Skal jeg bli i forholdet?

[Gjest Gjest]

Jeg føler at jeg må få luftet dette for dere her inne. Er forberedt på alle fargerike svar. Men det jeg håper er at du kan si din mening og tanke om dette her.

Jeg lever i et samboerskap og vi har en gutt på 14 mnd sammen. Vi ble veldig forelsket og jeg skjønte at han slet med seg selv han også, men vi trodde vi kunne få et fint liv sammen. Vi er 26 og 30 år gamle. Etter 7 mnd ble vi gravide.

Vi ønsket å bli foreldre, men han ville også jeg skulle bli gravid så jeg ikke skulle gå tilbake til xen min. Jeg hadde et usunt forhold som jeg slet med å komme ut av.

Men vi snakket ikke om at nå skulle vi lage barn. Men det var planlagt.

Under svangerskapet fikk jeg problemer med høyt blodtrykk. Det var også psykisk pga omstendigheter som pågikk. Likevel var han lite voksen og hyggelig når vi for hundrede gang kranglet. Det som var verst var at vi dro kranglen så langt at han ekspoderte og det var veldig heftig. Syns jeg burde bli tatt litt hensyn til da. Full av hormoner som jeg var. Veldig følsom. Vi snakket litt med en jordmor om dette. Han ville ikke prate med henne. Han truet med å gå fra meg, men han mente det ikke.Vi hadde en del krangling.

Vi har nå vært sammen siden januar 2004 og det går ikke særlig bra.

Han vil ikke bo her jeg kommer fra. Han vil ikke jobbe med den jobben han har. Han jobber fullt på natten og går skole ved siden av. Klart han er sliten, det er tøft for han. Men som følge av dette får jeg gjennomgå. Han slenger dritt til meg. Han kjefter, kritiserer, lar alt gå ut over meg.

Syns det er tøft selv å være "alenemor" den uka han jobber. Han går på skole og jobber samme uka.

Vi er på mange måter veldig ulike og like. Men for det meste krangler vi. Dette liker jeg ikke. Prøver å holde meg og tier pga at jeg ikke vil det skal gå utover sønnen vår.

Tør påstå at jeg selv er ganske snill, finner meg i mye, gjør alt jeg kan for at vi skal ha det bra. Bidrar med det jeg kan som husarbeid, økonomi, prøver å være en god mamma og samboer. Jeg snakker om at vi ikke må glemme hverandre selv om vi har en hektisk hverdag. At vi ikke må ta hverandre for gitt.

Ingen av oss er perfekte, men jeg vet at ting ikke er som de skal være nå.

Etter at vi fikk barn så har han forandret seg. Han sier ofte at jeg er feit. Vet det selv men liker ikke å høre det hele tiden for det. Han støtter meg ikke på at jeg skal slanke meg,men bidrar til dårlig kosthold. Passer heller ikke barnet vårt så jeg får dratt på helsestudio. Sagt til han at han får si fra når det passer for han å passe gutten vår, så jeg får trent..

Han sier ofte at det er utrolig at vi er sammen, for vi er så ulike. Han liker ikke musikksmaken min. Han liker ikke at jeg er så tafatt. Han liker ikke at jeg er usikker, noe jeg vet jeg er. Han liker ikke at jeg er kort i huet. Noe jeg vet jeg IKKE er. Han liker ikke at jeg er meg, rett og slett. Får høre at jeg er så dum som ikke vet opplagte ting.Ting som han kan og vet. Da får jeg banka det inn i huet hvor TEIT jeg er. Jeg sier at han får meg til å føle meg mindre verdt når han krenker meg eller sier stygge ting om meg. Men han har ikke gjort noe med det eller sluttet med det.

Han sier at han er mer intelligent og står over meg. At han er overlegen meg.

Jeg kjenner at alt dette tar på. Jeg har begynt å bli deprimert. Jeg kjenner meg svak. Har dårlig selvtillit og har nå endelig klart å oppsøke profesjonell hjelp.

Merker at jeg sliter med mitt forrige dårlige forhold. Opplevde mishandling i mange år. Så dette har jeg nok tatt med meg i dette forholdet.

Jeg var aldri alene da jeg gikk fra han forrige. Gikk fra det ene forholdet til det andre.Er redd for å være alene.

Dette ble veldig langt, så all ære til deg som har giddi å lese helt hit.

Er det rett å bryte ut av dette forholdet? Jeg er glad i mannen min. Vi er forlovet. Jeg vil late som at alt er bra. Men sannheten er at jeg lider under min manns behandling av meg. Så tenker for alvor på å bli alene og byggge meg opp.

Å være alenemor skremmer meg, men tror at om jeg lar dette få fortsette, vil jeg bli bitter om 10 år og tenke, hvorfor fant jeg meg i dette`?

Andre ting som jeg tenker på som heller ikke er bra er at han sliter med selvkontroll. Liker ikke at han mister den når han blir sint.. Han har gjort alvorlige ting tidligere. Kastet glass i veggen som regnet over meg da jeg var gravid..

Økonomi har vi dårlig styring på.

[Gjest Blondie65]

Om du skal gå fra han eller ikke kan du kun finne ut av selv, men du kan få noen pekepinner fra oss. Uansett hva du velger å gjøre har du deg selv og et barn å tenke på og du må gjøre det som er best for deg og barnet.

Hvis jeg hadde fått en krone for alle de jentene som ble i et forhold alt for lenge fordi de var redd for å være alene så kunne jeg vært rik. Jeg er en av dem selv.

Det er flott at du går i terapi. Hva med samlivsterapi, har du foreslått det for din samboer? Dere er kommet inn i et mønster som er vanskelig å bryte ut av på egenhånd.

Når det gjelder dette med at han sier at du er feit, dum, og alt mulig annet så er mitt spørsmål: Hvis en av dine venner hadde sagt dette til deg hver gang du treftes, ville du ha vært venn med denne personen? Jeg var også både feit og undermåls, å herregud at det går an å bli så dum Blondie ... Dette fikk jeg høre hele tiden. Man tror jo på det til slutt selv om man vet at det ikke egentlig er sant. Bør du finne deg i det i fortsettelsen?

Hva med et barn som vokser opp i et hjem der far rakker ned på mor ... Er det sunt?

Ukontrollert sinne der man kaster ting etter partneren er heller ikke noe man skal finne seg i og det at han behandlet deg slik under graviditeten vitner om særdeles dårlig dømmekraft og mangel på normal modenhet. Man reiser seg på bussen for gravide, man kaster ikke ting etter dem ...!

Hvis du føler at du ikke helt vet hvor du skal dra eller hva du skal gjøre anbefaler jeg deg krisesenteret. De er profesjonelle og kan hjelpe deg med alt fra barnevakt til ny bolig. De har også alt du trenger på et sted: Juridisk bistand, rådgivningsbistand, etc.

Uansett hva valget ditt blir: Slutt å finne deg i nedrakking av deg som person. Det er garantert hans egen usikkerhet som gjør seg gjeldende men det hjelper ikke deg eller han å være skyteskive for dette.

Uansett hva du velger ønsker jeg deg lykke til.

[Gjest d'Arc]

Du fortjener ikke det her, og det vet du.

Du sier du er redd for å være alene, men er ikke det bedre enn å leve sammen med en mann som mishandler deg psykisk?

Han virker egoistisk og maktsyk; Nå er det din tur til å være litt egoistisk, så gjør det som er best for deg, nemlig å bryte ut av forholdet.

Du vil om 10 år sannsynligvis være så nedbrutt at du ikke klarer å komme deg ut forholdet, så du bør bryte nå, mens du ennå har selvtillit nok til å gjøre det.

[Gjest Hedda Gabler]

Dette høres ikke ut som noe sunt forhold. Er han villig til å gjøre noe med det?

[Gjest Gjest]

Ikke finn deg i det! Si ham noen sannhetens ord, ta ungen og gå fra ham. Som d'arc sier, være egoistisk, drit i ham. Det finnes så mange snille og gode menn der ute, ikke kast bort livet ditt med en drittsekk.

[Bobeline]

Jeg tror alle vil at et forhold skal gå bra. Men å klamre seg til dette håpet når man er i et dårlig forhold tror jeg ikke er bra for personene det gjelder.

En mann som mister besinnelsen, som rakker ned på deg og kaller deg dum, teit, feit og andre stygge ord er det ikke verdt å samle på. Et barn har ikke godt av å vokse opp med en slik far. Ofte vil barnet lære at det er helt normalt å kalle mor stygge ting, eller de vil lære seg å skjemmes over familien siden deres familie ikke er som alle andre. Hvis far begynner å snakke slik til barnet også, hva gjør du da?

Det er mange kvinner og barn som lider under dårlige familieforhold. For din egen og barnets skyld vil jeg si: løp. Kom deg ut av det, og kom deg langt vekk. Det finnes instanser og mennesker som arbeider for å hjelpe kvinner og barn som har kommet i en slik situasjon, men de kan ikke ta det første steget for deg, det må du gjøre selv.

Det er riktig at ingen andre enn du kan bestemme hvorvidt du skal forlate han og behandlingen som du utsettes for nå som du bor sammen med han. Men jeg hadde dratt. Jeg vet det kan være skremmende å være alene i begynnelsen, men jeg oppdaget også at det var mye bedre å være alene sammenlignet med å leve under slike forhold der man utsettes for verbal mishandling og fysiske hersketeknikker.

[måvite]

For guds skyld kom deg vekk! Levde i et slikt forhold selv i nesten 14 år og det tok mange år før jeg kom meg opp av grøfta og fant meg selv igjen. Klarer enda ikke å mota komplimanger fra min nye mann (som er den snilleste og beste som finnes) og uansett hvor mye han prøver så føler jeg aldri at jeg er bra nok.

La ikke deg selv gjennomgå noe slikt. Bruk vennene dine som støtte for å komme deg bort fra han. Jeg måtte aliere meg med ei venninne som passet på meg slik at jeg ikke falt tilbake til alle løftene hans.

Mitt råd er: Skaff deg en støttespiller og dra fra han! Han er ikke verd skoene han går i!

[Gjest Catwoman]

Utifra det du har skrevet her, vil jeg si: kom deg vekk fra han!

Hun bryter deg ned psykisk. Får deg til å føle deg mindre verdt. Det er ikke slike følelser man skal få fra kjæresten sin vel?

Jeg skjønner at det er skummelt og skulle bli alene - og det kan sikkert bli tøft det og. Men du klarer det.

[Gjest Gjest]

Takk for svar. Det er ikke noe dans på roser i forholdet vårt. Jeg må si at jeg ikke holder ut å leve slik. Jeg merker at jeg bukker under og det går utover sønnen vår. Jeg syns det er tøft nå. Det at det skal være slik. Jeg orker ikke å leve med konstant klaging, kritikk, negativitet..

Jeg føler at jeg ikke er god nok rett og slett.

Noen ganger kaller han for moro skyld guttungen for tjukken. Syns ikke noe om sånt. I stad sa han "for svarte", litt banning i sur tone til gullet vårt. Liker ikke at han skal snakke slik til en gutt på 14 mnd.

Det som skuffer meg er at jeg har hatt behov for å komme meg til apotek i helgen. Jeg har ikke lappen og vært bindt så jeg ba om ikke han kunne hjelpe meg. Men enda han lovte det så holdt han det ikke. Jeg trenger å kjøpe meg en krem for jeg har vondt og plages. Så virker som han bare driter i meg.

I stad sa jeg at jeg ikke vil være sammen med ham.Men jeg så at han ikke tok meg på alvor. Og jeg har med vilje vært annerledes og vist tydelig for ham at noe er galt. Men til dags dato har han aldri sagt. " Er det noe galt? Har du det bra "?

Han har kun påpekt at jeg er fjern.

Kjenner jeg sliter om dagen.. Har ikke begynt i terapi enda, men står på venteliste. Håper det kan hjelpe meg litt..