Hva er din definisjon på stefar og stemor?

[Lenemor]

Enig med dere!

Har selv vokst opp med stemor og stefar. Pappa ble skillt fra min stemor for 15 år siden og han har fått ny samboer. Hun kaller jeg for samboeren til pappa mens exen for stemora mi. Kaller de ved navn og har like god kontakt med begge!

[Malama]

Så basert på disse siste innleggene bør jeg altså kalle min navnesøster for "min forlvedes fars nye samboer" da, og ikke kunne omtale henne som "min forlovedes stemor", ettersom hun kom inn i familien etter meg, altså lenge etter at han flyttet hjemmefra. (Jaja, om et år kan je formelt kalle min folovedes far for min svigerfar, og da blir det "svigerfars samboer" som jo tross alt er en kortere benevnesle...)

[Arkana]

Så basert på disse siste innleggene bør jeg altså kalle min navnesøster for "min forlvedes fars nye samboer" da, og ikke kunne omtale henne som "min forlovedes stemor", ettersom hun kom inn i familien etter meg, altså lenge etter at han flyttet hjemmefra. (Jaja, om et år kan je formelt kalle min folovedes far for min svigerfar, og da blir det "svigerfars samboer" som jo tross alt er en kortere benevnesle...)

←

Du kan selvsagt kalle henne akkurat hva du vil, men det kunne ikke falle meg inn å kalle mammas fremtidige kjæreste for stefar all den tid han faktisk ikke vil være en farsfigur siden jeg er voksen og forlengst har flyttet hjemmefra.

[Malama]

Du kan selvsagt kalle henne akkurat hva du vil, men det kunne ikke falle meg inn å kalle mammas fremtidige kjæreste for stefar all den tid han faktisk ikke vil være en farsfigur siden jeg er voksen og forlengst har flyttet hjemmefra.

←

Sant nok, denne kvinnen er slett ingen morsfigur fo min kjære heller. Mer som en storesøster i så fall, om de hadde hatt noe forholdi det hele tatt. Nå bor vi slik at vi bare har møtt henne 2-3 ganger hittil da. Tror vi får holde oss til denne forklaringen med svigerfars nye samboer eller noe sånn for fremtiden da. (ehh... droppe "nye" etterhvert.... hun er vel ikke NY i all evighet....)

Men for mine to små kommende svigerinner da... som er tenåringer og bor hjemme, annenhver helg hos pappa... Litt merkelgi om min folovedes to søsken (HELSØSKEN, ikke halv) har en stemor, og ikke han...

Rart alt man skal begynne å lure på i denne forvirrende heten. Heteslag tror jeg at jeg skylder på, og gir meg med disse forvirrende tanker for i dag.

Og forholder meg til at hun er min forlvedes fars samboer. Og det er nok for meg.

Men, generelt er jeg enig i den definisjon av steforeldre som vi har kommet frem til, foreldre trenger IKKE være døde!

[Gjest Ø]

ting jeg la merke til i denne tråden er det med halvsøsken. Hvorfor er foreldre så opptatt av at man skal omtale halvsøsken som søster eller bror? Jeg fikk en halvbror i en alder av 27. Jeg omtaler han konsekvent som halvbror (kaller han selvsagt ved navn, men omtaler han som halvbroren min). Sier aldri at han er lillebroren min. Det får jeg mange reaksjoner på. Skjønn det den som kan.

←

Noen av oss er helt motsatt, og får en masse kjeft for det. Lillejenta har en HALVbror på 11 år. Hjelper ikke hva andre mener, de er og blir halve selvom gutten er her annen hver uke. Han er ikke min, og barna har derfor bare sin fars familie felles, så kan virkelig ikke fatte hvorfor noen hyler opp om hvor ond og slem jeg er når jeg sier de er halvsøsken.

[Spoven]

Jeg har fire halvsøsken, to jeg vokste opp sammen med, og to jeg sjelden møter. De to jeg vokste opp med er lillesøster og lillebror, og de to andre er mine halvsøsken... For min del går det på hvem jeg føler er mine søsken, og hvem som føles som to hvilke som helst i slekta...

[Gjest Gjest_monica_*]

er ikke en stefar den som fungerer som pappa/far? det er i alle fall min oppfattelse. jeg har en datter fra tidligere forhold hvor den biologiske faren ikke er involvert i det hele tatt. å selv om jeg å min kjærest ikke er gift enda så fungerer han jo som pappa til lille "flisa" mi. han er i alle fall det nærmeste hun noen ganger kommer til å ha en pappa. så om man kaller det for stefar kan så være. vi kaller det for pappa.

hvem som helst kan bli far. pappa er noe man må fortjene å være

monica

[Gjest Gjest]

Jeg er enig med deg, men jeg mener det er unntak. Sett at barna er voksne og har flyttet hjemmefra. Foreldrene skilles eller den ene dør og foreldrene/den gjenværende finner seg en ny mann/kone/samboer, dette menneske vil vel egentlig aldri bli en stefar/stemor til barna og jeg tviler på at vedkommende vil bli omtalt som dette heller, i noen som helst sammenheng. For å være stefar/stemor mener jeg man bør ha tatt del i oppveksten/oppdragelsen også, og ikke kun være gift med moren/faren.

←

Enig.

Min far giftet seg med et Hespetre da jeg var 15, jeg flyttet ut da jeg var 16 fordi jeg ikke fikset henne.

Det er "kona til faren min", nåde den som kaller henne for "mora"mi..

Hva skal mine kommende barn kalle henne? Tantebarna mine kaller henne for "bestemor", men jeg kommer til å bruke navnet hennes, for hun er langt fra den bestemoren de egentlig har.

[la Flaca]

Stemor/ stefar er jo egentlig bare den nye partneren til forelderen din. Men av en eller annen grunn henger det mye følelser sammen med de begrepene der. Jeg husker jeg syntes det var direkte ubehagelig når folk refererte til den nye mannen til mamma som "stefaren" min de første gangene. Jeg kjente han ikke og hadde aldri hatt noe forhold til fyren. Det ble veldig feil, kanskje rett og slett fordi ordet stefar impliserer en farsrolle.

Jeg syns også det er litt merkelig å tenke på meg og datteren til mannen min som stedatter og stemor. På grunn av lite samvær har vi ikke noe nært forhold og jeg har barn som jeg er mamma for. Men av praktiske grunner bruker jeg de betegnelsene likevel.

[Lula]

Jeg er også i utgangspunktet enig i Nala sin definisjon av stefar/mor.

Men det har litt med alder og tid og gjøre også føler jeg:

Min far har en samboer som jeg ALDRI vil definere som stemor. Det kommer av at hun kom inn i livene våre da jeg og min brødre var langt opp i 20-årene.

En ste-forelder har i mine øyne vært der i oppveksten.

Hun har også en sønn som er like gammel som meg. Han ser jeg heller ikke på som min ste-bror, men som sønnen-til-samboeren-til-faren-min eller bare Morten !

Jeg har et godt forhold til begge så det er ikke det det handler om, men det blir litt rart om hun skal ha en stemor rolle/tittel når jeg hadde flyttet ut og fått mitt eget liv lenge før hun ble sammen med pappa.

[la Flaca]

Noen av oss er helt motsatt, og får en masse kjeft for det. Lillejenta har en HALVbror på 11 år. Hjelper ikke hva andre mener, de er og blir halve selvom gutten er her annen hver uke. Han er ikke min, og barna har derfor bare sin fars familie felles, så kan virkelig ikke fatte hvorfor noen hyler opp om hvor ond og slem jeg er når jeg sier de er halvsøsken.

←

Det har å gjøre med at man ikke inkluderer den eldste hvis man bruker halv/-. Mannen min har ei jente fra før som var 7 år da vi fikk felles barn. Vi har lite samvær, og jeg må si jeg sliter med å se på henne som "storesøster" for barna mine. Hun er og blir halvsøsteren deres. Jeg sier det liikevel ikke høyt, for jeg er redd hun vil føle seg utenfor og vil heller ikke såre mannen min.

[Gjest :-) anna (i.p)]

En annen ting jeg la merke til i denne tråden er det med halvsøsken. Hvorfor er foreldre så opptatt av at man skal omtale halvsøsken som søster eller bror? Jeg fikk en halvbror i en alder av 27. Jeg omtaler han konsekvent som halvbror (kaller han selvsagt ved navn, men omtaler han som halvbroren min). Sier aldri at han er lillebroren min. Det får jeg mange reaksjoner på. Skjønn det den som kan.

←

Det skjønner jeg faktisk veldig godt.

Jeg skjønner ikke poenget med å poengtere at man "bare er halvveis søsken". For meg virker faktisk DET rart. Når man konsekvent snakker om et mindre søsken som halvbror/halvsøster så virker det som om man har et behov for å markere avstanden hver gang søskenet nevnes. Og det synes jeg er rart og nesten litt slemt. Spesielt om foreldrene har reagert på det og man likevel sier det.

Det er da ikke nødvendigvis antallet sammenfallende gener som bestemmer om man har et nært eller distansert forhold?!! Stor aldersforskjell og om man har vokst opp sammen eller ikke, har da mer å si. Dessuten tror jeg man er så nær hverandre som man ønsker å være. Og om man har fått søsken i voksen alder så synes jeg man bøær gjøre det man kan for å bli kjent med å glad i de. Det handler om å investerere i hverandre.

Da min stesønn som trettenåring fikk en liten bror og stolt fortalte det i klassen, fikk han beskjed fra en av klassevennene sine at "det er BARE en halvbror".

Men hjemme hos oss finnes det ikke noe annet enn hele søsken. :-D

For øvrig så kaller både jeg og han meg for stemor og han for stesønn. Det er fordi det oftere har vært et praktisk behov for å fortelle hvem jeg er i forhold til ham. Og vi har valgt ordene stemor/stesønn fordi vi mener at jeg er noe mer enn kjæresten til faren hans. Og han er noe mer enn sønnen til mannen min. Vi har et forhold oss i mellom også.

[Gjest Gjest]

I ly av en samtale med svigermor spør jeg dere: Hvordan definerer dere stefar og stemor? Svigermor får helt hetta om noen omtaler mannen hennes som stefaren til mannen min, selv om han altså har vært i livet hans siden han var ganske så liten. Hun mener nemlig stefar betyr "istedet for" far. I hennes verden snakker man bare om steforeldre dersom mor eller far gifter seg på nytt etter å ha blitt enke eller enkemann.

Jeg mener dette er tull og tøys. En stefar er i min verden den som er sammen med barnets mor. Ergo er mannen til svigermor Nala-mannens stefar.

Ifølge bokmålsordboka er en stefar

(av *ste-) mann i forholdet til barn som hans kone har fra tidligere ekteskap el. utenom ekteskap, jf *stebarn

og stebarn er

barn som en ektefelle har fra tidligere ekteskap el. utenfor ekteskap

Med andre ord, ingenting om at barnets far må være død for at barnet skal ha en stefar.

Hva mener DU? Hvordan definerer DU dette med stefar og stemor og stebarn og så videre?

←

her er ingen STe. STE burde vert tatt ut av ordboken. min mann som ikke er barnas biologiske far er min mann og en far i dagen.

[Nala]

Når man konsekvent snakker om et mindre søsken som halvbror/halvsøster så virker det som om man har et behov for å markere avstanden hver gang søskenet nevnes. Og det synes jeg er rart og nesten litt slemt.

←

Du syns det er slemt. Jeg syns derimot det vitner om ubetenksomhet å nærmest tvinge en person til å omtale et menneske man knapt nok kjenner som bror eller søster. Det handler om å ta hensyn. Jeg er selvsagt glad i den lille halvbroren min. Han er søt og god og alt det der. Men jeg har helt andre følelser for brødrene mine som jeg har vokst opp sammen med og som jeg så glad i at det neste gjør ondt. Det kan overhodet ikke sammenlignes.

Det er da ikke nødvendigvis antallet sammenfallende gener som bestemmer om man har et nært eller distansert forhold?!! Stor aldersforskjell og om man har vokst opp sammen eller ikke, har da mer å si. Dessuten tror jeg man er så nær hverandre som man ønsker å være. Og om man har fått søsken i voksen alder så synes jeg man bør gjøre det man kan for å bli kjent med å glad i de. Det handler om å investerere i hverandre.

←

Nei, det er ikke antall gener. Det er nettopp som du sier, det er det forholdet man har. Og når man har en halvbror man sjelden ser og har et relativt distansert forhold til, hvorfor skal man da omtale vedkommende som bror? Vi ER halvsøsken. Sånn er det bare. Jeg skjønner at mange som foreldre og steforeldre ønsker å fremstille familien som en kjernefamilie hvor alle betyr like mye og alt det der. Men faktum er nå en gang sånn at søsken har samme mor og samme far, halvsøsken har bare én foreldre felles. Det er ikke slemt. Det er sånn det er.

Men bare for å understreke det: Jeg har forståelse for at sammensatte familier hvor halvsøsken vokser opp sammen velger å omtale "søskenflokken" som nettopp søsken. At de omtaler hverandre som søster og bror. Men jeg syns også man skal respektere at ikke alle ser på halvsøskenene sine som en søster eller en bror. Man kan ikke påtvinge noen følelser, ser du. Og ja, du har rett. Man er nok så nærme noen som man ønsker å være. Men om noen velger å ikke engasjere seg som en storesøster eller storebror for en 30 år yngre halvsøster eller -bror, så er det deres valg. Og det valget skal man også respektere.

[Gabriella]

Jeg er fullstendig enig med Nala her...

[:-) anna]

Du syns det er slemt. Jeg syns derimot det vitner om ubetenksomhet å nærmest tvinge en person til å omtale et menneske man knapt nok kjenner som bror eller søster. Det handler om å ta hensyn. Jeg er selvsagt glad i den lille halvbroren min. Han er søt og god og alt det der. Men jeg har helt andre følelser for brødrene mine som jeg har vokst opp sammen med og som jeg så glad i at det neste gjør ondt. Det kan overhodet ikke sammenlignes.

Men uansett hva du føler så ER han jo broren din. Både en helbror og en halvbror er en bror. Det kan du ikke gjøre noe med. At du er mer glad i brødrene dine som du har vokst opp sammen med handler da mer om aldersforskjell og at dere ikke har vokst opp sammen, enn at dere ikke har like mange felles gener som med de andre brødrene dine. Hvor nær man er noen har ingenting med gener å gjøre.

Nei, det er ikke antall gener. Det er nettopp som du sier, det er det forholdet man har. Og når man har en halvbror man sjelden ser og har et relativt distansert forhold til, hvorfor skal man da omtale vedkommende som bror?

←

Man skal omtale han som bror fordi han er en bror. Halvbror er nemlig også bror. Jeg synes det er mer betimelig å spørre om hvorfor det er så viktig å IKKE omtale ham som bror? I det moderne Norge er det da ingen som tar for gitt at en familie kun består av mor, far og barn som er ektefødt i ekteskap. Hvorfor er det viktig for deg å poengtere at dere bare har en felles forelder? For slik jeg ser det er det det du gjør ved å konsekvent slenge på "halv".

Man sier ikke noe om nærhet når man omtaler hverandre som bror/søster. Men jeg synes man sier noe om selvvalgt fjernhet når man velger å bruke halvbror/halvsøster.

Hadde min stesønn omtalt sin bror og søster som halvbror og halvsøster så hadde jeg blitt lei meg. Jeg hadde syntes det var trist for barna med en voksen bror som hadde en behov for å markere avstand til dem.

[Gjest Kitz]

Jeg er vel det dere kanskje vil kalle stemor da min samboer har to barn fra et tidligere forhold. I mine øyne vil jeg aldri komme til få føle meg som noen stemor for disse barna, de er ungene til samboeren min. Det kan kanskje komme av at ungene er såpass gamle som de er, de er henholdsvis 12 og 17, jeg er 28. Jeg vil heller aldri komme til å få noen form for morsfølelse for barna, det nærmeste vil bli en kompis. Ungene ser heller ikke på meg som noen stemor (heldigvis), men samboeren til faren deres.

Selv kalte jeg mine halvsøskens far for stefar da jeg omtalte han for andre, og ved navn innen familien. (I allefall gjør jeg det nå i ettertid).

[Nala]

Men uansett hva du føler så ER han jo broren din. Både en helbror og en halvbror er en bror.

←

Der er vi uenig. Du definerer både bror og halvbror som bror. Det gjør ikke jeg. Hva som er riktig vet ikke jeg. Men jeg syns det er så stor forskjell at jeg ikke får meg til å omtale minstemann på samme måte som de to eldste.

Men altså, det er ikke sånn at jeg hver gang noen sier "broren din" poengterer at han er bare halvbroren min. Det er mer sånn at hvis noen spør meg hvor mange søsken jeg har, sier jeg at jeg har to brødre og én halvbror. Det forklarer alt, ikke sant? Om jeg sier at jeg har tre brødre antar folk at vi alle tre har samme mor og far, og det er jo faktisk feil.

Det jeg likevel syns er mest påfallende er at foreldre titt og ofte insisterer på at de små "andrekullsbarna" (i mangelen av et bedre ord) skal kalle sin 20-30 år eldre halvsøster eller -bror for "Bror" eller "Søster" i stedet for ved navn. Jeg kaller som sagt ikke en gang mine ekte brødre for "Bror" eller "Lillebror", jeg kaller dem ved navn. Hvorfor skulle jeg kalle minstemann for "Bror"? Men heldigvis, jeg og mamma snakker åpent om dette. Hun forventer ikke at jeg skal kalle han for "Bror". Og hun vet å omtale meg ved navn overfor han, ikke som "Storesøster". Det er jeg takknemlig for. For her ligger problemet tror jeg. Godt voksne som får kull nummer to med en ny partner har ofte altfor store forventninger til de barna de har fra før og hvilke følelser de skal ha for sin særdeles mye yngre halvsøster eller -bror.

Du insisterer forresten anna på at dette med gener ikke har noe å si. Og på én måte har du rett. Men litt av problemet mitt i alle fall ligger i at jeg knapt nok kjenner mannen mamma har etablert seg med og fått et barn med. Å betrakte et menneske som bror når man tross alt såvidt har hilst på faren, det er vanskelig det.

Jeg synes det er mer betimelig å spørre om hvorfor det er så viktig å IKKE omtale ham som bror? I det moderne Norge er det da ingen som tar for gitt at en familie kun består av mor, far og barn som er ektefødt i ekteskap. Hvorfor er det viktig for deg å poengtere at dere bare har en felles forelder? For slik jeg ser det er det det du gjør ved å konsekvent slenge på "halv".

←

Siden du spør skal du få et ærlig svar. Dette med familie er noe som betyr mye for meg. Nettopp fordi min familie er så vanvittig sammensatt som det den er. Mine foreldre er skilt. Begge fant seg nye partnere samtidig som jeg fikk min eldste datter (fire år siden). Nå er begge gift med disse nye. De nye har begge tre barn fra før, og mamma har altså fått en liten sønn med mannen sin. Også Nala-mannens foreldre er skilt. Begge er gift på nytt, og Nala-mannen har en stesøster på ene sida, samt to halvbrødre, én på hver side. Familiesammenkomster hos oss er festlig, kan du tro. Dette opplegget er utrolig slitsomt. Alle skal hensyntas. Alle har forventninger både til oss og de to jentene våre. Nettopp på grunn av dette er det viktig for meg å få lov til å mene at jeg har bare to brødre. Jeg føler ingen tilhørighet til alle de nye medlemmene av min familie. Jeg var 19 og flyttet hjemmefra den sommeren foreldrene mine ble skilt. At de har etablert seg på nytt er bare koselig, syns jeg. Jeg unner dem all mulig lykke. Men samtidig er det tungt. Og ikke minst er det tungt at det har kommet til enda et nytt familiemedlem, nemlig halvbroren min, noe jeg føler gjorde en allerede komplisert og vanskelig familiesituasjon enda verre.

Sånn. Det er det jeg vil si om min/vår situasjon. Som sagt, jeg er glad i min lille halvbror (eller mammas yngstegutt, som jeg gjerne omtaler han som). Men å omtale han som broren min kommer jeg nok aldri til å gjøre. Det betyr derimot ikke at vi ikke kan ha et greit forhold etterhvert som han vokser til.

[Knurr]

Har tenkt litt over problematikken, og har kommet frem til at samlebetegnelsen blir tittelen på helfolket, mens hvis jeg snakket om en spesifikk person blir h*n omtalt som det h*n er.

Altså: Sønn til mammas nye kjæreste blir omtalt som stebror, men alle stesøsknene, halvsøsknene og helsøsknene (ja, jeg har mange!) blir omtalt som søsknene. Likeledes har jeg åtte besteforeldre, men selvsagt to stebestefedre og -mødre.

Eneste unntak er at jeg ikke snakker om de fire foreldrene mine. Men så har jeg aldri opplevd å måtte finne en samlebetegnelse for dem. Ingen av foreldrene mine er gift med sine nye og jeg har aldri bodd sammen med noen av dem, men de er steforeldre for det.