"Hvordan har du det?"

[Daria]

For et halvt år siden flyttet jeg fra Oslo, hvor jeg har bodd hele livet, til en liten vestlandsøy pga jobb. Naturlig nok spør alle, fra venner opg familie til folk jeg treffer tilfeldig her oppe, om hvordan det går, om jeg trives osv, og stort sett nikker og smiler jeg og sier at joda, det går så fint så. Jeg kan til nød innrømme at jeg savner byen og vitse litt om forskjellene på by og land, men ikke noe særlig mer enn det.

Sannheten er jo ikke så enkel... Jeg har ikke venner her (bekjente ja, men ingen det er naturlig å ringe til for å finne på noe), jeg trives ikke med å bo et så lite sted, og jeg savner å kunne gjør alt jeg kunne gjøre før -gå ut og spise, gå på teater og kino, treffe venner, gjøre ting litt spontant -her innebærer ethvert ærend utover det mest normale ferge og buss/drosje for å komme til byen (som heller ikke er blandt de største...), og ikke minst savner jeg venner og familie og et normalt sosialt liv. Bare det å se tv-bilder fra Oslo kan innimellom få hjemlengselen til å legge seg som en klump i magen.

Men dette sier jeg jo som regel ikke, og jeg er neppe den eneste som fortier deler av sannheten når folk spør "Hvordan går det?". Hvorfor er vi så redde for å innrømme at vi ikke har det så bra? Jeg tenker gjerne at de kan jo ikke gjøre noe med det, så da trenger de heller ikke vite det, vil jo ikke at folk skal være bekymret for meg. Og jeg har det jo egentlig bra -jeg har jobb. inntekt og tak over hodet, og mennesker som bryr seg om meg, selv om de er langt unna -så da skal jeg vel ikke klage... Og selv om jeg ikke liker å innrømme det, handler det sikkert litt om fasade også.

Hva svarer dere når folk spør? Og hvorfor forteller dere ikke hvordan dere egentlig har det?

[Gjest splæsj]

Hva svarer dere når folk spør? Og hvorfor forteller dere ikke hvordan dere egentlig har det?

←

Fordi jeg føler ikke for å dele mine innerste, private tanker og problemer med alle og enhver, derfor blir det et overflatisk svar.

Tenk om jeg skulle sagt til gud-og-hvermann:

"Jo'a, jeg er deppa, litt angst og sånn, de vanlige søvnproblemene, mamma er dødssyk, kjærlighetslivet er ikke-eksisterende, jeg har fått en kjemperegning og er blakk, men det går fint på jobben, i alle fall. Og du, da?"

Men jeg forstår godt at du savner Oslo og er litt deppa for tiden.

[Gjest gjest1]

Er litt i samme situasjon selv, flyttet sammen med kjæresten til det store utland og har ikke stort med venner... Blir litt ensom og frustrert av det!

Men som regel har jeg det ålreit, det er jo starten på et nytt sted og alt er nytt.

Til mine nærmeste sier jeg gjerne rett ut hvordan jeg har det, om jeg er litt ensom, så sier jeg det, går alt bra, så sier jeg det... Men det er meg. Ikke sånn at jeg syter og vil de skal si masse fine ting og at alt ordner seg, men da vet de hvordan ståa her. Og det er ikke slik at jeg utdyper det hver gang, noen ganger sier jeg bare at alt er ok. Til andre som ikke er fullt så nærme meg så sier jeg som regel at alt bare er bra med meg.

Kjæresten min jobber i USA, og er der gjerne en mnd av gangen, og han kan syte en god del om hvor mye hjemlengsel han har når han er det, kan bli litt mye ibland MEn han er jo kjæresten min, så det tåler jeg å høre...

Tror nok som du sier, det er har mye med fasade å gjøre, at du vil at de skal tro at alt går bra, og du har det kjempefint, istedenfor at du vil de skal høre syting, savn og alt slikt, noe som kan være slitsomt i bland for andre å høre på.

Det er vel litt snakk om hvordan man vil oppføre seg i forhold til andre?

Endret 27. juni 2006 av Chic

[Gjest 1111]

Rett og slett fordi jeg ikke har et ønske om å brette ut hele sjela mi til alle. Jeg svarer ærlig når kjæresten min spør meg og jeg svarer ærlig når mamman min spør meg, men ellers så kommer refleks-svaret "joda, jeg har det bra jeg".

Dessuten har jeg ikke samvittighet til å skulle si hvordan jeg har det hele tiden heller, da jeg sliter med endel tunge ting som ikke alle er komfortable med å høre. Jeg er ikke komfortabel med å fortelle og de er ikke komfortable med å høre, så da blir det til at jeg ikke sier hvordan jeg egentlig har det.

Jeg tror også det skulle ha blitt veldig negativt om jeg sa sannheten til alle som spurte hver gang de spurte.

[Gjest Gjest]

Kommer mye an på hvem som spør og i hvilken sammenheng. Man hører ofte om noen spør fordi de faktisk lurer, eller om det bare er en standardfrase.

[tuji]

Når folk spør hvordan man har det, venter de et positivt svar. Det er en frase man lirer av seg, egentlig vil man ikke vite hvordan den andre har det. Derfor svarer de fleste at de har det bra.

[Svart Katt]

Enig med tuji. Det har blitt en standardfrase som man kan si til en Hvem-som-helst uten å tenke på "konsekvensene", fordi personen som blir spurt som regel svarer at h*n har det bra.

Noen legger til et egentlig etter selve spørsmålet, "hvordan har du det egentlig"? Det er ofte da man skal svare ærlig, det er som regel folk som virkelig lurer på hvordan andre har det som stiller det spørsmålet.

Jeg pleier å svare at jeg har det vanlig. Ikke bra, men ikke nødvendigvis det motsatte heller. Vanlig.

Jeg skjønner forresten at du er i en kjedelig sitasjon for øyeblikket, HildeSol. Selv om det ikke løser situasjonen håper jeg at du har noe å se frem til i sommer. Noe du kan glede deg litt til i hverdagen. Det er viktig.

[Gjest gjest1]

Jeg er av typen som svarer det jeg mener når jeg blir spurt, og ikke godtar et 'joa-har-det-bra-jeg' svar av dem jeg spør.

Når det gjelder folk jeg bryr meg om, riktignok. Hvis jeg ikke gidder å legge ut om noe, eller det ikke er særlig relevant til situasjonen, f.eks. på jobb, så sier jeg mest sannsynligvis 'greit nok' eller noe.

[Gjest Gjest]

Jeg svarer ærlig.

Har jeg det litt kjipt, så svarer jeg at jeg har det greit nok, og har jeg det bra så sier jeg at jeg har det bra.

Er sikkert noe med at jeg er blitt allergisk mot sånn USA-spørring om "how are you?" der alle må svare "fine". Det er jo totalt meningsløst.

[Gjest Bellatrix]

Fordi jeg føler ikke for å dele mine innerste, private tanker og problemer med alle og enhver, derfor blir det et overflatisk svar.

Tenk om jeg skulle sagt til gud-og-hvermann:

"Jo'a, jeg er deppa, litt angst og sånn, de vanlige søvnproblemene, mamma er dødssyk, kjærlighetslivet er ikke-eksisterende, jeg har fått en kjemperegning og er blakk, men det går fint på jobben, i alle fall. Og du, da?"

Men jeg forstår godt at du savner Oslo og er litt deppa for tiden. 

←

Enig. Det er ikke alltid det passer seg å fortelle om personlige ting.

[Hottentotten]

Jeg trur at grunnen til at folk ikke svarer ærlig er fordi man ikke vil brette ut hele privatlivet om man svarer at man ikke har det bra. Svarer man nei, så forventes det også at man forklarer hvorfor man ikke har det bra..

Opplevde seinest i går at noen svarte meg ærlig på spørsmålet om de hadde det bra.. Nei, jeg har det ikke bra var svaret jeg fikk. Da blei jeg litt usikker på hvordan jeg skulle svare på det, og følte egentlig hele situasjonen som litt ubehagelig. Dette var en person jeg ikke ser så mye til (vi jobber sammen, men har sjelden vakter sammen) og har egentlig aldri snakket så mye med henne. Jeg skjønner jo at hun ikke har det godt (jeg fikk jo forklaringen), men visste lissom ikke hva jeg skulle si siden jeg ikke har opplevd det samme og jeg ikke kjenner henne så godt.

Svar ærlig til folk som kjenner deg godt og kan relatere til hvordan du har det. Det er det jeg gjør, og synes det går greit. Hvis folk lurer på noe mere, så er det bare å spørre. Det er min oppfatning!

[Gjest gjest1]

Jeg synes ærlig talt at folk kan la være å spørre hvis de ikke tåler svaret. Spør man rett ut 'har du det bra' eller 'hvordan går det med deg', så bør man faktisk tåle at den andre sier at h*n ikke har det så bra. Kanskje h*n har det skikkelig dritt, og endelig var det noen som spurte..?

Så blir man møtt med en slik 'Gud, DET var ikke passende'-greie.

Grk.

[Gjest gjest1]

Man bretter ikke ut alt til hvem som helst som spør, men er det folk som står meg nær og som vet hva jeg evt kan slite med, så forteller jeg det. Men jeg har en iboende redsel for å kjede folk, så jeg utbroderer ikke så veldig mye i hytt og pine nei...

Jeg hadde forresten en venn som syntes at jeg med mitt liv egentlig burde føle meg verre enn jeg faktisk gjorde, så han godtok aldri mine "bare bra..."... jeg hadde det bra også jeg, det er sånn jeg er. Men han nektet å godta det... "Nei, nå må du gi deg - det er MEG du snakker med, hvordan har du det EGENTLIG???"

[Gjest 1111]

Jeg synes ærlig talt at folk kan la være å spørre hvis de ikke tåler svaret. Spør man rett ut 'har du det bra' eller 'hvordan går det med deg', så bør man faktisk tåle at den andre sier at h*n ikke har det så bra. Kanskje h*n har det skikkelig dritt, og endelig var det noen som spurte..?

Så blir man møtt med en slik 'Gud, DET var ikke passende'-greie.

Grk.

←

[Gjest gjest1]

Jeg hadde forresten en venn som syntes at jeg med mitt liv egentlig burde føle meg verre enn jeg faktisk gjorde, så han godtok aldri mine "bare bra..."... jeg hadde det bra også jeg, det er sånn jeg er. Men han nektet å godta det... "Nei, nå må du gi deg - det er MEG du snakker med, hvordan har du det EGENTLIG???"

←

Den var god.

[Gjest piaf]

Jeg synes ærlig talt at folk kan la være å spørre hvis de ikke tåler svaret. Spør man rett ut 'har du det bra' eller 'hvordan går det med deg', så bør man faktisk tåle at den andre sier at h*n ikke har det så bra. Kanskje h*n har det skikkelig dritt, og endelig var det noen som spurte..?

Så blir man møtt med en slik 'Gud, DET var ikke passende'-greie.

Grk.

←

Hjertens enig!

Jeg er blant dem som oftest svarer ærlig på sånne spørsmål, ihvertfall når jeg snakker norsk (på andre språk betyr jo "hvordan går det"-frasen ikke noe annet enn "hei", nærmest, på norsk er det ikke fullt så entydig). Hvis jeg ikke har det så bra, og folk får høre litt om det, blir enkelte ille berørt, og noen ganger angrer jeg på at jeg var for ærlig...

Men likevel er det grenser for hvor mye jeg gidder å forestille meg. Kanskje omgås mennesker lettere når vi vet litt mer (ikke nødvendigvis alt) om hvordan vi faktisk har det? Og hvorfor skal man absolutt bruke språket på en måte som tømmer det for innhold?