Hva mener dere er god oppdragelse?

[Gjest Gjest]

Dette har jeg alltid lurt på..

Jeg selv har vokst opp som jeg mener er strenge foreldre..

jeg er nå 18 år, og siste gang jeg fikk husarrest var da jeg var 16..

Jeg mener selv at husarrest ikke løser noen ting.. jeg husker hvor sinna og at jeg "hatet" mamma eller pappa som gjorde dette..

Jeg har ikke så veldig godt forhold til mine foreldre og det har aldri vært naturlig å fortelle dem mase ting jeg opplever å sånn, og at ejg også får nye venner ofte eller bytter blir det vanskligere for dem å holde takten.. men da jeg var 17 måtte jeg fortsatt ta siste bussen hjem, som gikk 00.10

alle vennene mine kunne komme hjem i 2-3 tiden, og de kunne også sove der..

jeg ble alltid nektet å sove hps mine venner for de visste ikke hvem det var, selv og jeg sa hva de hette og hvor det var. De stoler ikke på personen, og mener at det ikke hjelper m jeg kjenner og stoler på personen..

Jeg har alltid med at mamma og pappa har en gal oppdragelse, at de kunne gjort mye annerledes.

jeg er veldig i mot åssen de gjør det, og det har også skapt mange krangler..

så, hva mener dere er god oppdragelse?

og hva mener dere er passende innitider til 15-18 åringer?

hva mener dere er passende regler for 18 åringer?

og har dere forskjellige inne tider på jenter og gutter i samme alder?

veldig interresert og høre dette fra dere foreldre med barn i samme aldersgrupper..

[Gjest gjest1]

At en 17-åring bør ta siste bussen hjem er ikke så rart. Det er vanskeligere å komme seg hjem når ikke bussen går lenger.

Det har også noe med å ta hensyn til de man bor sammen med å gjøre. Om du har foreldre som engster seg, så får de antakelig ikke sove før du er i hus. De lager ikke disse reglene for å straffe deg, men for å beskytte deg.

En 18-åring er myndig, men allikevel tar man hensyn til de man bor sammen med, og følger de regler som gjelder i huset. Du er fri til å flytte dersom reglene ikke passer deg, men da står du på egne ben og må klare deg selv.

Når det gjelder frihet og det og stole på noen, så er det ikke så merkelig at foreldre ikke alltid stoler på ungene sine. Ungdommer kan være fryktelig naive og kalle en person de har kjent i to dager for en "skikkelig god venn" uten å vite pøkk om han eller henne.

Nå skriver du ingen ting om deg sjøl, kun om foreldrene dine, så jeg vet ikke om du er en person man kan stole på. Om du er der du sier du skal være, om du faktisk er sammen med dem du sier du skal være sammen med, og om dette er folk som du selv ville latt dine fremtidige barn være sammen med når den tid kommer.

Kort historie:

Jeg hadde min datter og to venninner i bilen på vei hjem fra fest for et par måneder siden. Hørte på praten dem i mellom, og ei av jentene kunne ikke fatte at ikke faren hennes bare kunne stole på henne.

"Vet du hva han gjorde eller? Forrige gang jeg skulle overnatte hos A så ringte han plutselig og sa at han stod utenfor huset, og jeg måtte komme ut så han kunne se at jeg var der.... og da var jo jeg på fest i XXX... så da måtte jeg jo bare innrømme det... hvorfor kan han ikke bare stole på meg? Måtte han komme å sjekke at jeg var hos A liksom?"

Andre ganger har jeg hørt henne si: Jeg kommer jo aldri hjem når jeg skal, og noen ganger blir jeg borte til neste dag og sånn.. og pappa blir så forbanna. Det er ikke så rart at jeg ikke gidder å komme hjem når han er sånn...

Snakk om mangel på selvinnsikt. Dette var så teit at selv datteren min reagerte på det og lurte på hvordan hun tenkte.

Nå vet jo ikke jeg om du er sånn... men det kan jo hende det er en grunn til at foreldrene dine er skeptiske.

Tillegg: jeg skulle ønske jeg var mer som dine foreldre, og som mine foreldre var, for jeg har latt min datter få bestemme og ta litt for mye ansvar selv, og det kan jeg love deg har IKKE gått veldig bra. Jeg kunne spart henne for mye lidelse hvis jeg var strengere med henne.

Endret 27. juni 2006 av mysan

[Gjest *Snart medlem*]

Jeg støtter alle delene av Mysans innlegg.

Da jeg var 17, tok mine venner siste bussen hjem, og jeg måtte også komme hjem når denne bussen gikk selv om jeg bodde i sentrum av byen. Ikke noe problem det. For det første var jo alle vennene mine reist hjem, og for det andre forstod jeg godt at min mor ville ha en fast tid da jeg skulle være hjemme, slik at hun ikke ble urolig.

Da jeg var i 15-16-årsalderen hadde vi en del diskusjoner omkring utetider, og i begynnelsen måtte jeg alltid komme hjem før vennene mine. Men dette endret seg når min mor faktisk ble godt kjent med mine venner, og også hadde snakket med enkelte av de andre foreldrene om innetider osv. Det handlet om hvorvidt min mor kunne stole på meg, og hvorvidt hun visste at jeg var trygg.

Så lenge jeg bodde hjemme (flyttet da jeg var 20), ga jeg alltid beskjed ca når jeg kom til å komme hjem - rett og slett av respekt for min mor som jeg visste ville bli bekymret hvis jeg ble lengre enn vanlig en dag.

[Snupplupp]

Da jeg var 14-16år brukte vi å dra på ungdomsdisko på fredagene, det var åpent til 02.00. Måtte hjem i 01.00 tiden da jeg var 14 og 01.30-02.00 då jeg ble 15-16år. Pappa kom å hentet meg og evt venninnen hver bidige fredag. Da jeg var 16år fikk jeg lov å gå hjem(20min ca), men måtte være hjemme før ca 03.00. Jeg bor/bodde på en liten plass og veien hjem gikk igjennom et byggefelt. Skjedde ikke mye skummelt der. Det hendte at jeg ikke var hjemme før kl. 05.00 noen ganger(etter fylt 16), men de sa ikke noe. Når det gjelder innetider i ukedagene, så hadde jeg ikke noe fast tror jeg, men var bestandig hjemme til "normal" tid. Fikk lov å dra på telturer og ligge over hos venninner, men det var ikke ofte jeg gjorde det. De brukte heller å overnatte hos meg. Jeg hadde relativt strenge foreldre i forhold til venninnene mine, men de stolte på meg og jeg synes de hadde den perfekte balansen mellom streng/frihet til mine egne valg. Jeg har vell bestandig vært relativt fornuftig.

Da jeg fylte 18år/mnd før gikk og kom jeg stort sett som jeg ville, men måtte gi beskjed hvis jeg ikke kom hjem om natten i helgene. Jeg bodde tross alt hjemme og følte jeg hadde et visst ansvar.

Jeg er fornøyd med oppdragelsen min, og den passet meg som person. .

[Gjest Piper]

Dette har jeg alltid lurt på..

Jeg selv har vokst opp som jeg mener er strenge foreldre..

jeg er nå 18 år, og siste gang jeg fikk husarrest var da jeg var 16..

Jeg mener selv at husarrest ikke løser noen ting.. jeg husker hvor sinna og at jeg "hatet" mamma eller pappa som gjorde dette..

Så du ønsket en straff du ikke ble sinna for? Hva tror du egentlig en straff er? Jeg personlig kaller det ikke straff, emn en konsekvens for handlingen sin. I det man velger å gjøre noe man vet man ikke burde gjøre, bør man også være klar for å ta den konsekvensen man får.

Jeg har ikke så veldig godt forhold til mine foreldre og det har aldri vært naturlig å fortelle dem mase ting jeg opplever å sånn, og at ejg også får nye venner ofte eller bytter blir det vanskligere for dem å holde takten..

Kanskje det at du ikke forteller noe hjemme, er med på å lage unødvednige bekymringen for dine foreldre. Jo mer man sier, desto større tillit får man til andre.

men da jeg var 17 måtte jeg fortsatt ta siste bussen hjem, som gikk 00.10

alle vennene mine kunne komme hjem i 2-3 tiden, og de kunne også sove der..

jeg ble alltid nektet å sove hps mine venner for de visste ikke hvem det var, selv og jeg sa hva de hette og hvor det var. De stoler ikke på personen, og mener at det ikke hjelper m jeg kjenner og stoler på personen..

Hvordan skulle du kommet deg hjem, om du ikke hadde tatt siste bussen hjem? Jeg bryr meg faktisk ikke om hva andre foreldre lar barna sine gjøre, for de er ikke mitt ansvar. Mine barn er mitt ansvar, og da er det meg som bestemmer hva de får og ikke får gjøre. Og mitt barn måtte også tatt siste bussen hjem.

Ungsom kan stole på hvem som helst, det viser seg jo både på Internett og i det virkelige liv. Beklageligvis er enkelte ungdommer veldig naive, og derfor kan det være kjekt å vite at en har foreldre som passer litt ekstra på. Dette vil du kanskje ikke forstå, før du selv har blitt voksen og gjerne fått egne barn.

Jeg har alltid med at mamma og pappa har en gal oppdragelse, at de kunne gjort mye annerledes.

jeg er veldig i mot åssen de gjør det, og det har også skapt mange krangler..

Mener du det er gal oppdragelse, bare fordi du ikke får lov til å gjøre som du vil? For da henger du nok litt igjen i "fjortisstadiet", og har enda ikke forstått at foreldrene er der for å ta vare på barna sine. De gjør ikke ting for å være stygg, men det er de som har ansvaret for deg.

Å krangle med ungdommen sin, er nok mer vanlig enn du vil tro. Jeg har en venninne som fikk lov til det hun ville, nå i dag mener hun at foreldrene hennes var for snille, naive og burde hatt mere grenser for hva hun skulle få lov til å gjøre. Så jeg velger å tro at de fleste ungdommer liker ikke måten foreldrene er på, men de blir nok mer takknemlig når de blir store, og spesielt de som har hatt grenser.

så, hva mener dere er god oppdragelse?

God oppdragelse, er nå man ahr lært barna å klare seg selv. Å bli selvstendige individer, som klarer seg i samfunnet. Som har lært at gjør man noe gale, må man også ta konsekvensen med det.

og hva mener dere er passende innitider til 15-18 åringer?

Veldig stor forskjell på en 15 åring og en 18 åring. De må følge reglene som er satt i hjemmet, og ingen av de kan komme og gå som de selv vil. Gi beskjed hvor de skal og når de kommer tilbake, for jeg hadde ikke sovet godt før alle var i hus.

Men en 15 åring måtte nok ha vært inne i 00 tiden, mens en 18 åring kunne styrt det litt mer selv. Men 18 åring måtte også ha gitt beskjed, sånn at en vet når de eventuelt kommer hjem.

hva mener dere er passende regler for 18 åringer?

og har dere forskjellige inne tider på jenter og gutter i samme alder?

Nå har jeg bare gutter, men det hadde vært samme regler for begge, for kjønn spiller ingen rolle der.

[Gjest Gjest]

Jeg kan forstå at foreldrene dine vil ha innetider, men det som kanskje ikke er så god oppdragelse i ditt tilfelle, er mangelen på kommunikasjon. Nå vet jeg ingenting om situasjonen din bortsett fra det du skrev, men jeg synes det du skriver vitner om at dere har snakket lite sammen.

Jeg har selv foreldre som har vanskelig for å snakke. Jeg er heller ikke fornøyd med oppveksten min, om enn av andre grunner enn de du nevner i innlegget ditt. Det har ført til mange konflikter som ofte har ekskalert fordi vi ikke kunne om hva som som var i veien. Det har vært vanskelig for meg å lære å snakke om ting, og når det gjelder en del tema kan jeg det fortsatt ikke. Reaksjonsmåter og omgangsformer som jeg antok var normale, har vist seg å slett ikke være normale.

God oppdragelse av barn mener jeg derfor må være preget av kommunikasjon. Det betyr at foreldre må lytte til barna sine og ta dem alvorlig. Det betyr at foreldre må kunne snakke med barna sine om "alt" og at de som voksne tar initiativ til dette eller viser barna at det er ok å snakke om alt.

Det betyr imidlertid ikke at barna alltid skal få viljen sin. Selv om det kanskje ikke er noe hyggelig å høre, så vet voksne ofte mer om hva som er best!

[Gjest Frk Åberg]

Hm, ja, god oppdragelse; hva er det? Da jeg var liten følte jeg at foreldrene mine var ganske strenge. I ettertid har jeg sett at det var bestevenninnen min som hadde alt for lite strenge foreldre. Så det kommer jo an på hvem man sammenligner seg med.

Når det er sagt, så har foreldrene mine alltid stolt på meg. De var ganske strenge med prinsipper som f.eks. "du kan ikke få ting bare fordi alle andre har det", "ikke følg etter flokken" osv. De var også opptatt av at jeg skulle oppføre meg forholdsvis høflig mot andre og vi måtte innordne oss visse regler i familien.

Men jeg fikk mye frihet også, fordi jeg aldri gikk bak ryggen deres eller gjorde spesielt dumme ting. Jeg fikk plutselig mye friere tøyler enn min tidligere bestevenninne som hadde misbrukt tilliten litt for mye. Jeg fikk bl.a. dra på språkreise og andre småreiser, mens andre ikke fikk lov til det. De var lite bekymret for gutter, narkotika, alkohol osv.

Faren min fortalte meg at da jeg skulle ha min første fest da jeg var 15, så var det noen som hadde tatt med en flaske vin. Jeg hadde visst blitt redd og ringt til pappa for å høre hva jeg skulle gjøre. Det ble ikke noe oppstyr; han følte vel bare at dette var enda en grunn til å stole på meg. Han syns bare det var morsomt, tror jeg.

Jada, jeg var et englebarn. Poenget mitt er bare at noen foreldre trenger en grunn til å stole på barna sine før de slipper dem mer fri og stoler på at de kan ta sine egne avgjørelser. Det kan jo være at du aldri har gjort noe dumt, og da syns jeg kanskje du bør prate med dem. Kanskje de innser at de er litt strenge? Ungdommer vil jo aldri lære å bli selvstendige om de aldri får noen tillit?

Når jeg får barn, så vil jeg selvfølgelig ønske å beskytte dem. Samtidig så må alle få gjøre sine erfaringer (kommer jo an på erfaringene...). Jeg merker at jeg har lyst til å fortelle om alle fallgruver til min yngre bror, men har funnet ut at han må få gjøre noen feilskjær, og ikke bare høre på mine erfaringer. Man kan ikke beskytte dem mot alt, og tror det kan være sunt å få litt førstehåndserfaring, i noen tilfeller.

Beklager enda et langt innlegg.

[Gjest Gjest]

Med frihet kommer ansvar.

Jeg har ikke alltid snakket sant, men jeg vil at foreldrene mine skla vite hva jeg holder på med, jeg vil egentlig fortelle de ting, men det er så vanskelig og fortelle dem ting.

en av mine venninner er narkoman, og det vet de, for jeg har fortalt det. og jeg har faktisk fått sove hos henne og de har truffet henne et par ganger.

De vet helt sikekrt at jeg aldri har prøvd, de sier de tror på meg men jeg tror ikke det.

Jeg mener ikke at jeg skulle fått en straff jeg liker, men husarrest er ikke alltid det beste, det hjelper jo ikke mot noenting..

Det at jeg ikke fortalte noe til mine foreldre er at de alltid ble sure, og tingene jeg gjorde var så dumme..

De er mer rolige av seg en det jeg er, men det betyr jo ikke at jeg er ute av kontroll.

De kan være veldig kontrollerende.

F.eks min lillebror skal helle i brus, og mamma sier at nå er det nok. ikke fyll mer i glasset. Kan han ikke bestemme selv, hvor mye han vil ha. Mer brus enn glasset er stor går jo ikke uansett..

Jeg føler meg helt annerledes hjemme enn når jeg er ute blandt folk, for jeg kllarer ikke helt å være meg selv. Da ska de alltid hysje på meg, og hvis jeg gjør noe jeg syntes er gøy eller har latter krampe, må jeg roe meg ned o.s.v.

Mine foreldre har også sagt at de har snakket med andre foreldre som har barn på samme alder som meg, om deres innetider, og de var visst like strenge som mine.

Men de kjenner bare en som har på lik alder, og han har mye slakkere regler..

Å når alle (ja, alle faktisk!) får være lengere ute en meg, er det utrolig kjedelig for meg..

Jeg begynte på skolen 1 år for tidlig, så jeg er 1 år yngre en alle jeg kjenner (eller mer) å de sa de tenkte på sånn.

Men det har de tydligvis ikke.

For jeg har alltid hatt strengere regler en de jeg har gått sammen med.

Husker en gang da jeg var liten og jeg måtte gå å legge meg, og jeg var ikke trøtt i det hele tatt, og det vart fortsatt lyst ute. Gikk vel i 5 klasse eller noe sånn, og mine venner kom på besøk og lurte på om jeg skulle komme ut å leke. Men mamma sa det kan hun ikke for hun har lagt seg.. De sier vel litt..

Jeg skjønner også at pappa vil ha meg hjem iogmed at bare nattbuss/taxi er eneste mulighet.

Men når jeg har gangavstand hjem, og jeg fortsatt det er det litt drøyt.

Jeg har spurt om jeg kan sove hos vener jeg har hatt i et par år, og det kan jeg ikke.

Men jeg får heller ikke lov til at folk sover hos meg, selv om vi har garasjeloft, vi kan være på, så vi ikke holder de våkne så lenge..

Men jeg føler alle forlag er dumme..

Kjæresten min som jeg hadde vært sammen med i 2 mnd, og pappa hadde truffet han mange ganger, kunne ikke sove hos meg, og svaret var: Nei, for sånn er det bare..

Jeg får ikke noen begrunnelse på svarene jeg får, og det irriterer meg grenseløst!

begrunnelser som for jeg er mora/faren din, eller sånn er det bare er ikke noen svar. det er bare misbruk av makten man har..

Hadde fått mye mer forståelse om jeg hadde fått en grunn!

Dette blir veldig lange innlegg jeg skriver, men jeg har mye og si om dette emnet, og klarer ikke helt å skrive slik at alt blir like forståelig, men håper jeg får tilbake meldinger, selv om det er imot det jeg mener.

For da vet jeg på en måte at andre ha like strenge foreldre som meg..

Jeg bor hos kjæresten min nå, og trives veldig greit der, og vi skal kjøpe leilighet til høsten..

Og etter jeg flyttet ut har forholdet blitt mye bedre, værtfall til pappa. For en par uker siden, var vi å spiste lunch sammen noe vi aldri har gjort før, og vi kan snakke litt sammen..

Jeg er glad for det, og det er sånn jeg har lyst til å ha det med det er ikke alltid så lett..

Føler mye også har blitt annerledes etter jeg ble 18.

Jeg drakk for før det, men sa alt jeg gjorde utenom drikkingen for jeg visste de kom til å bli drit sure og ikke gitt meg lov til gå ut hvis det..

Da kunne de heller ha snakket med meg dagen etter om hvor jeg var og hva jeg gjorde, og fått vite ting istedet for å bli sur, de vet jo at de fleste gjør det.. Men etter jeg ble 18 kunne jeg fortelle alt...

De er ikke det at jeg skal få lov til alt og at de ikke bryr seg, men det hadde vært fint med en mellomting..

Jeg har en venninne som mora visste at hun røykte hasj..

Men man kan ikke tvinge ungen til å slutte for godt, hvis hun ikke vildet.. det vil bare trekke ungen unna.

Men de hadde sånn ordning at hun kom hjem til middag.

Og at når hun kom hjem i helgene, så skulle hun gå å våkne moren og så kunne de ta en kopp te, og så skulle veninne mi fortelle hva hun hadde gjort og hva har skjedd..

mora og hun er veldig gode venner, og jeg syntes det ordningen er kjempefin.. ikke minst at foreldrene får vite hva som skjer, men også kan barnet oppleve ting, siden ungdommer lever i en litt annen tidsone i helgene...

[Belit]

Det er stor forskjell på 17-18-åringer, og jeg mener man ikke kan si at én type oppdragelse er riktig for aldersgruppen som sådan. Alt kommer an på tenåringens personlighet, interesser, ikke minst omgangskrets, bosted, osv osv. Jeg hadde mye strengere rammer enn lillesøsteren min da vi var på samme alder, og i ettertid må jeg bare se i øynene at dette var en helt riktig beslutning. Vi var bare veldig forskjellige som typer: Jeg trengte å holdes igjen, hun trengte en ekstra dytt.

Forøvrig mener jeg det er sløsing med tid og energi å sitte som voksen og være bitter for at du ikke fikk være ute senere da du var tenåring.

[Trebarnsmor]

Husker en gang da jeg var liten og jeg måtte gå å legge meg, og jeg var ikke trøtt i det hele tatt, og det vart fortsatt lyst ute. Gikk vel i 5 klasse eller noe sånn, og mine venner kom på besøk og lurte på om jeg skulle komme ut å leke. Men mamma sa det kan hun ikke for hun har lagt seg.. De sier vel litt..

←

Sånn er det her i huset også. Mine unger er alltid de første som må inn om kveldene. Nå vet jeg ikke når du måtte legge deg. Men her skal de ihvertfall inn kl. 19.30, og snart 5 klassingen min må være inne 20.30. I ferien er de lenger ute.

Ungene i gaten er så vant med det, at de ringer ikke på heldigvis.

Og mine må legge seg uansett om de sier at de ikke er trøtte i det hele tatt. For det sier de jo alltid, mens de gjesper også.

[Gjest lilletroll]

Jeg støtter alle delene av Mysans innlegg.

←

Jeg også!

Ut i fra det du har skrevet og hvordan du har formulert deg har foreldrene dine gjort riktige vurderinger og opptrådt som flinke foreldre. At du ikke ser det nå betyr bare at du ikke er heeelt voksen ennå..