Smarthets prosess?

[Månemann]

Jeg er voldsomt opptatt av min egen IQ. Det går ikke en dag uten av jeg betviler mine begrensninger i tankegangen. Selv har jeg alltid sett på meg selv som dum.

Hvorfor? Jo fordi jeg ofte må streve fryktelig for å tolke enkelte setninger i den daglige tale eller i forum som her på KG. Jeg synest dette er så fryktelig irriterende. At jeg må lese en settning om og om igjen i en evighet for å forstå den. Eller bare kunne svare ja eller ikke svare i det hele tatt når personer spørr meg spørsmål.

Følelsen av å aldri være sikker i min sak fordi det er så mye annet som kan leggest til svarene og meningene mine. Så det ender ofte med at jeg holder tett og ikke svarer noe som helst i diskusjoner.

Selv tror jeg det er et urgammelt overlevelses innstinkt. Tilpass deg de smarteste. Vær nøytral ikke røp dine meninger for da får du pes og sjansene for å overleve blir betraktelig mindre. Vær alltid på vakt.

Jeg har lenge bedrevet en smarthets prosess som skal gjøre meg smartere. Kall det dumt eller hva dere vil. Jeg akter ihvertfall å gjøre noe med min egen intelligens og oppfatning, og jeg vil leve så lenge det lar seg gjøre.

Jeg leser bøker, jeg slår opp alt jeg ikke forstår og jeg grubler. Jeg har en særdeles sunn livstil som mange setter sine spørsmålstegn ved. Jeg får alltid undrende blikk når jeg forteller hva jeg ønsker å oppnå her i livet og hvordan jeg akter å nå målene. Jeg gjør og mener alt som er riktig og sunt.

Jeg er med andre ord en stor egoist som ikke ønsker å ikke bli oppfattet som en egoist fordi jeg vet at det er negativt.

Så hva sier dere? Noen som føler det på samme måten?

Useriøse gjester: Hold dere unna!

Endret 9. juli 2006 av Månemann

[Gjest Seriøs gjest]

Jeg sitter ofte på sidelinjen og holder kjeft og bare observerer. Men i motsetning til deg, er jeg ikke så opptatt av IQ, da jeg en gang for alle har tatt en test og er godkjent som Mensa-medlem.

Jeg tror du er på villspor mht det "å tilpasse seg de smarteste, for da har du størst sjanse til å overleve." Selv svake folk overlever i dagens samfunn med støtteordninger fra trygdekontoret og sosialkontoret, det er ingen grunn til å se seg ut smartinger du kan jatte med.

Det høres ut som om du strever så hardt på noe at du fremstår som falsk. Løsne litt på slipset, og tillat deg selv å gjøre det du har lyst til, fremfor bare å handle slik du mener er taktisk. Det er store sjanser for at du tar feil i hva som er lur "taktikk". Litt av begge deler vil faktisk øke sjansene dine for å "overleve" lengst mulig.

Hvis du bruker dop og/eller er deprimert, kan det ha uønskede bivirkninger som det du beskriver som "å streve for å forstå tale eller skrift".

Er det en spesiell grunn til at du legger dette innlegget på skråblikk og generaliseringer?

[Månemann]

Jeg må tenke litt over hva du har sagt før jeg kommenterer. Er viktig for meg at jeg forklarer meg ordentlig og blir forstått riktig.

Angående kategorien jeg valgte å legge denne tråden i. Jeg var usikker på hvor en slik tråd passet best. Men jeg ser nå at den hadde passet bedre andre steder.

Edit:

Jeg har absolutt ingen problem med å klare meg i hverdagen. Heller det motsatte. Jeg klarer meg svært godt. Jeg tror heller ikke at jeg jatter med andre for å bli akseptert. Jeg henter ut den visdommen som for meg virker klokest og setter den sammen slik den for meg virker riktigst.

Det jeg strever med er å forstå enkelte setninger som er formulert på spesielle måter som gjør at jeg ikke forstår dem. Jeg tror jeg kan forstå hva det enn skulle være bare det blir fremvist på riktig måte.

Jeg strever med er å forstå det største av det største. Å kunne forklare på den mest mulige objektive måten og samtidig flette inn alle meningene mine slik at budskapet kommer riktig ut.

Jeg blir rent gal av alle mulighetene jeg ser. Alle kombinasjone det er mulig å bygge opp en setning etter. Dermed ender det med at jeg aldri får fremsagt meningen min. Av frykt for at andre skal misforstå og fordømme meg. Når jeg sier eller skriver noe kan det i øyeblikket virke riktig. Men jeg er aldri sikker, for det finnes så mange valg å velge i. Så mange ord å bruke. Alle løsningene og alternativene.

Jeg handler etter hva jeg tror er taktisk og jeg har det ofte svært godt med de valgene jeg gjør. Fordi jeg vet at de er riktige. Som å støtte de riktige sakene å mene de riktig tingene. Men jeg er usikker når jeg skal forklare meg.

Jeg er aldri deprimert jeg misbruker ikke noe, jeg er ikke avhengig av annet enn lypsyl. Jeg har en bra kropp og ypperlig helse og jeg kan holde en normal konversasjon om nødvendig. Men jeg er aldri sikker, for det finnes så mange løsninger og svar å velge i. Det gjør meg nervøs.

Jeg tror også jeg fremstår som litt gal iblant eller splittet fordi jeg mener så mye forskjellig.

Dette innlegget har det tatt en halv evighet å skrive og jeg er forstsatt svært usikker på om jeg mener det jeg skriver eller om det er forklart riktig.

Er det noe galt me meg? Eller er det helt normalt å være som meg?

Endret 9. juli 2006 av Månemann

[Gjest Embla s]

Du, hvis det er av bekvemmelighetshensyn, tror jeg ikke nødvendigvis det er så lurt å tilpasse seg de "smarteste" - hvis det nå er slik du tenker. Peil deg heller inn på midtsjiktet, "medelSvenson", "folket" osv.

Lurer også litt på hva det er du skal oppnå med denne tilpasningen. Er det et ønske om å bli godt likt (i såfall er det lurest å holde seg til "common sense" og "sunn fornuft" og unngå kontrolversielle tanker og tema) eller er målet å unngå konfrontasjon, eller er målet å unngå at noen "gjennomskuer deg" og redsel for at noen syns du er dum?

....ble veldig nysgjerrig på disse ekstreme tiltakene du bedriver for å leve lenger. Kan du ikke fortelle?

Det å trimme hjernen og forsøke å bli smartere tror jeg uansett er lurt. Mener å ha hørt at det kan gi positiv effekt når du blir eldre (hvis du holder hjernen ved like og trimmer den jevnlig). Og det å slå opp ord og uttrykk man ikke skjønner (eller hvorfor ikke SPØRRE?! Det er greit å si til folk at "dette uttrykket er jeg ikke kjent med - hva betyr det?), løse kryssord, lese bøker osv gjør deg smartere og jeg tror også det utvider horisonten og livskvaliteten. For målet er vel ikke nødvendigvis å bli smartes mulig, men heller å få et så interessant liv som mulig?

[Månemann]

Formålet med tilpasningen min er å forstå, vite, lære og et ønske om å kunne være sikker i min sak. Jeg ønsker å leve så lenge som mulig for og oppleve alt som er verdt å vite. Alt er så fasinerendes og jeg ønsker å se alt.

Jeg bedriver ikke ekstreme tiltak for å leve lenger tror jeg. Det er bare det at jeg ungår alt som er skadelig for helsen eller som kan få en til å gjøre irrasjonnelle ting. Og jeg har ingen problemer med å leve et slikt liv. Jeg trives svært godt med det.

Nei nå har jeg grublet nok. På tide med en matbit.

[Gjest Gjest]

Formålet med tilpasningen min er å forstå, vite, lære og et ønske om å kunne være sikker i min sak. Jeg ønsker å leve så lenge som mulig for og oppleve alt som er verdt å vite.

←

En herlig innstillling!

Jeg elsker også å lære, og suger til meg kunnskap som en svamp.

Problemet er bare at jo mer jeg lærer om en ting, desto mer innser jeg hvor lite jeg kan, og hvor mye som gjenstår å lære... Jeg blir aldri ferdig utlært på noe som helst område, når jeg tror jeg kan altom et tema, så dukker det alltid opp nye spørsmål som må besvares...

Jeg har med alderen innsett at jeg aldri kommer til å kunne lære alt, å finne svaret på alle spørsmål er umulig!

Men på deg så virker det som om denne kunnskapstørsten går ut over selvtilliten din, og det er ikke bra! Læring skal være gøy, ikke noe en gjør for å tekkes (eller imponere) andre.

Hva så om de andre ikke forstår hva du mener? Hva er det verste som kan skje? At du må formulere deg på en annen måte for å få fram ditt synspunkt?

Hva er problemet med å si:"det vet jeg ikke"?

Den sterkeste er ikke den som kan alt, den sterkeste er den som ser sine svakheter, og gjør dem om til sin styrke!

[la Flaca]

Jeg er ikke Mensa-medlem, og det er nok sikkert derfor jeg oppfatter dere som har svart å langt, inkludert TS som enormt tørre og selvopptatte...

[Månemann]

Jeg er ikke Mensa-medlem, og det er nok sikkert derfor jeg oppfatter dere som har svart å langt, inkludert TS som enormt tørre og selvopptatte...

←

Kall meg gjerne hva du vil. Jeg vet jeg er selvopptatt og vil nok alltid være det. Men det betyr ikke at jeg ikke bryr meg om andre mennesker.

Hvorfor gidder jeg, jeg har ingenting å måtte forklare meg for. Jeg er slik jeg er og jeg er stolt over det. Og dem som kjenner meg vet dette og respekterer meg slik jeg respekterer dem.

Selv om jeg tidvis har det med å stille meg selv i et litt høyere perspektiv for å forstå meg selv bedre.

Månemann

[Gjest Chrizzy]

Jeg har ikke så mange ord i dag, men jeg vil bare si at jeg kjenner meg igjen i masse av det du skriver. Kanskje det er ganske vanlig å være slik, bare at du er filosofisk og har reflektert mer over det enn mange andre?

[Månemann]

En herlig innstillling!

Jeg elsker også å lære, og suger til meg kunnskap som en svamp.

Problemet er bare at jo mer jeg lærer om en ting, desto mer innser jeg hvor lite jeg kan, og hvor mye som gjenstår å lære...  Jeg blir aldri ferdig utlært på noe som helst område, når jeg tror jeg kan altom et tema, så dukker det alltid opp nye spørsmål som må besvares...

Jeg har med alderen innsett at jeg aldri kommer til å kunne lære alt, å finne svaret på alle spørsmål er umulig!

Men på deg så virker det som om denne kunnskapstørsten går ut over selvtilliten din, og det er ikke bra!  Læring skal være gøy, ikke noe en gjør for å tekkes (eller imponere) andre.

Hva så om de andre ikke forstår hva du mener?  Hva er det verste som kan skje? At du må formulere deg på en annen måte for å få fram ditt synspunkt?

Hva er problemet med å si:"det vet jeg ikke"?

Den sterkeste er ikke den som kan alt, den sterkeste er den som ser sine svakheter, og gjør dem om til sin styrke!

←

Jeg gjør det ikke for imponere andre men for å forstå dem bedre og for kunne bli en bedre bidragsyter i samtaler

Jeg synest dessuten det er gøy å lære. Jeg elsker det. Og jeg spør når det er noe jeg ikke forstår slik at jeg skal skjønne det. Det er bedre å spør for å vite enn å tie og ikke vite, det er nå min oppfatning.

For meg så er det fryktelig irriterende å ikke kunne forklare hva jeg mener på en riktig måte. Jeg har alltid hatt trøbbel med å formulere meg. Jeg vet så fryktelig godt hva jeg ønsker å si men jeg klarer ikke velge formuleringer jeg kan stole fult og helt på. Det gjør meg nervøs og det ender med at jeg tier og sier ingenting eller begynner å stamme.

Det er fryktelig irriterende å se utrykket til en person falle dramatisk når jeg ikke klarer å velge de riktige ordene og begynner på stamme. Dette skjer somoftest når jeg skal greie ut om noe jeg virkelig brenner for. Stammngen begynner og halvferdige ord og setninger kommer ut av munnen min

[Gjest Gjest]

Jeg gjør det ikke for imponere andre men for å forstå dem bedre og for kunne bli en bedre bidragsyter i samtaler

Jeg synest dessuten det er gøy å lære. Jeg elsker det. Og jeg spør når det er noe jeg ikke forstår slik at jeg skal skjønne det. Det er bedre å spør for å vite enn å tie og ikke vite, det er nå min oppfatning.

For meg så er det fryktelig irriterende å ikke kunne forklare hva jeg mener på en riktig måte. Jeg har alltid hatt trøbbel med å formulere meg. Jeg vet så fryktelig godt hva jeg ønsker å si men jeg klarer ikke velge formuleringer jeg kan stole fult og helt på. Det gjør meg nervøs og det ender med at jeg tier og sier ingenting eller begynner å stamme.

Det er fryktelig irriterende å se utrykket til en person falle dramatisk når jeg ikke klarer å velge de riktige ordene og begynner på stamme. Dette skjer somoftest når jeg skal greie ut om noe jeg virkelig brenner for. Stammngen begynner og halvferdige ord og setninger kommer ut av munnen min

←

Ok, sånn å forstå.... dette kan vel sammenlignes med prestasjonsangst!

Det å formulere seg (muntlig og skriftlig) er en treningssak.

Selv om jeg alltid har hatt det muntlige ordet "i min makt", så kommer jeg i situasjoner der jeg blir som deg, jeg stotrer og stammer og høres helt idiot ut.

Dette kommer alltid når jeg er usikker på personen jeg snakker med, eller når jeg prøver for hardt. (f.eks under jobbintervju)

I begynnelsen ble jeg flau hver gang dette skjedde, følte meg som en komplett narr! Men etter hvert som jeg ble eldre og mer selvsikker (og mye mindre selvhøytidelig) så begynte jeg å le av meg selv når jeg begynte slik. Jeg slang ut en kommentar som:"nei i dag kan jeg visst ikke få til noen ting, la meg få prøve på nytt..".

Det skjer fremdeles at jeg ikke klarer å få noe fornuftig ut av munnen, men jeg stotrer i alle fall ikke på langt nær så ofte som før.

Det jeg prøver å si, er at dette har ingenting med intelligens å gjøre!

Er du redd for å tabbe deg ut, og fokuserer alt på at "nå kommer jeg til å tabbe meg ut", så er dette dømt til å bli en selvoppfyllende profeti, uansett iq og formuleringsevne.

Dette kommer garantert til å bedre seg om du fokuserer litt mindre på "problemet". Min "diagnose" er at du prøver for hardt!

[Gjest BagLady]

Jeg er ikke Mensa-medlem, og det er nok sikkert derfor jeg oppfatter dere som har svart å langt, inkludert TS som enormt tørre og selvopptatte...

←

Ja, alle mensa-medlemmer er jo tørre og selvopptatte.

[Gjest splæsj]

Jeg synes det er flott å være nysjerrig og vitebegjerlig, men om dette er noe du konstant tenker på TS, høres det ikke sunt ut.

[Gjest Gjest]

Jeg synes det er flott å være nysjerrig og vitebegjerlig, men om dette er noe du konstant tenker på TS, høres det ikke sunt ut.

←

Enig! Dette må være enormt slitsomt for deg å ha det sånn! Dette kan minne om tvangstanker. Mange som har det, men som sagt det må være slitsomt.

[Gjest Chrizzy]

Jeg tipper at han som har skrevet innlegget er veldig ung. Man tenker mye når man er ung. Jeg tenkte lignende tanker, og kan enda kjenne meg igjen i noe. Det går sikkert helt fint med TS

[Gjest Miloine]

Enig! Dette må være enormt slitsomt for deg å ha det sånn! Dette kan minne om tvangstanker. Mange som har det, men som sagt det må være slitsomt.

←

Tror litt på dette jeg Månemannen!

At du føler at du hele tiden "MÅ" vite og analysere alt av setninger og diskusjoner før du trekker en konklusjon/avgjørelse/svar.

Du er helt normal, det er mange som har det sånn - men det er slitsomt!

Står mye om tvangstanker på nettet!

[Gjest Gjest]

Hei Månemannen

Jeg har også hatt det sånn på mange måter, men så viste det seg etter en test at jeg har veldig høy IQ( godt over mensakrav). Jeg har selv trodd at jeg har vært til tider litt dum og treg. Jeg har høyere utdanning og en spennende jobb, det er ikke det. Men det er så mange ting jeg ikke klarer å få med meg på en måte...det vil ikke feste seg i systemet mitt.

I går gjorde jeg dog en enorm oppdagelse for mitt vedkommende. Jeg fant denne linken og kjente meg igjen i veldig mye..

http://www.giftedservices.com.au/visualthinking.html

For noen kan det med å lære byggesten for byggesten bli vanskelig, og det høres litt ut som du har det litt på denne måten. Det er viktig og forstå at dette ikke trenger å komme av at du er dum, tvert imot. Du er muligens veldig intelligent, men trenger å legge om måten du lærer på..

Det var en enorm lettelse for meg å finne ut av dette i går. Jeg vet nå hvorfor jeg har hatt enkelte lærevansker. Jeg er ikke spesiellt god i TP for eksempel, for det krever at du husker mange navn, steder osv. og om du leser linken min, ser du at slike mennesker som der er beskrevet har vanskelig å lære enkle ting, det må sees i en større sammenheng for å feste seg.

Lykke til i jakten på deg selv. Det er ikke tvangstanker, men noe som er viktig for å deg å finne ut av!

Mvh H

[Månemann]

Hei Månemannen

Jeg har også hatt det sånn på mange måter, men så viste det seg etter en test at jeg har veldig høy IQ( godt over mensakrav).  Jeg har selv trodd at jeg har vært til tider litt dum og treg. Jeg har høyere utdanning og en spennende jobb, det er ikke det. Men det er så mange ting jeg ikke klarer å få med meg på en måte...det vil ikke feste seg i systemet mitt.

I går gjorde jeg dog en enorm oppdagelse for mitt vedkommende. Jeg fant denne linken og kjente meg igjen i veldig mye..

http://www.giftedservices.com.au/visualthinking.html

For noen kan det med å lære byggesten for byggesten bli vanskelig, og det høres litt ut som du har det litt på denne måten. Det er viktig og forstå at dette ikke trenger å komme av at du er dum, tvert imot. Du er muligens veldig intelligent, men trenger å legge om måten du lærer på..

Det var en enorm lettelse for meg å finne ut av dette i går. Jeg vet nå hvorfor jeg har hatt enkelte lærevansker. Jeg er ikke spesiellt god i TP for eksempel, for det krever at du husker mange navn, steder osv. og om du leser linken min, ser du at slike mennesker som der er beskrevet har vanskelig å lære enkle ting, det må sees i en større sammenheng for å feste seg.

Lykke til i jakten på deg selv. Det er ikke tvangstanker, men noe som er viktig for å deg å finne ut av!

Mvh H

←

Wow, dette var et sjokk. Dette stemmer så utrolig bra. Det er dette jeg aldri har kunnet sette ord på eller forklare.

For visual spatial learners, concepts are rapidly understood when they are presented within a context and related to other concepts. Once spatial learners create a mental picture of a concept and see how the information fits with what they already know, their learning is permanent. Repetition is completely unnecessary and irrelevant to their learning style. Visual thinkers and learners can literally see pictures in their heads while auditory thinkers and learners hear streams of words.

Og dette...

Try this simple task. Look at a picture. You were able to process all the information in that picture instantaneously, taking in the detail, colour, texture, the arrangement of the content and the relationships of the objects. Now, look at the same picture and describe it in words aloud as if you were telling another person who wasn't looking at it. Did you have to stop and decide where to begin? How much longer did it take? Did you give up before you finished? Do you think a person listening to your description will have the same amount and type of information as you had by seeing the picture?

Det er ikke nødvendig for meg å utfylle/forklare. Bare les de to avsnittene ovenfor og dere har meg i et nøtteskall.

Helt utrolig

When high intelligence is coupled with an auditory sequential processing weakness, they tend to cancel each other out so that neither the giftedness nor the weakness is readily apparent. In a school situation, gifted people use their intelligence to compensate for their auditory-sequential weakness. This compensation requires constant effort which drains them of energy and is a source of stress. When they are tired, stressed, anxious or ill, their ability to compensate disappears, leaving them without a reliable mechanism for learning.

Also, while compensatory strategies can work well in the short term, they are not effective in the longer term as it is not possible to sustain the effort required. This means that, as these students progress through school, their performance diminishes even though they are making considerable effort. Despite their high intelligence, these students often assume that they are "dumb" and that there is something wrong with them as a person. The result is continuous underachievement, lack of motivation and low confidence and self esteem.

To teachers they often appear to be bright children who could do better if only they would concentrate more, focus more, not be so destructible and try harder. These students struggle to achieve and with each passing year the struggle gets harder until finally they give up. Without identification and appropriate intervention and modifications, these students frequently leave school before year 11.

Og dette! Her er alle skoledagene mine i nå 12 år representert. Dette er så skremmendes likt at jeg nesten blir litt redd!

En artig sak er også at jeg har fått ord på meg som dyktig innen utforming av visuelle elementer. Bla. animasjon, grafikk, design og ellers alt av visuelt kreativt arbeid.

Etter at jeg begynte på media og kommunikasjon fikk jeg muligheten til å visualisere meg mer og mer. Jeg satt ofte på skolen til sene kvelder og tegnet og skisserte alt jeg ikke forstod i undervisningen. Jeg laget mine egne prosjekter og lekser som jeg gjennomførte. Dette skjedde langt oftere og jeg utviklet evner jeg har fått skryt for i ettertid. Men skolearbeidet gikk det fullstendig skeis med.

Jeg slet med leksene og puggingen og fikk dårlige karakterer. Det var ikke det at jeg ikke gjorde leksene mine. Jeg arbeidet svært hardt, både med ordinære lekser og selvstendige prosjketer. Det var dette som nesten tok knekken på meg. Under vår semesteret. Arbediet jeg utrolig hardt med begge deler. Å forstå undervisningen og å gjennomføre mine egne prosjekter. Jeg brukte helgene og all min fritid på å arbeide til prøver og eksamner samt å arbeide med egne prosjekter. Tilsutt klikket det nærmest for meg. Jeg fikk et nærvesammenbrudd og var til pyskolog flere ganger. Jeg gikk rundt å skalv og var deprimert. Også under dette sammenbruddet arbeidet jeg. Jeg gikk ofte med selvmordstanker.

Jeg fullførte skolen og alle prøver og eksamener, fikk relativt gode eksamenskarakterer. Men var helt fullstendig kjørt etterpå. De ordinære karakterene mine lå på alt fra 1 - 4. Det var det harde arbeidet som holdt dem oppe på et anstendig nivå.

Klassen min var en bunch med intelligente personer som alle tronet på toppen av statisktkken med 5 og 6. De var den lille kremtoppen som kom inn på et linjekurs alle drømte om (ihvertfall der i området). Min historie var litt annerledes. Jeg hadde et snitt på nøyaktig 4 da jeg sluttet på ungdomskolen som ikke var nåkk til å komme inn på media. Også dette snittet oppnådde jeg med svært hardt slit. Og med tanke på det grusomme miljøet det var på ungdomskolen. Er det det utrolig at jeg kom så godt ut av det.

Takket være en nå kjær og nær venn av meg kom jeg meg støttet ut. Det aldeles tilfeldig merkelige her er at jeg kom inn på media linjen med hans karakterer som var veldig høye. Det skyltes en feil i sytemet. Dette ble rettet, men da hadde jeg allerede fått godkjent studieplass og ingen kunne ta den fra meg. Min venn som fikk mine karakterer kom tilsutt inn han også på grunnlag av rettelsen og sine egne karakterer. Jeg ble da kjent som elev nr. 13 i den nye klassen. Elven som egentlig ikke skulle være der men som ingen kunne fjærne. Det ble satt inn ekstra pult og stol til meg. Det var egentlig veldig flaut.

Takket være dette havnet jeg ikke minst i lag med min gode venn på media, men også blandt de smarteste av de smarte.

Dette var både negativt og positvit på et vis. Jeg utviklet meg med dem. Men samtidig målte jeg meg opp mot dem. De forstod all undervisning enkelt nok selvfølgelig, men jeg slet utrolig med deler av den. På den andre siden var jeg ekstremt god i det visuelle, eller ihvertfall ble jeg det. Siden dette var en media linje var det enkelte fag jeg utmerket meg i. Selv om jeg også i dem fikk dårlig karakterer som jeg nå begynner å forstå omfanget av og grunnene til hvorfor.

Det er også en mengde mer jeg skulle fortalt som er av stor betydning men nå gidder jeg ikke skrive mer.

Du "gjest" har vist meg noe helt utrolig i dag. Tusen takk! jeg forstår så mye bedre nå

Jeg er kanskje alivel ikke så dum som jeg alltid har trodd jeg var.

Edit:

Vennligst ignorer skrivefeilene. He he, og de dårlige formuleringene.

Endret 28. juli 2006 av Månemann

[Månemann]

Tror litt på dette jeg Månemannen!

At du føler at du hele tiden "MÅ" vite og analysere alt av setninger og diskusjoner før du trekker en konklusjon/avgjørelse/svar.

←

Stemmer meget bra det ja. Men jeg må også visualisere alt for meg og bruke det jeg allerede vet for å forstå meningen fult ut. Sette alt sammen i mentale bilder i hodet.

På denne måten kan jeg forstå alt. For jeg ser alt så ufattelig bra for meg i hodet eller tankene mine. Men jeg har problemer med å ta til meg informasjon audiovisuelt. Det jeg hører hjelper meg ikke noe som helst om jeg ikke kan se det for meg.

Det er vanskelig å forklare det enda. Jeg må studere dette mer.

http://www.giftedservices.com.au/visualthinking.html

Men nå må jeg på jobb

[Gjest Gjesta]

Smart nok er man når man greier å formidle det kompliserte på en enkel måte, skriftlig eller muntlig.

Tror ikke jeg hadde vært veldig happy med å være dødelig smart dersom ingen andre skjønte at jeg var det.

Men folk prioriterer forskjellig.