Har en liten hjerneskadde

[Gjest Gjest]

Ei som er i slekten min har fått vite hun har en liten hjerneskadde, og det ble oppdaget i voksen alder. Hun er i 20 -årene.

Det har vært mistanke i mange år, men først nå ble det oppdaget.

De reagerte på at hun ikke oppfattet ting, tok feil av svar og ble veldig masete. Hun trenger mye oppmerksomhet. Mindre oppmerksomhet, mer mas.

Vi vil henne alt godt. Hun betyr like mye for oss nå, som før.

Hun selv vil ikke innse at dette har skjedd henne. Hun tror hun er som alle andre.

Vi ser ingenting på henne. Men vi vet jo om det.

Snakket med ei jeg kjenner og hun vet denne jenta er også. Jeg ble litt paff da hun sa hun var tilbakestående. Synes det er grusomt ord.

Hvordan ville dere forholde dere?

Har dere opplevd noe tilsvarende?

[Saeria]

Jeg har selv et søskenbarn som har en liten hjerneskade. Han er en voksen mann i dag. Det eneste som er annerledes med han er at han ikke virker å være den skarpeste kniven i skuffen. Han er litt tregere i oppfattelsen og har litt dårligere evner til å kommunisere. Allikevel forholder jeg meg til han som til alle andre jeg møter.

Han er ikke tilbakestående eller dum, han trenger bare litt mer tid eller å få ting forklart litt enklere, så går alt så fint. Han har jobb, men bor i foreldrenes utleieleilighet. Han ble nemlig sydd puter under armene på av sin mor, og følgelig er han av typen som fremdeles henger i skjørtekanten hennes. Til morens store glede. Hadde det ikke vært for det, hadde han mest sannsynlig klart seg fint i egen kåk.