sinnsyk eller barnløs?

[Gjest Sativa]

Litt misvisende overskrift, for jeg har en datter på snart 11 år...

Saken er at jeg har en kronisk psykisk sykdom, og må bruke mye sterke medisiner for å holde meg frisk. Disse medisinene kan ikke kombineres med svangerskap, da det kan gi alvorlige forsteskader.

Fram til for ett år siden, så brukte jeg ingen prevensjon nettopp fordi vi prøver å få et barn til. Da hadde jeg tenkt til å trappe ned på medisinene hvis jeg ble gravid, og få tett oppfølging av psykiater under svangerskapet. Men så ble jeg plutselig verre, og måtte få en annen type medisin, og samtidig begynne emd prevensjon.

Så nå lurer jeg da, jeg ve tjeg kommer til å være ulykkelig hvis jeg ikke får et barn til, på den andre siden er jeg redd for hva som vil skje hvis jeg kutter ut medisinene, kanskje jeg ikke vil være i stand til å ta vare på den stakkars ungen...

Noen som har erfaring med lignende ting?

[punkyB]

Jeg synes det er litt stor sjanse å ta å få et barn til - du utsetter jo deg selv , evnt. barn , familie og deler av samfunnet for en belastning/risiko.

Hvis det er viktig å få et barn til hvorfor ikke adoptere feks. ?

[Gjest Gjesta]

Skjønner godt at du ønsker deg et barn til og vurderer det, men jeg syns vel egentlig at hensynet til det barnet du allerede har må komme først...

Men jeg har ingen erfaringer å dele med deg, så jeg ønsker deg bare lykke til!

[Gjest Sativa]

Jeg synes det er litt stor sjanse å ta å få et barn til - du utsetter jo deg selv , evnt. barn , familie og deler av samfunnet for en belastning/risiko.

Hvis det er viktig å få et barn til hvorfor ikke adoptere feks. ?

←

Samfunnet? Hvordan da?

Vil gjerne få legge til at jeg aldri har vært innlagt på psykehus, samt at jeg jobber full stilling innen helsevesenet. Datteren min er en trygg, flink, fornuftig og herlig unge, og på ingen måte preget av min psykdom nettopp fordi jeg blir medisinert for psykdommen.

Det er ikke sånn at hvis jeg glemmer pilla i dag så er jeg sinnsyk i morgen. Det kan ta år og måneder før jeg blir psyk igjen, ingen vet. Til daglig fremstår jeg som en helt alminnelig, blid og intelligent kvinne.

Adopsjon er ingen løsning for meg, graviditeten er halve moroa.

[punkyB]

Samfunnet? Hvordan da?

Du vil måtte trenge oppfølging fra psykiater skriver du selv - du risikerer et barn med fosterskade - slik jeg skjønte det skulle du fortsette med medisinering i annen dose evnt. annen type - du selv risikerer å bli syk -

dette er en belastning for samfunnet økonomisk .

Du skrev jo selv i det første innlegget at du plutselig ble verre/syk - så det kan jo tydeligvis skje raske enringer.

Adopsjon er ingen løsning for meg, graviditeten er halve moroa.

←

Dette er jo ufattelig egoistisk tankegang hvis du mener dette

[Gjest Sativa]

Ja sånn ja, da skjønner jeg hva du mener.

Men dette med fosterskaden blir ikke mer sannsynlig hos meg enn hos andre da, for jeg kommer til å være medisinfri i svangerskapet.

Tror heller ikke jeg blir / er noen belastning for samfunnet. En person med for eksempel astma eller diabetes er nok større belastning.

Er ikke egoistist å ikke ville adoptere vel, jeg vil ha mitt eget barn, så enkelt er det.

[Gjest gjesta]

jeg har ikke opplevd noe av dette selv, men sånn som jeg ser det er du absolutt ingen egoist dersom du ønsker å føde et eget barn og du har god helse ellers. Da kan det øa seg gjøre men kun i samråd med lege som vet hva han gjør. Belastning for samfunnet var vel litt drøyt... ikke mer enn andre sykdommer, om i det hele tatt. Men du bør tenke på hva det kan gjøre med resten av familien og datteren din på 11 år. Det er tøft å få et barn til og dersom sykdommen blir verre kan ting bli vanskelig,. Men er mannen din enig og datteren din skjønner det også så kan dere jo høre med lege hvordan sånne ting kan gjøres.

Ønsker deg lykke til!

[Gjest Gjesta]

på den andre siden er jeg redd for hva som vil skje hvis jeg kutter ut medisinene, kanskje jeg ikke vil være i stand til å ta vare på den stakkars ungen...

←

Datteren min er en trygg, flink, fornuftig og herlig unge, og på ingen måte preget av min psykdom nettopp fordi jeg blir medisinert for psykdommen.

←

Men dette med fosterskaden blir ikke mer sannsynlig hos meg enn hos andre da, for jeg kommer til å være medisinfri i svangerskapet. 

←

Datteren din er trygg fordi du bruker medisiner, sier du. Men under svangerskapet skal du ikke bruke medisiner, sier du. Du er redd for ikke å klare å ta vare på ungen (11-åringen eller babyen, forresten?), sier du. Og selv om ingen kan si at du blir gal i morgen av å miste en tablett, så har du altså forholdsvis nylig opplevd at du har blitt forverret og måtte på med ny medisin.

Jeg ønsker ikke å dra egoisme inn i denne debatten, men jeg tror det kan være greit å tenke ekstra nøye gjennom valget om å bli gravid igjen, ikke bare engasjere følelsene. Det er noe med å ta vare på det man er så heldig å ha fått, og ikke bare hige etter det man ikke har.

PS: Dette er ikke et angrep på deg, men et forsøk på å samle argumentasjonene dine som spriker for å gi deg et bilde av situasjonen din, slik du selv fremstiller den.

[Gjest Sativa]

Datteren din er trygg fordi du bruker medisiner, sier du. Men under svangerskapet skal du ikke bruke medisiner, sier du. Du er redd for ikke å klare å ta vare på ungen (11-åringen eller babyen, forresten?), sier du. Og selv om ingen kan si at du blir gal i morgen av å miste en tablett, så har du altså forholdsvis nylig opplevd at du har blitt forverret og måtte på med ny medisin.

Jeg ønsker ikke å dra egoisme inn i denne debatten, men jeg tror det kan være greit å tenke ekstra nøye gjennom valget om å bli gravid igjen, ikke bare engasjere følelsene. Det er noe med å ta vare på det man er så heldig å ha fått, og ikke bare hige etter det man ikke har.

PS: Dette er ikke et angrep på deg, men et forsøk på å samle argumentasjonene dine som spriker for å gi deg et bilde av situasjonen din, slik du selv fremstiller den.

←

Du har helt rett, det er en veldig vanskelig situasjon. Pga forverringen og de nye medisinene så er et svangerskap ikke aktuellt for om minst ett år. Og jeg har ikke veldig mange år på meg får jeg runder 40.

Det som er ekstra ille, er at jeg og samboeren prøvde i halvannet år før jeg måtte begynne med prevensjon igjen. (11 åringen er fra et annet forhold) Så vi vet egentlig ikke om vi kommer til å få det til noengang da....

Det var ganske ille å måtte avbryte akkurat da vi skulle begynne på utredning pga at vi ikke fikk det til.

Har liksom prøvd å bestemme meg for ikke å få flere barn, men jeg kjenner at kroppen min ikke er ferdig med den delen av livet ennå. I tillegg så har samboer ingen barn, og ønsker seg veldig....

Vi får se, magefølelesen sier at det ikke blir fler dessverre...

Og foressten, sykdommen min er en vanlig og usynlig sykdom, de fleste lever som meg et godt liv takket være medisiner.

[Holly Hobbie]

Med en psykisk diagnose er jeg uansett ikke sikker paa om dere blir godkjent som adoptivforeldre (naa oensker dere ikke det uansett, men det var mer for aa opplyse PunkyB).

Jeg tror det lureste er aa diskutere dette med legen din. Vi kan jo ikke egentlig vite helt hvordan situasjonen er. Lykke til uansett hva dere velger!

[Gjest Piper]

Du blir jo ikke barnløs da, for du har jo allerede et barn

Jeg vet faktisk ikke hva jeg hadde gjort, for ene siden tenker egoisten, men på den andre siden tenker realisten som sier ikke gjør det. Skal fornuften få seire, så syns jeg helsen din er mer viktig. Du har ingen som helst garanti for hvordan du blir i fremtiden, og barnet kan bli lidende for din egoisme.

Jeg ville lest litt om hvordan andre har taklet det, og eventuelt funnet lesestoff fra barn som har vokst opp med foreldre som sliter psykisk. For det viktigste bør jo være å tenke på hvordan barnet får det, og selvfølgelig hvordan du vil takle en graviditet.

Å få barn er jo på en måte en egoistisk handling, så her snakker jeg ikke bare om deg.

Uansett mener jeg at du bør tenke deg godt om, for lett er det nok ikke

[punkyB]

Med en psykisk diagnose er jeg uansett ikke sikker paa om dere blir godkjent som adoptivforeldre (naa oensker dere ikke det uansett, men det var mer for aa opplyse PunkyB).

Sliter litt med å forstå at man ikke er egnet som adoptivforeldre med psykisk diagnose men man kan kjøre igang med å få så mange egne barn man vil.

Ikke at jeg tviler på at det du skriver er sant - men jeg skjønner ikke helt logikken i det

I dette tifellet her så risikerer hun å bli mer syk ved en graviditet - så da mener jeg det er et godt alternativ å adoptere.

[Gjest gjest1]

Sliter litt med å forstå at man ikke er egnet som adoptivforeldre med psykisk diagnose men man kan kjøre igang med å få så mange egne barn man vil.

Å ta til seg et barn som har opplevd stor sorg, og å skulle oppfostre et barn som vil skille seg ut fra andre barn i det norske samfunnet krever at man er ressurssterk. Adoptivbarn fortjener å få komme til velfungerende familier. Og det kreves derfor god fysisk og psykisk helse for å få bli godkjent som adoptivforeldre.

[Gjest Gjest]

Jeg vet ikke hvilken psykisk sykdom du har, men jeg kjenner igjen mye av problemstillingen fra min egen familie og at jeg selv har visstnok en viss risiko for å utvikle en psykisk lidelse. Så jeg kjenner igjen mange av tankene og problemstillingene du har. For min del har jeg i tillegg de tankene om at et svangerskap KAN utløse sykdommen i seg selv, selv om jeg i dag er frisk og ikke viser tegn til å bli dårlig.

Slik jeg tenker det så kan alltid et menneske bli sykt, eller bli midlertidig verre (alt fra dårlig til svært syk), eller være frisk resten av livet. Ingen VET hvordan helsen kommer til å bli videre, uavhengig av tidligere sykdomshistorie. Du er mer klar over at det kan gå galt enn det de fleste er og vil (virker det som) ta dine forhåndsregler i tilfelle det verste skulle skje. Spørsmålet er da, vil det være tilstrekkelig til at det er forsvarlig?

Har du personer rundt deg som stiller opp for deg og barna? Har du mulighet til å bedre oddsen for at det går bra ved hjelp av alternativ behandling (Akupunktur, soneterapi, meditasjon osv) eller mildere medisiner? Er barnet du allerede har klar over hvor syk du er, og er hun i stand til å takle det? Det er et stor nok omveltning for et barn å få en lillebror eller lillesøster, om hun ikke skal måtte oppleve hvor ille sykdommen din kan være på sitt verste.

En ting som jeg vil si er viktig her er at det er stor mulighet for at du ikke “bare” må gå medisinfri de 9-10 månedene som er i forbindelse med svangerskapet, men også kanskje et år eller flere i forkant. Er det mulig å ta utredningen samtidig som du blir medisinert og bruker annen prevensjon?

[Gjest Sativa]

Det kan godt hende at det er mulig ja, i første rekke vil det i følge gynekologen være far som skal utredes, siden jeg allerede har ett barn, samt at ultralyd viser at jeg har rikelig med egg.

Datteren min vet at jeg er syk, men jeg synes hun er for liten til å vite alt om sykdommen. Jeg virker egentlig ikke syk utad, de fleste får seg en overraskelse når jeg forteller hva det dreier seg om. Jeg har vært helt frisk nå i et halvt år, og har jobbet og gjort det som ventes av folk flest. Jeg vet jeg blir sett på som ressurssterk og meget oppegaående av venner, familie og kollegaer. jeg har høy utdannig og tjener ganske bra. Jeg har et stort og sterkt nettverk rundt meg, som har hjulpet meg med datteren min når ting har stormet som verst. Ingen i min familie er positive til et nytt barn, mens sambos familie nesten ikke kan vente. '

Skulle bare ønske at jeg var litt yngre, da hadde jeg hatt bedre tid på meg og ikke følt dette så stressende.