Når den ene tjener veldig mye mer

[Gjest Gjest]

I veldig etablerte forhold der man feks er gift eller har barn har vel de fleste 100% felles økonomi.

Men hva m kjæresteforhold eller samboerforhold (der man ikke har bodd sammen kjempelenge og ikke har barn)? Hvis feks en er student og den andre jobber. Betaler den som jobber flere regninger, middager ute og ferier da? - i en sånn situasjon kan en jo regne m at man kan splitte utgifter mer likt når den som studerer får seg jobb.

Hva når inntektene, og også forbruksvaner er "varig" ulike? Hva styrer da forbruksmønsteret man får som par? Blir det gylden middelvei? Blir det til at den som har endel penger spanderer middager, ferier, kjøper inn dyre møbler osv når man ev flytter sammen? Eller er det sånn at budsjettet blir utfra at begge skal kunne spytte i like mye. Og at den m mye penger bruker "overskuddet" på seg selv?

[Gjest *Snart medlem*]

Hos oss arbeider jeg, mens han er student.

Jeg betaler en større andel av husleien enn ham. Når det gjelder fellesinnkjøp, samler vi på kvitteringer for å passe på at det ikke blir total ubalanse, men alt i alt bruker jeg mer på fellesskapet enn ham. Ofte betaler jeg restaurantbesøk osv.

[Buster]

Dette er nok veldig forskjellig og har veldig mye med hva som føles riktig for folk flest vil jeg tro. Personlig er jeg av oppfattningen at så lenge mange begge investerer i forholdet på sin måte, den ene gjerne med penger den andre gjerne med huslige syssler eller lignende så går dette opp i opp. Klart at problemet kommer mer frem i dagen når den ene er student og den andre i fulltidsjobb, hva skal man da gjøre. Skal den som jobber betaler for alle hyggestunder ute, middager, pluss pluss.

Selv så er jeg opptatt av fellesøkonomi, og her er det helt klart jeg som tjener mest. Dette betyr for meg at jeg ikke har noen form for problemer med at penger som jeg tjener går til oss begge. Kan ikke helt se for meg å skulle ha et forhold med en som jeg virkelig er glad i og skulle måtte regne ut hvor mye jeg eller hun skylder i mat kassen eller regningskassen, dette ville virke smålig i mine øyne.

Har et vennepar hvor han tjener veldig godt som flyger og hun ikke tjener så godt fra sin kiosk jobb, men de også har helt felles økonomi, det er klart at den dagen det skulle bli slutt mellom dem så kan det nok tenkes at hun ville slite litt da det er slik at man tar med seg ut det man tar med inn og tjener under forholdet. Blir spennede å lese hva andre mener om dine spørsmål rundt dette trådstarter, penger er som kjent et veldig delikat tema som kan få det mest stabile og trygge forhold til å rase.

[Gjest Gjest]

.. Grunnen til at jeg lurer er at jeg skal flytte sammen m kjæresten min nå, og han tjener tre ganger så mye som meg. Han kommer ikke fra en rik familie, men har jobbet hardt, vært smart, tatt sjangser og lykkes. Så nå i en alder av 30 har han det mer en greit økonomisk. Selvsagt litt deilig for meg, men også litt frustrerende. Jeg klarer meg jo fint på min lærerlønn og trenger ikke bli forsørget.

Vi er feks litt uenige i valg av møbler til leiligheten..... Ikea - designbutikker..

[Imax]

Jeg studerte i flere år mens samboeren min jobbet og hadde grei inntekt. Jeg betalte likevel min halvpart, og for oss var det riktig. Vi har aldri hatt noen diskusjoner på hva som er rettferdig eller ikke, og dersom vi hadde gått fra hverandre hadde ikke økonomi vært et diskusjonstema. Så i begynnelsen for oss var det viktig for meg å dele alt 50/50, men nå har jeg alltid vært fast innstilt på å være selvstendig. Det er jo uansett billigere å bo sammen noen enn å bo alene, så det vil jo alltid "lønne seg" økonomisk.

Sånn rent praktisk har vi hatt en felleskonto der vi begge har satt inn lik sum penger hver måned. Der har alle faste utgifter vært trukket fra, mat og felles ting som restaurantbesøk, møbler osv.

For din del hadde jeg ikke vært så bekymret for at den kommende samboeren din tjener mer enn deg, det må jo være fint at han har en god økonomi. Og regner det på presten, drypper det på klokkeren vil jeg tro På sikt vil dere jo sikkert få en mer integrert husholdning, og jeg er sikker på at det vil være naturlig at han spanderer en del ting på deg (deler av ferie, restauranter osv). Hvis han kjøper mer av møbler osv. så er jo det greit, bare du belager deg på at han beholder det hvis dere går fra hverandre.

Og et siste tips - husk samboerkontrakt!

[Gjest Gjesta]

Mannen min sitter ganske bra i det økonomisk, og tjener vel i underkant av dobbelt så mye som det jeg gjør. Da vi kjøpte hus og pussa opp betalte han hele regninga - jeg hadde ikke fast jobb på den tida. Jeg bidro jo med å utføre mye av arbeidet under oppussinga, samtidig som jeg hadde/har ansvar for alt av innkjøp, husarbeid o.l.

Etter at jeg fikk fast jobb betaler vi inn en fast sum til felleskontoen vår hver måned som skal gå til våre felles utgifter. Jeg betaler inn litt mindre enn han siden jeg jobber 80%. Fungerer helt greit. Selvom det er mannen som må punge ut når kostbare ting skal gjøres, så føler jeg etterhvert at det faktisk må være sånn. Han vil heller bruke av kapitalen sin enn at vi skal ta opp lån og betjene det i fellesskap. Jeg bidrar gjennom arbeidet jeg gjør i huset - og er glad for at han verdsetter det like mye som penger.

Det hender nok oftere at han spanderer restaurantbesøk på meg enn jeg på han - av den enkle grunn at han har penger og det har som oftest ikke jeg...

[Scorpina]

Jeg tror hos de fleste så deler man på utgiftene sånn ca 50/50. Nå hører det jo med at som regel så tjener typen mer enn dama så da betaler han mer enn henne..men cluet i et forhold er jo å få tingene til å gå rundt, ikke sant..?!

Hos oss tjener mannen min mer enn meg (det var overraskende hæ? Not!!) og som hos flere debattanter i tråden her, betaler vi inn til budsjett konto slik at lån, veiavgift, forsikring, tlf, etc...går ut fra den konto'n. Funker helt greit det altså.

Men, jeg har en sånn bekjentvenninne (for å kalle henne det) - og hos dem fungere det slik at hvis hun kjøper gubben en six-pack med pils eller en sigg til guttefesten, ja så skylder han henne de pengene. Og, hvis HAN kjøper f.eks en pk o.b. til henne, så må hun betale han tilbake.

For meg høres dette HELT utrolig rart ut. Men, det fungere visst veldig bra for dem. Og de har vært samboere nå i snart 18 år.... Ja, hver sin smak....

Hmmm...lurer på om jeg skal komme skliende med DEN feite fakturaen til gubben spesifisert med alle middagene jeg har laga til han oppigjennom årene

Endret 27. juni 2006 av Scorpina

[Gjest Gjest_Landra_*]

Hei!

Etter at jeg og typen ble sammen fikk jeg vite at han hadde sparekonto og at han hadde kjøpt en leilighet i Oslo.

Da vi flyttet sammen (etter veldig kort tid) pusset vi opp leiligheten som jeg bodde i. (som senere ble kjøpt). Siden ikke mine sparepenger holdt, så betalte han en del av utgiftene. Har hele tiden sagt at dette skal han få igjen, men vi har snakket om at det ikke er nødvendig. Vi har planer om å gifte oss og da blir det dumt å si dine og mine penger. Begge sine navn står på begge leilighetskontraktene. Vi har felles bruks og sparekonto, men har en konto hver også. Det står ikke noe i dem, men sånn vil vi ha det.

Dette året som har gått har begge bidratt nesten likt, men fra høsten skal jeg studere og han jobbe. Siden vi ikke har tenkt til å låne fra lånekassen så kommer jeg til å leve på han. Det eneste jeg bidrar med da er stipend.

Det er mange som skriver at dere overfører likt beløp til deres felles konto. Sånn har ikke vi det hos oss.

Det er uansett greit å bli enige eller skrive kontrakt. X min skylder meg (oss) penger fortsatt.

Jeg føler ikke at jeg bruker han på noen måte. Man veit ikke hva som skjer i fremtiden. Kanskje han bestemmer selv for å begynne å studere om noen år og da kommer jeg til å være den som bidrar mer.

Lykke til!

[Gjest Gjest]

Trådstarter her. Takk for innspill Tror nok kjæresten og jeg kommer til en enighet i deler sånn ca 50/50 på mat og sånt. Men: Han er også vant til å reise masse, over hele verden. Flere lange turer hvert år. Jeg ønsker i utgangspunktet å finansiere mine egne reiser, men har ikke råd til like mange og lange turer…. Skal jeg la ham betale turer for meg, eller si at det får bli turer jeg har råd til??? Takke nei til fire uker i vietnam for eksempel?- og si at en uke v middelhavet er nok?

Også utelivet vårt er ulikt. Han er vant til å spise på fine restauranter ofte, og generelt ikke tenke på regningen på en lørdagskveld ute….

Personlig er jeg av oppfattningen at så lenge mange begge investerer i forholdet på sin måte, den ene gjerne med penger den andre gjerne med huslige syssler eller lignende så går dette opp i opp.

←

… føler at jeg kommer litt til kort her. Jeg har tatt utdannelse, har en krevende jobb på en videregående skole, og har ingen lyst til å i tillegg være husmor for ham. Og er litt redd for at jeg kommer til å føle at jeg ”bør” vaske og rydde mer enn ham fordi jeg står i ”gjeld”

Om jeg går med på å kjøpe inn mange dyre ting (for eksempel rådyrt hjemmekinoanlegg), kan jeg jo risikere å sitte igjen m ingenting hvis det tar slutt..

Noen syns sikkert dette er et luksusproblem, men det hadde nesten vært enklere om vi hadde tjent mer likt

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner deg godt!

Clue nummer 1 må jo være at dere snakker gjennom dette skikkelig! Har du spurt han hva han mener?

[Gjest Gjest]

Min mann tjener mer enn meg (overaskelseeeee!), ca dobbelt så mye eller vel så det, samt en solid slant på bok. Men det går fint, for han har et nokså lavt forbruk (det er en grunn til at han en slant på bok...). Egentlig så er det HAN som er mest prisbevisst, handler på salg, og sammenligner kilopriser på butikken. Jeg orker ikke så mye av det, for jeg mener at man bør kunne unne seg litt luksus dersom man har råd.

Når det gjelder ts' problem om Ikea- eller designmøbler, hadde jeg gjort det enkelt. Sagt at det er fint og flott med designmøbler, men jeg har ikke råd. Dersom han vil ha designmøbler, får han kjøpe dem selv. Eller vi kan gå på Ikea og jeg kan være med og spleise. Hvis han hadde sagt at han heller vil kjøpe designmøbler selv enn å spleise på Ikeamøbler, hadde jeg tatt de tusenlappene jeg sparte på å ikke være med på møbelkjøp og puttet på min egen sparekonto.

Eventuelt sagt at jeg ikke har råd til å kjøpe sofa for mer enn 5000, enten kan vi gå på Ikea og kjøpe sofa for 10 000, eller vi kan kjøpe designmøber for 65 000 og jeg spytter i de 5000 og han betaler de resterende 60 000. Ved brudd hadde jeg krevd halvparten av sofaen (ja, du skjønner hva jeg mener! )

[liv]

Jeg tjener litt mer enn mannen (ca 50-60 000 mer) men hos oss er alt likt. Han betaler inn litt av sin lønn til meg og jeg betaler husleie og alle regninger. Etter det har vi vel ca likt igjen med penger. Begynner det å minke på den ene kontoen så overfører den som har penger igjen til den andre. Tidligere har han vært arbeidsledig og jeg betalt, jeg vært student og han betalt, og forhåpentligvis så får han bedre lønn snart så det det går liksom ganske opp i opp med tiden.

[Gjest nemorosa]

Hos oss tjente han mye mer enn meg før sommeren nå ettersom jeg gikk siste året på videregårende. Det siste året har han brukt mye mer penger på mat/ting som trengs i hjemmet enn meg.. Men vi har gjort en avtale oss i mellom at til neste år skal jeg betale mer enn han, ettersom jeg nå skal jobbe et år før jeg studerer videre.. på den måten blir det mer rettferdig. Men når det sant skal sies, så bruker nok jeg mer penger ift hva jeg tjener på nødvendige ting enn han.

[Gjest Gjest]

Hos oss tjener vi ca det samme, vi er samboere. Men jeg har hatt en del egenkapital og nå når vi har kjøpt hus har det vært min egenkapital vi har brukt der. Dette ser jeg selvfølgelig på som "vår" egenkapital. Men skulle det mot formodning bli slutt mellom oss, så tar jeg med meg disse pengene ut igjen... (dette er vi enige om)

Men jeg tror nok menn har større problemer med å takle at damen er den som har mer penger og da i deres øyne blir "forsørgere".

Vi har ikke fellesøkonomi og kommer heller aldri til å ville ha dette. Vi er begge enige i at vi vil ha våre egne penger slik at vi selv kan bruke dem sånn vi vil. Men ting vi trenger som mat og møbler deles likt eller en betaler... Ikke så nøye på det. Vi sitter ikke med kvitteringer, neste gang betaler den andre osv...

Jeg liker å ha min frihet i forhold til pengene jeg tjener (samme gjør han) Men jeg ser likevel på det som "våre" penger.

Man må bare finne den løsningen som passer best for seg.

[Nabodama]

Min mann tjener mer enn meg (overaskelseeeee!), ca dobbelt så mye eller vel så det, samt en solid slant på bok. Men det går fint, for han har et nokså lavt forbruk (det er en grunn til at han en slant på bok...). Egentlig så er det HAN som er mest prisbevisst, handler på salg, og sammenligner kilopriser på butikken. Jeg orker ikke så mye av det, for jeg mener at man bør kunne unne seg litt luksus dersom man har råd.

Når det gjelder ts' problem om Ikea- eller designmøbler, hadde jeg gjort det enkelt. Sagt at det er fint og flott med designmøbler, men jeg har ikke råd. Dersom han vil ha designmøbler, får han kjøpe dem selv. Eller vi kan gå på Ikea og jeg kan være med og spleise. Hvis han hadde sagt at han heller vil kjøpe designmøbler selv enn å spleise på Ikeamøbler, hadde jeg tatt de tusenlappene jeg sparte på å ikke være med på møbelkjøp og puttet på min egen sparekonto.

Eventuelt sagt at jeg ikke har råd til å kjøpe sofa for mer enn 5000, enten kan vi gå på Ikea og kjøpe sofa for 10 000, eller vi kan kjøpe designmøber for 65 000 og jeg spytter i de 5000 og han betaler de resterende 60 000. Ved brudd hadde jeg krevd halvparten av sofaen (ja, du skjønner hva jeg mener!  )

←

Ok, så han er den som tjener mest og er mest prisbevisst, mens du er den som "unner deg" litt luksus? Du som tjener under halvparten så mye?

Hadde det ikke vært mest fair om du fulgte hans eksempel?

Hos oss har vi gode inntekter begge to, og tjener omtrent det samme. Jeg ville IKKE følt det greit om han hadde "unnet seg litt luksus" av penger jeg hadde tjent og jobbet for, hvis jeg var den som tjente mye mer enn ham, og var prisbevisst selv.

Jeg ville heller ikke følt noe særlig for å bruke mye penger på meg selv hvis jeg var den som tjente mye mindre enn ham.

Det er en annen sak hvis også den som tjener mest vil unne seg litt luksus. Da bør det komme begge til gode.

Men hvorfor er det "riktig" at den som kanskje har slitt i mange år for å få en god inntekt automatisk skal punge ut for at den andre, som kanskje aldri har gjort noe særlig for å tjene penger (dvs skaffet seg en god utdanning, jobber deltid osv), skal få sine ønsker oppfylt?

Nå ser jeg bort i fra verdien av å oppdra felles barn osv

[Arkana]

Vi er samboere (har vært sammen 7 år, gifter oss neste år). Samboeren min er i en godt betalt jobb mens jeg er student. Vi betaler etter evne, så samboeren min betaler en betydelig større del av utgiftene enn jeg gjør. Det kommer til å jevne seg ut når jeg får jobb. Hvis inntektene våre blir varig ulike regner jeg med at vi ordner det slik vi gjør nå, nemlig at den som tjener mest betaler mest. Å dele 50/50 med skjev inntekt er litt urettferdig, da kan fort den som tjener minst ende opp med å bruke hele sin inntekt på faste utgifter og ikke ha noe igjen til personlig forbruk, mens den som tjener mest har masse "lommepenger". Vi sparer heller aldri på kvitteringer eller går rundt og skylder hverandre penger for ting, det virker litt tåpelig. Vi skal bo sammen resten av livet, det er egentlig uvesentlig hvem som tjener hva.

[Gjest Gjest]

Men hvorfor er det "riktig" at den som kanskje har slitt i mange år for å få en god inntekt automatisk skal punge ut for at den andre, som kanskje aldri har gjort noe særlig for å tjene penger (dvs skaffet seg en god utdanning, jobber deltid osv), skal få sine ønsker oppfylt?

Nå ser jeg bort i fra verdien av å oppdra felles barn osv

←

Fordi man er kjærester, og da skal man ikke telle kroner og øre slavisk. Dersom man blir for fokusert på mine og dine penger, så tror jeg forholdet henger i en tynn tråd.

[Nabodama]

Fordi man er kjærester, og da skal man ikke telle kroner og øre slavisk. Dersom man blir for fokusert på mine og dine penger, så tror jeg forholdet henger i en tynn tråd.

←

Er jo enig i at man ikke skal telle slavisk, og at man betaler faste utgifter etter evne.

Jeg har alltid tjent like bra som mine menn, så for meg er det litt rart at man "unner seg" når man egentlig ikke har råd til det selv.

Hadde mannen min hatt liten inntekt, og brukt MYE penger på jakt/fiskeutstyr (som jeg IKKE er interessert i), ville jeg ikke syntes det var ok.

For da hadde han brukt penger jeg hadde tjent på ting jeg ikke selv ville brukt penger på.

Hadde han derimot villet bruke penger på ting som vi hadde felles glede av, hadde det vært greit.

Kan i grunnen se for meg at menn tenker på samme vis, angående shopping av klær, sko etc.

[Gjest Gjest]

Hos oss tjener jeg best, ca 60 000 mer i året enn han. Men det er egentlig ikke noe problem for noen av oss.

Han solgte leiligheten når vi flyttet sammen, så vi har brukt en del av hans penger til å pusse opp i min leilighet. Resten spares til bryllup og fremtidig bilkjøp...

Nå har vi også solgt min leilighet og kjøpt en tomannsbolig. Jeg har tjent ganske godt på den, blandt annet på grunn av all oppussinga vi har gjort. Men selvfølgelig også generell pris stigning.

Det vi har blitt enige om er at vi har regnet sammen ca hvor mye formue vi har. Da har vi regnet med at han eier 10% av leiligheten vi nå har solgt. Så har vi sett hvor mye egenandel hver av oss har spyttet inn i tomannsboligen og blitt enige om at den dagen vi selger har jeg krav på ca 150 000 mer enn han. Men prisstigning ++ tar vi sammen.

Vi har ingen 50/50 deling. Er jeg på butikken handler jeg. Noen regninger betaler jeg, andre tar han... Blir det knapt med penger for den ene en måned overfører den andre noen tusen. (Veldig sjelden det er tomt begge steder, da må vi lete litt i buffere...) Går stort sett opp i opp og begge er fornøyde.

[Gjest Gjest]

Er jo enig i at man ikke skal telle slavisk, og at man betaler faste utgifter etter evne.

Jeg har alltid tjent like bra som mine menn, så for meg er det litt rart at man "unner seg" når man egentlig ikke har råd til det selv.

Hadde mannen min hatt liten inntekt, og brukt MYE penger på jakt/fiskeutstyr (som jeg IKKE er interessert i), ville jeg ikke syntes det var ok.

For da hadde han brukt penger jeg hadde tjent på ting jeg ikke selv ville brukt penger på.

Hadde han derimot villet bruke penger på ting som vi hadde felles glede av, hadde det vært greit.

Kan i grunnen se for meg at menn tenker på samme vis, angående shopping av klær, sko etc.

←

Enig med deg. Jeg får også av og til inntrykk av at endel føler de har skutt gullfuglen når de har kapret en partner med mer penger enn dem, for da kan de "sløse" mye mer enn om de bare lever på sin egen (lille) inntekt. Samtidig er det jo en del nyanser mellom en designervareshoppende husmor og at den ene tjener 200 000, den andre 300 000. Jeg synes for eksempel det bare skulle mangle at den som tjener minst kan bestemme at man skal kjpe den maten man har lyst på, ikke bare den billigste; det har sikkert begge råd til om de deler fellesutgiftene likt, til og med.

Når det kommer til diverse forbruk som dyre klær, stadige oppussinger osv så synes jeg i hvert fall ikke man skal ta det som en selvfølge at "jammen, alle andre gjør det sånn" at den med mest penger må spytte i tusenvis av kroner månedlig til slikt. Det er noe begge parter bør diskutere seg fram til og være faktisk enige om.

Ellers virker det med økonomi som om man kan leve med de aller fleste løsninger så lenge man er enige med partneren. Det virker ikke spesielt fruktbart å kritisere alle andres løsninger enten de tar vare på kvitteringer eller blir spandert på for å overleve. Selv er jeg i et forhold hvor han har tjent mest penger fram til nå, men jeg har bidratt med sparepenger og noe lønn. Nå tjener jeg også bedre, så da bidrar jeg mer. Vi tar det sånn ca og beholder egne penger til egne iteresser. det funker bra hos oss, selv om jeg skulle ønske samboern så på litt flere ting til huset o.l som verdt å bruke penger på...