Litt redd og sånn..

[Tiit]

Jeg liker ikke tanken på at mannen min og jeg skal fly i lag på "alenetur". Tenk om noe skulle skje med oss underveis.... Jeg forsøker å fjerne de tankene, for de er ikke så veldig logiske. Det jeg tenker på, er selvsagt barna, og hvordan det skal bli med dem. Vi har jo familie, som jeg håper og tror (tidligere avtalt med) skal ta hånd om dem om noe mot formodning skulle skje. Så får vi bare krysse fingrene, og forsøke å slappe av fra tanken.

Er det flere her som tenker sånn som meg?

[Gjest *Just-Me*]

Nå har ikke jeg fått barn selv enda (bærer på et...) så jeg har ikke hatt den tanken når jeg og samboeren mine har ært ute å reis sammen. Men når knøttet er født kommer jeg sikkert til å få slike tanker visst jeg og mannen skal reise uten barn....

Prøv å fokusere på de positove tingene ved reisen osv og ikke tenk på alt som kan skje som er veldig usannsynlig...

Prøv å nyt turen dere skal ha sammen uten barna!!

[Gjest eg og]

Jeg liker ikke tanken på at mannen min og jeg skal fly i lag på "alenetur". Tenk om noe skulle skje med oss underveis.... Jeg forsøker å fjerne de tankene, for de er ikke så veldig logiske. Det jeg tenker på, er selvsagt barna, og hvordan det skal bli med dem. Vi har jo familie, som jeg håper og tror (tidligere avtalt med) skal ta hånd om dem om noe mot formodning skulle skje. Så får vi bare krysse fingrene, og forsøke å slappe av fra tanken.

Er det flere her som tenker sånn som meg?

←

Jeg tenker alltid når jeg reiser, uansett reisemåte, at nå kommer jeg ikke hjem igjen. Jeg har en følelse inni meg som sier dette under hele reisen, men hittil har det heldigvis ikke slått til.

Det er ikke en god følelse men jeg har lært meg å leve med den, og reiser når jeg må og fordi jeg har lyst. Jeg har denne følelsen både når jeg reiser alene og når familien er med. Fullstendig ulogisk, men følelsen er nå bare der.

[Belit]

Jeg kan få irrasjonelle bekymringer og skrekk for alle mulige marginale eventualiteter. Dette hadde jeg ikke tenkt på før, men kanskje jeg kommer til å gjøre det nå?

Statistisk sett er det imidlertid langt større risiko for at noe skal tilstøte dere begge hvis dere kjører i samme bil - og det gjør dere vel rett som det er? Antageligvis er det også mye større statistisk risiko for at mannen din skal ta livet av deg i affekt eller at noen av dere dør i en hjemmeulykke, enn at dere begge skal omkomme i en flyulykke.

Forskjellen på de ulike scenariene er utelukkende at flyulykker og lignende spektakulære ting har du ingen kontroll over selv, mens de hverdagslige gjøremålene som fører til at flest blir skadet eller drept føler du som regel at du har grep om - og derfor bekymrer du deg ikke for dem.

Livet er en risikosport. Man bør selvsagt ta saklige sikkerhetsforanstaltninger i hverdagen, men for det meste tror jeg man gjør livet lettere for seg selv hvis man lar være å bekymre seg for forhold man uansett ikke kan påvirke.

[Tiit]

Men det gikk nå bra, både med flytur og med laaang biltur i lag - bare mannen og jeg. Vi var ikke i nærheten av å forulykke, så vidt jeg vet. Heldigvis!! Jeg vet at det er irrasjonell frykt, og jeg klarer jo fint å ikke lag meg styre av den. Men tanken er der, yess..

[Piglet]

Da jeg og mine søsken var barn, laget mamma og pappa en avtale med to vennepar om hvis noe skulle skje med dem så skulle de ta vare på oss. Det er jo ikke så morsomt å forholde seg til at noe kan skje, men jeg husker at det ga meg en stor trygghet at jeg viste at vi kunne bli sammen og at alt var ordnet opp i. Jeg vil helt sikkert lage en tilsvarende avtale hvis jeg får barn. Vet ikke om dette kan være en løsning til å fjerne noe av nervøsiteten?

Piglet

PS Vet at mange ser for seg at faddere skal ha denne oppgaven, men mange søsken har jo ikke samme faddere (eller ingen i det hele tatt), så synes allikevel at denne løsningen har et poeng.