Hvordan jeg var som tenåring....

[Gjest Gjest]

Jeg var veldig stille og rolig som tenåring (vel... i forhold til mange andre tenåringer, i all fall!), hadde ikke mange venninner, bare 4-5 stykker som jeg stolte på.

Var aldri på fest (ungdomsdisco på ungdomsskolen èn gang, og da følte jeg meg bare dum og klønete på dansegulvet, ville helst ikke synes) og satt stort sett hjemme i helgene.

..."utetid" og "hjemmetid" var ubrukte begreper i vårt hjem da jeg var ungdom i det huset...

Ikke smakte jeg røyk, ikke smakte jeg alkohol, ikke lå jeg med gutter. Kysset dem ikke engang. Foretrakk å være ulykkelig avstandsforelsket, hvor rart det enn kan høres ut.

Tok nok meg selv veldig alvorlig på den tiden, mer enn sunt var.

Ville ikke være med i sammenhenger der andre ungdommer var aktive og storkoste seg (f.eks KRIK, som min mor foreslo, synes det var teit fordi det var kristent)

Nå vil jeg gjerne unngå at mine barn blir som meg, og lurer på hva jeg kan gjøre for å "pushe" dem litt i retning av en sosial og aktiv ungdomstid? De er under 5 år begge to, så har enda en del år igjen før dette kan bli aktuell problemstilling, men jeg tenker på saken.

Noen ganger tenker jeg at jeg skulle ønske jeg fikk leve tenårene mine om igjen; da skulle jeg vært så mye friere og tøffere og mer sosial... men det går jo ikke.

Har ingen sosiale problemer nå, bortsett fra at jeg er dårlig på smalltalk med ukjente mennesker. Er veldig avhengig av kjemi for å gidde å bruke tid på en person.

Noen tanker om dette som jeg har fortalt om meg selv, hvordan jeg var?

Hvilke slutninger ville dere trekke om den tenåringen?

[Maja23]

Mens jeg leste det du hadde skrevet, kom jeg til å tenke på en venninne av meg og noe jeg har nevnt i et tidligere innlegg. Veninnen min var på akkurat samme måten og jeg tror faktisk ikke det er så uvanlig at noen er slik i ungdoms årene. Selv var jeg stikk motsatt, og har ikke akkurat sånn kjempe lyst til at mine barn skal bli slik. Men jeg nevnte i et tidligere innlegg her inne, at barn er like forskjellige som oss voksne. Å "pushe" dem til å gjøre ditt og datt fordi vi gjorde/ikke gjorde det, kan fort bli litt feil. Tror det er viktig at man ikke driver og sammenlikner hele tiden for ting er så individuelt. Men selvfølgelig så er det viktig å følge dem opp, og det er da viktig at man lar barna være seg selv,men at man passer litt på. I stedet for å "pushe" så ville jeg heller oppmuntre. det er to forskjellige begrep.

Jeg syns alikevel det er veldig fornuftig av deg og ta stilling til saken allerede nå,for den aktuelle tiden kommer tidsnok. Kanskje du allerede nå skulle ta dem med på forskjellige aktiviteter, slik at de blir vant til å omgås forskjellige mennesker og du lettere kan se hva de liker og ikke liker? om det er noe de absolutt ikke kan fordra,så finn på noe annet for jeg tror ikke det er så lurt å tvinge dem til noe bare fordi foreldrene vil. Det finnes historier i hopetall om akkurat den saken og de fleste vet at det har gått dårlig.

Lykke til!!

[Gjest Gjesta]

Meld dem inn i en idrettsforening allerede nå, og "sørg" for at de holder seg der. Da vil de opparbeide seg en omgangskrets, noe som er nødvendig for å ha et sosialt liv med andre enn de man står på samme klasseliste som

[Trebarnsmor]

Jeg skulle ønske at jeg var mere av den rolige typen. Her var det røyking og alkohol. Ikke sex, men småroting med gutter. En del festing.

Jeg er livredd at mine barn skal bli så umulig som jeg var.

Kommer til å la mine begynne på forskjellige ting, aktiviteter. Altså faste. For tror at barn som har faste aktiviteter, tar mere avstand fra alkohol og dop. Pluss at oppmuntring og god kontakt mellom barna og foreldrene er viktig. Da får de selvtillit og kan gjøre forskjellige aktiviteter med andre.

Lykke til.

[Gjest Gjest]

Jeg tror idretten er viktig! Få ungene inn i et godt idrettsmiljø! Da holder de seg oftere borte fra rot, alkohol og tull!

Jeg var ei stille jente i ungdommen. På ungdomsskolen var jeg alltid hjemme i helgene, jeg prioriterte heller treningen, familien og dyrene.

Jeg hadde ikke mange venner. Og kikket nok med store øyne da enkelte i klassen hadde drukket seg fulle. Det var overhodet ikke aktuelt for meg, ville ikke skuffe foreldrene mine på den måten.

Jeg var kun med på det jeg måtte, skoleball o.l. som alle måtte på. aldri på noe klubb o.l. Trivdes best hjemme.

Jeg trivdes generellt dårlig på ungdomskolen, også på videregående.

Var heller aldri her med på festligheter.

Ikke før ut i 2.klasse.. og 3.klasse da vi ble russ. Det var selvsagt noe annet.

Mamma å pappa krevde bare å vite hvor jeg var og hvem jeg var med om jeg var ute, og at jeg kom meg hjem. aldri noen strenge regler, bortsett fra alokohol, det var bannlyst.

Jeg drakk ikke alkohol før jeg var 18!

En gang, da jeg var 17, på studietur til utlandet med klassen, kun fordi 'alle andre' gjorde det.. men hjemme i Norge drakk jeg ikke før jeg var 18.

Og var heller ikke da mye ute.

Jeg takker idretten, jeg takker foreldrene mine, som ikke var strenge, men som var konkrete!

Jeg hadde en flott ungdom.. med unntak av at jeg savnet de virkelige gode vennene..

[Twigi]

Jeg kjenner meg igjen, TS.

Mine ungdommer er veldig forskjellige - en er lik meg, er er ikke det i det hele tatt. En er sosial, en liker seg hjemme.

Jeg støtter de som oppforder til idrettsaktivitet - det gir nettverk, mestring og overskudd.

Ellers så synes jeg at en viktig del av oppdragelsen er å lære ungene å følge opp andre på en ok måte - å ta kontakt kan være vanskelig, men da bør man i det minste være positiv når noen andre tar kontakt. Jeg rota bort mange vennskap på å være for passiv, det forsøker jeg å unngå at mine unger er.

Men på den annen side - så lenge de trives slik de har det, og den sosiale isolasjonen ikke er påtvunget, så ser jeg ikke noe problem, egentlig . Det order seg

[Azi]

Jeg skulle ønske at jeg var mere av den rolige typen. Her var det røyking og alkohol. Ikke sex, men småroting med gutter. En del festing.

Jeg er livredd at mine barn skal bli så umulig som jeg var.

Kommer til å la mine begynne på forskjellige ting, aktiviteter. Altså faste. For tror at barn som har faste aktiviteter, tar mere avstand fra alkohol og dop. Pluss at oppmuntring og god kontakt mellom barna og foreldrene er viktig. Da får de selvtillit og kan gjøre forskjellige aktiviteter med andre.

Lykke til.

←

Signerer!

[Gjest Ava]

Det er når jeg tenker på min egen ungdom at jeg er glad for at jeg er guttemamma Jeg hadde rett og slett ikke taklet en datter som meg.

Jeg ser tilbake på ungdomsårene mine med stor glede - jeg hadde masse gode venninner, var utadvent og populær og riktig følte at jeg blomstret opp i tenårene. Når jeg tenker tilbake så husker jeg mest gode venninner, gutter, festing, sminke og disco ... det meste andre var av underordnet betydning

Sønnene mine er veldig sosiale, begge to .. De har flust av venner og sitter sjeldent hjemme.

[ceca]

Jeg er enig i at du børmelde dem på no lagdrett. Det gir samhold og mange venner. Samtidig kan du når de blir eldere (8 år og oppover) invitere til "fest", ved at de får pizza og evt.se en dvd. Da lærer de å invitere venner hjem og fungere sosialt med flere.

Ceca

[Gjest Gjesta]

Jeg var nok av samme typen som du beskriver deg selv som, men jeg angrer ikke på det og håper faktisk at min tenåring kan ha arvet et snev av sin mor akkurat på det området.

Men det er jo viktig at man pleier sosial-livet da - men jeg syns ikke at man skal presse ungene til noe som ikke faller naturlig for dem - i hvertfall ikke over tid.

Noen en mindre sosiale enn andre, og noen er mer enn sosiale nok. Hva som blir riktig for dine ungdommer etterhvert er kanskje ikke så lett å påvirke, men man kan jo gjøre sitt beste for å legge tilrette da!

[Gjest Ava]

Jeg hadde aldri meldt ungene mine på en idrett uten at de hadde ytret ønske om det selv ...

[Gjest]

Hmmm.. Jeg var også en stille og rolig person og takker for det..

Greit, de populære (de drev jo ikke med idrett) drakk gjerne i helgene o.s.v.. Men jeg må si at de som faktisk drakk mest var de som drev med idrett.. Utrolig nok, for da hadde man gjerne en stor gjeng som kunne samles og som de kjente godt fra før av..

[ceca]

Jeg hadde aldri meldt ungene mine på en idrett uten at de hadde ytret ønske om det selv ...

←

riktig det !!

Men som små kan de gå på all-idrett. Større barn vet som regel hva de vil.

Så er det de barna som ikke vet hva de vil eller ikke vil noe..

Da kan man oppmuntre dem til å prøve... Og deter noen barn om ikke liker felles-idrett, men mere en manns sport..dvs sykling, svømming o.l. Man kan ha sosialt med andre der og, selv om man konkurrerer mot hverandre.

Ellers så lærer jo barn å være sosiale ved å få ha med venner hjem og være med andre hjem.

Selv håper jeg at jeg får barn som kan være sosiale i tenårene, men ikke dermed at de skal drikke og feste hele tiden. Det viktigste er at de er tryge på seg selv !!

Og på sine omgivelser.

Ceca

*endet pga skrivefeil

Endret 29. juni 2006 av ceca

[Far til 2]

Jeg tro de fleste barn og ungdommer inntar en holdning som er forholdsvis identisk med foreldrene.

Årsaken til dette er at jeg ser det mht egne barn og deres måte å takle utfordringer, etc, på.

Om jeg hadde vært en stille, forsiktig type, tror jeg min væremåte ville ha smittet over på barna. Om jeg var en som likte utfordringer og høyt aktivitetsnivå hadde de nok langt på vei inntatt samme holdning. Og dette følger dem fra barneårene og opp i ungdomsårene.

Vår væremåte som voksne er ant ikke så veldig forskjellig fra den tiden vi selv var ungdommer. Og barna merker hvordan vi som foreldre reagerer, og inntar ofte samme raksjonsmønster/væremåte selv.

Men det finnes naturligvis unntak.

[Gjest Hedda Gabler]

Jeg var ikke grei, og takker gud for den flotte tenåringen jeg har nå.

[Lemming]

Hmmm.. Jeg var også en stille og rolig person og takker for det.. 

Greit, de populære (de drev jo ikke med idrett) drakk gjerne i helgene o.s.v..  Men jeg må si at de som faktisk drakk mest var de som drev med idrett.. Utrolig nok, for da hadde man gjerne en stor gjeng som kunne samles og som de kjente godt fra før av..

←

Signerer denne..! Jeg ser mange sier at barna bør meldes inn i idrettsmiljø, for det er så sunt, de får så gode holdninger, holder seg unna alkohol og tull, og så videre, osv osv... I løpet av min ungdomstid bodde jeg 3 forskjellige steder, og på alle var det det samme. De som drev med idrett var de som drakk desidert mest, og også de som begynte aller tidligst, gjerne flere år før de andre.

Misforstå meg rett, jeg mener overhodet ikke at man skal holde barna unna idrett, jeg sier bare at man skal passe seg for å føle seg for "trygg" når man sender 14-15åringen avgårde på fotballturnering eller badmingtonstevner. At ungdommen din er aktiv i et idrettsmiljø er slett ingen forsikring mot at de fester...

Men for å svare TS, så sier jeg meg enig med de som sier at man skal være forsiktig med å pushe for mye... Oppmuntre dem gjerne, men ikke prøv å tving dem ut i ting de ikke vil...

[Ciara]

Jeg var vel på mange måter slik du beskriver, TS.

Skulle ønske jeg var mer sosial og utadvent i tenårene, men det var aldri en mulighet for meg. Til det følte jeg meg altfor sjenert og ukomfortabel på den tiden. Og alt løste seg etterhvert, har mange venner i dag og er ikke spesielt sjenert lenger.

Jeg tror at hvis foreldrene mine hadde forsøkt å pushe meg ut, så hadde det bare gjort ting verre. Jeg trengte tid til å finne ut av ting, og likte å være for meg selv. Påtvunget sosialt liv ville virkelig ikke vært noe særlig.

Så jeg heller vel mest til at du skal ta det som det kommer. Kanskje er barna dine veldig sosialt anlagt, kanskje ikke. Uansett må de nesten få utvikle seg i sitt eget tempo.

Lykke til

[Gjest Gjest]

Jeg var også en veldig stille og rolig tenåring. Jeg jobbet hardt med skolen og gjorde aldri noe galt. Det er jo ikke noe fasitsvar på hva som er en god oppvekst, bla lærte jeg jo å jobbe hardt, typisk "snill pike".

problemet for min del var i stor grad at jeg måtte skifte skole rett før ungdomsskolen. Den kanskje vanskeligste tiden å få nye venner.

dessuten var min eldre søster stikk motsatt av meg. Hun trengte strenge grenser siden hun var mer utagerende, og derfor ble det stilt strenge krav til meg også. Jeg ser i ettertid at jeg heller burde blitt oppfordret til mer "utagerende" adferd, mens min søster burde bli oppfordret til mindre utagering. Problemet var også at jeg ofte fikk skylda for ting min storesøster gjorde, og jeg følte jeg måtte oppføre meg helt plettfritt for å veie opp for det jeg fikk skylda for.

Det jeg prøver å komme fram til er at man må ha evne til å behandle barna individuelt. Det er ikke sikkert alle barna utvikler seg på samme måte. Det beste er selvsagt hvis barnet utvikler seg til å bli så ansvarsbevisst at det selv ser hvor langt man kan gå og hvordan man bør prioritere.

I dag er jeg fortsatt innadvent, men har noen gode venner. Vi er alle forskjellige, og jeg synes heller du skal oppfordre datteren din til å ta vare på de gode vennene hun får. Det er aldri noe mål i seg selv å få så mange venner som mulig bare for å være sosial.

[Gjest gjest1]

Jeg er glad for at jeg ikke har opplevd "meg selv i barna", jeg var en ganske vilter tenåring men jeg hadde også mange sunne interesser så jeg var ikke bare umulig... Jeg ville latt ungene velge selv, men jeg pushet og oppmuntret ang. en fritidsaktivitet, men ikke lenge... (det var ikke idrett)

I idrettsmiljøer florerer det med alkohol (i enkelte...).

Jeg har heldigvis vært heldig med avkommet, som ikke har voldt meg det hodebryet jeg lagde hos mine foreldre enkelte ganger.

Vet ikke om jeg voldte dem så mye hodebry, for de visste selvsagt ikke alt jeg fant på som ikke var like fornuftig...

[Gjest Gjest]

Jeg tror at hvis foreldrene mine hadde forsøkt å pushe meg ut, så hadde det bare gjort ting verre. Jeg trengte tid til å finne ut av ting, og likte å være for meg selv. Påtvunget sosialt liv ville virkelig ikke vært noe særlig.

Så jeg heller vel mest til at du skal ta det som det kommer. Kanskje er barna dine veldig sosialt anlagt, kanskje ikke. Uansett må de nesten få utvikle seg i sitt eget tempo.

Lykke til

←

Jeg var nok litt mere sosial enn deg, men kjenner meg likevel igjen i det du skriver. Forskjellen var at jeg var med i en kristen ungdomsklubb og der fikk jeg jo et slags nettverk. Jeg sitere Ciara fordi jeg opplevde at foreldrene mine presset meg. Og det gjorde det vondt verre! Jeg følte meg bare veldig mislykket av det. Forstod ikke at jeg hadde verdi i meg selv og at mine interesser (bøker og skolearbeid) rett og slett var bra. At de presset meg så var nok at de selv var typisk "kule" da de var unge. De er begge veldig pene og har i dag, i en alder av nesten 60 fortsatt et stort sosial nettverk, går i eller arrangere fine selskaper og reiser på ferie med vennene sine. De er opptatt nesten hver helg. Har aldri tid til å være barnevakt nesten. De ser nok fortsatt på meg som familiens "sorte får" tross min doktorgrad og svært interessante jobb og har mann og barn.