Sosiale gutten...

[Gjest Gjest_Stine_*]

Inspirert av "slaskegubbe" og "typens venner" trådene må jeg spørre om en ting!

Møtte en gutt på fest for fjorten dager siden. Vi snakka mye sammen og utveksla nummer. Etter det har jeg vært å sett film hos han og vi har vært på kafè sammen.

Han er veldig aktiv. Driver med basket pluss han trener på 3T og er mye i skogen og på fjellet sammen med kamerater. Han er nok veldig sosial og har en god del venner.

Jeg er mye hjemme. Er heller alene enn sammen med folk jeg ikke har noe til felles med! Har ingen veldig sære interesser, men kjenner ingen å dele dem med. Har noen venner eller bekjente bør de kanskje kalles, som er veldig opptatt av festing. Hver helg, møkka dritings... Det er ikke noe for meg så da har vi mer og mer sklidd fra hverandre liksom.

Og de to som før var bestevennene mine har kjærester som de bruker mye tid sammen med, og de bor et stykke herfra. Desuten har vi forandra oss, og har ikke så mye til felles lengre.

Jeg har avslått mange invitasjoner (pga sykdom, stress med krevende studier osv) og folk har selvsagt etter hvert slutta å spørre om jeg vil være med på ting som skjer.

Gutten spør hva jeg gjør på fritiden og jeg har liksom ikke noe svar. Han skjønner vel tegninga... Sitter mye foran tv og data, mens f.eks broren min og alle andre på min alder hele tiden er ute med venner eller har besøk liksom.

Gutten tror sikkert jeg er en frik hvis jeg sier det til han. Vil jo si det som det er, men situasjonen høres usannsynlig ut. Jeg har gått fra å være ute med venner flere timer om dagen til å være inne hele tiden på to år.

Nå har jeg helt ærlig ingen rundt meg jeg kan kalle venner. Folk med venner er ganske avhengige av vennene sine og kunne ikke tenke seg et liv uten dem. Sånn er det egentlig med meg også. Jeg har ikke vært meg selv de siste månedene, for jeg har ingen å dele ting med. Ingen å snakke med... Savner å ha noen å være sammen med. Rart å tenke på at jeg har blitt sånn liksom... Det kunne jeg ikke i min villeste fantasi tenke meg til for noen år siden!

Hva tror dere? Vegrer meg nesten for å se han mer. Han er en virkelig flott type, men jeg er redd for hva han skal si hvis han vil møte vennene mine en gang i fremtiden eller hvis han spør om fritida. Jeg tenkte før at folk uten venner måtte være noen syke snålinger, så hvorfor skulle ikke han tenke det samme?

Vi to har endel like interesser. Det er jo posetivt, men skulle helst hatt flere å dele de med.

[Gjest Gjest]

Synes du det er et problem at du lever som du gjør? At du ikke har så mange nære venner akkurat nå, og at du kanskje ikke har så mange interesser (eller har du interesser?)? Hvis du er misfornøyd med livet ditt skjønner jeg litt at du kvir deg. Men mange har nok vært igjennom en sånn fase, og det behøver ikke bety at du er en frik. Jeg har selv hatt en periode hvor jeg ikke visste helt hvilken vei jeg ville, liksom, hvor ting så litt ut som det du beskriver. Ikke lenge etterpå fikk jeg gode venner (hadde i tillegg noen gode barndomsvenner. Jeg hadde i tillegg vært veldig alene om en del interesser (sære..), men plutselig både delte jeg dem med flere, lærte masse og nå lever jeg av en av dem (!).

Men uansett. Om du er fornøyd sånn i det store og det hele har du ikke noe å være flau over. Du velger jo selv å leve som du gjør, og om fyren dømmer deg for det er han ikke rett for deg. Man vet jo aldri hvor godt man passer sammen så tidlig, da, men lykke til:-)

[Gjest Gjest]

(sorry, misforsto det med interesser - jeg synes det høres veldig bra ut at dere har felles interesseer, jeg!)

[Gjest gjest1]

Jeg tror du bare bør være helt ærlig å si at du har sklidd litt i fra vennene dine, og at du har hatt mye med studier. Jeg skjønner deg så godt- det er litt flaut å ikke ha nære venner. Sånn er det med meg også, veldig mye av det du skrev kunne jeg også ha skrevet om meg dessverre. Men- hvis dere blir sammen, så vil du antakeligvis treffe nye mennesker gjennom han- kameratene hans har kanskje kjærester eller andre venninner, uansett vil det nok bli litt forandringer. Jeg vet det ikke er så lett- men prøv å se muligheter og tenk positivt

En annen lur ting du kan gjøre hvis du har lyst- start med ett eller annet- for eksempel trening av noe slag, meld deg på noe kurs eller ett eller annet som du kanskje har tenkt på før men ikke gjort noe ut av- dette kan jo være en slags dytt i rumpa til forandring. For det første kommer du deg da ut litt, for det andre vil du treffe nye mennesker og potensielt nye venner, og du har fått deg en hobby

[Gjest Gjest_Stine_*]

Der har det kommet noen svar ja... Takk!

Syntes det var greit å ha alenetid i starten. For da var jeg veldig sliten osv.. På ungdomsskolen og delvis videregående, prioriterte jeg gjerne venner fremfor lekser, men etter hvert skjønte jeg at jeg måtte skjerpe meg. Så da ble det fullt fokus på skolen... Men det ble for ille! Nå kan det f.eks gå en del dager mellom hver gang noen sender sms eller ringer meg liksom...

Nå er jeg ikke fornøyd med livet mitt. Vil tilbake til der jeg var før, men det går jo ikke. Mulig jeg er kresen når det gjelder folk å være sammen med, men å være med noen bare for å være med noen blir feil. Å komme "krypende" til de som spurte om jeg ble med ut før er også dumt, og mange av dem er fremdeles opptatt av mye festing, drikking og festing.

Jeg kan velge å være sammen med de alikevel, men det blir jo falskt og rart. Tror ikke det kommer mye positivt ut av det. Veldig vanskelig å komme seg ut av dette når det først er igang...

Ærlighet er viktig! Jeg vet bare ikke hvordan jeg bør ordlegge meg. Tror som sagt at han er en bra fyr, men kjenner han ikke så godt ennå og vil ikke utlevere meg selv fullstendig.

Han har fortalt mer om seg enn jeg har fortalt om meg. Han spør litt da... Kan ikke si at nei, vi snakker om meg senere når jeg er mer trygg på han liksom...

Jeg har møtt et par av kameratene hans allerede, de virker veldig greie. Og det er vel litt vanlig også at gutter er store gjenger, mens jenter er mer to og to... Så hvis jeg blir sammen med han, så er det mer naturlig at jeg er sammen med han og hans gjeng, enn at han er sammen med meg og mine venninner (som ikke eksisterer) hvis dere skjønner? Nå skriver jeg litt surrete...

Jeg trener litt hjemme, og er på joggetur en sjelden gang. Bor på et lite sted, det er ikke så mye kurs og sånnt her. Men noe kan man da alltids finne på, hvis man får rompa i gir og setter igang (lettere sagt enn gjort).

Å møte denne gutten har gitt litt ny motivasjon til å prøve å få livet på rett kjøl igjen.

[Gjest gjest1]

Satt bare å nikket til alt du skrev jeg nå, veldig enig i det du skriver, og tror jeg skjønner hva du mener.

Dette tror jeg faktisk du har litt rett i:

Og det er vel litt vanlig også at gutter er store gjenger, mens jenter er mer to og to... Så hvis jeg blir sammen med han, så er det mer naturlig at jeg er sammen med han og hans gjeng, enn at han er sammen med meg og mine venninner (som ikke eksisterer) hvis dere skjønner?

←

Når jeg tenker etter har ikke min kjæreste vært så veldig interessert i være med til mine venninner egentlig, og hvis jeg har hatt besøk av venninnene mine her hjemme så føler han seg litt utenfor. Jeg derimot, trives godt sammen med hans kompiser.

Du virker som en veldig positiv og fornuftig jente Dette her ordner seg nok, husk at grunnen til at han er sammen med deg er DEG, og ikke dine evt venninner som han ikke har møtt

[Gjest Blondie65]

Der har det kommet noen svar ja... Takk!

Å komme "krypende" til de som spurte om jeg ble med ut før er også dumt, og mange av dem er fremdeles opptatt av mye festing, drikking og festing.

←

Hvis du ikke ønsker å være med dem fordi de har andre interesser enn deg så er det fornuftig nok. Men hvis noen av disse vennene er venner du savner så forstår jeg ikke hvorfor du ser det som kryping å kontakte dem igjen. Kanskje de savner deg og bare ville være glad for å få en melding/telefon fra deg.