Kjæresten er så deppa!

[Gjest Gjest]

Da vi ble sammen for snart ett år siden var han for det meste bare en glad-gutt. Stormforelsket var vi. Helt uadskillige. Vi hadde ikke hatt det så bra i ett fohold som det vi hadde det da.

Og slik er det jo forsåvidt nå også.. men det siste halvåret har humøret til han bare gått nedover og akuratt nå går han egentlig bare i sin egen lille boble og jeg kjenner han ikke mer igjen. Dette har gått gradvis og nå er det så ekkelt at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre.

Han fullfører foreks ikke lenger ting han har begynnt på. Dette kan vere ting som burde blitt gjort for lenge siden, eller han får helt hetta bare jeg ber han om å vaske klær eller rydde opp etter middag. Og dette er ting som er 50/50 hos oss.

Han er enormt kortlunta og kan plutselig bli høgrøsta for en liten filleting.

Han kan ha 1 kjempegod dag, men så har han 6 dager der han er nede mesteparten av tiden.

"Slutta" å sove en hel natt, ligger noen ganger våken, som resulterer i mye småsoving midt på dagen.

Sier at jeg er for det meste han eneste lyspunkt i livet.

Han har en kjempevond fot som har bare går å venter på at skal bli operert, men ingenting skjer. Legene er så TREIGE! Dette gjør at han er sykemeldt fra jobben og har vert det i 9 mnd nå.

Selvsagt kan det ha med at han ikke jobber lenger, han er jo vant med 12 timers jobb 2 uker i mnd. Han er drittlei av å ha så vondt hele tiden, og stå så lenge i sykehuskø. Samtidig vet jeg at han er livredd for å operere, men han er jo mann... og menn er ikke redde, vist du skjønner.

Jeg har prøvd å komme gjennom han, men jeg er jo ikke noe psykolog, og kan jo ikke "behandle" kjæresten min, når det tydelig er deppresjon han har....

Jeg sier til han at han må snakke til meg. Si hva som plager, fortelle meg alt. Men han er ikke interessert og sier han har det bra.

Det er ikke lett å vere jenta hans for tiden kjempevanskelig. Men jeg kan jo ikke forlate han nå heller. Føler jeg har et slags ansvar. Jeg er jo like mye venn som kjæreste. Og man støtter jo opp. Uansett.

Kan noen gi meg noen seriøse råd? Noen andre som lever med slike mennesker eller som er slik selv?

Skal jeg purre på sykehuset? Snakke med helsesøster/fastlegen min-hans?

Vi skal snart 3 uker til Afrika og han gleder seg som en unge til det og det er FLOTT. Men tenk vist han ikke trives når vi kommer ned. Vil hjem under dyna og er deppa hele tiden?

..................

[Gjest Gjest]

Du kan jo ringe fastlegen hans og høre om det går an å få operasjonen snart. høres ut som han sliter fordi han må gå hjemme hele tiden. Dette vil sikkert hjelpe når han kommer tilbake i jobb. (Er jo ikke noe morsomt å føle seg unyttig...)

Men kan ikke gi så mange andre råd. Vær der for han. Prøv å få han litt ut. Noe han kan gjøre på dagtid, så ikke dagene blir så lange. Men ikke forlat han på grunn av dette,, det går nok bra når han blir frisk igjen.

[Gjest fluesmekker]

Kjenner meg veldig mye igjen. Typen min hadde en periode på et par måneder hvor han var deppa og gretten og "alt" var fælt. Som din da han jeg var det eneste lyspunktet- Ingenting ordnet seg som han ville: regninger hopet seg opp og han måtte låne penger av venner og meg, var en del småting i familien som var vondt, han skada seg i et sett, osv. Følte jeg hele måtte unnskylde oppførselen hans ovenfor andre, for han var sur hele tiden. Ellers prøvde jeg bare å være der for ham så mye jeg kunne. Må innrømme det var ikke så lett, for jeg hadde en del å være lei meg for selv. Men tror nok han satte veldig stor pris for at jeg bare var det og hørte på ham og holdt rundt ham. Så gikk det heldigvis litt bedre etterhvert, når ting begynte å ordne seg.

Som gjest over sier, å ikke kunne jobbe sliter veldig på en person. Har hatt ferie en uke og holder på å gå på veggene Å gå sånn over lenger tid er ikke bra for en, mennesket er skapt for å gjøre noe. Så tror at når han blir frisk å kan jobbe igjen blir ting mer til normalen igjen. Så jeg ville gjort det jeg kan for å få ham opp på beina og ut i jobb så fort som mulig! Mas litt på legene.

Det at dere skal på ferie kan være veldig positivt. Etter den deppa perioden til typen min var han to uker i Spania (en uke på treningstur, en uke meg meg) og det tror jeg hjalp veldig på ham. Vi har i alle fall hatt det veldig fint siden det.

Er forresten veldig misunnelig på deg som skal til Afrika! Kos dere og gjør det meste ut av turen

[Gjest Gjest]

Først av alt, det er fritt sykehusvalg http://www.sykehusvalg.no/ finn operasjonen som er aktuell, og om det overhodet er mulig å reise til det sykehuset som har kortere tid, så bytt!

Er han av typen som drømmer om å starte opp noe selv? I så fall så kan dette være en grei tid til å undersøke hvor realistisk det er. Tro meg, oppstart av eget firma holder enhver arbeidsnarkoman i sving

[Gjest Miloine]

Hei, først så bare leste jeg litt av innlegget ditt (var så langt) da tenkte jag på at han kanskje var manisk depresiv.

Hvis man er manisk depressiv har man gjerne en rekke oppstemte perioder avløst av en eller flere depressive perioder. Andre har flere lange perioder hvor de er deprimerte, for så å gå i en manisk fase. Det er individuelt hvor lenge de depressive og maniske fasene varer. Når man er i en manisk fase har man ofte stor arbeidslyst og mange idéer og er full av energi, men man kan fort falle tilbake.

Men så leste jeg videre om vond fot og sykmeldt o.l.

Han er rett og slett kjempedeprimert og føler at "han ikke duger" for hverken deg, omgivelsen eller noen!

Depresjon henger sammen med følelser av å ikke ha kontroll.

Han viser det med sinne, men det er ikke deg han er sint på, han er sint fordi han føler seg "ubrukelig" Han ER JO IKKE DET, men han føler det selv! Han er nok driitirritert for at han, nettopp han skal ha det sånn!

Han gleder seg enormt til ferien fordi han da "skifter stue" og kommer seg ut!

Dette er vannskelig for dere begge, og forstår veldig godt din frustrasjon

Tålmodigheten leger alt, men for mangel på tålmodighet er det ingen legedom

Du kan jo se litt på denne linken

http://bluepages.anu.edu.au/no/disclaimer/

[Gjest Første gjest]

Tusen takk for mange gode råd og ord

Dette gav meg faktisk litt motivasjon til å hjelpe han litt. Han er jo ikke syk sier han selv, vil ikke ha hjelp og vil helst at alt skal bare ordnes av seg selv..

Er ikke så lett hjelpe en som ikke vil ha hjelp.

Men skal snakke med sykehus og legen hans..Skal prøve i allefall..

[Bobeline]

Med tanke på det du skriver om at han ikke vil ha hjelp; noen vil ikke være til bry for partneren, eller ønsker ikke at partneren skal bekymre seg over hvordan det går med dem. Med det så mener jeg ikke at de ikke ønsker at noen skal bry seg om dem, men ønsker ikke at familie, kjærester og venner skal bekymre seg for tilstanden.

Slik er det for søsteren min når hun har dårlige perioder. Hun ønsker ikke at vi skal bekymre oss over henne siden hun opplever det som en belastning siden hun blir gående rundt og tenke på at hun er en byrde.

Om det er slik for din mann, vet bare han. Ellers støtter jeg forslaget om fritt sykehusvalg. Det er tilbud som dere kan benytte dere av, og meningen med det er å redusere helsekøene. Dere har sikkert fått en henvisning på operasjonen, og da er det bare å finne ut hvilket sykehus som har kortest kø, og ta kontakt for å bestille operasjonen.

Endret 5. juli 2006 av Bobeline