Delt foreldreansvar, hvordan gjør dere det?

[Sahara]

I det siste har det gått så dårlig med samboeren og meg at vi har seriøst begynt å diskutere å bo hver for oss. Vi har to barn på 2 og 4 år, og det eneste vi blir enige om er nok delt ansvar, ingen av oss godtar noe annet. Men tenker selvfølgelig på barna også, hvordan det blir for dem å bo annenhver uke hos mor/far. Helst ville jeg hatt dem hos meg hele tiden, men selvfølgelig har faren like store rettigheter.

Lurer på hvordan folk klarer å bli enige, hvordan fungerer delt ansvar hos dere? Har sett av andre innlegg her at en del fedre har barna annenhver helg og en dag i uka. Skulle ønske samboeren min hadde godtatt dette også.

[LilleBille]

Foreldreansvar har ikke nødvendigvis noe med omsorgen å gjøre.

Jeg synes det er en selvfølge at man har delt foreldreansvar - men hvilken form for omsorg man ønsker - eller som er best er jo forskjellig fra familie til familie.

At du ønsker å ha barna hele tiden er jo forståelig - og det samme ønsker sikkert faren - så det blir helt sikkert en del runder å gå før dere finner noe som fungerer for dere.

Selv er jeg ikke for at barna skal flytte frem og tilbake - og vi valgte at de skulle ha ett bosted - med annenhver helg og en dag i uken som fast hos far - men at det var åpent for mere samvær/stikke innom når det passet og middager osv "utenom".

Vi var enige om det (faktisk var det faren som foreslo det) - og for oss har det fungert veldig bra - og det har vært riktig for vår familie - men det er ikke dermed sikkert at det er det for andre.

Endret 8. juli 2006 av LilleBille

[Sahara]

Jeg mente vel egentlig daglig omsorg da, er ikke så kjent med begrepene her. Jeg tror også at det beste for barna ikke er å flytte fram og tilbake annenhver uke, jeg ville heller hatt det slik dere har det.

[LilleBille]

Det er en del tråder om det fra før

Søk på omsorg

Her er en av mine tråder om emnet

[Amber]

Dere sier at det er en dårlig ide for barna og flytte frem og tilbake - hvordan kan dere si det? Om barna er ganske store så kan jeg forstå det litt bedre, men allikevel...

Jeg er skilt, og det var aldri snakk om noe annet enn at jeg og faren skal ha like mye tid med datteren vår. Nå var hun ganske liten da vi skilte oss. Faren har hatt like mye tid med henne siden hun ble født, som det jeg har. Og jeg vet at datteren min er veldig glad i faren sin, og han i henne. Hvorfor skal jeg da la mitt behov komme forran deres, og krangle på dette? Han har like mye rett som meg, og så lenge vi gjør tingene på best mulig måte for datteren vår lider hun ikke noen nød. Hun er faktisk stolt over å ha to hjem, og har slått seg veldig til ro med det.

De fedrene som gir slipp på barna uten videre forstår jeg meg ikke på. Mulig de ikke orker å ta opp kampen med mor som ofte slår seg vrang på dette. Desverre er mange kvinner slik; de ser det på som sin rett at det er mor som skal ha omsorgen, og er steil på dette. Det syns jeg er egoistisk. Men desverre finnes det også fedre som ikke bryr seg... Begge deler er trist spør du meg.

[Gjest Gjest]

Amber - du snakker KUN om DINE behov.... (i tillegg til at du driver motesporten "rakke ned på mødre")

BARNETS behov forsvinner helt når det blir snakk om foreldrenes rett til å være sammen med barnet like mye. Det er tydeligvis lett å glemme at det som er rettferdig for de voksne ikke nødvendigvis er det for barnet.

Det er BARNET som har krav på kontakt med foreldrene, ikke omvendt. Faktisk. Og det er BARNETs behov som burde være viktigst, ikke den enkelte mor eller fars ønske om å være mest mulig sammen med barnet.

For NOEN barn kan det være ok å leve et nomadeliv med en uke her og en uke der. For de fleste barn er det nok ikke det.

[Gjest Gjest]

Sahara, dersom du tror det vil være best for barna å ha ett fast bosted og annenhver helg og en dag i uka hos den andre forelderen, så kan du jo foreslå det for samboeren din. Du kan ha barna annenhver helg og en dag i uka, og barna kan bo fast hos far. Samboeren din går sikkert med på det, og jeg tror nok at en slik løsning er bra for barna også, uten at jeg er noen ekspert på slikt.

[Sahara]

Dere sier at det er en dårlig ide for barna og flytte frem og tilbake - hvordan kan dere si det? Om barna er ganske store så kan jeg forstå det litt bedre, men allikevel...

Jeg er skilt, og det var aldri snakk om noe annet enn at jeg og faren skal ha like mye tid med datteren vår. Nå var hun ganske liten da vi skilte oss. Faren har hatt like mye tid med henne siden hun ble født, som det jeg har. Og jeg vet at datteren min er veldig glad i faren sin, og han i henne. Hvorfor skal jeg da la mitt behov komme forran deres, og krangle på dette? Han har like mye rett som meg, og så lenge vi gjør tingene på best mulig måte for datteren vår lider hun ikke noen nød. Hun er faktisk stolt over å ha to hjem, og har slått seg veldig til ro med det.

De fedrene som gir slipp på barna uten videre forstår jeg meg ikke på. Mulig de ikke orker å ta opp kampen med mor som ofte slår seg vrang på dette. Desverre er mange kvinner slik; de ser det på som sin rett at det er mor som skal ha omsorgen, og er steil på dette. Det syns jeg er egoistisk. Men desverre finnes det også fedre som ikke bryr seg... Begge deler er trist spør du meg.

←

Jeg VET ikke om det er det beste for barna, men jeg trodde det var det beste i forhold til å flytte fram og tilbake annenhver uke. Jeg er også klar over at far har like store rettigheter som moren, og selvfølgelig er han like glad i barna og de i ham. Mulig det er lett å bli egoistisk i slike situasjoner, men man er jo så glad i barna sine og vil selvfølgelig være sammen med dem mest mulig. Jeg synes uansett situasjonen er vanskelig og ville bare høre litt om andres erfaringer.

[Far til 2]

Jeg tror det er viktig å ta utgangspunkt i BARNAS rettigheter i slike saker.

Deretter å ivareta BARNAS behov.

I utgangspunktet har barn like stor rett til omsorg fra begge foreldrene. Og uavhengig av foreldrenes konflikt er de like glade i begge foreldrene.

Deretter må foreldrenes ønsker og evner som omsorgsperson bli hørt og vurdert.

Hvis begge foreldrene er egnet til omsorg synes jeg flertallet bør få det avgjørende ordet.

Når barn er så små som 2 år er det imidlertid vanskelig å få et fornuftig svar ettersom de ikke forstår situasjonen. Men all forskning viser at omsorg fra begge foreldrene er utrolig viktig når barna er små. Det er i denne perioden de utvikler nære bånd til foreldrene. Å frata barn en slik mulighet i ung alder synes derfor å være helt feil. Det kan gi ekstreme utslag mot bostedsforelder eller samværsforelder på et senere tidspunkt.

Når barna blir større bør de imidlertid få det avgjørende ordet selv, men frem til skolealder er det for barna oftest helt problemfritt å praktisere felles omsorg. De problemer som oppstår er gjerne basert på foreldrenes uenighet og deres ønske om å bestemme bosted, uten å ta hensyn til de andre partene.

Mine foreldre praktiserte felles omsorg for min søster og meg, på et tidspunkt da ordet ikke var oppfunnet. Og vi forsøker begge å tilrettelegge for den samme ordningen for våre egne barn idag ettersom vi bare har positive erfaringer. Felles omsorg er dessuten den raskest voksende omsorgsløsningen vi har i Norge etter et samlivsbrudd, så dere blir garantert ikke alene om å velge det.

Men løsningen krever et minimum av ydmykhet ovenfor barna etterhvert som de blir eldre, fordi de KAN komme til å ønske andre alternativer, avhengig av omgangskrets og foreldrenes bosituasjon (avstand, bosted, økonomi, nye partnere, etc, etc). Men dette med ydmykhet er, for de fleste som praktiserer felles omsorg, langt mer fremtredende for foreldre med felles omsorg enn det det er for foreldre som dikterer barnas bosituasjon etter et samlivsbrudd. Diktat av omsorgsløsning har ofte vist seg å kun ivareta den ene forelderen.

Sannsynligvis vil felles omsorg gi langt færre konflikter mellom dere voksne ettersom omsorgsløsningen som velges er hovedårsaken til de fleste konflikter etter et samlivsbrudd.

Dessuten vil felles omsorg gi bedre avlastning for den som ellers ville blitt eneomsorgsforelder, mer fritid til utdannelse og karriere (les: bedre økonomi) samt mer tid til venner. Det er med andre ord nesten BARE fordeler for den som ellers ville blitt bostedsforelder.

Og det gir naturligvis signaler til barna om at begge foreldrene er like viktig den dagen de evt selv kommer opp i et samlivsbrudd og ikke kan stikke av eller kreve omsorgen alene uten å ta hensyn til de andre partene i saken.

Jeg tror dere som foreldre har mest igjen for å vise at dere aksepterer barnas behov for omtrent like mye omsorg fra begge foreldrene ved å praktisere felles omsorg, og dermed ikke komme i unødig konflikt mht økonomi/støtteordninger, fritid, ansvar, etc, etc. En slik begrensning av konfliktene mellom foreldrene vil også barna tjene stort på.

Endret 12. juli 2006 av Far til 2

[Gjest Gjest]

Sahara, dersom du tror det vil være best for barna å ha ett fast bosted og annenhver helg og en dag i uka hos den andre forelderen, så kan du jo foreslå det for samboeren din. Du kan ha barna annenhver helg og en dag i uka, og barna kan bo fast hos far. Samboeren din går sikkert med på det, og jeg tror nok at en slik løsning er bra for barna også, uten at jeg er noen ekspert på slikt.

←

Det samme slo meg også som den naturlige løsningen. Om man ikke tror barnet vil ha godt av delt omsorg vil det være naturlig å la den andre foreldren få hovedomsorg.

[Amber]

Vel jeg trodde det kom frem av innlegget mitt at det beste for barnet mitt er å ha like mye tid med mamma som med pappa; da hun er like knyttet til begge oss. Og jeg kunne aldri ta fra henne (eller ham) retten til å være sammen. Hun er kjempeglad i faren sin, og han i henne. Jeg er også utrolig glad i henne, og syns vi får for lite tid sammen. Men når vi nå har valgt å gå fra hverandre, må vi jo på en måte "betale prisen for det" om jeg skal si det sånn. Og det er ikke meningen å rakke ned på noen, men ser du ikke hvor ofte det forekommer at mor slår seg vrang og krever å få foreldreretten? På bekostning av far,... og barna. Desverre er det ofte sånn. Fordi HUN ikke klarer tanken på være foruten barna.

Jeg har snakket med mange menn som lever i dårlige forhold men ikke tør bryte ut fordi de er redd for å "miste" barna sine til mor...

[Far til 2]

...

Og det er ikke meningen å rakke ned på noen, men ser du ikke hvor ofte det forekommer at mor slår seg vrang og krever å få foreldreretten? På bekostning av far,... og barna. Desverre er det ofte sånn. Fordi HUN ikke klarer tanken på være foruten barna.

Jeg har snakket med mange menn som lever i dårlige forhold men ikke tør bryte ut fordi de er redd for å "miste" barna sine til mor...

←

Jeg kan bekrefte at dette var gjellende for mitt tilfelle også.

Barna og jeg hadde i realiteten ingen rettigheter bare for noen få år tilbake. Jeg hadde separasjonspapirene liggende i en mattebok (ettersom jeg visste at det ikke var hennes lesestoff ) i flere år.

Når hun til slutt tok iniativ til bruddet fikk jeg klar beskjed på meklerkontoret at jeg ikke hadde noen rettigheter som mann.

Heldigvis har mye endret seg på forholdsvis kort tid. Barns rett til samvær med begge foreldrene står sterkere enn noen gang. Maktmisbruk som flytting av barn over lange avstander kan få konsekvenser for bostedsforelder. Selv har jeg nå overtatt omsorgen etter påtrykk fra barna. Men jeg håper vi kommer til en enighet om felles omsorg. Barna trenger sin mor på tross av de konflikter vi foreldre har hatt og på tross av div hendelser på et tidligere stadie.

Trådstarter har kommet langt mht å innse at barna faktisk har en rett til omsorg fra faren. At hun sliter med følelsene mht omsorgsrollen er vel en naturlig reaksjon hos de fleste foreldre. Men det høres for meg ut som at hun er villig til å prioritere barna og deres behov for samvær med en oppegående far. Derfor føler jeg meg også ganske trygg på at de finner frem til en løsning ALLE kan akseptere .

[Wonderwoman]

Jeg har delt omsorg med min ex for vårt felles barn.

For barnet fungerer det veldig bra, jeg holder jevn kontakt med barnehagen for å høre om de fanger opp noe ikke vi ser, men de rapporterer at han er av de mest harmoniske på gruppa si. Ingenting tyder på at han har vanskeligheter med å flytte frem og tilbake. Han har alt han trenger hos begge, så det eneste som flyttes er han. Vi har samarbeidet veldig bra fra første stund, noe som selvfølgelig er sentralt for å kunne dele omsorgen. Det er hensynet til barnet vårt som er det viktigste, og jeg er glad for at han får ha denne nære kontakten med sin far. Vi bor så nært hverandre at han om noen år kan gå i mellom husene som han vil. Vi er begge fleksible i forhold til det meste og deltar gjerne begge to når det er arrangementer på barnehagen ol. Hittil har vi også feiret høytider sammen, inkludert 17. mai.

Men jeg skjønner hva du er redd for Sahara... For meg personlig er denne ordningen til tider knalltøff. Å måte gi avkall på halvparten av tiden sammen med det mennesket jeg setter høyest på jord er utrolig vondt. Det føles nesten naturstridig at en mor ikke skal få være sammen med barnet sitt. Men det er som noen sa over her, dette er prisen vi må betale. Når jeg ser den lille tassen sammen med pappaen sin skjønner jeg at jeg ikke kan ta fra noen av dem den tiden de har sammen. Hva som vil skje på lengre sikt kan jeg ikke si. Vi er hele tida åpne for å forandre ordninga hvis gutten gir uttrykk direkte eller indirekte av at han ikke har det bra. Ydmykhet var et dekkende begrep. Vi eier ikke barna våre, hverken mor eller far. Når vi ikke klarer å leve sammen må vi gjøre det beste for barna. I vårt tilfelle var det delt omsorg fordi barnet både har en super pappa og en super mamma.

Det er vondt for meg den tiden han er borte, men det er like vondt for pappan når han er hos meg. Det som er om å gjøre er å fylle tiden sin med andre ting, selv om savnet alltid ligger der. Gutten får det beste fra begge, siden vi vil utnytte tiden best mulig. (Og vi gir ALDRI inntrykk av at vi har det vondt når han er hos den andre... Selvfølgelig. Det siste en liten tass trenger er skyldfølelse fordi han ikke kan være på to steder samtidig.)

So far so good Dersom den dagen kommer at han vil bo mest hos sin far kommer jeg til å slite kraftig, men jeg får i tilfelle bare takle det på beste mulig måte. Jeg tror det er viktig å være obs på å ikke gi barna følelsen av at det er deres ansvar at foreldrene skal ha det bra. Fortell dem at det er hva DE trives med som er viktig, og at begge foreldrene har det bra uansett.

[Amber]

Bra innlegg Wonderwoman. Som jeg skulle sagt det selv.

[Sahara]

Høres ut som dere har klart det bra, Wonderwoman. Flott at dere samarbeider så bra og klarer å delta sammen på arrangementer og ved høytider. Tror dette er viktig for barna, men er nok ikke like lett for alle foreldre.

Vi har ikke bestemt oss for et endelig brudd enda, nå om dagen ser vi nesten ikke hverandre engang. Han jobber masse, så det blir jeg som tar med barna på bading, campingtur osv. Men vi skal snart reise på ferie ihvertfall, så får vi se hvordan det går.

[Carrot]

Foreldreansvar har ikke nødvendigvis noe med omsorgen å gjøre.

Jeg synes det er en selvfølge at man har delt foreldreansvar - men hvilken form for omsorg man ønsker - eller som er best er jo forskjellig fra familie til familie.

←

Syns du skriver mye bra i innlegget ditt her jeg - så jeg valgte å ta med noe av det...

Hva med å gjøre som en familie her? Der er det barna som bor i huset og mor og far som flytter inn og ut annenhver uke..... Syns ikke det høres mer slitsomt ut enn at barna skal bo en uke her og en der....

Og det beste er nok som *LilleBille* sa å prøve ha en mest mulig positiv holdning til samarbeid ut over "rammene"

Samtidig som banra må få si hva de mener etterhvert som de har fått føle litt på kroppen - selv om de er små.....