Jeg har ingenting..

[Gjest Gjest]

Jeg er ei jente på 23 år. Jeg har en utdanning, men ingen jobb. Jeg har ikke kjæreste, er ikke typen til det. Jeg er ensom, og har ingen fremtidsplaner, verken hus, bil, hund, barn, mann, jobb, ferieplaner etc. Rett og slett litt meningsløst...Er ikke rart man leter etter meningen med livet, eller? Stort sett alle jeg kjenner er på vei et sted, og har den trygge havna (type).

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget..Det er ikke for sympati..Kanskje det er noen flere der ute som har opplevd dette, og som tror dette er en fase. Eller kan det tenkes at jeg faktisk kommer til å gå gjennom livet ensom som dette?

[Gjest Gjest]

Du kunne kanskje skaffe deg en venninne, kamerat eller flere.. Begynne med en hobby, trene (mulig du gjør det da men) Det hjelper på mye det. Ensomhet er ikke lett, har vært i situasjonen selv fordi jeg var og er fremdeles ikke så flink til å få meg nye venner. Men jeg har fått noen og det er godt. Prøv å få deg jobb også, det er godt å ha noe å gå til.

Lykke til:)

[Murron]

Hei

Noen ganger er det godt å bare sette ord på ting, for kanskje etterpå å se ting litt klarere.. Prøv å fokuser på noe postivt, for det er alltid noen sfeks. er glad i deg!

Du er veldig ung og har hele livet foran deg jente

[AngelinaJ]

Du skriver at du ikke har noenting,

men har du ikke en utdanning da? Begynne her. Søk på jobb - så har du jobb. Der vil du antagelig få arbeidskollegaer, kanskje du kan utvikle vennskep med noen av disse - da er du ikke ensom lenger.

For pengene du tjener kan du leie/kjøpe leilighet - så har du bolig.

Som du skjønner - porten er ikke lukket for deg. Du er 23 år- bare i begynnelsen av voksenlivet.

Kanskje du skulle oppsøke en livstilscough... (usikker på hvordan det skrives). Denne personen vil gjøre en analyse av interesse - personlige egenskaper, og kunne gi det retledning til hvordan du kan komme deg videre.

Lykke til

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Jeg har venner forsåvidt, en del også. Men selv om jeg har de så står livet stille. Jeg trodde liksom så mye skulle skje i denne alderen, men det skjer bare folk rundt meg.

Er jobbsøkende, og står på som bare det, så jeg forsøker i allefall.

Det er teit å innrømme det, men jeg tror kanskje jeg bare er redd. Redd for at jeg aldri vil møte noen. Vil ikke ende opp som en gammel tante liksom.

[AngelinaJ]

Hva mener du med at livet står stille....? Gjør du ikke kjekke ting sammen med vennene dine? Hva liker du å finne på? Hvis ikke andre gjør det , ta initiativet selv. Hva forventer du ...? Mange spørsmål men du virker som du trenger å sortere forventningene dine.

Jeg tror at når en av tingen du sliter med løser seg, vil resten følge etter. Og en ting til... Det er svært få som har truffet sin livsledsager i en alder av 23.

[la Flaca]

Da jeg var 23 hadde ikke jeg noe heller. Jeg hadde ikke utdanning en gang faktisk. Jobbet som renholder og leide et lite rom. Men da jeg var 25 fikk jeg samboer, hadde 2-årig utdanning og fikk en super jobb som jeg har fortsatt. Det er 6 år siden og nå er vi gift, foreldre til ei jente og en gutt og bor idyllisk til i et stort hvitt hus med kaniner og stasjonsvogn i garasjen.

Søstra mi sa ofte til meg, da jeg var fortvilet over livet mitt; "bare vent - plutselig skjer alt før du rekker å snu deg!" Og det er sant det. Selv om du syns alle rundt deg begynner å etablere seg, og tenker at det vil ta år til du har kommet like langt; det kan like gjerne klaffe før du aner det. Og dessuten er ikke 23 noen alder. Nyt singellivet litt til før du begynner å stresse. Du har goood tid!

[tattoopia]

såvidt jeg vet så blir det ikke utdelt en bruksanvisning for livet. å det er ingen som sier at du må ha hverken mann eller barn i en alder av 23. slapp av å lev livet som det kommer. ting faller på plass etter hvert

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Det er godt å høre at jeg ikke er den eneste som føler sånn, og at det kan ordne seg. Og for å si det sånn, jeg hadde nok nytt singellivet, om jeg hadde visst at om to år så treffer jeg en flott fyr.

Det går vel litt på selvtilliten, samt en del ensomhet under oppveksten. Jeg vil så gjerne ikke ha det sånn igjen. Ensomhet er det verste som finnes. Rett og slett!

Jeg vet liksom ikke hva som er galt med meg heller. Ikke at jeg er unik og spesiell i forhold til andre...Men jeg føler meg annerledes, uten at jeg helt kan forklare det. Mulig jeg er for sjenert til at noen faller for meg. Men jeg er helt gjennomsnittlig i utseende, verken mer eller mindre.

Men det svir litt, når du sitter sammen med ei venninne som har med typen sin. Og de sitter og holder hender. De har leiligheten sin, og jobb og venner og alt. Jeg ser han kikker på henne og er forelsket..Vil jeg noengang oppleve det?

(Det må nevnes at jeg har vært i et tre års turbulent forhold fra før, den første og hittil største kjærligheten. Tror ikke det skjer igjen).

Og hadde nok ikke sett så mørkt på det om jeg hadde alt rundt. Jobben (evt studiet), leiligheten, vennene, fritidssysselen osv.

Grunnen til at jeg ikke har det nå, er at jeg i flere år studerte langt hjemmefra. Nå jobber jeg i hjembyen for sommeren, før turen går ut i verden en eller annen plass til høsten. Vet ikke hva jeg skal ta meg til. Har nesten ikke nettverk hjemme lenger.

[la Flaca]

Og hadde nok ikke sett så mørkt på det om jeg hadde alt rundt. Jobben (evt studiet), leiligheten, vennene, fritidssysselen osv.

Grunnen til at jeg ikke har det nå, er at jeg i flere år studerte langt hjemmefra. Nå jobber jeg i hjembyen for sommeren, før turen går ut i verden en eller annen plass til høsten. Vet ikke hva jeg skal ta meg til. Har nesten ikke nettverk hjemme lenger.

←

Jeg hadde også tenkt meg ut i den store verden da jeg møtte mannen min. For mitt vedkommende for å studere - skoleplass og visum var klart. Det var den eneste løsningen jeg så ettersom jeg ikke hadde noe særlig nettverk her hjemme og led av kjærlighetssorg. Men så er det ofte sånn at livet tar merkelige vendinger, og det er det som gjør det så spennende å leve!

Hvor har du tenkt deg? Jeg er sikker på at du møter Mannen med stor M der ute et sted. Det er veldig mye lettere å komme i kontakt med folk når man er i et annet land. Og ikke minst er det lettere å glemme hele suppa og bare nyte opplevelsen av å reise til noe ukjent!

Ønsker deg virkelig lykke til! Alt kommer til å ordne seg skal du se.

[Gjest regine]

Halloooo - "å treffe Mannen med stor M" er da vel ikke det eneste saliggjørende her i verden?

Det er helt ok at man ønsker seg en livsledsager, men nærmest å rådgi ei ung kvinne på 23 om at hun bare må "vente" så dukker den rette opp, og DA ordner alt seg????

Det livet virkelig har lært meg er at JEG er ansvarlig for mitt liv og min livslykke. Ikke en mann. Det er veldig kjekt å ha kjæreste/funnet kjærlighet etc, men det er ikke det som skal til for å gi livet mening! Vi må alle gjøre det selv. Det er ingen annen som er ansvarlig for min lykke - ergo må JEG sørge for at jeg har det bra.

Og trådstarter - det må du også gjøre! Du vil få det mye bedre om du fokuserer på det du har, i stedenfor det du mener du mangler. Å misunne veninna di at hun er samboer og har leilighet bringer deg verken kjæreste eller leilighet, det gjør kun at du blir bitter. Og dermed bruker tid og energi på noe negativt istedenfor på noe positivt. Dessuten - hvordan VET du at de egentlig har et superdupert forhold? Det er usedvanlig vanskelig å vite hvordan folk egentlig har det, for de fleste betyr en pen fasade mye!

Husk at "inte visste jag at dagarna som gikk var själva livet". Litt dumt å sitte om 20 år og angre på alt du ikke gjorde fordi du ventet på "den rette" som skulle gjøre alt bra, syns du ikke?

[kkristin]

Jeg kjenner mange som har hatt det som deg, og nå har faktisk alle av dem, til slutt funnet seg en mann. Det kommer det kommer! Men du må kanskje ta litt sjanser, gå ut på ting, treffe nye folk og sånn...

[Gjest Gjest]

Halloooo  - "å treffe Mannen med stor M" er da vel ikke det eneste saliggjørende her i verden? 

Det er helt ok at man ønsker seg en livsledsager, men nærmest å rådgi ei ung kvinne på 23 om at hun bare må "vente" så dukker den rette opp, og DA ordner alt seg????

Det livet virkelig har lært meg er at JEG er ansvarlig for mitt liv og min livslykke. Ikke en mann. Det er veldig kjekt å ha kjæreste/funnet kjærlighet etc, men det er ikke det som skal til for å gi livet mening! Vi må alle gjøre det selv. Det er ingen annen som er ansvarlig for min lykke - ergo må JEG sørge for at jeg har det bra.

Og trådstarter - det må du også gjøre! Du vil få det mye bedre om du fokuserer på det du har, i stedenfor det du mener du mangler. Å misunne veninna di at hun er samboer og har leilighet bringer deg verken kjæreste eller leilighet, det gjør kun at du blir bitter. Og dermed bruker tid og energi på noe negativt istedenfor på noe positivt. Dessuten - hvordan VET du at de egentlig har et superdupert forhold? Det er usedvanlig vanskelig å vite hvordan folk egentlig har det, for de fleste betyr en pen fasade mye!

Husk at "inte visste jag at dagarna som gikk var själva livet". Litt dumt å sitte om 20 år og angre på alt du ikke gjorde fordi du ventet på "den rette" som skulle gjøre alt bra, syns du ikke?

←

Kunne ikke sagt meg mer enig i dette innlegget!

I steden for å leve opp til alle andres forventninger om hvordan man skal leve livet, så bør du fokusere på hva du selv vil. Lære deg å trives med den situasjonen du selv er i.

Og en mann løser da ikke alt! Vi lever da ikke lenger på 50-tallet, gjør vi? sitte og vente på at drømmemannen skal komme på en hvit hest??

En veninne av meg maste om å få seg kjæreste da hun var på den alderen. Hun fant tilslutt en mann hun nå har vært sammen med i 4 år. Hun har forgudet denne fyren og kuttet ut mye kontakt med alle oss andre veninnene. Nå fikk jeg imidlertid vite at det var slutt med kjæresten hennes, og hun ville ta opp igjen mer kontakt. Er ikke det mer trist, når man baserer alt i livet sitt på en person som ikke nødvendigvis er der for en for alltid?

Tilbake til TS innlegg, så kjenenr jeg litt igjen følelsen av at man bør være på vei et sted. Man har jo gått på skole og hele tiden jobbet for å avlegge eksamener osv. Mange som får en liten knekk etter endte studier. Men det viktige er å lære seg å glede seg over de små øyeblikk her i livet. Selv gikk jeg på en knekk midt i studietida: jeg tok en pause og tok meg en kjedelig rutinejobb. Det var faktisk veldig lærerikt, siden jeg lærte å sette pris på hverdagen. Livet er ikke som en såpeserie, der det hele tiden skjer ting.

Jeg tror du trenger noe å gjøre, ikke bare drive lediggang. Selvfølgelig få deg en jobb. Og en givende hobby. Begynn å trene, gå på kino, meld deg til friviliig arbeid. Plei de vennskapene du har, lær deg å glede deg på andres vegne, og ta ansvar for eget liv. En mann alene kan ikke gi deg evig lykke. Du må selv finne roen selv og trives med deg selv.

[ceca]

Jeg synes du har fått mange gode svar.

Jeg kan forstå din fortvilelse. Da jeg var ferdig med min utdannelse var min venninner forsatt igang med sin utdannelse, og de var over alle hauger. Jeg fikk meg et vikariat, venner der, og vi fant på en del moro. Noen ensomme kvelder ble det, men de lærte jeg meg å bruke til å slappe godt av og ta vare på meg selv!

Disse kveldene satte jeg etterhvert stor pris på.

Vær aktiv med å ta kontakt med venninnene dine. Blir det mye kjærester, så inviter til en jentekveld. Gå ut og vær sosial!

Du skal nå ut og reise. Hva skal du da med både leilighet og kjæreste. Nyt tiden du er alene nå. Reis og kos deg. Nyt tiden. Når du kommer hjem igjen så skal du se du får deg jobb, evt start med et vikariat. Som en annen sa, men jobb får du lån, og da en leilighet, og så går det seg til. Hva med å bo i et kollektiv mens du venter på din egen leilighet? Mange har fått gode venner på den måten, det er sosialt, og de fleste er i samme stadiet i livet.

Ceca

[la Flaca]

I steden for å leve opp til alle andres forventninger om hvordan man skal leve livet, så bør du fokusere på hva du selv vil. Lære deg å trives med den situasjonen du selv er i.

←

FYI: trådstarter sier hun er ensom og ønsker noen å dele livet med! Hun spør om hun kommer til å ende opp som ei gammel tante siden hun først og fremst har satset på studiene - og mitt svar er NEI, det er ikke sånn det fungerer. Nyt singellivet her og nå og tro på at resten kommer av seg selv!

Men selvfølgelig må det komme ei rødstrømpe og messe om at Mannfolk er ikke alt osv. osv .osv... Nei, man må ikke finne på å ønske seg noe sånt. Man skal jo elske seg selv først og fremst (det gjør man nemlig ikke dersom man har behov for en mann), og hvorfor ikke benytte seg av sædbanken...?

[Gjest regine]

Men selvfølgelig må det komme ei rødstrømpe og messe om at Mannfolk er ikke alt osv. osv .osv...  Nei, man må ikke finne på å ønske seg noe sånt. Man skal jo elske seg selv først og fremst (det gjør man nemlig ikke dersom man har behov for en mann), og hvorfor ikke benytte seg av sædbanken...?

←

Jeg lever ikke på 50 - tallet. Ergo tror jeg heller ikke at det å møte en mann vil løse alle problemer. At du mener det er å være "rødstrømpe" sier vel mer om deg enn om noen andre...... Mannfolk ER nemlig ikke alt, og jo fortere en inser det, jo bedre blir faktisk livet.

At du ikke forstår at det å elske seg selv IKKE er ensbetydende med å være egoist, eller ikke ønske seg noen å dele livet med, sier også MYE om deg.

To: jeg er lykkelig gift, og ber derfor ikke for min syke mor når jeg påpeker at livslykke IKKE er ensbetydende med mann..... Imidlertid har jeg levd en stund, på godt og vondt og det bekrefter at det faktisk er viktig å ha det bra med seg selv. Kunne stå på egne ben, både følelsesmessig og økonomisk. Være i stand til å innse at MIN lykke er mitt ansvar, ikke en manns.

[Elze]

For mindre enn ett år siden følte jeg at jeg var i samme situasjon, og jeg var 39 år. Leide en knøttliten leilighet, ingen kjæreste, ingen barn, drittjobb - følte at livet hadde stått stille de siste ti årene omtrent. Nå har jeg plutselig leilighet, samboer og kul på magen. Har riktignok fortsatt en møkkajobb, men det er egentlig ikke så farlig lenger.

Prøver ikke å si at mann og barn er meningen med livet altså, men ting kan forandre seg fortere enn du aner.

Fokuser på vennene dine, bruk friheten til reiser og opplevelser, og nyt singellivet!

Lykke til

[la Flaca]

Prøver ikke å si at mann og barn er meningen med livet altså,  men ting kan forandre seg fortere enn du aner.

←

Fornuftig å oppklare det ja - for ellers kommer det kjapt noen med pekefingeren sin her!

PS; grattis med kul på magen.