Sliten av å være mamma`s psykolog

[Gjest Gjest nå...]

Nå har det seg slik at min mamma bruker meg som en slags "fast-psykolog". Og- jeg blir så sliten/lei meg! Hun sliter med angst, søvnproblemer og er konstant engstelig for et eller annet hun strengt tatt ikke trenger å være engstelig for. Ting som hun burde kunne prate med min far om, blir lesset over på meg....traumer fra barndommen(en vanskelig far, mobbing, foreldrene syke) er det kun jeg som vet om/må håndtere.

Senest julaften, da det ble noe kluss med maten ble hun helt ute av seg(mens jeg prøvde å roe det hele ned; "det er jo ingen krise, Ta det nå med ro", "det har ingenting å si, det ordner vi, vettu!" osv i den stilen), og da "benyttet" hun anledningen til å sette i gang om hvor slem hennes far var da hun var liten, at slike ting utløste raseri, osv osv, og så gråt hun. Bare så jeg hørte, selvsagt. Klart det må ha vært fælt, klart jeg synes synd på henne, men jeg synes tidspunktet for å gå inn på dette er HELT feil. Jeg blir så nedstemt og lei meg. For et par uker siden var det en ny, skikkelig krise som jeg ikke kan gå innpå her. Hvorfor kan hun ikke bare prate med min far? Uff, nei dette ble rotete, men....

[Gjest Gjest]

Har vi samme mor, mon tro? Er i akkurat samme situasjon, og det er utrolig slitsomt. Har dessverre ingen gode raad til deg annet enn aa la det gaa inn det ene og ut det andre.

[Gjest Gjest]

Du er ikke alene om å være mor for din egen mor

[Gjest mela]

Får hun noen slags hjelp? Hvis ikke, burde du snakke med henne om det en gang hun er rolig.

Skjønner at det er slitsomt. Hun tenker sikkert ikke over at det sliter på deg.

[Malia]

Jeg er psykolog for min far, han har ikke så mange venner så da kommer han som regel til meg. Tidvis er det greit, men det kan bli for mye når han begynner med selvmordsprat, at han har hatt lyst til å ta livet av seg og har hagle i kjelleren. Begynte å gråte forrige gang han snakket om det, ble rett og slett for mye for meg, har jo meg selv også liksom. Har foreslått psykolog mange ganger men han vil ikke. Tror ikke han skjønner hva det gjør med meg egentlig.

[Gjest lindamarie76]

Jeg hadde det AKKURAT som deg inntil jeg en dag bestemte meg for at nå er det nok!!! Fra den dagen ble en lettelse. Det er ca 1/2 år siden jeg skjønte at det ikke er min oppgave å være psykolog og at jeg på sikt ville slite meg sånn ut at det ville påvirke livet mitt vesentlig. Jeg har ikke mentalt ansvar for min mor og det sa jeg til henne. Dersom hun har det fælt må hun oppsøke profesjonell hjelp, sa jeg.

Dersom hun begynner nå så sier jeg bare: "mamma, jeg makter ikke dette mer.Det sliter meg fullstendig ut, så nå legger jeg på røret/går jeg".

Første gangen var det helt forferdelig og jeg hadde verdens dårligste samvittighet, men etter en stund gikk det mye bedre og nå går det ganske lett.

Jeg oppfordrer deg til å si fra

[Gjest terapibarn]

Jeg ble brukt som psykolog av min mor i tenårene da hun var fortvilet over ekteskapet med min far, og da snakket hun om at når mine søsken ble så og så gamle så skulle hun skilles. Og så pratet hun om problemer i sexlivet osv. Ikke noe jeg som tenåring følte behov for å vite akkurat. Hun har også i ettertid klaget over ekteskapet, men nå har de vært gift i over 40 år uten at hun har flyttet så jeg har gitt beskjed om at dette gidder jeg ikke å høre på lenger, for hun klager kun til meg, tar ikke opp problemene med min far. Han er ikke grei og det skjønner jeg kan bli vanskelig for henne, men jeg kan ikke ta avgjørelsene for henne. Hun får ta grep selv, hun valgte å ikke skille seg og da får hun leve med sine valg.

[Gjest Gjest]

Det er meg, TS. Takk for fine svar! Mange i samme båt, ser jeg. Det som virkelig er underlig, er at jeg hadde en psykisk sykdom for en del år tilbake, som tok på noe vanvittig. Så argumentet hennes er: "Du "brukte" meg som støtte, derfor kan jeg nå bruke deg som "klagemur"/psykolog". Hadde dette vært en venninne, hadde dette selvsagt vært riktig...men...det blir litt ekkelt når det er mamma.

Når sant skal sies, brukte min far meg som DEN "klagemuren" da jeg var i slutten av tenåra. Alt som var feil i forhold til ALT(bosted, ekteskap, kolleger, naboer) ble øst ut over meg- særlig når jeg og han skulle på tur eller ha det hyggelig. Og jeg bare tok inn alt- først mange år etterpå kom reaksjonen m psykiske problemer.

Kan begynne å lure hva de tenker på. Ikke særlig klokt. Kan aldri i verden forestille meg at andre i min vennekrets måtte være slik støtte for enten far/mor.

[Gjest Gjest_pia_*]

har vært hoggestabbe og psykolog for min mor i årevis men til slutt smalt det! Nå får hun hamle opp med de dårlige dagene sine selv eller bruke min far til å øse frustrasjonen over.

Hadde dårlig samvittighet flere ganger når jeg ikke orket maset og ikke gadd og trøste henne.

Men til slutt så sa jeg at jeg faktisk har et eget liv med masse problemer og bekymringer som jeg må løse uten å jamre meg til henne om det... ble stille da..

skjønner deg veldig godt jeg.

har blitt mor for min egen mor jeg også

[Gjest Gjest]

Jeg er i samme båt som dere. Moren min har snakket om sine private problemer siden jeg var liten. Det var ikke alltid like lett å takle da, men det går mye bedre nå. Må innrømme at jeg nå oppfordrer henne til å snakke med meg, fordi hun ikke har noen andre (foreldrene mine er skilt). Det må også sies at hun har en forholdsvis alvorlig psykisk lidelse, noe som gjør meg mye mer tolerant enn hva jeg ville vært om hun hadde vært "normal".

Det som har begynt å bli slitsomt de siste årene, har vært bestemoren min. Særlig etter at jeg begynte å studere psykologi, tror jeg hun tenkte at jeg var den rette å snakke med. Men saken er at det kan være vanskelig å snakke med sin egen bestemor om alvorlige ting som angår foreldrene og resten av familien. Hun skjønner ikke at jeg settes i en lojalitetskonflikt, og unnskylder "klagingen" si med at hun gir meg en nyttig erfaring fordi jeg skal bli psykolog.

Hvis jeg sier noe om at det er vanskelig for meg å snakke om bestemte ting, begynner hun å gråte, og sier ting som gir meg dårlig samvittighet. Hadde det ikke vært for at hun er så gammel og enke, ville jeg ha satt grenser for lengst. Men den dårlige samvittigheten gnager nesten uansett hva jeg gjør.

[Gjest Gjest]

Åh jeg kjenner meg igjen! Jeg har vært mor for min mor omtrent siden jeg lærte å snakke. Jeg vet bedre hvordan hun føler og reagerer på ting enn hvordan JEG reagerer og føler... Tror det eneste som funker er å si ifra på en direkte (og der å da ubehagelig) måte at nok er nok. Jeg har ikke kommet dit ennå, men nærmer meg med stoooore skritt. Jeg er jo ikke venninna/psykologen hennes...hva er det med disse mødrene da??

[Gjest Gjest]

Det er dessverre alt for mange skakkjørte og trøblede kvinner der ute som er mødre. Mitt råd er at døtre og sønner binder bånd med far, og lager en stabil relasjon med ham isteden.

Det er et paradoks: mødre er de som "alltid" får foreldreretten, og so mdominerer barna, men det er også mødrene som bevisst elle rubevisst er mest ti lskade for barna.

Jeg roper på far og sier: kom deg på banen, barna trenger deg!! Gjennom hele oppveksten og som voksen.

*kvinne med erfaring*

[Gjest splæsj]

Jeg er og i den situasjonen.