Apropos "forelsket i en familiefar"

[Wonderwoman]

Var i lignende situasjon som trådstarter av "forelsket i en familiefar" for ei stund siden. Fikk sterke følelser, og mannen ga uttrykk for at disse sterke følelser var gjengjeldt. Han hadde villet bryte ut av ekteskapet sitt i flere år uten å greie det. Likevel er det nå slik at å avslutte et langt ekteskap der det også er barn involvert ikke er hverken fort eller enkelt gjort.

En lang og vond prosess begynte, og min utkårede ville prøve å ta mest mulig hensyn til alle involverte. Også sin kone gjennom mange år, som han hadde så dårlig samvittighet overfor og som tross alt var mor til hans barn og et menneske han hadde delt mye med.

Resultatet var at han til slutt løy litt her og litt der. Jeg vekslet mellom å tro at han bare lurte meg og var som alle andre gifte menn som vil ha i pose og sekk, og å tro at det vi hadde sammen var like viktig for ham som for meg. En utrolig vond periode i mitt liv. Jeg ble også kontaktet av hans kone, som visste om meg, og ville snakke om ting. Da jeg etter mye frem og tilbake fant ut at han hadde løyet for meg om en særdeles viktig ting, for å få avsluttet ting med kona, heller enn å fortelle meg det, fikk jeg nok.

Jeg avsluttet forholdet og ba han aldri kontakte meg igjen. Var mentalt utslitt og nok var nok.

Han ba på sine knær og forsikret meg om at han gjorde det han gjorde for å ikke miste meg, men så at det var feil feil feil.

Et år gikk uten kontakt, fordi jeg avviste ethvert forsøk. I dag er han separert, snart skilt, har bygd opp sin egen tilværelse, har eget hus. Vi tilbringer mye tid sammen, han bedyrer sin kjærlighet, og det er mange gode følelser der. MEN: Jeg sliter voldsomt med å skulle slippe han innpå meg igjen, og å kunne stole på ham. Både pga måten vi traff hverandre på og det som skjedde da det ble slutt. I tillegg til at de gode følelsene kommer til overflaten, kommer også alt det vonde, tvilen, frykten, sorgen, og jeg vet ikke om det gode vil klare å overskygge det vonde. Vi tar en dag om gangen.

Hans forhold til ex og barn er i dag helt ukomplisert, det er JEG som sliter.

Så å tro at det bare er å få noen til å bryte ut av ekteskapet sitt, for så å leve lykkelig til evig tid mener jeg er noe naivt... Man skal leve med alt som har skjedd underveis.

Jeg følte at han var mannen i mitt liv. Nå, etter alt som har skjedd vet jeg ikke om jeg klarer å være sammen med han. På en måte tror jeg vi kan få det veldig bra sammen i fremtiden. Vet bare ikke hvordan jeg skal komme meg dit....

[Gjest Gjest]

Jeg tolker det slik at moralen er:

Menn bør ikke lyve for sin kone - ei heller for sin elskerinne! derfor må han ordne opp med en om gangen, og være ærlig. (Og vite hva han vil).

Jeg har hørt om flere slike historier, der mannen faktisk i dag bor med den hun som tidligere var elskerinnen.

[Gjest Gjest]

Og NÅ er det håp for meg også, etter snart 3 år som elskerinne. En mann jeg dessverre falt pladask for - og han i meg visstnok. Vi har tatt situasjonen slik den er, jeg har aldri forventet noe som helst. Og vi har hele veien vært dønn ærlige med hverandre.

MEN jeg er også livredd for hva som vil skje fremover, når han bryter med sin familie gjennom mange mange år. Hvordan går det da med oss, vil vi ryke med?

Jeg stålsetter meg for det verst tenkelige, smører meg med masse tålmodighet (prøver) og håper at en dag blir det virkelig OSS! Utrolig gla i denne mannen.

[Gjest Gjest]

Lykke til!

[Gjest Gjest!]

Jeg har selv vært der, hatt et forhold til en gift mann. Etter 6-7 mnd tok han mot til seg og ville be om skillsmisse - da fikk jeg kalde føtter. Var plutselig ikke så sikker på at han var mannen i mitt liv, og ville ikke at han skulle ta ut skillsmisse pga meg. Jeg sa dette til han, at jeg var glad i han men ikke kunne love han at vi to ville bygge en fremtid sammen. Så om han ville ta ut skillsmisse, så var det fordi han ikke ønsket å være gift med henne lengre - ikke fordi han satset på en fremtid med meg.

De tok ut separasjon, og det viste seg at også hun ville ut og hadde et forhold på si. Han begrunnet sitt ønske overfor meg med at jeg hadde åpnet øynene hans for hvordan to mennesker kunne ha det sammen - han hadde det på langt nær slik i sitt ekteskap.

Jeg gikk etter hvert videre uten han, men vi beholdt et godt vennskap. Jeg tror nok mye som ødela for meg var nettopp det at han vart gift, og jeg så hvor lett han klarte å lyve for sin kone for å tilbringe tid med meg. Usikkerheten over om han i fremtiden ville gjøre det samme mot meg var en viktig faktor for min avgjørelse.