Mannen min har vært utro

[Gjest AnonymKvinne]

Igår fant jeg ut at mannen min har vært utro og hatt et forhold til det som jeg trodde var min bestevenninne. At dette skjedde for 14 år siden gjør det ikke bedre - jeg har så vondt nå at jeg holder på å spy - veksler mellom hjerteklapp og kvalme. Nå tenker jeg bare på hvordan jeg skal forholde meg til det hele .. som visstnok pågikk i 2-3 år - deler av denne perioden var vi separerte - men ikke hele perioden. Jeg mistenker at det startet en stund før. Grunnen til at fikk vite det igår var at min eldste sønn fortalte at han visste at faren hadde vært utro. Da jeg konfronterte ham med det ... hundre ganger .. så innrømmet han at vår sønn og hennes sønn hadde kommet inn på kjøkkenet hennes mens de stod der og klinte Sønnen min var da 6 år - nå er han 20 og først nå har han orket fortelle om det han så den gangen ... Hva f... skal jeg gjøre? Har sendt SMS til venninnen min - hun er for tiden bosatt i utlandet ... skrev at jeg visste det og har lyst til å fortelle hennes nye mann om det ... jeg skrev at han bør jo vite hva slags kvinne han er gift med ... Men jeg har ikke hørt et eneste ord fra henne ...

[Gjest Gjest]

Slik kan det gå når en ikke har guts nok til å fortelle partneren om utroskap. Kanskje har han ønsket å skåne deg, men jeg vil tro at du muligens føler at du har levd på en løgn i 14 år, uten å vite det.....

Utroskap blir ikke noe lettere å hanskes med selv om det skjedde for lenge siden.

Om du ønsker å fortsette ekteskapet så er en familierådgiver å anbefale. Det går an å komme seg igjennom utroskap, men det krever mye. Noe av det viktigste er at partneren som var utro viser evne til å ta ansvar for den sorgen du går igjennom. Det tar TID å komme over slikt og det er ikke meningen at du skal gjøre jobben alene. Din mann eier problemet i større grad enn du gjør.

Lykke til.

[tattoopia]

skjønner godt at du er såret uansett om det var noe som skjedde for lenge siden, det har jo med tillit å respekt å gjøre. det er litt vanskelig å sette seg inn i din situasjon, men jeg tror nok jeg hadde blitt temmelig fortvilt ja. men jeg tviler på at det hjelper å fortelle mannen til din venninne alt dette. det kan lage mere rot å kaos enn du kanskje trenger nå.

eneste rådet jeg kan gi deg er å ta kontakt med familivernkontoret der du bor. ikke nødvendigvis for å prate med din mann men for å få prate med en utenforstående som kan gi deg litt støtte og veiledning. jeg har selv benyttet meg av det tilbudet å kan love deg at det var godt å ha noen å snakke ut med ting, en som lyttet mer enn pratet.

brukte gså denne siden temmelig mye en periode til å spy ut med alle mine innerste tanker å det skal du vite at det er mye fornuftige folk her inne. håper det ordner seg for deg

klem fra tattoopia

[Gjest Gjest]

Null poeng i å ta det ut på henne. Hun er historie og hun tar rennafart og driter i deg.

Jeg hadde ikke takla en sånn beskjed. Mannen hadde fått kofferten etter seg ned trappa.

[Gjest NN]

Tror ikke det hjelper at du forteller om dette til din s.k venninnes nye mann, dette skjedde tross alt for lenge siden. Ikke mye sannsynlig at han tar det slik du forventer og lager oppstyr i heimen der. Konfronter heller mannen din og be ham om en forklaring, er det kanskje andre ting han har holdt skjult for deg? Det viktigste er at du finner ut hva som skal skje fremover, ikke sliter deg ut med ting du ikke kan endre, det som har skjedd har skjedd! Klart det er fryktelig vondt, men det er ikke uoverkommelig, dette klarer du!

[Gjest Piper]

Hva har du planer på å gjøre med din mann, siden det virker som fokuset ditt er rettet på venninnen din.

Hun burde aldri gjort det, men det er ikke dermed sagt at du behøver øedelegge hennes forhold. For hva har mannen hennes gjort deg? Forstår du ikke det at han kan bli såret, skuffet og lei seg, selv om det hendte før hans tid?

Ta det ut på den du bor sammen med du, for det er han som fortjener det. Og det er faktisk så enkelt å bare bryte kontakten med henne, for hun er ikke verdt ditt vennskap. Det har hun job evist.

[Gjest AnonymKvinne]

Takk for mange gode råd. Jeg velger ikke letteste utvei som er å kaste mannen på dør - men jeg trenger noen å snakke med - tror det var et veldig godt råd. Har nok en tendens til å være en som alltid skal klare meg selv - og til nøds fortelle venninner om noe er galt.

Jeg har selvsagt tatt dette opp med mannen, jeg har spurt, grått, knust noen kopper, slengt alle klærne hans ut i garasjen, osv, osv ... De siste dagene har jeg sikkert gått ned flere kilo - jeg orker ikke spise ...

Utad virker jeg nok som en solid, sterk og vellykket kvinne - men nå kjenner jeg at jeg står på terskelen til å falle sammen. Ikke nok med at dette om mannen og venninnen min dukker opp .. så har min eldste sønn havnet på narkokjøret igjen - mannen og jeg har kjørt rundt og lett etter nesten hele kveld ... Nå sitter jeg her med hjertet i halsen og ringer mobilen hans som selvsagt ikke blir besvart. Har ringt politiet og nesten grått i telefonen - men så lenge sønnen er over 18 år så kommer man ingen vei ... Dette er så tragisk at jeg ser ingen lyspunkter lenger. Det å sitte hjemme når man har et barn som er ruset på amfetamin og ecstacy langt hjemmefra er bare det mest fortvilende en mor kan oppleve ... Det å ikke vite - det er ikke til å holde ut. Lever han - lever han ikke ... hva skjer ?

Nei, utroskapet fra min manns side virker egentlig som en bagatell for meg nå ... Innerst inne vet jeg at han elsker meg og at det er meg han vil bli gammel sammen med ... Venninnen min er for meg ikke-eksisterende - jeg kommer aldri, aldri til å glemme hennes svik. Fy flate for et simpelt menneske... Vi hadde et så utrolig tett forhold hun og jeg ... vi snakket sammen hver dag på telefonen, og besøkte hverandre flere ganger i uken ..Jeg betrodde henne alle mine innerste tanker og følelser ... Vi var til og med dagmamma for hverandres unger ... det var jo i den forbindelsen mannen min ble kjent med henne. Jeg jobbet skift i den perioden og hun jobbet noen få kvelder i uken, bare ... Hun var også gift da hun innledet forholdet til min mann .. men ble skilt underveis ... Nå lurer jeg på om han var grunnen ... jeg har lurt på om jeg skal ringe eksem hennes og spør om han visste om det ... Et år etter at forholdet til mannen min tok slutt så fant hun seg en ny mann ... det er ham hun er samboer med nå .. og det er han jeg har tenkt å underrette om hennes utenomekteskapelige sysler .. Han kjenner nemlig godt både meg og mannen min .. vi har hatt my felles vi fire .. Hvorfor skal ikke han få vite hva hun faktisk er istand til å gjøre ?

Jeg skal tenke meg grundig og vel om før jeg kontakter noen av disse mennene hennes ... men jeg ser slett ikke bortifra at jeg kommer til å gjøre det. MEN - det er ikke slik som en nevnte i et innlegg her at jeg saliggjør mannen min og legger all skyld på henne ... slett ikke - jeg har gjort de siste dagene til et levende helvete for ham ... Har truet med å få sendt alle tingene hans til jobben hans i svarte sekker så alle får vite hva slags drittsekk han har vært mot meg og ungene ... Men jeg klarte å besinne meg ... enn så lenge

Hva som skjer framover vet jeg ikke ... men jeg gjør så godt jeg kan for å skåne min yngste sønn som er i en sårbar alder og som sørger over sin narkomane storebror ... Han fortjener en mor og en far som elsker ham og som evner å leve sammen i fred og fordragelighet og ikke minst ha evnen til å tilgi hverandre ... Vi har giftet oss og da lovet å ikke bare holde sammen i de gode dagene ... men også i de dårlige ... Det kan nesten umulig bli verre enn det er akkurat nå .. !

[Ciara]

Du har min fulle medfølelse, TS, både når det gjelder utroskapen og sønnen din. Håper det ordner seg på et vis selv om det er vanskelig nå. Lykke til!

[Gjest Gjest]

Uff,hvem vet om han ikke har vært utro med flere i løpet av disse åra...

[Gjest Ava]

Uff,hvem vet om han ikke har vært utro med flere i løpet av disse åra...

←

Det vet vel ikke du om mannen din heller? Hvis du vil være sikker på det så bør du ikke gifte deg eller engasjere deg i en annen person. Da har du helgardert.. Tror du livet er en dans på roser? Hva slags verden lever du i?

[Gjest AnonymKvinne]

Plutselig er utrskap en bagatell i mitt liv ... Det er noe som er så mye, mye viktigere - min fantastiske og vidunderlige sønn som desverre rotet til livet sitt for ett par år siden. Nå er det han som betyr noe for oss ... å få ham til å overleve og komme seg ut fra det fullstendig ødeleggende miljøet han er havnet i. Det er søndag morgen og jeg sitter i sengen og skriver - klarer ikke sove ennå. Gikk å la meg en gang i natt, men klarte ikke stoppe å gråte - til slutt så stod jeg opp og gikk opp i stuen og logget på PC`en ... slo opp på GuleSider og fant nummeret til Legevakten. Der traff jeg på verdens hyggeligste dame som gav meg masse trøst og masse telefonnummer hvor jeg kunne henvende meg. Jeg presterte å bryte helt sammen i telefonen og gråt og gråt ... og damen trøstet meg Hun var meg nummeret til Livskrisehjelpen og dit skal jeg ringe i morgen - hun mente at sønnen min kunne tvangsinnlegges dersom han er til fare for seg selv eller andre ... Han er absolutt det første ... Etter den samtalen gikk jeg tilbake til sengen - men klarte ikke å slutte å gråte igjen .. Mannen trøstet og jeg gråt ... jeg er glad vi er to nå - to voksne mennesker med samme mål ... å få gutten vi begge elsker tilbake på rett kjøl igjen. Før jeg rakk å sovne så ringte mobilen min ... det var en venninne av sønnen min som var skikkelig engstelig for ham. Hun gråt i telefonen og fortalte at hun visste hvor han var. Han var i en leilighet i sentrum av byen - hun kalte det en skikkelig varm leilighet ... Jeg spurte ikke hva det betydde - men jeg tenkte jo mitt. Vi avtalte at hun skulle ringe og avtale å møte sønnen min utfor denne leiligheten ... Men i stedet for henne så skulle jeg og mannen stå der og få han med oss hjem ... Dermed måtte vi stå opp og kle på oss - og kjøre til byen kl. 3:15 på natten. På veien så ringte jeg til politiet for å få råd om hva jeg skulle gjøre ... For iflg. venninnen hans så var han dopet i tillegg til å ha masse stoff og masse penger på seg ...Politimannen jeg snakket med var bare så skjønn. Han sa at vi gjorde det helt riktige .. det beste var at foreldre engasjerte seg og han mente det utgjorde liten fare for oss... Jeg er ofte litt halvredd stoffmiljøet. Men han sa at vi trygt kunne gå og rinjge på døren - jeg kunne si at jeg var moren og ville ha ham med hjem ... Ifl.g politiet var det noe alle aksepterte... han ønsket meg lykke til ..

VI gikk lenge og strenet i gågaten ... kikket i vinduer på klær, hus og gullsmed.Det varte og det rakk - men plutselig hørte vi det gikk i en dør og der stod han rett foran oss ....Kunne se at pupillene var digre ... ellers så han like flott og fin ut som ellers. Etter at første sjokket hadde gitt seg så fortalte han at han var glad for at vi kom og glad for at venninnen ringte oss ..Vi stod og snakket i nesten en time ... snakket om alt mulig og han var villig til å ta imot hjelp - han hadde faktisk kontaktet et senter selv med tanke på avrusing. Men han kunne ikke bli med oss hjem der og da ... han måtte få tak i noen penger først.Men han skulle ta drosje hjem så snart som mulig.

Jeg følte meg lettet da vi kjørte hjem ... mannen og jeg benyttet biltuen til å legge planer for framtiden ... Og hvordan vi best kunne hjelpe sønnen vår.

Samme hvor svart alt var igår så ser jeg mye lysere på tingene nå ... men jeg kjenner at jeg er steintrøtt og må prøve å sove litt ...

Takk for støtte og gode råd ...

[Gjest Gjest]

Du drukner din manns svik i at det var din venninnes skyld, og nå bruker du sønnen din for å slippe å tenke på det eller gjøre noe med det.

Du har ikke noe med å kontakte de andre mennene. Fordi det var ikke HUN alene som lurte din mann. De var TO. Dessuten er det idioti å tro at dama har dårligere moral enn andre fordi hun lå med mannen din. Det oser hevntørst av deg og der mister du sympatien min, narkoman sønn eller ikke.... Hva gjør du når de to andre mennene ber deg dra til **** med slarvet ditt?!

Det er trasig at sønnen din sklir utpå, men for meg fremstår du som en martyr her når du beskriver dere gående gatelangs på natta, deg og din utro ektemann som strabasene med sønnen skal føre nærmere hverandre....

Dere trenger hjelp alle tre. Jeg håper dere får det.

[Gjest AnonymKvinne]

Klart vi trenger hjelp. Men prøv du å få hjelp til en 20 år gammel sønn som mot alle odds ble narkoman for halvannet år siden. Hvor lett tror du det er å få hjelp til barn som er myndige?

For meg høres du ut som et utrolig uvitende menneske.

Men jeg bryr meg egentlig svært lite om hva du skriver. Jeg brukte skrivingen som terapi for min egen fortvilelse ... jeg følte rett og slett at verden min raste sammen. Og at jeg stod på terskelen til å klikke mentalt.

Nå er det to timer til Livskrisehjelpen åpner telefonen - fikk nummeret og skal ringe der så snart jeg kan. Ikke pga av min manns utroskap - men for å forhåpentligvis få sønnen min innlagt av avrusing.

Så nå skal du få slippe å lese mer om martyrskrivingen min ...

[Gilette]

vet ikke hva jeg skal si annet enn

Krysser fingrene for deg og familien din.