Ekteskap & Skilsmisse

[yvoesp]

Har tenkt litt på den...

Hvordan er det egentlig nå for tiden som skilsmisse- statistikken peker oppover..

Er det slik at vielsesritualet burde blitt endret på ordene her og der?

Løfte om evig troskap, leve sammen i gode og onde dager osv; er det et tomt løfte eller helhjertet?

Jeg lover det nå, så får fremtiden vise resten...

Misforstå meg rett...

Skilsmisse istedet for "gode og onde dager" er i ulike tilfeller en fordel å kunne ha.

Men - tar folk for lett på løftene sine? Gir de opp for raskt?

[Gjest King James]

At flere skiller seg viser. At folk HELDIGVIS begynner og bli mer fornuftige.

Men som jeg forstår det av det jeg har sett. Og lest så virker det som mange gir veldig lett opp. Og skiller seg med en gang de får noen problemer.

Jeg vil nå si at mange tar for lett på oppgavene mange tror det skal vere en dans på roser. Og det er ingentvil at mange gir opp for lett.

[Gjest Gjesta]

Folk gifter seg for lett. Dette har jeg sagt mange ganger. Folk gifter seg for unge, etter for kort tid, med en de tror er den rette, med en familien mener er den rette, fordi de tror at det er sånn det skal være, fordi de tror at gresset ikke er grønnere på den andre siden, fordi de har barn, fordi de tror de ikke kan få det bedre eller fortjener noe bedre, eller fordi de vil redde et forhold med litt romantikk......

Hvis det hadde vært strengere krav til å inngå ekteskap, hadde skilsmissestatistikken dalt betraktelig. Det er min påstand.

[Gjest Gjest]

Har tenkt litt på den...

Hvordan er det egentlig nå for tiden som skilsmisse- statistikken peker oppover..

Er det slik at vielsesritualet burde blitt endret på ordene her og der?

Løfte om evig troskap, leve sammen i gode og onde dager osv; er det et tomt løfte eller helhjertet?

Jeg lover det nå, så får fremtiden vise resten...

Misforstå meg rett...

Skilsmisse istedet for "gode og onde dager" er i ulike tilfeller en fordel å kunne ha.

Men - tar folk for lett på løftene sine? Gir de opp for raskt?

←

Jeg har tenkt på det samme, fordi jeg holder på å skrive en tale til et bryllup.

En del av denne talen lyder ca som følgende:

Det er vel og bra å love å elske og ære hverandre, og være trofaste hos hverandre til Dovre faller, men disse løftene er så generelle... hva med:

*lover du være tålmodig under humørsvingninger og frustrasjon over grå hår?

* lover du å være en støtte når sjefen er en idiot, og hele verden er uvitende ignoranter, selv om du er like sliten og oppgitt?

* lover du å stå ved hans/hennes side gjennom studiegjeld og kleskjøp

*lover du å ikke la oppslåtte toalettseter, og uenighet om farge på sofaen være en årsak til skilsmisse... osv

Jeg tror at når mennesker lover å "elske og ære" hverandre, være hos hverandre i gode og vonde dager... alle mener det av hele sitt hjerte når de sier JA.

Så kommer hverdagen, og en oppdager at de "onde dagene" (utfordringene) kommer i flokk..., kun avløst av noen "gode dager" (rolige) innimellom.

Jeg tror ikke folk tar for lett på løftene, jeg tror bare ikke alle har tenkt igjennom hva de innebærer.

Et "problem" av mange kan være:

Det er ikke det samme å være gift som det å være samboer, uansett hvordan en ser på det.

Er man samboer kan en bare gå når forholdet skranter om det er dette en ønsker. I og med at en har denne "fluktmuligheten" så er det frivillig når en blir værende. En velger å kjempe for forholdet.

En har et valg, og valg er alltid positivt.

I et ekteskap er det ikke bare å gå når noe går en i mot. En velger ikke å bli, det er et løfte en har gitt, kall det gjerne "plikt". Og er det noe mennesker reagerer negativt på, så er det å føle seg tvunget til noe...

Det er bevist at mennesker som har en "fluktmulighet" tåler mer smerte enn de som ikke har denne muligheten. Det kan være det samme mange føler i et ekteskap: de har ingen "fluktmulighet", de velger ikke å kjempe, de MÅ.

Jeg tror at de som ikke har tenkt igjennom denne forskjellen, at et ekteskap faktisk KAN føles som et pliktløp er de som reagerer mest negativt på dette.

[Gjest Gjest]

Jeg tror mange i forhold tviholder på retten til å realisere seg selv på bekostning av familieliv, partner og barn.

Frihet i et forhold er nå et "must" føler jeg, og vi som ikke drar på sydenturer uten partner og barn og som ikke MÅ ha tid til å pleie venner AKKURAT når det måtte passe er "unormale."

Jeg vet at mange av mine venninner ser på meg som kjedelig fordi jeg takker nei til weekendturer uten mann og barn. Jeg har rett og slett ikke noe behov for det. En annen ting er jo at jeg ikke vil at min mann skal sitte hjemme en hel helg med tre små bleiebarn fordi jeg skal feste.

har inntrykk av det er en del menn der ute i forhold som ikke har noe problem med å la konen sitte hjemme med alle ungene en hel helg fordi de skal feste med gutta. Det er liksom en selvfølge.....

Nei, det blir ikke noe tur på danskebåten for meg. Kanskje bør jeg bare prise meg lykkelig for at behovet ikke er der. Det må jo bety at jeg har det bra på hjemmebane

Noen blir veldig provosert over at vi ikke reiser bort uten hverandre. Jeg blir like provosert over de som prioriterer seg selv og sine behov over familielivet. Om begge synes det er greit at den ene reiser, så flott. Men vet om mange som ikke synes det er noe kjekt men som finner seg i det, fordi "alle" gjør det.

[Gjest Gjesta]

Forskjell på å barbere seg og å skjære av seg huet da

[Gjest Gjest]

Men min foreldregenerasjon giftet seg da mye tidligere enn min generasjon! Jeg er 40 og er ikke gift ennå, mens mine foreldre giftet seg da de var 22.

Jeg tror det var en norm før som gjorde så man var tilfreds nok i ekteskapet og med familien. Kona hadde fokus på barn og hjem, mens mannen jobbet for å tjene penger. Det var bare slik det var. Jeg tviler på at f.eks mennene klaget så mye over monotont arbeide, for de visste at en jobb måtte man ha for å forsørge familien. Men på fritiden realiserte man seg selv, med hobbyer de fleste synes er nerdete idag; frimerkesamling, fugletitting, snekring (for ikke å snakke om reparasjoner av familiens ting), bær- og soppturer i skogen, badetur til nærmeste tjern.

Idag har folk så store forventninger og krav til alt mulig, at de mister fokuset på familien. At folk idag forventer å få nærmest alle behov tilfredsstilt "her og nå" (dvs ta opp forbrukslån hvis du ikke har råd selv), så fantes ikke de mulighetene før. Da fikk man ikke lån "kastet etter seg", og selv bankansatte hadde problemer med å få huslån. Da måtte man faktisk spare penger i mange år for å kjøpe det nymotens fjernsynsapparatet.

Idag lider familiene under selvrealiseringsforventningene.

[Pilar]

Jeg tror folk har en tendens til å enten gifte seg før de egentlig kjenner hverandre godt nok, eller de gifter seg når forholdet begynner å hangle, som om det å gifte seg når forholdet begynner å gå dårlig skulle hjelpe.

Og ja, det er helt sikkert noen som gir opp for lett også.

[Gjest Gjesta]

Jeg tror at enkelte gir opp alt for lett, det er alt for enkelt å bryte ut av ekteskapet bare fordi man er lei hverandre. Ingen har sagt at ekteskapet skal være en evig dans på roser, ingen har sagt at man skal være like forelsket hele tiden.

Jeg er enig med Evelina at mange gifter seg alt for lett, og det er ikke så lett å bli i et ekteskap når man har et dårlig utgangspunkt.

Det er sunt å ha egne interesser, og å gjøre ting alene, men enda viktigere er det å ha felles interesser som man kan glede seg over - sammen! Man kan ikke si at barna er den felles interessen, for barna vil en dag flytt hjemmefra, og da sitter man der da - uten noe mer felles.

[Nabodama]

Et "problem" av mange kan være:

Det er ikke det samme å være gift som det å være samboer, uansett hvordan en ser på det.

Er man samboer kan en bare gå når forholdet skranter om det er dette en ønsker.  I og med at en har denne "fluktmuligheten" så er det frivillig når en blir værende. En velger å kjempe for forholdet.

En har et valg, og valg er alltid positivt.

I et ekteskap er det ikke bare å gå når noe går en i mot.  En velger ikke å bli, det er et løfte en har gitt, kall det gjerne "plikt".  Og er det noe mennesker reagerer negativt på, så er det å føle seg tvunget til noe...

Det er bevist at mennesker som har en "fluktmulighet" tåler mer smerte enn de som ikke har denne muligheten.  Det kan være det samme mange føler i et ekteskap: de har ingen "fluktmulighet", de velger ikke å kjempe, de MÅ.

Jeg tror at de som ikke har tenkt igjennom denne forskjellen, at et ekteskap faktisk KAN føles som et pliktløp er de som reagerer mest negativt på dette.

←

I min verden har jeg et valg om å bli værende eller ikke også i et ekteskap.

Et samboerskap med sin "fluktmulighet" er for meg mer utrygt, og dermed et forhold jeg heller ikke investerer like mye i som et ekteskap. Hverken følelsemessig eller økonomisk.

Jeg tåler ihvertfall mer smerte i et ekteskap enn som samboer, nettopp fordi jeg har gitt et løfte. Sånn ser mannen min på det også.

Ikke alle tenker sånn som du beskriver, du setter jo alle i bås her.

Hvis en skal snakke om "fluktmuligheter", så har jeg det gjennom å vite at jeg klarer meg godt økonomisk hvis jeg skulle bli alene....dermed er jeg ikke "nødt" til å være gift med noen i det hele tatt. Det er fullt frivillig, og ikke noen tvang, selv om jeg har gitt et løfte.

Og dette tror jeg er en av årsaken til at skilsmissestatistikken øker, nemlig at kvinner har flere muligheter enn før, en er ikke lenger avhengig av en mann til å forsørge seg. Kvinner greier seg fint selv, og da skal det mindre "smerte" til før de velger å gå ut av forholdet.

Kvinner finner seg ikke i like mye som de gjorde før, og har også høyere krav til mannen de skal dele livet med. Og det er fullt forståelig.

En annen årsak tror jeg er "jeg, meg og meg"-kulturen som en gjest her skriver om. At alle skal realisere seg selv på bekostning av barn og partner. En skal ha alle rettigheter uansett hva partner mener. "Hva kan JEG få ut av dette", istedet for VI.

I tillegg har vi en hverdag med mye stress. Det er ikke enkelt å være småbarnsforeldre nå som begge bør være ute i arbeid for å tjene nok til å betjene høye boliglån osv. Dette er helt sikkert også en årsak til mange skilsmisser.

Tidsklemma, altså.

[Gjest Gjest]

I min verden har jeg et valg om å bli værende eller ikke også i et ekteskap.

Et samboerskap med sin "fluktmulighet" er for meg mer utrygt, og dermed et forhold jeg heller ikke investerer like mye i som et ekteskap. Hverken følelsemessig eller økonomisk.

Jeg tåler ihvertfall mer smerte i et ekteskap enn som samboer, nettopp fordi jeg har gitt et løfte. Sånn ser mannen min på det også.

Ikke alle tenker sånn som du beskriver, du setter jo alle i bås her.

←

Før du begynner å krangle med meg, så anbefaler jeg at du leser innlegget én gang til, og forteller meg HVOR jeg skriver noe som setter alle i bås!

Jeg VET at noen føler det slik, det har de selv fortalt meg, og derfor skrev jeg også:

Ett "problem" av mange kan være:

QUOTE]Jeg tror at de som ikke har tenkt igjennom denne forskjellen, at et ekteskap faktisk KAN føles som et pliktløp er de som reagerer mest negativt på dette

[Gjest Aethra]

Folk gifter seg for lett. Dette har jeg sagt mange ganger. Folk gifter seg for unge, etter for kort tid, med en de tror er den rette, med en familien mener er den rette, fordi de tror at det er sånn det skal være, fordi de tror at gresset ikke er grønnere på den andre siden, fordi de har barn, fordi de tror de ikke kan få det bedre eller fortjener noe bedre, eller fordi de vil redde et forhold med litt romantikk......

Hvis det hadde vært strengere krav til å inngå ekteskap, hadde skilsmissestatistikken dalt betraktelig. Det er min påstand.

←

Helt enig.

Når det er sagt, synes jeg ikke at man skal sette seg på sin høye hest og påstå at folk skiller seg for fort/lett. Det er mange grunner til at skilsmisse blir løsningen, og de fleste skilte par jeg kjenner har virkelig jobbet og slitt lenge for å få det til å fungere (før separasjon ble tatt ut med påfølgende skilsmisse). Er det virkelig ønskelig at noen blir i ett destruktivt og ulykkelig ekteskap i evigheter, fordi det blir en "for lett" løsning å skille seg?

Jeg tror imidlertid, som Evelina, at de fleste skilsmisser kunne vært unngått dersom folk ikke giftet seg så lett, fort og "gæli" som de gjør idag.

[Gjest Gjest]

Men min foreldregenerasjon giftet seg da mye tidligere enn min generasjon! Jeg er 40 og er ikke gift ennå, mens mine foreldre giftet seg da de var 22.

Jeg tror det var en norm før som gjorde så man var tilfreds nok i ekteskapet og med familien. Kona hadde fokus på barn og hjem, mens mannen jobbet for å tjene penger. Det var bare slik det var. Jeg tviler på at f.eks mennene klaget så mye over monotont arbeide, for de visste at en jobb måtte man ha for å forsørge familien. Men på fritiden realiserte man seg selv, med hobbyer de fleste synes er nerdete idag; frimerkesamling, fugletitting, snekring (for ikke å snakke om reparasjoner av familiens ting), bær- og soppturer i skogen, badetur til nærmeste tjern. 

Idag har folk så store forventninger og krav til alt mulig, at de mister fokuset på familien. At folk idag forventer å få nærmest alle behov tilfredsstilt "her og nå" (dvs ta opp forbrukslån hvis du ikke har råd selv), så fantes ikke de mulighetene før. Da fikk man ikke lån "kastet etter seg", og selv bankansatte hadde problemer med å få huslån. Da måtte man faktisk spare penger i mange år for å kjøpe det nymotens fjernsynsapparatet.

Idag lider familiene under selvrealiseringsforventningene.

←

Jeg tror ikke folk nødvendigvis var så tilfreds før under de forutsetningene som var da. Jeg har hørt mange trtiste historier og sett noen gode eksempler på at man ikke blir lykkelig selv om forventningene var annerledes og man ikke "kunne" gå. Men det var nok sånn at ekteskapet var mer NØDVENDIG, at man var avhengige av hverandre på godt og vondt, og dermed ikke brøt selv om det manglet kjærlighet f eks.

Jeg er ellers veldig enig i at både familier og enkeltindivider nok kan lide under selvrealiseringspresset. Jeg er i slutten av tjueåra og er av de heldige (få?) som er ganske lykkelig selvrealisert når det gjelder noen viktige få ting i livet, men jeg har mangemange bekjente og venner som stadig er frustrert over at de ikke har fått gjort det, ikke gjort det og om de ikke heller skal jobbe med det enn det de gjør osv. da uteblir lykken også.

[Gjest Gjesta]

Helt enig.

Når det er sagt, synes jeg ikke at man skal sette seg på sin høye hest og påstå at folk skiller seg for fort/lett. Det er mange grunner til at skilsmisse blir løsningen, og de fleste skilte par jeg kjenner har virkelig jobbet og slitt lenge for å få det til å fungere (før separasjon ble tatt ut med påfølgende skilsmisse). Er det virkelig ønskelig at noen blir i ett destruktivt og ulykkelig ekteskap i evigheter, fordi det blir en "for lett" løsning å skille seg?

Jeg tror imidlertid, som Evelina, at de fleste skilsmisser kunne vært unngått dersom folk ikke giftet seg så lett, fort og "gæli" som de gjør idag.

←

Helt enig.

[Nokia]

VI er i en gjeng der ingen har giftet seg "fort og gale" Alle har vært sammen lenge før de evt ble gift. (noen er fortsatt samboere, og kommer til å fortsette med det)

Det jeg observerer i min gjeng, er at hvis jeg tenker på hvem som kommer til å skille seg først(for etter statistikken kommer 50% av oss til å gjøre det), så er det de som har foreldre som er skilt! De fleste av oss i gjengen har foreldre med stabile forhold og lykkelige ekteskap, og jeg tror at det påvirker vårt syn på ekteskapet. De som har hatt foreldre som krangler mye hjemme, de krangler mye selv også - dermed er muligens veien kortere til en evt skilsmisse. Aner ikke om det er noe hold i denne observasjonen - mest sannsynlig ikke - men kanskje litt interessant?

Jeg tror også mye ligger i at vi på død og liv skal realisere oss selv hele tiden. Vi klarer ikke å gi slipp på den lille biten av oss selv som "utsletter" jeg'et til fordel for vi'et avogtil. Noen ganger må man møtes på halvveien, og i et ekteskap er det viktig!

[Nabodama]

Før du begynner å krangle med meg, så anbefaler jeg at du leser innlegget én gang til, og forteller meg HVOR jeg skriver noe som setter alle i bås!

Jeg VET at noen føler det slik, det har de selv fortalt meg, og derfor skrev jeg også:

QUOTE]Jeg tror at de som ikke har tenkt igjennom denne forskjellen, at et ekteskap faktisk KAN føles som et pliktløp er de som reagerer mest negativt på dette

.

Jeg skrev ikke at alle føler det slik, jeg skrev at NOEN KAN føle det slik, og at dette KAN være en årsak for enkelte!

Jeg har vært gift i 15 år, og jeg føler det ikke slik og er veldig takknemlig for det!

Det er også fint at du også føler deg trygg i eksteskapet, men det er ikke alle som føler det slik.

Hvorfor du ble så irritert på dette innlegget skjønner jeg ikke helt

←

[Ciara]

Dette er bare en oppfatning jeg har, men jeg føler vel ganske ofte at mange ikke er vant til motgang generelt. Vi er en generasjon som har hatt det stort sett godt hele livet og som ikke har måttet slite så mye for de vi har som de før oss. Og for mange resulterer det i at motgang er et fremmed fenomen som man ikke helt takler, noe man unngår. Derfor flykter man når noe skjer, på jobben og i ekteskapet.

For øvrig er jeg jo veldig glad for at skilsmisse tross alt er sosialt akseptert, det har utvilsomt vært en del tragiske skjebner før i tiden med par som følte seg tvunget til å holde sammen tross nærmest uløselige problemer.

Men jeg synes vel også at mange burde ta ekteskapet mer alvorlig.

[Gjest Blondie65]

Slik jeg ser det er det tidsklemmen som er problemet. Man har ikke tid til hverandre lenger for på døgnets 24 timer skal begge jobbe 8 timer, så skal unger fores og legges og så daler man stuptrøtte ned i en stol og blir der til det er på tide å gå i seng.

Når det i enkelte ekteskap blir slik at fruen gjør mesteparten av arbeidet i hjemmet i tillegg og da totalt mangler overskudd så er det vel ikke det minste rart at ekteskapet ryker.

Så gifter man seg alt for ung - gift eller samboer - jeg ser ikke helt forskjellen. Det ene er det skilsmisse statistikk på den andre formen for samliv tror jeg har MINST like høy statistikk (hvis en ser bort fra at annen gangs etablerere oftere velger samboerskap fremfor ekteskap). I tillegg til å gifte seg alt for ung velger man å få barn når man knapt har fått rukket å bli voksen selv og dermed "forsegler" man et forhold som man ikke enda vet om vil vare. Her må en del vordende besteforeldre også passe seg når de er så kåt etter å få barnebarn at de maser hull i hodet på avkommet etter barnebarn.

Hvis man kunne levd litt og rast fra seg i tyveårene, konsentrert seg om å bygge karriere og gjøre de litt gøye viltre ungdomstingene (som å reise jorden rundt etc) og ventet med giftingen og ynglingen til man var passert 30 så tror jeg det hadde hjulpet betraktelig på skilsmisse statistikken også.

[Gjest Gjest]

De finner ut at de har bare ett liv, det kan ikke leves, kastes bort på en kvinne/mann. Vi har blitt mer egoistiske og det er bra. INGEN kan love og vite at de alltid skal være ved en annens siden for resten av sitt liv uansett hva skjebnen bringer av lyse dager og av grå..

Det jeg ikke forstår er hvorfor folk på død og liv må få barn så fort som mulig etter de møtes??

[Amber]

Idag har vi alt for høye krav - til livet og til hverandre. Vi er egoistiske. Vi skal ha tid til alt - barn, karriere, trening, venner, reise... og forholdet og sexen skal fungere, uten at vi må jobbe for mye med det.

Hvordan kan vi love å elske en person livet ut? Det er jo umulig å love, selv om vi mener det av hele vårt hjerte der og da. Mennesker forandrer seg.

Jeg tror også at flere ekteskap ville vart om vi ventet til etter at vi hadde fått barn, og til etter at vi har skapt oss en karriere.

Jeg er skilt - og det før fylte tretti år. Det er et nederlag for meg, og ikke noe jeg er stolt over. Men det skjedde nok for fort. Jeg sier ikke at jeg aldri kommer til å gifte meg igjen, men isåfall sitter det langt inne.