Det å leve med en psykopat

[Gjest Anonym nå]

Det har vært skrevet mye om psykopater her inne, mange har spørsmål, andre har svarene, men heldigvis har veldig få opplevd det å leve med en psykopat over lengre tid.

Så heldig var ikke jeg… jeg levde med ondskapen i over 20 år før jeg ble fysisk fri, og enda 10 år før jeg ble mentalt fri.

Han har hatt slik en makt over meg, at jeg må passe meg for ikke å bli dratt inn i det igjen. Det hender han prøver å ta kontakt, men da må jeg bare avvise ham. Det føles vondt for han begynner å bli gammel, men jeg har ikke annet valg, jeg kan ikke lenger tillate at han skal kontrollere og ødelegge livet mitt!

Det er vanskelig å beskrive hvordan det føles å leve med en psykopat, en kan nikke gjenkjennende til alle beskrivelser og symptomer, men det å leve med ondskapen kan ikke beskrives, det må føles.

Jeg var 6 år første gang jeg husker at jeg så ondskapen i øynene. Jeg husker at det regnet, og at jeg satt på kjøkkenbenken mens jeg stirret ut vinduet. Plutselig hørte jeg en brølende stemme. Det tok noen sekunder før jeg skjønte at det var meg stemmen snakket til, og hva den sa: ”har du ikke begynt på middagen ennå? Mamma er snart hjemme fra jobben, og da må middagen være klar. Du er så stor nå at du kan ikke lenger forvente at jeg skal fortelle deg alt du skal gjøre, noe må du klare å gjøre på egenhånd. Skal du bo her må du snart begynne å hjelpe til…” Tiraden fortsatte i det uendelige, jeg gråt mens jeg så på den ”fremmede” mannen jeg hadde foran meg. Hva skulle jeg gjøre? Jeg måtte lage mat, men hva, og hvordan? Jeg var 6…

Slik fortsatte årene. Plutselige angrep fra en far jeg ikke kjente igjen. Daglig terror…

Han slo sjelden, men tok meg ofte i nakken, og tvang meg ”i kne” bokstavelig talt, krevde total underkastelse. Daglige skjellsord, krav om at jeg måtte ”forsørge meg selv” i en alder av 12 (jeg fikk mat og tak over hodet fra ham, resten måtte jeg betale selv), jeg var ”hore og flyfille” om jeg var for mye borte, og ”enstøing og venneløs” om jeg valgte å bli hjemme en kveld. Han fant alltid noe å sette fingeren på, noe å kjefte for, noe å gi skyldfølelse for.

Om mamma jobbet om natten, så måtte jeg ligge over hos venninner, hun turte ikke la meg være alene med ham. En gang ba hun meg være borte i 4 dager, fordi hun var sikker på at han kom til å drepe meg om jeg var hjemme alene med ham mens hun var på jobb. Han hadde truet med det, og hun var redd han skulle gjøre alvor av det.

Han forsvarte meg alltid overfor andre, det var hans jobb å kue meg, ingen andre skulle skjelle ut datteren…

Jeg begynte å glede meg til lørdagen, for da tok han seg en dram… og når han drakk, da ble han ”snill”.

Så kom den dagen jeg kunne flytte hjemmefra og kutte all kontakt… mamma kunne også flytte nå når hun ikke lenger behøvde å være redd for MITT liv.

Jommen sa jeg smør… vi ble begge utsatt for drapstrusler, drapsforsøk, tyveri, sjikanering… det hele endte med at jeg anmeldte ham til politiet, og vi fikk beskyttelse. Så ble det stille, han hadde funnet seg en ny samboer.

Etter noen år kom han krypende tilbake, han ba om tilgivelse og hjelp… samboeren hadde kastet ham ut! Og hjelp behøvde han. Han klarte ikke ta seg av økonomien på egen hånd, jeg måtte låne ham penger (som jeg aldri fikk tilbake), jeg måtte stille som kausjonist for ham, jeg måtte ordne ALT for ham. Han truet aldri, snakket ikke nedsettende til meg, og jeg trodde han hadde forandret seg. Det hadde han ikke! Den dagen han ikke lenger behøvde min hjelp falt han tilbake i samme mønster, og jeg måtte igjen rømme fra ham for å redde livet.

Den dagen han kjørte på min 6 år gamle sønn fordi han var sinna på meg, den dagen forsvant han ut av livet mitt igjen.

Han kom på besøk noen år senere for å gjøre alt godt igjen. Da satt han og fortalte hvor slem alle hadde vært mot ham, hvor snill han hadde vært mot oss, og hvor bra vi kunne ha hatt det sammen… men at han hadde tilgitt oss for alt vi hadde utsatt ham for.

Jeg kjente at alt knyttet seg i magen min, og jeg kastet ham ut! Han hadde blitt enda verre enn før, eller kanskje jeg bare hadde glemt hvordan han var?

Uansett: det som har reddet livet til oss berørte, er at vi har vært ”siv” hele livet. Vi bøyer oss lett når det blåser opp til storm, men retter ryggen med en gang vinden har sluttet å blåse.

Hadde vi vært ”trær” hadde vi ikke vært like føyelige, vi hadde stått i mot, men vi hadde brukket under de kraftigste vindkastene.

Når jeg leser dette, så ser jeg at det er rotete, og at jeg ikke har klart å formidle følelsene jeg hadde i denne perioden… det ER som sagt vanskelig å beskrive hvordan det er å leve med en psykopat.

Jeg vet bare at jeg nå har et veldig godt liv til tross for en del alvorlige helseproblemer. Jeg lever et liv uten anklager, manipulering, løgn og psykisk vold, jeg har aldri hatt det så godt som nå etter at han ikke lenger er i livet mitt, og tro meg… jeg er fullt klar over hvor godt jeg har det!

[Ciara]

Det er godt du kom deg bort fra ham til slutt! Du har ikke hatt det godt, håper du slipper å møte slike mennesker igjen og nyter livet ditt

[Malia]

så flink du er som greide å rive deg løs.

[Amanlis]

Du er tøff som klarte å komme deg ut, og det står respekt av at du ville dele historien din. Det var sterk lesing

[Tilde]

Den dagen han kjørte på min 6 år gamle sønn fordi han var sinna på meg, den dagen forsvant han ut av livet mitt igjen.

Akkuratt den var virkelig drøy!!! Flott at du kom deg bort fra denne mannen, synd at du hadde det slik så lenge. Ikke gi ham flere sjanser selv om han er familie

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Takk for hyggelige tilbakemeldinger.

Jeg må bare påpeke at selv om jeg har levd et temmelig tøft liv, så har jeg et veldig godt liv nå!

Det kom til et punkt der jeg måtte bestemme jeg for om jeg ville legge skylden for alt som gikk galt på min far, eller om jeg selv ville ta ansvar for mitt liv, og og min egen lykke.

Jeg valgte å legge fortiden bak meg, og forstod ganske tidlig at dette var nødvendig for å unngå å bli bitter på min far som kunne ha ødelagt så mye for meg.

Jeg tok selv ansvar for mitt eget liv, jeg kunne ikke la et "spøkelse" fra fortiden bestemme hvilket liv jeg skulle ha som voksen, og jeg nektet å leve som et "offer".

Oppveksten har gitt meg erfaringer som mange andre (heldigvis) slipper å erfare, jeg har lært veldig mye om hvordan ting IKKE skal være mellom mennesker, og jeg har blitt sterk!

Veldig sterk, men heldigvis ikke hard og bitter, min største styrke er omsorgen jeg har for mine medmennesker som ikke er like heldige som meg!

Jeg vet at jeg er en "overlever", og at jeg kan takle alle utfordringer jeg vil møte i livet.

[Gjest Gjest]

jeg forstår deg veldig godt.

Min far,min sønn og x-kjæreste er slik,så jeg har fått i mangfold.

De er sykt flinke til å snakke for seg,de manipulerer følelsene dine til du bøyer deg.

De er helt fantastiske mennesker i det offentlige rom,men stakkars dem som står igjen med psykopaten når dørene er lukket,da er det fult helvete.

[Gjest Gjest]

jeg kjente det snørte seg i meg da jeg leste dette.Min far var lik.

Jeg var alltid redd, for uansett var alt galt.

Moren min kunne be meg løpe hjemmefra innimellom når han var som verst.

Jeg løp ut uten sko eller yttertøy, vinter som sommer.

Gjemte meg i mange timer.

Jeg har fyttet langt vekk, og mine barn og mann er det kjæreste jeg har.

De er min familie. De verner jeg om.

Jeg ønsker deg alt godt. Du er sterk.

[Gjest Gjest]

Kjære trådstarter, jeg har også et sånt liv.

Ofte sies det at fellesskap med andre som har opplevd det samme gjør godt, men jeg skulle ønske jeg aldri hadde trengt å lese noe sånt skrevet av andre. Jeg vet hvor vondt du har hatt det - og jeg skulle ønske ingen flere hadde trengt å oppleve noe sånt.

Eneste fordelen jeg kan se ved at jeg vet det er flere som har det sånn, er at jeg har fått bekreftet at det ikke er jeg som er helt gal.

Jeg ønsker deg alt godt. (Det blir for sterkt for meg å skrive mer).

For at ikke hele innlegget skal dreie seg om min syting - så vil jeg si at du ikke skal ha skyldfølelse for at han nå sitter gammel, bitter og ensom tilbake. Det er ikke din skyld. Alt godt til deg.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

jeg forstår deg veldig godt.

Min far,min sønn og x-kjæreste er slik,så jeg har fått i mangfold.

De er sykt flinke til å snakke for seg,de manipulerer følelsene dine til du bøyer deg.

De er helt fantastiske mennesker i det offentlige rom,men stakkars dem som står igjen med psykopaten når dørene er lukket,da er det fult helvete.

←

jeg kjente det snørte seg i meg da jeg leste dette.Min far var lik.

Jeg var alltid redd, for uansett var alt galt.

Moren min kunne be meg løpe hjemmefra innimellom når han var som verst.

Jeg løp ut uten sko eller yttertøy, vinter som sommer.

Gjemte meg i mange timer.

Jeg har fyttet langt vekk, og mine barn og mann er det kjæreste jeg har.

De er min familie. De verner jeg om.

Jeg ønsker deg alt godt. Du er sterk.

←

Det er trist at dere skulle være nødt til å oppleve dette, ingen fortjener å leve med slike mennesker!

Håper også at dere har klart å løsrive dere, og at dere nå lever fullverdige liv uten å være under kontroll av "djevelen".

(Til dere som ikke har opplevd dette: en er ofte under psykopatens kontroll mentalt sett i mange år etter løsrivelsen, selv om en fysisk sett er borte fra ham/henne)

Lykke til med å leve de fantastiske livene dere fortjener!

Kjære trådstarter, jeg har også et sånt liv. 

Ofte sies det at fellesskap med andre som har opplevd det samme gjør godt, men jeg skulle ønske jeg aldri hadde trengt å lese noe sånt skrevet av andre.  Jeg vet hvor vondt du har hatt det - og jeg skulle ønske ingen flere hadde trengt å oppleve noe sånt. 

Eneste fordelen jeg kan se ved at jeg vet det er flere som har det sånn, er at jeg har fått bekreftet at det ikke er jeg som er helt gal.

Jeg ønsker deg alt godt.  (Det blir for sterkt for meg å skrive mer).

For at ikke hele innlegget skal dreie seg om min syting - så vil jeg si at du ikke skal ha skyldfølelse for at han nå sitter gammel, bitter og ensom tilbake.  Det er ikke din skyld.  Alt godt til deg.

←

Først og fremst: Takk for din omsorg. Du har helt rett i at ingen skulle ha opplevd noe sånt!

Det gjør meg vondt å lese ditt innlegg!

Jeg skulle så gjerne ha vært der for deg akkurat nå, gitt deg en klem, og forsikret deg om at du ikke er gal. Jeg har vært der du er, og jeg vet at dette er en del av den makten psykopaten har over oss - vi har levd så lenge i "skyldhelv***" at vi oppriktig tror det er oss det er noe galt med.

Jeg ønsker deg en rolig, trygg og lykkelig framtid!

[Ottine]

En til trådstarter og andre her som har opplevd så mye vondt.

Vær stolte av dere selv! Full respekt!

[Annie]

Når jeg leser dette, så ser jeg at det er rotete, og at jeg ikke har klart å formidle følelsene jeg hadde i denne perioden… det ER som sagt vanskelig å beskrive hvordan det er å leve med en psykopat.

Jeg vet bare at jeg nå har et veldig godt liv til tross for en del alvorlige helseproblemer.  Jeg lever et liv uten anklager, manipulering, løgn og psykisk vold, jeg har aldri hatt det så godt som nå etter at han ikke lenger er i livet mitt, og tro meg… jeg er fullt klar over hvor godt jeg har det!

←

Innlegget ditt er slett ikke rotete, og det er godt å høre at du og flere andre her har kommet ut av helvete dere har vært i. Jeg har heldigvis blitt forskånet for en skikkelig psykopat, men mormor hadde psykopatiske trekk, noe som var slitsomt nok.

Lykke til til dere alle.

[Gjest Gjest]

Jeg skulle så gjerne ha vært der for deg akkurat nå, gitt deg en klem, og forsikret deg om at du ikke er gal.  Jeg har vært der du er, og jeg vet at dette er en del av den makten psykopaten har over oss - vi har levd så lenge i "skyldhelv***" at vi oppriktig tror det er oss det er noe galt med.

Jeg ønsker deg en rolig, trygg og lykkelig framtid! 

←

Tusen takk.

[Gjest Gjest]

Du er virkelig tøff.. Og du har nok rett i at man ikke forstår hvordan et slikt liv er før man opplever det selv.

Det gir håp å lese om slike som deg. Ønsker deg alt godt

[Vela]

Føler meg heldig når jeg leser slike historier, har lite å klage over egentlig..

Flott at du forteller om din historie TS, kan kanskje gi andre styrke til å komme seg vekk også!

[Gjest Gjest]

Enn din mor hva gjorde hun,det er mange måter å få hjelp til og flytte bort ifra en slik far.Tror du vil få like mange unnskyldninger i fra hun som din far.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Vi har aldri fått bortforklaringer fra mamma, hun har hele tiden vært sitt ansvar bevisst, og har slitt med sine valg i mange år!

For 25 år siden var det ikke mange som hjalp kvinner/mennesker som levde i et helvete. Krisesentre fantes vel, men en hadde ikke samme mulighet til beskyttelse som en kan få i dag.

Dessuten blir psykopatofre ofte kuet og truet på livet, det var ikke bare å reise.

Min mor gjorde alt hun kunne for å beskytte oss barna. Hun sendte oss bort om hun følte det var det riktige, hun gikk i mellom daglig... Hun ble aldri ordentlig kuet, hun planla hele tiden å komme bort, men hun måtte vente til den rette tiden kom.

Vi barna klandret henne en stund for at hun ikke dro, og for at vi måtte leve med ham i så mange år, men i etterkant ser vi at hun valgte rett... (Jfr alle trusler og drapsforsøk vi opplevde etter bruddet). Vi hadde større sjanse å overleve som voksne, enn som små "hjelpesløse" barn!

Ved å gi min mor et like stort ansvar for situasjonen som min far ("hun kunne jo bare reist"), så viser du veldig lite kunnskap om psykopater, og jeg føler det betenkelig at du likestiller ansvaret voldsutøvere og ofre har...!

[Gjest Gjest]

Enn din mor hva gjorde hun,det er mange måter å få hjelp til og flytte bort ifra en slik far.Tror du vil få like mange unnskyldninger i fra hun som din far.

←

Dette kan bare en som ikke har opplevd slike forhold selv si.

Til trådstarter, jeg fikk vondt når jeg leste om din oppvekst. Så utrolig bra at du har kommet fri.

Levde selv i et slik forhold som voksen, og selv med mye erfaring er det vanskelig å komme løs.

Til alle andre som har kommer fri håper jeg dere selv ser hvor fantastisk sterke mennesker dere egentlig er

[Festus]

Jeg har ikke noe annet å si enn til dere alle....

[Gjest Gjest]

Dette kan bare en som ikke har opplevd slike forhold selv si.

Enig, og tenk hvor mye unødig smerte folk som ikke har bedre vett påfører andre. Hadde de enda kunnet holdt kjeft.