Hvor ærlig bør man være overfor ungene sine

[la Flaca]

Jeg ble inspirert av tråden som handler om hva som er god oppdragelse, hvor det ble nevnt at god kommunikasjon er viktig, å kunne snakke om alt.

Det er særlig to ting jeg helst vil at ungene skal ha et sunt forhold til. Det ene er rusmidler og det andre er sex. Nå er de såvidt kommet til verden, men jeg tenker litt på hvordan jeg skal håndtere det når de en gang blir tenåringer.

Jeg levde et temmelig utsvevende liv i 15-23 årsalderen. Sex med gutter jeg ikke husker navnet på før jeg ble 20 og ikke minst bruk av rusmidler fra A-Å. Men det slår meg at det må være uklokt å si til poden at " det der må du holde deg langt unna, for mamma har holdt på med det i mange år og det er ikke bra." Eller "du må spare deg til du møter noen du blir orntlig glad i, for mamma hoppa i høyet med hvemsomhelst og har angret på det siden."

Kom med innspill; forteller du ungen din om dumme ting du har gjort for at h*n skal ta lærdom av det, eller tror du det rettferdiggjør handlingen og gjør vondt verre?

[Diktern]

Jeg trur nå litt på en mellomting jeg da. Det er viktig å være ærlig mot ungene sine, men samtidig skal man være en rollemodell.

[Gjest Gjest]

Mitt synspunkt er at foreldre bør være så ærlig de bare kan, hele tiden, overfor sine barn, uansett hva det gjelder.

[la Flaca]

Det er viktig å være ærlig mot ungene sine, men samtidig skal man være en rollemodell.

←

Ja, jeg tror ikke ærlighet er av det gode alltid, så jeg vil helst holde kjeft om mange ting. Men hva skjer foreks. den dagen gutten min kommer hjem og holder foredrag om hvor sunt og naturlig hasj er, og at jeg ikke kan uttale meg for det har jeg da null peiling på osv.!?

[Gjest gjest1]

Dette er jeg jommen i meg nysgjerrig også på. Haddet det selv ganske vilt i ungdommen med dop og sex... jeg har ikke anelse på hva jeg ville ha fortalt barna mine om det. Om jeg ville nevnt det i det hele tatt egentlig.

Det kan jo plutselig rettferdiggjøre for ungene om du forteller det, og de kanskje havner litt innenfor det selv "men mamma, du kom deg jo ut av det, så da klarer jeg det også". Ungdommen er jo ganske naive når det gjelder slik, at det vil ikke gjelde dem at de havner i grøfta, det er jo bare morro der og da!

Tror nesten jeg hadde sett det an når de kommer i den alderen jeg, om jeg vil fortelle det eller ikke, tatt utifra situasjonen, og hvordan ting er!

[la Flaca]

Mitt synspunkt er at foreldre bør være så ærlig de bare kan, hele tiden, overfor sine barn, uansett hva det gjelder.

←

Men i mitt tilfelle er jeg jo laaangt fra noe forbilde for barna mine. Bortsett fra at jeg har lært av feilene jeg har gjort, det er kanskje verdt noe...?!

[Gjest Gjest]

Jeg synes det er småborgelig og hyklersk av voksne mennesker å si: "jeg står ikke for hva jeg har gjort i mitt liv. Derfor velger jeg å tie om det. Jeg ønsker å være en god rollemodell".

Jeg står for hvem jeg er og hva jeg har brukt mitt liv på. Jeg er ærlig om det alle meste overfor mine barn, og det setter de stor pris på.

[la Flaca]

Jeg synes det er småborgelig og hyklersk av voksne mennesker å si: "jeg står ikke for hva jeg har gjort i mitt liv. Derfor velger jeg å tie om det. Jeg ønsker å være en god rollemodell".

Tull! Man står da for det man har gjort. Men man ønsker først og fremst å ha en troverdig oppdragerrolle overfor ungene sine. Og man ønsker at de skal holde seg unna ting som kan ødelegge livene deres fullstendig. Hva er det verdt for barna mine om jeg sier at de må holde seg unna rusmidler osv. hvis jeg har fråtset i det selv? Det er det jeg må ta standpunkt til!

Ja, jeg står for livet jeg har levd, men det er tillatt å bruke hodet også.

[Gjest Gjest]

Tull! Man står da for det man har gjort. Men man ønsker først og fremst å ha en troverdig oppdragerrolle overfor ungene sine. Og man ønsker at de skal holde seg unna ting som kan ødelegge livene deres fullstendig. Hva er det verdt for barna mine om jeg sier at de må holde seg unna rusmidler osv. hvis jeg har fråtset i det selv? Det er det jeg må ta standpunkt til!

Ja, jeg står for livet jeg har levd, men det er tillatt å bruke hodet også.

←

Skittsnakk. Man står på ingen måte for hvem man er, hvis man ikke har guts nok til å stå for sine valg og handlinger.

Sannheten kommer som regel alltid for en dag likevel, og da vil barna se på deg som en feiging.

[la Flaca]

Skittsnakk. Man står på ingen måte for hvem man er, hvis man ikke har guts nok til å stå for sine valg og handlinger.

Sannheten kommer som regel alltid for en dag likevel, og da vil barna se på deg som en feiging.

←

Har du barn selv?

[Gjest Gjest]

Har du barn selv?

←

Naturligvis har jeg barn selv, har to sønner og en datter. Men jeg registrerer at vi har ulike syn på dette.

[la Flaca]

Naturligvis har jeg barn selv, har to sønner og en datter. Men jeg registrerer at vi har ulike syn på dette.

←

Ja, for jeg skulle ønske at jeg uten videre kunne tenkt at det uansett er best å være ærlig. Men for meg virker det lettvint å bare dumpe historien på en 12-13 åring og overlate til han7 henne å håndtere det. I verste fall syns de det er råtøft og har lyst til å følge i mammas fotspor... uansett hvilke formaninger jeg måtte gi.

[Twigi]

Jeg synes det er småborgelig og hyklersk av voksne mennesker å si: "jeg står ikke for hva jeg har gjort i mitt liv. Derfor velger jeg å tie om det. Jeg ønsker å være en god rollemodell".

Jeg står for hvem jeg er og hva jeg har brukt mitt liv på. Jeg er ærlig om det alle meste overfor mine barn, og det setter de stor pris på.

←

Jeg synes det er verre med voksne mennesker som på død og liv ikke kan innrømma at de har gjort noe feil, og derfor forsvarer sitt "idioti" på harde livet. Jeg angrer intet - holdningen. Den viser bare mangel på modning og refleksjon.

Ingen 12-åringer har behov for å høre om mammas ONS. Jeg synes TS viser modenhet i sitt innlegg.

Sannheten kommer alltid for en dag..... så det skal skremme henne til å buse ut med alt nå? Jeg synes det mest fornuftige man gjør i en slik situasjon er følgende:

- fortell ungene (når de begynner å få utferdstrang) - jeg har hatt det sånn sjøl, jeg vet åssen du har det - men siden jeg er den voksne, kommer jeg til å sette grenser for deg.

- bruk erfaringen din til å snakke med ungene om det de opplever, ikke vær dømmende - men vær voksen

- still opp for ungene, hent og bring, ikke vær moralsk fordømmende når de spyr i bilden din

[Gjest Gjest]

Skittsnakk. Man står på ingen måte for hvem man er, hvis man ikke har guts nok til å stå for sine valg og handlinger.

Sannheten kommer som regel alltid for en dag likevel, og da vil barna se på deg som en feiging.

←

For det første: Man kan stå for sine handlinger og valg uten nødvendigvis å fortelle barna om alt.

For det andre: Ikke alt kommer for en dag- og jeg dømmer ikke mine foreldre om det dukker opp noe nå som de har unnlatt å fortelle meg. Jeg har heller ikke fortalt dem alt.

Jeg synes ikke man skal lyve for sine barn, men de trenger ikke vite alt. Mine foreldre har fortalt meg mye som jeg godt kunne ha latt være å høre, og jeg vet at de ikke har fortalt meg alt. (De har levd i krigsrammede områder og under helt andre kulturelle kår.) Men det er også viktig at ikke foreldre prøver å lage en forestilling om at de er perfekte! Alle kan ta feil.

[Gjest Gjest]

Det er forskjell på å være ærlig ang. hva sex er og pubertet, for det er noe av det naturligste i verden.

...men man behøver ikke å fortelle det at noen har sex med alle og enhver, eller at man selv har stooore problemer med ting.

Greit å fortelle at "noen" har problemer med ting og tang, slik at poden kan se på deg med stolte øyne (for da tenker ikke han slik om deg)...

Alså ikke lyve men holde tilbake noe av sannheten - barn trenger ikke vite om alt, det gjør dem bare usikre...

Det mener nå iallfall jeg

[Titti72]

Jeg synes det er småborgelig og hyklersk av voksne mennesker å si: "jeg står ikke for hva jeg har gjort i mitt liv. Derfor velger jeg å tie om det. Jeg ønsker å være en god rollemodell".

Jeg står for hvem jeg er og hva jeg har brukt mitt liv på. Jeg er ærlig om det alle meste overfor mine barn, og det setter de stor pris på.

←

Litt motstridene. Fordømmer i 1. avsnitt og fornekter det samme i 2.

Hva ville du valgt å ikke fortelle da gjest?

[Velvet]

Jeg synes det er verre med voksne mennesker som på død og liv ikke kan innrømma at de har gjort noe feil, og derfor forsvarer sitt "idioti" på harde livet. Jeg angrer intet - holdningen. Den viser bare mangel på modning og refleksjon.

Ingen 12-åringer har behov for å høre om mammas ONS. Jeg synes TS viser modenhet i sitt innlegg.

Sannheten kommer alltid for en dag..... så det skal skremme henne til å buse ut med alt nå? Jeg synes det mest fornuftige man gjør i en slik situasjon er følgende:

- fortell ungene (når de begynner å få utferdstrang) - jeg har hatt det sånn sjøl, jeg vet åssen du har det  - men siden jeg er den voksne, kommer jeg til å sette grenser for deg.

- bruk erfaringen din til å snakke med ungene om det de opplever, ikke vær dømmende - men vær voksen

- still opp for ungene, hent og bring, ikke vær moralsk fordømmende når de spyr i bilden din

←

Jeg er helt og holdent enig med Twigi.

Jeg kommer ikke til å fortelle min datter om mitt utsvevende og til tider ville ungdomsliv.

For det første så er dette noe hun kan komme til å bruke mot meg når det passer henne: "Du begynte å røyke da du var 11 år, derfor kan du ikke nekte meg å gjøre det samme", eller: "Du var full for første gang da du var 12 og blablabla"

For det andre ser jeg ikke behovet for at min datter skal vite om absolutt alt jeg har gjort i løpet av mitt liv.

Det er ikke snakk om å ikke stå for det jeg har gjort, det er snakk om å sile bort informasjon som ungen strengt tatt ikke trenger vite om moren sin.

[Titti72]

Jeg er helt og holdent enig med Twigi. 

Jeg kommer ikke til å fortelle min datter om mitt utsvevende og til tider ville ungdomsliv. 

For det første så er dette noe hun kan komme til å bruke mot meg når det passer henne: "Du begynte å røyke da du var 11 år, derfor kan du ikke nekte meg å gjøre det samme", eller: "Du var full for første gang da du var 12 og blablabla"

For det andre ser jeg ikke behovet for at min datter skal vite om absolutt alt jeg har gjort i løpet av mitt liv.

Det er ikke snakk om å ikke stå for det jeg har gjort, det er snakk om å sile bort informasjon som ungen strengt tatt ikke trenger vite om moren sin.

←

Enig med dere begge.

[Gjest Gjest]

Jeg kommer selv til å være litt selektiv med hva jeg kommer til å fortelle min datter om min ungdomstid.

Og den påstanden om å stå for det man har gjort....... Det er mange ting jeg gjorde i min ville ungdomstid jeg ikke nødvendigvis står for i dag... Er det så rart ?

Jeg begynte tidlig å røyke.

Jeg begynte tidlig å drikke.

Jeg debuterte seksuelt ( altfor ) tidlig.

Nå når jeg har ansvar for oppdragelsen til ett annet menneske, kan jeg ikke helt se hva total åpenhet om disse tingene skal være godt for.

[la Flaca]

Jeg håper jeg vet hvor jeg skal legge lista når den tid kommer. Jeg vet ærlig talt ikke, men ser at mange argumenterer for å "sile" informasjonen og snakke litt mer generelt.