ville bli vanskelig for meg å flytte.

Jeg er enebarn, har moren min som nabo og føler et enormt ansvar for henne og for å være der for henne når hun bli eldre. (Faren min døde for 7 år siden, så moren min er den eneste ordentlig nære familie jeg har.) Moren min og jeg har også hatt et veldig tett og nært forhold.

Jeg har hatt et tøft og vanskelig liv i oppveksten, men følte at fra jeg møtte mannen min fikk jeg stablet livet på plass og fikk det endelig bra. Jeg har det også utrolig godt sammen med ham, og elsker ham av hele mitt hjerte, men dette at vi ønsker forskjellige bostedet plager meg veldig. Han sier rett ut at han ikke trives. Mitt største ønske er at jeg kunne kaste vekk alle forpliktelser og tanker og bare bestemme meg for å flytte med ham. Men det er vanskelig. Ved å gjøre det ville jeg ha såret min mor enormt, jeg ville skuffet resten av familien ved å måtte selve huset vi bor i og jeg ville ha lengtet "hjem igjen".

Jeg tenker mye på dette, skulle ønske en av oss plutselig snudde i meningene. Men det er lite sannsynlig. Hva vil egentlig skje fremover? Er jeg egoistisk som ikke klarer å løsrive meg?

Hva er det som gjør at jeg roter til livet mitt sånn?

Endret 27. april 2009 av Duchess

[Gjest |H|]

Hei og velkommen!

Ikke greit å sitte å føle seg dradd i to ender.

Men du må tenke på livet ditt, mannen din og hva dere to ønsker sammen.

Hva tror du at din mor vil da? At du skal være der hos henne, eller at du skal gjøre forholdet bedre ved å flytte til et sted hvor både du og mannen din har det godt sammen?

Jeg hadde nok slitt med samme tanker og følelser som du gjør, om jeg var i din situasjon. Har også et veldig nært forhold til min mor.

Men jeg har egen familie nå, og for en stund tilbake trodde vi at vi måtte flytte langt p.g.a min manns utdannelse.

Jeg hadde flyttet med han, selv om d hadde vært veldig sårt å flytte fra hjemstedet, vennene og min mor.

Men jeg tror at ting ordner seg etterhvert som tiden går. Din mor hadde nok forstått valget ditt, du kan jo fortsatt besøke henne. overnatte hos henne.

Jeg velger først og fremst min egen familie nå, foran noe annet. Det burde du også gjøre. Tenk på forholdet til deg og din mann, hør på hva han vil. hva du egentlig vil, ikke hva du føler du må..

[Duchess]

Hva tror du at din mor vil da? At du skal være der hos henne, eller at du skal gjøre forholdet bedre ved å flytte til et sted hvor både du og mannen din har det godt sammen?

Jeg velger først og fremst min egen familie nå, foran noe annet. Det burde du også gjøre. Tenk på forholdet til deg og din mann, hør på hva han vil. hva du egentlig vil, ikke hva du føler du må..

←

Jeg tror nok min mor ville velge å ha meg boende. Jeg tror faktisk hun ville gå under av sorg om jeg flyttet permanent langt vekk. Og hva når hun blir gammel? Det finnes ikke et menneske til å ta seg av henne, kun meg som da bor en evighet unna.

Jeg har lurt på muligheten å kanskje flytte noen år og så tilbake igjen, men hva da med huset som har vært i min familie så lenge. Det er heller ingen andre i øyeblikket som kan ta over etter oss. Huset er veldig spesielt og det er ikke bare et hvilket som helst hus et hvilket som hest sted. Det gjør det litt vanskelig...

Og vil jeg egentlig trives om jeg flytter? Hva om jeg mistrives og vil flytte tilbake? Da har vi igjen samme problematikken...

[Gjest |H|]

Ikke godt å si.

jeg har ihvertfall sagt hva jeg ville gjort. Min mor kunne jeg alltids besøke, jeg kunne skrevet brev, ringt på telefonen. Og vært der over lengre perioder når hun begynte å bli gammel og trengte mer hjelp.

Hun får jo såklart hjelp fra noen om du og hun ber om d, det finnes hjemmesykepleien, støttekontakter, hjemmehjelp. Og du, som kan dra på besøk en gang iblandt.

Jeg sier ikke at du skal flytte. Men når noe sånt tærer på forholdet til den man er gift med, så bør man tenke seg godt om på hva man virkelig ønsker!

Enten det, eller så bør du ta en lang prat med mannen din, fortelle han at du ikke vil flytte. Og vise ham hvor høyt du verdsetter din mor og stedet du bor i.

Men dere to burde ihvertfall blitt enig om hvordan ting bør bli. Det er din mann du lever sammen med, og deres forhold som jeg ville satt høyest!

[Svart Katt]

Men klarer mannen din å se saken fra din side da? Har dere snakket om det? Vurdert flere løsninger? Om han ikke trives - hva skal til for at han eventuelt skal trives på stedet dere bor nå?

Eventuelt: Kan moren din flytte sammen med dere til mannens hjemsted?

Dette her høres veldig komplisert ut, og det må nok en del samtaler og god kommunikasjon til for å løse dette.

[Duchess]

Jeg er veldig glad for dine direkte ord til meg, jeg trenger å få åpnet synet mitt litt og vurdere ting på en annen måte.

Problemet mitt er at jeg har vondt for å snakke om ting, sånn har det alltid vært. Og jeg begynner fort å gråte om jeg skal snakke om vanskelige ting... Det pager oss begge to, det er vanskelig å få til en normal samtale da.

Men jeg vet jeg bør snakke med ham, jeg bør fortelle ham hva jeg tenker, hva som er vanskelig og hva som plager meg. Men jeg føler meg veldig liten og redd. Jeg er redd for hva som skjer, redd hva folk synes om meg og redd for å gjøre feil valg.

Jeg har som sagt hatt en vanskelig barndom, og noe av det som kompliserer det hele er det at jeg endelig føler at livet mitt hadde blitt bra, jeg fikk ro rundt meg og følte meg trygg... Og så skal jeg kanskje bryte opp alt det igjen og starte på nytt?

[Svart Katt]

Husk at du har lov til å ha egne meninger. Du har lov til å føle det du føler. Jeg skjønner at det er vanskelig å ta opp en slik samtale, men det må til, det vet du. Tenk så mye bedre du vil føle deg etter at du har klart å ta opp noe som har plaget deg lenge.

[Duchess]

Men klarer mannen din å se saken fra din side da? Har dere snakket om det? Vurdert flere løsninger? Om han ikke trives - hva skal til for at han eventuelt skal trives på stedet dere bor nå?

Eventuelt: Kan moren din flytte sammen med dere til mannens hjemsted?

Dette her høres veldig komplisert ut, og det må nok en del samtaler og god kommunikasjon til for å løse dette.

←

Vi har snakket litt om det innimellom, men det er vanskelig. Jeg tror faktisk kanskje han aldri vil trives 100%, selvom han til tider sier han har det veldig bra og liker seg der vi bor. Personlig tror jeg at det er savnet etter foreldrene som gjør at han lengter sånn. Jeg har et håp om at de kunne flytte til oss, men det virker som om de ikke har særlig stort ønske om det. Vi hadde hatt et eget hus å tilby dem og masser av plass, men de virker ikke positive til det.

Moren min er etablert med samboer, og jeg ville bli veldig overrasket om hun også ville ha flyttet...

[Duchess]

Husk at du har lov til å ha egne meninger. Du har lov til å føle det du føler. Jeg skjønner at det er vanskelig å ta opp en slik samtale, men det må til, det vet du. Tenk så mye bedre du vil føle deg etter at du har klart å ta opp noe som har plaget deg lenge.

←

Du har helt rett. Men hver gang han sier noe om dette temaet, isner det helt inni meg, jeg får vanskelig med å puste og får helt panikk. Det går virkelig fysisk inn på meg og jeg får skikkelige reaksjoner. Jeg har prøvd å fortelle ham at det ikke er lett, men jeg tror desverre vi begge har en tendens til å se saken kun fra vår egen vinkel... Det gjør det jo vanskelig det også. Jeg forstår ham jo godt, men er det allikevel nok for meg til å bryte opp og flytte?

[Duchess]

Mine tanker i dag...

Er jeg virkelig hans livs kjærlighet om han ikke ønsker det samme som meg i livet?

Er han virkelig min livs kjærlighet om jeg ikke ønsker det samme som han i livet?

Endret 11. juli 2006 av Useless

[Gjest |H|]

Det er trist å lese at du har hatt en vanskelig barndom, og at du fortsatt bærer preg av dette.

Men viss det er en samtale med din mann som kreves for at han skal forstå hvor dine tanker og følelser er, så må du bare bite tennene sammen og gi det et forsøk.

Og det gjør ingenting om du begynner å gråte, vil han lytte til hva du har å si, så har han tid til å trøste deg og vente sammen med deg.

Du sier at du endelig har fått roen, at du endelig føler deg trygg. Det er dette du må si til din mann.

Kanskje han også vil fortelle deg hva som gjør at han ikke trives der dere bor? Kanskje dere kan finne ut en løsning sammen?

[Duchess]

Takk igjen for svar, det føles godt at noen andre sier noe om situasjonen min og får belyst ting på en annen måte.

Hvis det er sånn at mannen min setter sine foreldre høyere enn meg og i ytterste fall vil bryte med meg for å flytte dit de er, er det da så urimelig av meg å være like egoistisk? Er det da urimelig av meg å mene at han skal forstå mine følelser like mye som jeg forstår hans?

Vi er veldig like som personer, men er også veldig ulike. Jeg er nok litt svak til tider og styrer mine tanker og handlinger litt etter han. Han blir fort sint, noe jeg takler dårlig. Og jeg gjør nok stadig ting jeg ellers ikke ville ha gjort, bare for å unngå at han blir sint på enten meg eller noe annet. Jeg er meget føyelig og har nok ikke så sterk personlighet (tror dette har en sammenheng med barndommen min).

Jeg prøver å se for meg hvordan livet ville vært alene, kontra livet med ham på nytt sted. Hva ville være det beste? Jeg ville hatt det godt med ham på nytt sted, men ville jeg hatt det godt med meg selv? Ville jeg taklet å bo så langt fra en mor som jeg føler ansvar for. Og det ansvaret er sterkere etter faren min døde...

Det blir mange spørsmål fra meg, men jeg trenger å tenke gjennom dette. Jeg trenger å lufte det for meg selv først og jeg vet jeg trenger en prat med mannen min om det...

[Gjest Stifler's mom]

For det første; moren din er etablert med ny samboer. Hvis du fortsatt i en alder av godt voksen føler amsvar for henne, vil jeg anbefale klipp av navlestrengen. Du har ansvar for ditt liv, hun har ansvar for sitt liv. Du kan ikke ta med henne i likningen når du tar livsvalg, da trenger du kanskje heller hjelp med din morsbinding og evne til å sette grenser i nære relasjoner, mer enn du trenger samlivsrådgivning.

Jeg har selv en spesiell barndom og en spesiell binding med mamma, og det tok tid å skjønne det, men det er ikke henne du skal ha som hovedingrediens i livet ditt - hun skal ikke være en så stor del av livet ditt at det påvirker dine valg for deg selv. Hva gjør du når hun er borte - sitter igjen alene i det digre familiehuset og tenker på mannen og livet du kunne hatt? Nytter ikke å tenke sånn.

For det andre; han vil hjem til sitt hjemsted fordi han savner foreldrene sine...? Da er dere i samme båt, da.

Ut fra hvordan du beskriver kommunikasjonen mellom dere, ville jeg foreslått familierådgiver. Et parforhold blir ikke plutselig bedre av seg selv hvis kommunikasjonen er dårlig; det blir sakte men sikkert en stor glipe mellom partene til det er blitt for stort til å reparere igjen. Hvis dere har disse store barrierene mellom dere for å diskutere viktige ting, bør du søke hjelp for det jo før jo heller, så dere ikke ender opp i et stygt, kanskje unødvendig brudd. Dere har ingenting å tape på å få hjelp i hvert fall, på dette tidspunktet i prosessen.

Prøver å sette meg selv i den situasjonen. Hvis en partner hadde valgt å ta ansvar for sin mor fremfor å VELGE meg og vårt liv, ville jeg hatt problemer med det (med mindre omstendighetene var ekstremt spesielle). Foreldre skal ta ansvar for seg selv, man skal ha sjansen til å leve sitt eget liv! Uten skyldfølelse for å gjøre det. Når moren din attpåtil er etablert med ny samboer, er det de to som får leve sitt liv sammen, da. Hun er ikke alene. Hva din fars død har med det å gjøre, vet jeg ikke. En venninne av meg mistet faren sin ganske tidlig, og moren ble enke. De tre barna har ikke gitt opp livene sine av den grunn, og det hadde hun aldri ønsket at de gjorde heller. Hun er fortsatt alene, har ikke etablert seg på nytt, men tar ansvar for seg selv.

At man opplever savn her i livet fordi man ikke bor på samme sted som folk man er glad i, er jo helt normalt, og noe de fleste må leve med i 2006. Verden er mindre, man reiser og flytter mer. Sånn er det bare. Man opprettholder relasjoner elektronisk og ved besøk, brev, telefoner osv. Det er sjeldent man lever et helt liv nå uten å forflytte seg, med tilhørende savn. En av dere må innse det. Enten velger han deg, med alt som hører med av morsbinding osv, eller så velger du ham, og flytter med ham. Eller om dere etablerer dere et helt nytt sted for dere begge, så dere i hvert fall står likt og slipper stillingskrigen.

De tingene dere sliter med blir ikke MINDRE med tiden, de blir større. Hvis det kommer barn, kan det bli nærmest uutholdelig.

Jeg håper du vil søke hjelp til dette Lykke til!

Og by the way - du bør skifte nick. Du er aldeles ikke useless, du skriver klart og fint og er et oppegående menneske. Slutt å gi deg selv juling!

[Duchess]

Takk for et tøft, ærlig og velformulert innlegg. Jeg trenger litt rett ut snakk for å kanskje klarte å snu tankegangen min, og innimellom føler jeg at det akkurat er det jeg klarer å gjøre. Men jeg faller fort tilbake igjen...

For det andre; han vil hjem til sitt hjemsted fordi han savner foreldrene sine...? Da er dere i samme båt, da.

Prøver å sette meg selv i den situasjonen. Hvis en partner hadde valgt å ta ansvar for sin mor fremfor å VELGE meg og vårt liv, ville jeg hatt problemer med det (med mindre omstendighetene var ekstremt spesielle). Foreldre skal ta ansvar for seg selv, man skal ha sjansen til å leve sitt eget liv! Uten skyldfølelse for å gjøre det.

←

Jeg er jo enig i dette. Moren min og jeg er ikke sammen hvr dag og henger sammen hele tiden, men det er nok det fremtidige ansvaret jeg føler tynger. Jeg så hvor mye min mor måtte ta seg av sin mor da hun ble gammel og det skremmer meg å tenke at hun kanskje blir sittende ganske alene i den situasjonen (selvom hun har en ny samboer).

Og stiller vi ikke på lik linje? Mannen min vil flytte fordi hans foreldre bor der og jeg vil være fordi min mor er her. Kunne vi fått en av foreldrene til å flytte hadde alt vært løst, vi har prøvd, men det går ikke...

Jeg føler kanskje til tider at det forventes at jeg skal ofre meg mer enn han skal ofre seg og sitt, for det er jo samme problematikken uansett hvor vi bor. Å bo å et nøytralt sted er kanskje en god løsning, da ville vi begge ha stilt helt likt og jeg tror kanskje det ville være bedre for oss begge to...

Og by the way - du bør skifte nick. Du er aldeles ikke useless, du skriver klart og fint og er et oppegående menneske. Slutt å gi deg selv juling! 

←

Takk for det. Føler meg til tider ganske Useless, men skal prøve å komme meg litt vekk fra det etterhvert. Innimellom lurer jeg på om jeg virkelig er noen god kone, eller om jeg bare er egoistisk og tenker på meg selv...

[Amalie_85]

Jeg tror nok min mor ville velge å ha meg boende.  Jeg tror faktisk hun ville gå under av sorg om jeg flyttet permanent langt vekk.  Og hva når hun blir gammel?  Det finnes ikke et menneske til å ta seg av henne, kun meg som da bor en evighet unna.

Jeg har lurt på muligheten å kanskje flytte noen år og så tilbake igjen, men hva da med huset som har vært i min familie så lenge.  Det er heller ingen andre i øyeblikket som kan ta over etter oss.  Huset er veldig spesielt og det er ikke bare et hvilket som helst hus et hvilket som hest sted.  Det gjør det litt vanskelig...

Og vil jeg egentlig trives om jeg flytter?  Hva om jeg mistrives og vil flytte tilbake?  Da har vi igjen samme problematikken...

←

Kan jo leie det ut.......

[Duchess]

Kan jo leie det ut.......

←

Det er en mulighet, men vi bor på et sted hvor det vil være veldig vanskelig å få leid ut...desverre. Men det kan være et forsøk isåfall.

[Gjest Stifler's mom]

Jeg føler kanskje til tider at det forventes at jeg skal ofre meg mer enn han skal ofre seg og sitt

Men hvor sitter den forventningen hen, i ditt hode, eller kommer de fra mannen din eller fra moren din? Kvinner er utrolig flinke til å fabrikere forventninger, og så når alt kommer til alt er det våre egne forventninger og krav vi driver og peser etter. Og ja; kvinner synes det er mer av en selvfølge å ofre seg enn mange menn synes - men dette også sitter i oss, ikke i andre. Hvis vi plutselig slutter å ofre oss, går ikke verden under - tvert i mot begynner andre å tenke selv, og på forunderlig vis blir det en løsning på tingene selv

Og uansett - hvem har sagt vi må LIKE de forventningene, og for den saks skyld, hvem skal bedømme om vi innfrir dem eller ikke? Når alt kommer til alt er det oss selv vi skal svare for, ikke andre.

Hvem vil du være, hva slags person vil du være? Når du blir gammel og ser tilbake, hvilke verdier vil du helst se at du har levd etter?

Mamma tar seg av bestemoren min nå. De har hatt et utrolig konfliktfylt forhold, men det roet seg med årene, og etter at bestemor ble syk har mamma "ofret seg". Jeg kaller det botsgang i hennes tilfelle, men det er en annen historie - uansett så låser mamma seg helt i denne situasjonen, må ha "pass" til bestemor når hun skal på ferie selv og lar ofte være å reise bort og gjøre ting pga henne. Hvorfor? Skyldfølelse og forventninger. Ikke bestemors forventninger; tvert i mot, hun vil vi skal leve livene våre.

Selv tenker jeg med skrekk og gru på når mamma blir eldre, og enda mer krevende enn den rollen hun har vært i til nå - kommer jeg til å sette livet på hold for henne? Jeg håper ikke jeg er så dum at jeg gjør det. Jeg har andre ting å tenke på, andre forpliktelser, som er like viktige! Jeg har rett til å velge det!

Hva ville jeg ønske for mine barn? Jeg vil heller dø tidlig enn å se noen ødelegge livet sitt for min skyld, helt alvorlig. Det kommer en dag da bånd må løsnes, og det er naturlig å gjøre det når barna etablerer seg med en livspartner selv - da er stafettpinnen videre, på et vis. Moren din har det hun trenger, og det hun mangler, har hun ansvar for å skaffe seg selv.

Hadde du vært 50 og moren din vært 80 kunne jeg skjønt dine tanker - men du har ikke engang begynt på livet ditt, jo! På tide å vende blikket utover.

Utleie av huset var en glimrende idé, da har du en vei tilbake hvis du skulle ønske det.

Uansett hva som skjer med deg og mannen din, må du huske på at ditt liv og din vei går uavhengig av din mors - du må finne din egen. Det kan ikke bli rett for deg ellers.

[Duchess]

Takk igjen, du treffer meg enormt med det du skriver. Merker at jeg er på gråten, for det er tøft, men godt og lese.

Det er nok forpliktelsen og forventningen jeg har til meg selv som veier tungt. Jeg har lenge tenkt at om jeg hadde søsken eller større familie, så hadde ikke dette vært noe problem. De hadde jeg ikke følt meg så bundet og hadde nok tatt et veldig enkelt og greit valg. Og det gjør det hele litt ekstra snålt å tenke på, det gjør meg jo klar over akkurat hvor problemet ligger.

Kanskje er det for dumt av meg å være så sta og ikke ville flytte, men kanskje er det for dumt av mannen min og mene det stikk motsatte av meg også? Føler at jeg forstår han bedre enn han forstår meg, og det gjør kanskje at jeg får litt ekstra motstand. Jeg trenger hans forståelse på at dette er vanskelig og ikke et valg jeg kan gjøre over natta.

Jeg tenker mye på det, hver dag. Og innimellom føler jeg meg klar til å ta et valg, men neste dag kan denne følelsen være over. Usikkerheten er så stor og jeg føler meg så liten og utrygg i så mye. Jeg tror det vil koste meg mye å bryte opp fra det livet jeg lever nå, starte på nytt og tenke på meg selv.... Men kanskje det er på tide? Kanskje det endelig er nå jeg skal tillate meg å kun tenke på meg selv, ta et eget valg og ikke tenke hva alle andre ville ha ment?

[Gjest Stifler's mom]

Er enebarn selv, jeg, så jeg skjønner veldig godt tankene dine rundt det. Kanskje jeg bare tenker annerledes på det med forventningen fordi jeg på et tidspunkt ble forbanna. Jeg HAR betalt jeg, for mammas valg, med mange av de beste årene mine allerede. Jeg har ikke tenkt til å bruke flere. Jeg får bare en sjanse til å leve dette livet, og jeg ville HATE å sitte der gammel og alene og skjønne at "jaja, jeg hadde alt på sølvfat, men droppet det for andres skyld. Nå er det for sent å ønske seg noe."

Kanskje er det for dumt av meg å være så sta og ikke ville flytte, men kanskje er det for dumt av mannen min og mene det stikk motsatte av meg også? Føler at jeg forstår han bedre enn han forstår meg, og det gjør kanskje at jeg får litt ekstra motstand.

At du FÅR litt ekstra motstand, eller at du GIR litt eksta motstand? Kanskje han føler det samme; at han føler du burde skjønne hans situasjon bedre. Den er like gyldig for ham, som din situasjon er for deg.

Jeg trenger hans forståelse på at dette er vanskelig og ikke et valg jeg kan gjøre over natta.

Her er vi vel nærmere kjernen. Hvis du avgjør at du vil flytte, så vil du han skal forstå at det koster deg noe, hvor mye det betyr, og hvor mye HAN betyr som får deg til å gjøre det - at det betyr noe for ham at du betaler prisen, liksom?

Det er ikke sikkert han tar så lett på det han heller. Kanskje han har veldig, veldig lyst til å flytte, og ikke engang sier HVOR lyst han har til å flytte, for å spare deg for presset. I så fall er det like mye offer for ham, å gjøre det for deg, fordi du setter moren din oppi dette også.

Jeg kjenner dere ikke personlig, jeg vet ikke hvordan det vil være for deg å bo der han bor eller hvordan han har det der dere bor nå. Jeg vet bare at ikke en eneste løsning vil komme seilende over natta hvis dere ikke får kommunisert åpent og rolig om det, og det virker det ikke som dere får gjort nå. Jeg tenker at om dere hadde gått til familievernkontoret der dere bor, ville dere kunnet snakke sammen med objektiv input til stede, det er helt utrolig hvor godt det er og hvor mye som kan komme frem når man har en nøytral tredjepart til stede. Jeg fikk min ikke-kommuniserende eks-mann med til rådgivning, og fikk høre helt uventede ting, på en god måte, fordi han snakket "friere" med terapeuten enn med meg i den perioden. Ting jeg trengte å høre. Det var omvendt også. En person utenfor kan lettere pinpointe hvor i samtalen man går i fellene og hvor det låser seg, få oss til å stoppe opp og kjenne etter en ekstra runde. (Vi er riktignok ikke sammen i dag, men takket være samtalene med rådgiveren var til og med bruddet "hyggelig", altså rolig og avklart.)

Ikke sitt med disse tankene alene, oppsøk input fra flere steder. Om ikke han vil bli med så gjør det uansett, for din egen del. Man kan komme over uventede ting i en sorteringsprosess. Uansett utfall, så er personlig utvikling aldri bortkastet.

[Duchess]

Takk igjen for svar, jeg skal nok kommentere igjen, men akkurat nå har jeg bare lyst til å lese det noen ganger, la det synke inn før jeg skriver noe tilbake og kanskje begynner å "forsvare" meg igjen sånn som jeg har gjort i de tidligere innleggene her.

Og nå er det snart helg, jeg skal prøve å koble av, tenke på noe annet og nyte sommeren.