Flere som ikke har planer om å gifte seg

[Gjest Gjest]

Lurer på om fler her er som meg, og er i et godt, stabilt forhold, men ikke har tenkt å gifte seg? Jeg har vært sammen med kjæresten min i 12 år, vi har bodd sammen i 11 av dem, har tre herlige barn, og er vel så lykkelige som man kan bli.

Får stadig spørsmålet om vi ikke har tenkt å gifte oss snart, tror mange synes det er kjempesnålt at vi verken er gift eller forlovet etter så mange år. Jeg har jo tenkt tanken på at det kunne ha vært koselig å være gift, men noe stort bryllyp har jeg aldri ønsket meg. Måtte i tilfelle ha vært bare ham, jeg, forlovere og den aller nærmeste familien en kjapp tur nede hos sorenskriveren eller noe.

Den eneste grunnen til at det kanskje kan være lurt av oss å gifte oss, er vel at vi vil få enkelte skattefordeler, men stort sett tenker vi som så - hvorfor skal vi forandre noe i forholdet vårt når vi har det bra sammen akkurat som vi har det?

Fler som tenker sånn, eller drømmer de fleste om giftemål?

[Titti72]

Jeg har aldri drømt om å gifte meg. Heldig vis har heller ikke min kjæreste (på det 10. året) det heller. Det er verre med mødrene våre. De ønsker det av hele sine masete hjerter.

Endret 29. juni 2006 av Titti72

[Gjest Gjest]

Trådstarters innlegg kunne vært skrevet av meg, føler akkurat det samme. Jeg og kjæresten har vært sammen i 13 år, har to barn og venter ett til om noen måneder. Synes vi har det bra som vi har det, og ingen av oss heller drømmer om brylupp. Tvert om, har aldri drømt om bryluppsdag og hvit brudekjole, ei heller å være midtpunkt gjennom en hel dag, slik man unektelig blir som brud.

[Miami]

Jeg har vært samboer i 20 år nå. Vi har to barn, og har heller ingen planer om å gifte oss. Har heller aldri drømt om bryllup og brudestas.. Var nok litt press fra familie vedr. giftemål for noen år tilbake, men nå har de nok gitt opp Fint å høre at det er flere i samme båt. Det viktigste slik som jeg ser det er å gjøre det du selv føler er riktig og ikke la seg presse til noe fordi "det skal være sånn".

[Gjest Gjest]

Har samboer, men har planer om å dumpe ham innen et års tid. Han er snill og kjekk å ha, men ikke den helt store i sengen, bl.a.

[Gjest Gjest]

Jeg vil heller ikke gifte meg. Har vært sammen med typen i 4 år, men vi er bare 19 år ennå da. Ser på ekteskap som en kristen ting og vi er ikke kristne. Kan gjøres borgelig og, men jeg ser ikke helt vitsen.

Folk skiller seg i hytt og pine, og nei.. Ekteskap var mer magisk og interessant da jeg var lita jente.

[wind-up bird]

Har vært sammen med kjæresten min i 6 år nå. Har ikke noe planer om å gifte oss, men det er ikke gitt at det aldri kommer til å skje. For øyeblikket har vi det bra som det er!

[Gjest *Just-Me*]

Noen har den drømmen om å gifte seg, mens andre har det ikke. Greit nok det. Men det jeg ikke skjæønner er de som forlover seg og går forlovet i 8, 10 og 15 år liksom uten å gifte seg. Visst man ikek skal gifte seg, hvorfor da forlove seg??? Er det en "trygghet" å være forlovet, eller skal man bare la verden se at man har ringer og er optatte for andre??? En forlovelse er jo en inngåelse av at man skal gifte seg.... så den skjønner jeg ikke, og vet om alt for mange som har vært forlovet i 10år osv..... synes det er helt på jordet.....

Beklager visst jeg støter noen, det er ikke personlig ment.

[Gjest Gjest]

eller skal man bare la verden se at man har ringer og er optatte for andre???

←

Jeg tror du feilvurderer folk litt hvis du antar at de bare vil vise verden ringene sine og at man er opptatt. For de fleste, selv de som "bare" er forlovet i mange år, ligger det nok andre følelser bak en forlovelse. Selv kunne jeg ikke tenke meg å forlove meg uten gifteplaner, men jeg tror nok folk kan ha sine grunner for at det også kan føles riktig.

Jeg har ellers ingen planer om å gifte meg med samboern min, selv om sannsynligheten er stor for at vi kommer til å dele resten av livet. Vi er vel bare ikke typen til en sånn markering. Ikke har vi noen praktiske grunner for å gjøre det heller. Vi lever ganske selvstendige liv med lite felles økonomiske investeringer (foreløpig), ingen barn o.l. Det er sånn vi vil ha det, så føler ikke at det er en mangel i forholdet.

[Gjest Gjest]

En forlovelse er jo en inngåelse av at man skal gifte seg.... så den skjønner jeg ikke, og vet om alt for mange som har vært forlovet i 10år osv..... synes det er helt på jordet.....

Folk har misforstått det der litt tror jeg. Kjenner mange i alderen 16- 20år som har kjøpt ringet og vært forlovet. Noen (umiddelbare) gifteplaner hadde ingen av dem... Det var jo nærmest trendy i en periode for noen år siden!

Jeg syntes det var litt søtt da det første venneparet mitt forlovet seg, men så skulle "alle" gjøre det... Blir litt for dumt... En forlovelse er jo i sin rette forstand noe man gjør fordi at man har planer om bryllup og kanskje til og med har ca-dato klar.

[Gjest Gjest]

Folk skiller seg i hytt og pine, og nei.. Ekteskap var mer magisk og interessant da jeg var lita jente.

←

Helt enig. Akkurat som med julaften, påsken, og 17. mai: det var mer interessant som barn. Som voksne gjennomskuer vi hva det egentlig er: offentlig hykleri.

Eksteskapet er blitt noe som ingen respekterer lengre.

[Gjest Gjest]

Min samboer gjennom 6 år, kjæreste i 9, og far til mine to barn, føler akkurat det samme som dere,desverre.... For min del var det å vente med å gifte seg et økonomisk spørsmål, og jeg ble igrunnen veldig lei meg da jeg fikk vite at han følte det slik! Har alltid drømt om et vanlig tradisjonelt bryllup,og må innrømme at det er litt sårt å innse at jeg ikke skal få oppleve å være brud ! Men, men, jeg kommer vel over det, og skal ikke mase! Vil jo ikke tvinge han til alters heller, DET ville uansett ikke blitt så veldig romantisk ... :kgblunk:

[Gjest Gjest]

Jeg har vel også innerst inne alltid trodd at jeg kom til å bli gift..Ikke tenk så mye på det da..men bare antatt at det skulle skje. Helt til samboer gjennom 7 år sa,etter et bryllup vi var i kirken i,"Jeg skal aldri gifte meg"

Ikke jeg heller tenkte jeg bare. Ble litt trist innvendig,men men..

Det teite er alle som maser. Mamma,svigermor osv. Jeg ble så lei og sa rett ut at han vil ikke og da vil hvertfal ikke jeg. Så ble det slutt på maset.

[Gjest Gjest]

Helt enig. Akkurat som med julaften, påsken, og 17. mai: det var mer interessant som barn.

Jula er fremdeles magisk synes jeg! Påska er også koslig. Men 17.mai var morsomst for 10 år siden.

Man bør være enige om å enten gifte seg eller ikke gjøre det, hvis det betyr veldig mye for dem.

Hvis min elskede gjennom endel år har veldig lyst på kirkebryllup, så blir jeg nok med på det. Men det er ikke noe jeg ser på som en nødvendighet.

[Svart Katt]

Kan gjerne gifte meg en eller annen gang, men ikke i kirka og ikke med mange gjester. Helst ingen gjester egentlig.

Som barn tar man det kanskje litt for gitt at "alle" gifter seg som voksne. Det tar kanskje litt tid for barnet i noen av oss å innse at ikke alle gifter seg, eventuelt at man selv ikke kommer til å gifte seg.

[Gjest Neffi]

Jeg har aldri drømt å om gifte meg. Men da jeg traff mannen (ja, det er sant, sant) så plutselig begynte et ønske om gitemål å vokse. Og nå når vi planlegger bryllup ser vi på det som en fantastisk feiring av vårt liv sammen. At vi har funnet hverandre og respekterer hverandre.

For å forklare hvorfor vi ønsker å ha en stor feiring så har det mye å gjøre med at vi begge liker festligheter og elsker da det skjer noe som man kan markere. Vi synes det er superromantisk med en fest for bare oss to rett og slett. Og jada, jeg liker å stå i sentrum sammen med mannen min. Fest og fjås er GØY!!

[Gjest Mireya]

Jeg vil IKKE gifte meg.

Samboeren har begynt å snakke om at det er jo bare å ta det på tinghuset uten at noen vet om det, det er en del ting som er "enklere" når man er gift mht arv og sånt, vi har nemlig barn sammen.

Men jeg vil ikke.

Vi har vært sammen i litt over fem år.

Endret 30. juni 2006 av Mireya

[Titti72]

Kan gjerne gifte meg en eller annen gang, men ikke i kirka og ikke med mange gjester. Helst ingen gjester egentlig.

←

Hvis min kjæreste absolutt ville gifte seg så måtte det blitt sånn. Kun med mødrene våre tilstede og selvfølgelig min datter.

Vi er heller ikke forlovet. Jeg har ingen behov for å "fortelle verden" at vi er sammen, det betyr ingen ting for meg.

Jeg stoler på han, jeg vet han er min samboer og er trofast og det holder i lange baner.

Jeg syns faktisk det var ganske skummelt å kjøpe leilighet og stifte gjeld sammen med han. I den perioden tenkte jeg at å gifte seg er ikke så "skummelt og farlig", det er gjeld sammen som var det store skrittet.

[Gjest Gjest]

Skjønner ikke at noen bruker den høye skilsmissestatistikken som en grunn til å ikke gifte seg. Om man har vært samboere i 10 år og har barn, så ser jeg ikke at ekteskap utgjør den store praktiske forskjellen. Om man går fra hverandre er det da like alvorlig om man er samboere eller gift hvis man har barn.

Jeg syns ekteskap er en litt mer ordna ramme hvis man har felles barn. Og føler heller ikke at jeg bare kan stikke fra samboeren min fordi vi ikke er gift. Syns bryllup er en fin feiring, og liker at det er litt mer ordnede former rundt ting. Men føler meg ikke noe mer bundet om vi skulle gifte oss.