Brudd med barndomsvenninne

[Ck- one]

Jeg sitter nå her, nettopp kommet hjem fra min gode venninne gjennom 15 år. Vi har hatt den endelige samtalen. Skulle ønske at jeg kunne fortelle dere om en konkret hendelse som førte til dette bruddet. Tror at det hadde vært enklere for meg å forholde seg til, ikke minst enklere for meg å forklare til dere.

Jeg føler meg skikkelig usikker. Kunne jeg gjort noe annerledes i dette forholdet? Vi er veldig forskjellige da, men vi burde vel få ting til å funke for det om...?! Den onde hjerne bak hele greia sitter nok i en sofa i en annen leilighet i denne elendige byen og godter seg.

Det er så tåpelig vet dere. Vi er 30 år og oppfører oss som om vi var 14. Vi er tre jenter som aldri har fungert sammen. Allikevel har vi vært venner i mange år. Vokst opp sammen ser dere. Da velger man ikke venner- man får tildelt venner.

Det som sårer mest er at hun sier at jeg forventer mye men gir ingenting igjen. Den uttalelsen gjør meg sint. Jeg klarer ikke å gråte engang. Jeg har gitt så mye av meg selv hele tiden, og så hører jeg den der.

Jeg vet ikke helt hva jeg spør dere om, men det hadde vært flott å høre om noen har opplevd noe lignenede. Hvordan takler man slike ting? Jeg forlot henne gråtende, og har bare lyst til å trøst og si at jeg er der for henne. Men, hun ba meg om å gå. Da gjorde jeg det. Har lyst til å sende en sms for å fortelle at jeg aldri har villet såre henne, men da vil hun nok føle seg enda verre. Ingen er dårlige personer her, vi er bare forskjellige. At det kunne gå så langt?!

Noen tips? Jeg trenger å bearbeide. Hvis dere har spørsmål til meg- spør i vei. Jeg har jo andre venner å snakke med, men jeg synes at dette forumet virket som det rette nå. Dessuten er de fleste på ferie, eller sørger over mistet bestefar så jeg vil ikke forstyrre dem.

Takk.

[Gjest gjest1]

Jeg er blitt kuttet ut av hun som var bestevenninna mi før. Skjønner ikke hva som skjer, avtaler hele tiden at vi måååå treffes, men hun dukker aldri opp. Det er så respektløst å behandle folk slik at da driter jeg heller i det og bryr meg heller om de vennene mine som ikke har to ansikter. Grøss og gru!

[Gjest gjest1]

Ser svaret mitt var veldig selvsentrert egentlig. Trist når sånt skjer Har mennesker bestemt seg for å være slik er det lite en kan gjøre.

Jeg tror ikke de andre vennene dine vil føle seg brydd av at du prater med dem.

Han jeg snakket med hele tiden om hun som var fæl med meg, han er den beste vennen jeg har i dag. Så kanskje det er det beste?

[Gjest Fluesmekker]

Har opplevd å sklidd fra flere kjære barndomsvenninner, såpass at vi ikke nikker tilhverandre på bussen en gang. Har også følt meg skikkelig dumpa og oversett av folk som jeg trodde var gode venninner. Men et rent brudd har jeg ikke vært med på. Høres veldig brutalt ut, og forstår godt at du er fra deg.

Jeg er av den litt naive oppfatningen at selv om vi har sklidd i fra hverandre eller at en venninne har "dumpa meg", ville jeg allikvel ikke snudd ryggen til hvis de plutselig ville ta opp kontakt igjen. Kanskje om noen år sitter denne venninnen og gråter like mye som du gjør nå fordi hun ikke har kontakt med sine barndomsvenninner lenger, og det er bare hennes feil.

Men du, du fortjener bedre venninner, ekte venninner som stiller opp. Så hold fast på de gode du har og vær åpen til å inngå nye, varige vennskap.

En god venn skal ikke ha dårlig samvittighet under begravelsen din, for å si det sånn.

[Ck- one]

Nå skjønner jeg hvorfor jeg skrev her- tusen takk for innleggene! Har nettopp snakka med en kamerat og, han sier at han har venta på dette i mange år. Han skjønner ikke at vi ikke har sagt takk og farvel før....

Er fortsatt trist da. Syns synd på henne, for hun er nok oppriktig lei seg hun og. Hun har ikke så stort nettverk rundt seg.

Det som har fått meg til å holde på dem (vet at jeg skrev en, men der er kun en jeg har snakka med. Det blir nok ihvertfall 2...) er at jeg ikke ville miste "pakka" om dere skjønner hva jeg mener?! Vi er en gjeng på 4. Jeg er redd for å miste sistemann. Men, jeg får vel ta en prat med henne, uten å gå i detalj selvsagt, for å forklare og håpe at vi kan være venner fortsatt.

Det er liksom en del av fortida som forsvinner, og det gjør vondt!!!

[Ck- one]

Håper at dere kan dele mer erfaringer med meg....

Takk igjen!

Endret 2. juli 2006 av Ck- one

[Gjest gjest1]

jeg skjønner veldig godt det gjør vondt. Jeg vil ofte ta kontakten med henne, men tar meg selv i å håpe på for mye. Når en er blitt sviktet sånn ca 100 ganger begynner det å gå opp for en at nok er nok.

Men hvem vet, kanskje det ordner seg for dere Det er jo ikke alle som er så selvsentrerte og egoistiske heller

[Sjura]

Å miste venner er fryktelig vondt.

Jeg håper du beholder vennskapet med den fjerde og at du får nye venner

[Gjest Gjest]

Nå burde jeg strengt tatt legge meg, men jeg har opplevd noe liknende. Ikke helt da. men jeg hadde ei venninne som jeg for all del var glad i, men hvor vi, som du sier, har fått hverandre tildelt en gang i ungdomstida framfor å velge hverandre som voksne. På grunn av ulike ting skar det seg etter hvert - ikke på alle måter, men på noen viktige. Det skar seg også "brutalt" - "bruddet" kom i en krangel som kanskje kunne vært unngått, samtsdig som det føltes riktig med brudd også når vi er så forskjellige (dvs at vi har helt forskjelige roller ovenfor hverandre - det blir skeivfordelt). Det Towelie skriver om å forvente og bli skuffet gang på gang tror jeg også jeg kjenner igjen, selv om det ikke var "gjennomført", bare noen ganske drøye episoder med ujevne mellomrom.

Jeg synes det var trist etterpå, dessuten blir det ofte sagt ting i en krangel man ikke mener helt, men som sårer. Dette har vi heldigvis fått skværet ganske godt opp i, og det kommer ikke til å bli sånn at vi må løpe over på andre siden av veien om vi ser hverandre. Kanskje dere også klarer å sortere tankene og komme fram til en litt grei avslutning i løpet av litt tid, og ikke avslutter 100% med krangling og grining?

[Gjest Godjenta79]

Det er sårt, vondt og trist når noen som har vært en så stor del av livet i så mange år ikke skal være der lenger, men av og til er det nødvendig. Var gjennom noe lignende for 6 år siden, med venninna mi som jeg hadde delt alt med gjennom hele barneskolen og ungdomstida mi. Hun var alltid veldig selvsentrert, samtidig som hun brydde seg veldig om de i rundt seg, hun slet litt psykisk og brukte det på en måte overfor alle de andre i vennegjengen. Vi prøvde alle sammen og være der for henne, men det var aldri bra nok. Hun forventet at vi skulle sitte inne og holde henne i hånda 24 timer i døgnet, men når du er 20 år har du litt behov for å tenke på deg selv innimellom også. Vi hadde ingen forutsetning for å kunne hjelpe henne på den måten hun trengte, hun burde fått profesjonell hjelp, men ville ikke det. Endte med å skyve hele vennegjengen på 8 personer unna seg - hun brukte oss opp rett og slett.

Det hele endte med en real krangel fordi jeg hadde blitt med vennegjengen på fest (der eksen hennes var en naturlig del av gjengen) istedenfor å bli med henne som femte hjul på vogna på en date. Da hadde jeg svikta henne osv. Det var dråpen som fikk det til å renne over for meg. Men, det var vondt, og jeg blir fremdeles lei meg når jeg tenker på det. Har ikke noen kontakt med henne idag, men savner henne innimellom - hun var min beste venninne i 15 år, så det er klart det er et tomrom etter henne.

Uansett - lykke til!

[Ck- one]

Hører at dere har opplevd vonde ting dere også....

Det der med forventninger henger jeg meg på jeg også. Man kan bli så utrolig skuffa når man blir ledet til å forvente noe og det ikke skjer. Og når det skjer gang på gang så blir man litt lei seg! Det jeg spesielt snakker om er "Vi skal på tur- nei du får ikke være med allikevel...", "vi har kjøpt noe fantastisk til deg til bursdagen (får det aldri, 2 år på rad)" mm.

Problemet vårt tror jeg- etter å ha lest det siste innlegget til Godjenta79- er at jeg var den jenta som var veldig krevende, egoistisk og selvsentrert en periode. Jeg tok mer energi fra andre enn jeg ga til dem. Jeg var syk, hadde hjerterytmefeil, og skjønte ikke hva som skjedde med meg. Jeg lærte imidlertid fort å ikke snakke med venninner om det. Jeg kan mye om meg selv. Jeg vet hvem jeg er etterhvert, etter å ha brukt så mye tid til å tenke gjennom alt. Jeg liker den jeg er.

Men det må vel finnes grenser for hvor mange ganger jeg skal si unnskyld?! Istedetfor å se meg som en frisk, oppegående person holder de det enda mot meg. Jeg har helt konkrete handlinger /episoder å vise til, men jeg forventer visst fremdeles mer enn jeg gir. Sier de.... Kanskje jeg forventer litt, men de leder meg jammen til det og. Jeg kan legge feil trykk på en stavelse- "nei hun er bare sånn". Det orker jeg ikke lengre. Jeg har noen gode venner igjen fra den tida jeg var syk. De er glad i meg for den jeg er. Dessuten har jeg fått mange nye venner på skole, jobb og ellers. Jeg har det godt. Hvorfor skal jeg være med mennesker som gjør meg vondt?

[Gjest Gjest]

Selvsagt skal du ikke være med mennesker som gjør deg vondt. Jeg tror det er lett at man setter hverandre i båser eller bestemte roller når man har bltt kjent med hverandre i barndommen eller det har vært sårbare perioder. Dette kan man bruke for å såre, men det er nok ikke alltid bevisst. At du nå setter stopp for vennskapet kommer forhåpentligvis til å starte en tankeprosess hos vennene dine som gjør at de må revurdere hvordan de har sett på deg. Det vil sikkert klare opp litt ting. Kanskje de til og med kan si til deg at de har vært urimelige, men uansett betyr jo dette i hvert fall at DU har nådd en grense. Det er fint at du har sagt fra, synes jeg.

[Gjest Gjest]

Jeg har også mistet kontakten med bestevenninnen min og jeg er i tvil om jeg skal ta en sjanse og møte henne igjen.

Vi har snakket litt på telefonen, og skrevet mail til hverandre, men jeg føler ikke at jeg kan stole på henne. Det var snakk om bakvasking av både andre jenter og meg, utroskap, latterliggjøring av mine valg av kjærester m.m.

Samtidig hadde vi en kontakt som var unik, vi var begge kreative og fikk fram kreativiten hos hverandre og hadde samme sans for humor. I løpet av årene hadde vi også samtidig forandret oss i forskjellige retninger og hun fordømte mange av mine valg.

Vi tok opp igjen vennskapet, men da ble hun sjalu fordi jeg snakket litt for mye med mannen hennes, som var min eks og som hun ble sammen med mens jeg var sammen med han.

Jeg prøvde å tilgi utroskapen og verdsette vennskapet med henne høyere, men det gikk ikke. Jeg var ikke ute etter hennes mann, min eks. Hun ble sjalu fordi hun så at vi hadde en felles fortid og tålte dårlig at vi snakket om venner hun ikke kjente.

Da ga jeg opp. Hun er penere enn meg, men jeg har aldri vært sjalu på damer som er penere.

Jeg har hørt at hun har forandret seg, men h*n som fortalte meg det har aldri kjent henne på samme måte som meg. Vi var bestevenninner, dro på ferier sammen, hytteturer, og hadde felles interesser.

Jeg vet ikke om jeg skal ta opp kontakten igjen. Hun kan ikke såre meg på noen måte mer og kanskje hun har forandret seg.

Det jeg er redd for, er at hun ikke har forandret seg, men spiller et spill helt til hun finner en måte å såre meg på igjen.

Jeg har andre venner i dag, også fra barndommen og jeg trenger ikke henne i livet mitt, men det er forferdelig trist når et vennskap fra barndommen ryker.

Jeg har også mistet kontakten med andre venninner på grunn av avstander og at vi er blitt for forskjellige. Men jeg har noen igjen som jeg kan stole på, og selv om vi er forskjellige, så holder vi kontakten fordi vi er glade i hverandre.

Trådstarter må bare bruke tiden nå og se om situasjonen kan endre seg. Hvis ikke så er det ikke det verste som kan skje. Det er verre å ha venner som har to agenda på samme tid og som tråkker deg ned for å føle seg bedre selv.

Det er visst mye sjalusi ute og går blant jenter som er venninner og det er tåpelig.

[Gjest gjest1]

Dette er vondt, jeg har selv vært gjennom dette for snart 2 år siden. Det er fortsatt sårt å tenke på, men når man mener det er eneste utvei, så er det ofte det.

Venner skal være en bonus, som er der i medgang og motgang. Ikke noen som bare "tar" av vennskapet, eller bruker deg som huggestabb. Slik var det for meg og selv om man i grunn ikke får nok venner, så følte i alle fall jeg at etter så mange år der jeg ga det meste, så var det nok. Jeg har andre venner som jeg ikke er redd for å vise hvem jeg er til. Om det er positivt eller negativt.

Jeg har ikke så mange råd å komme med, men jeg lover deg at det føles bedre etterhvert!

Lykke til!

[Prinsesse på erten]

Jeg har vært svært nær å droppe en veldig god venninne. Hun har vært alvorlig syk - anorexi - siden vi gikk på ungdomskolen. Og selv om hun tidvis har vært bedre, så er det ikke til å komme bort i fra at venneforhold til slike mennesker blir litt spesielle. Samtalene dreier seg i stor om henne og det er så slitsomt. Det toppet seg for et par år siden da hun ville ha meg til å lyve for henne. Vi hadde noen utblåsninger på telefon som de fleste kunne ha fått sjokk av. Og jeg skal ikke si noe annet enn at jeg midt oppi dette tenkte at "Yes, kanskje dette er min redning ut av dette venneforholdet..".

Men vi fant tilbake til hverandre. Og det er bra. Jeg er jo så glad i henne og hun er en veldig fin person. Det er ingen som er bedre å prate med enn henne når jeg har det kjipt. Men jeg tror vi hadde godt av en slik utblåsning. Vi fikk frem hvor vi har hverandre, og det er ingenting som er mer ødeleggende for et venneforhold enn at man føler man må tripp-trappe rundt grøten.

Bare du kan vite hva som er riktig for deg og din venninne. Men hvis dette er et forhold som tømmer deg for energi og som ikke gir deg noe annet enn bare eder og galle er det kanskje riktig å legge det på is. Jeg fant derimot ut at venneforholdet ga meg noe positivt, og derfor valgte jeg å prøve litt til...

[Gjest Miloine]

Jeg "har" ei venninne som jeg ble kjent med da jeg var ca.16 år! Vi har fulgt hverandre i alt, tykt og tynt! Vi er gjevngamle og jeg har nå en sønn som er 15 år.

Da hun fikk barn for 2 år siden har jeg nesten ikke hørt noe fra henne! Ikke de andre veninnenne hennes heller har hørt noe fra hun! Irriterende!

Jeg vet ihvertfall at jeg har gjort "mitt" for å holde kontakt, tilbudt barnevakt, selv samboeren min har tilbudt å være barnevakt så hun og jeg kan gå ut!

Men nei, nå skal hun kun være hjemme! Hun er ikke alene, men sammen med en mann som er en utrolig flink mann både med barn og hjem!

Nå fikk hun ett barn til, og jeg ringte, tekstet og sendte blomster, men den eneste som svarte var samboeren hennes! Hun har kuttet ut alle venninner og ingen av oss skjønner hvorfor!

Nå er det kun mann, leilighet og barn! :klø:

Hennes første seriøse forhold også!

Endret 4. juli 2006 av Miloine

[Gjest Gjest]

Jeg traff en jente en gang og der og da visste jeg at dette var et møte helt utenom det vanlige. Faktisk er det vel slik hun best kan beskrives også. Som noe helt utenom det vanlige. Som uvanlig.

Jeg falt selvsagt hodestups i forelskelse der og da. Fikk ikke frem et ord av hva jeg ville si, ble klam i hendene når hun var nær, tørr i munnen, søvnløs.. The works

Nå har vi ikke kontakt lenger og har ikke hatt det på veldig lenge. Men jeg lurer ofte på hvordan det ville være å møte henne igjen. Eller bare å se henne kansje? Det betyr noe for meg at hun har det bra, så jeg går liksom rundt og håper på det.

Det som er vanskelig, er at jeg tror jeg gjorde henne vondt en gang. Det som gjør det vanskeligere, er at jeg mente det godt. Andre enn meg må svare på hvordan det gikk til. Jeg får ikke forklart og jeg får ikke bedt om forladelse.

Det er kjipt å tenke på nå merker jeg. Det er inget hokus pokus ved det. Det er enkelt og greit. Kort og godt. Jeg savner henne.

[Viviwoom]

Jeg har nylig også vært i den samme situasjonen med en venninne som jeg hadde kjent i åresvis, men der var det vel jeg som bestemte at vi ikke var venner mer, og det var ikke noen direkte konfrontasjon.

Det kom bare til det punktet der vi ikke hadde noe til felles, og absolutt ingenting å snakke sammen om. Å treffes - eller bare å snakke på tlf, for den sakens skyld - ble skikkelig slitsomt. Vi måtte anstrenge oss hele tiden for å finne samtaleemner eller aktiviteter som vi begge ville være med på. Til slutt var ulempene ved vennskapet mye større enn gledene, og da var det like greit å sette en strek over det.

Forsøk å se det positive i situasjonen, og få deg heller venner som du har noe til felles med