"middels" venner

[Gjest splæsj]

Jeg lurer litt på hvordan jeg skal forholde meg til middels venner. Det har gått opp for meg at jeg har noen slike, og det var jeg ikke klar over før. Hva jeg mener med middels? Tja, jeg har ingen dårlige venner, da hadde jeg kuttet dem ut for lengst. Men med "middels" mener jeg venner som sjelden spør hvordan det går med ting. Som kan vise litt omtanke, men som raskt sporer tilbake til seg og sitt. Som tar det som en selvfølge at jeg husker ting som angår dem, men som glemmer ting som angår meg. F.eks bursdager og slikt.

Synes jeg det er litt trist på en måte, og jeg blir litt lei meg. Dette er jo mennesker som jeg er glad i, men som jeg synes er litt selvsenterte på visse områder. Årsaken til at jeg fant ut dette: Tja, det sies jo at i motgang finer man ut hvem sine virkelige venner er, og det er kanskje sant. Etter at mamma fikk kreft har jeg hatt behov for litt ekstra støtte blant vennene, antar jeg.

Det er likevel en fordel i dette, jeg har fått vite hvem som er virkelig gode venner.

Samtidig må jeg si at jeg er litt skuffet når det gjelder de andre. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med dette. Jeg har ikke lyst til å kutte dem ut, men jeg må innrømme at jeg distansert meg litt fra dem siste. Gått litt i tenkeboksen, kanskje.

Eller kanskje det rett og slett er meg, kanskje jeg tenker for mye, og heller burde akseptere at de er som de er.

Noen flere i samme situasjon?

[Azi]

Nei det er ikke lett å vite hva man kan gjøre. Men du trenger nå ikke å ha kjempe kontakt med dem da. Men så hvorfor skal man sample på folk som ikke husker deg!

Men som sagt så man trenger ikke å være kjempe god venn, kan jo ha en hei og hå forhold også!

[Gjest Gjest]

Jeg har venner til forskjellig bruk tror jeg. Noen har jeg mange felles interesser med, andre få, men kan snakke med om det meste. Andre kan jeg ha det veldig gøy sammen med. Det trenger jo ikke være mer komplisert enn det. Nå ville jeg nok reagert om folk jeg anså som venner, uansett "bruk", trakk seg unna med en gang jeg nevnte noe litt vanskelig eller personlig. Såpass forventer jeg av folk, og jeg tror jeg prøver å stille opp selv, om noen trenger å snakke om noe (med mindre det blir veldig mye uløselig over lang tid - det takler jeg ikke helt), selv om det ikke er de aller nærmeste vennene.

Men noen er jo mer overflatiske enn andre. Jeg snakket med en fyr om det for et års tid siden - vi var på en festival og han hadde møtt igjen folk han regnet som gode venner. Straks han begynte å snakke om noe personlig ledet de samtalen over på noe annet ufarlig. Kanskje det var han som pleide å være "for utleverende", ikke vet jeg, for jeg kjenner han ikke så godt, men det er helt klart noen som ikke gidder å bruke tid på andres problemer (i dette miljøet ville det også vært ganske typisk..).

Jeg er forresten ikke spesielt flink til å spørre alle hvordan de har det. De nærmeste vennene gjør jeg det med, og jeg håper de svarer ærlig. Da ønsker jeg også å støtte dem om det er noe. Om folk uoppfordret begynner å snakke om problemer til stadighet skal jeg innrømme at jeg trekker meg unna...

[Snasen]

Da moren min var syk merket jeg også hvem som var mine ekte venner.

Under denne perioden hvor jeg fant ut hvem som ikke var mine venner kuttet jeg raskt ut dem.

Jeg har null-toleranse for slike personer og behøver dem ikke i mitt liv.

[LilleLy]

Jeg har noen sånne venner. Jeg gidder ikke bruke mye tid på å opprettholde kontakten lengre. Bare hyggelig og møte dem etc, og jeg prøver ikke å unngå dem. Jeg tar kontakt når jeg har lyst og tid og prioriterer dem på samme måte som de prioriterer meg. Hadde kanskje vært litt annerledes hvis jeg ikke hadde noen andre gode venner da...

[Gjest LilSweetie]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver....men har ikke noe svar, dessverre.

Jeg er enig i at man har venner til forskjellig "bruk", det har jeg også. Jeg har de nære vennene som stiller opp og som man kan snakke skikkelig med, og mer overflatiske venneskap der man har det gøy sammen uten å gå dypt inn i hverandres liv. Dette er ikke noe problem. Problemet synes jeg er når de som skal være dine nære venner, de som forventer at du stiller opp for dem, ikke stiller opp for deg.

Jeg har ikke lyst til å gi opp vennskapet, men merker at jeg blir lei meg, og dermed noen ganger litt sur og distansert så jeg samtidig blir en dårligere venn for dem. Har prøvd å ta det opp, og det hjalp en stund. Kanskje jeg bør ta det opp igjen?

Jeg vet ikke....

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver....men har ikke noe svar, dessverre.

Jeg er enig i at man har venner til forskjellig "bruk", det har jeg også. Jeg har de nære vennene som stiller opp og som man kan snakke skikkelig med, og mer overflatiske venneskap der man har det gøy sammen uten å gå dypt inn i hverandres liv. Dette er ikke noe problem. Problemet synes jeg er når de som skal være dine nære venner, de som forventer at du stiller opp for dem, ikke stiller opp for deg.

Jeg har ikke lyst til å gi opp vennskapet, men merker at jeg blir lei meg,  og dermed noen ganger litt sur og distansert så jeg samtidig blir en dårligere venn for dem. Har prøvd å ta det opp, og det hjalp en stund. Kanskje jeg bør ta det opp igjen?

Jeg vet ikke....

←

Kanskje det ikke er så dumt å ta det opp igejen? Noen ganger hender det jp man misforstå hverandre, eller misforstår den andres behov for en som lytter/trøst etc. Andre ganger kan det hende de synes man "plager" dem for mye med ting man sliter "for mye" med - det kan jo også være ubehagelig. Om man kan ha en litt åpen diskusjon sammen om dette tror jeg det er lettere å finne ut hvor man har hverandre. enten det betyr at de ikke er verdt det eller det motsatte.