Har du mistet foreldrene dine?

[Gjest Gjest]

Ble inspirert av tråden om hvilket forhold du har til besteforeldrene dine. Jeg begynte å tenke på en venn som har mistet begge foreldrene sine og hun er ikke 30 enda. Det må føles så inderlig trist. Jeg er veldig glad for å ha mine, unge og friske enda.

[Trebarnsmor]

Jeg mistet min far i 2003. Han tok sitt liv. Har mamma her. Men hun er ganske syk. Og jeg bare forbereder meg på at hun ikke vil leve så veldig mange år.

[Arkana]

Jeg mistet Pappa for snart 2½ år siden, helt plutselig og uventet. Det var fælt å ikke få muligheten til å ta farvel, men samtidig er jeg glad det skjedde raskt og smertefritt i motsetning til dem som må se foreldrene dø av en grusom sykdom. Det var tungt og jeg tenker fremdeles på ham hver eneste dag. Det er så rart å tenke på at jeg faktisk har en bestefar i live fremdeles, men ikke Pappa. Det er trist, men sånn er livet. Vi skal jo alle overleve foreldrene våre, men jeg hadde ikke ventet at det skulle skje så tidlig. Det gjelder å ta godt vare på den tiden vi har med dem vi er glade i, for vi kan miste dem når vi minst venter det.

[Gjest Gjest_Stemor_*]

Pappa døde av kreft i 1991. Jeg var da 26 år.

Jeg synes det var veldig tidlig å miste en forelder da, å det tok sin tid før man kom over det, men man lærer seg å leve med det å.

Dette er jo endel år siden, så nå vil jeg vel si at jeg er vant til å ikke ha en pappa.

Har fortsatt mamma i live.

Samboers pappa døde da hans mor var 3 mnd på vei med samboer. Hans mamma døde for 5 år siden.

Han har aldri visst hvordan det er å ha en pappa, men det var rart når mammaen døde. Da hadde han ikke noen foreldre igjen.

[Gjest *Snart medlem*]

Min far døde da jeg var 11, og selv om det var tungt for meg og min bror som da var 5, var det enda tyngre for min mor som satt igjen som enke bare 36 år gammel. Jeg vet at min mor hadde det følelsesmessig veldig tungt det første året, men hun har hatt det ganske tungt i praksis resten av oppveksten vår. Hun fikk kreft da jeg var 16, og selv om de oppdaget kreften tidlig og fikk fjernet svulsten, var hun nok veldig redd for at jeg og min bror skulle bli foreldreløse da.

Men kreften har ikke kommet tilbake, og hun går jevnlig til kontroll, så jeg regner med at hun ikke skal bli borte med det samme.

[Gjest gjest1]

Faren min døde da jeg var 12. Helt grusomt. Går ikke an å beskrive. Hele verden ble satt på hodet, alt ble kaotisk og vanskelig. Forandret meg veldig og ble fort voksen. Følte også et enormt ansvar for å ta vare på mamma, som satt igjen med to barn. Sørget ikke så mye da, mer nå i ettertid. Måtte jo skåne mamma for mine egen ting, så hun ikke ble mer lei seg...

Huff, nei. Forferdelig. Savner han fortsatt enormt, og særlig fordi jeg hadde et nært og godt forhold til ham, en pappajente - mens mamma alltid har vært reservert og kald. Satt liksom igjen med feil forelder følte jeg en stund, og følte stor skam fordi jeg tenkte sånn.

[Gjest Gjest_anneliane_*]

Jeg mistet begge foreldrene mine da jeg var 18. De døde i trafikkulykke.

Selvfølgelig en grusom tid, men tiden gjør at ting går lettere.

Nå er jeg over 30 og er gift og har svigerforeldre som er snille med meg

[Saeria]

Pappa døde da jeg var 6.

[Armonia]

Mistet mamma for tre år siden, da var jeg 23. Hun døde av kreft. Fikke diagnose i august og døde i mai. Tenker fremdeles på henne hver eneste dag.

[Usikker]

Mor døde fra oss for 4 år siden. Hadde kreft.

Da hun døde var det egentlig en slags lettelse - fordi hun hadde en uverdig slutt.

Derfor var det en lettelse at hun fikk slippe.

Sorgen kommer og går i bølgedaler. Noen ganger så savner jeg henne sånn at jeg begynner å gråte - andre ganger kan jeg være sint på henne. Også ler vi av henne og ting vi "god-ertet" henne for.

Det er jo en naturlig ting at foreldrene skal dø før en selv........... men det er måten det skjer på - og tidspunktet som blir så feil mange ganger. Men - det er en del av livet da.

[Ugla]

Mine foreldre er døde. Savner dem hver dag.

Også svigerforeldrene mine er døde. Savner de også.

[snøfnugg]

Pappa døde da jeg var 16 år. Nå begynner det å bli så mange år siden at minnene har bleknet på et vis. Jeg savner han,men tenker nok ikke på det hver dag.

Det dumme med det er at jeg er blitt veldig redd for å miste mamma, og at jeg av og til får litt dødsangst nå når jeg har fått barn selv.

[Engel]

Jeg mistet faren min i sykdom for 4 1/2 år siden. Og moren min er 74 år og begynner å bli veldig glemsk, skal til legen nå fordi vi begynner å frykte alzeimers.

Det er fryktelig trist å miste foreldrene sine. De har jo alltid vært der. Jeg er "bare" 29 år, og syns det er så altfor tidlig å ikke ha foreldre. Men det er jo en av baksidene når foreldrene får barn sent i livet.

Det jeg syns er aller mest sårt er at gutten min aldri får møte sin morfar, og omvendt.

[Gjest Qlio]

Pappa døde for 1,5 år siden av lungekreft med spredning.

Han fikk det i februar 2003, skulle leve 3-4 mnd... men døde ikke før 16.februar 2005.

Det går ikke en dag uten at jeg tenker på han.

Det hele gikk veldig fort når det først gikk mot slutten.

Det er jævelig å gå slik å vente, men da han døde var ingenting usagt eller ugjort som kunne vært sagt og gjort. I ettertid er det selvsagt masse jeg gjerne både skulle gjort og sagt, men det er ting som har skjedd etterpå. Jeg har født en ny jente, en han bare kjente via hånd mot mage, jeg har sagt opp en jobb og begynt i en ny, vi vurderer å kjøpe hus, Ida snakker jo som en foss og jeg har stadig ting jeg gjerne bare skulle ringt og sjekket opp med han. Men han tar ikke lenger telefonen, han passer ikke lenger barnebarnet sitt, han gir meg ikke lenger noen klem. Jeg har stått på terassen og hyttet med neven og bannet så det lyste mot kirkegården han er gravlagt når jeg har vært i barndomshjemmet, fortvilet over at han ikke lenger var her til å hjelpe meg, Jeg har sittet på grava, og grått så jeg har nesten mistet pusten foran min eldste, nesten sjokkskadde, datter. Jeg har ledd så jeg hikster når jeg tenker på ting vi har gjort. Jeg har ett inderlig savn, det gjør meg til tider melankolsk. Jeg er redd for at mine barn skal oppleve det samme, og jeg føler ett stort tap også på deres vegne. Grava er for langt unna der jeg bor, men i vinter har det ofte brent en gravlykt i hagen. For han er ikke mer i grava enn han er her. Han er her, i hjertet mitt, og der jeg er der er han.

[surgodis]

Mistet pappa da jeg var 14 år.Etter laaaang tids sykeleie.

Har skrevet langt stykke om det på "vi som sørger" delen av forumet.

En annerledes barndom heter det.

[hjertesukka]

Har mistet begge mine foreldre.

[Gjest Gjest_elvira76_*]

Jeg mistet far min da jeg var 18.11 år siden.Jeg er en av dem som ikke savner ham-jeg savner ha en far,en morfar til jentene mine,men den han var savner jeg ikke Høres kanskje litt brutalt ut.

På en måte er det greit at det er slik,det er det jeg er vant med,men skulle ønske jeg savnet han som person,men det gjør jeg ikke

[BMD]

Faren min døde for snart to måneder siden av blodkreft. Vanskelig å beskrive hvordan det føles. Er takknemlig for at det endte så fort og fredelig som det gjorde. Det er det han ville foretrukket.

Tenker på ham stort sett hver dag. Savner ham, tenker på ting vi opplevde sammen, ting der han småirriterte meg, det gode, vennlige ansiktet. Prøver å støtte moren min, som igrunnen klarer seg utrolig bra. Tror det hjelper at vi nesten bare har hyggelige minner. Ikke noe vesentlig usagt og alle tingene hjemme som minner om ham minner oss om noe trygt og godt.

Merker at jeg er ubalansert i følelseslivet - var i bryllup her forleden og gråt som en foss og mistet stemmen i lang tid. Det har jeg aldri opplevd før. Får lettere piggene ut mot dama mi.

Sorgen kommer i bølger. Typisk når noen viser ekstra omtanke eller jeg opplever noe man kan bli rørt av. Ellers går det igrunnen akkurat som før. På en måte venner man seg til det utrolig fort. På en annen måte kommer vel sorgen til å komme i små og store drypp resten av livet.

Endret 2. juli 2006 av BMD

[Gjest uri]

Moren min døde for snart 2,5 år siden. Hun hadde MS, fikk det like etter jeg ble født, og ble verre og verre for hvert år som gikk.. Da hun hadde kjempet i 24 år, ga kroppen opp. Hun døde stille inn mens hun lå og sov. Hjertet var blitt for svakt til å orke å slå mer.

Jeg kommer aldri til å glemme den søndagen, 29 februar, da far ringte og fortalte at hun var død.

Det er den jævligste telefonsamtalen jeg har opplevd.. Helt uventet kom budskapet om at hun var død.. Og hysteriske far, som akkuratt da var alene, og hadde før han ringte meg prøvd å ringe de to andre søstrene mine- uten å få tak i dem. Jeg kan ikke tenke meg hvor fælt han hadde det akkuratt da.

Jeg brøt totalt sammen. Mor skulle jo leve i mange år hun. Skulle se barnebarna sine vokse opp, feire konfirmasjonene dems, bryllup, og ja, kanskje til og med få oldebarn. Hun skulle ikke dø i en alder av 53 år.

Vi kom oss gjennom de neste dagene- sammen. Mye gråt, men også mye latter. Vi mimret så det sto etter..

Det første året tror jeg jeg vil si var kaotisk.. Jeg hadde et humør som svingte skikkelig. Jeg gråt mye, og jeg hadde ikke så mange andre tanker i hodet enn mor og død

Svirret 24/7.

De periodene jeg er skikkelig nedfor, reiser jeg mye til graven. Har aldri likt meg på kirkegårder, men etter mor døde, har jeg funnet ut at det er en flott plass å være på. Jeg finner den indre roen, og der kan jeg gråte om jeg vil, og jeg kan le, og jeg kan snakke med mor.

I begynnelsen var det rart å stå der å snakke, men nå føltes det helt naturlig.

Jeg har lært å leve med det. Jeg sliter til tider. Men prøver å se på det som positivt. Mor var sta, og ga alt. Men hun hadde det vondt. Hele tiden. Jeg har virkelig sett opp til henne og viljestyrken hun hadde.

Hun har det godt nå