Hvor mye er vil villige til å "ofre"

[Gjest Gjest_Undrende_*]

Jeg har bitt meg merke til mange utsagn både på nettet og ute i virkeligheten om hvor mye foreldre er villige til å "ofre"/ sette i bakgrunn for en periode for sine barn, og har kommet fram til følgende hypotese:

Vi er villige til å "ofre" alt for våre barn, inklusive livet, så lenge det ikke går utover fritiden og friheten vår.

Dette hypotesen baseres på kommentarer som f.eks:

1: "aldri i verden om jeg vil slutte å gå på kafébesøk hver tirsdag sammen med vennene mine. Småtten kan sove i vogna".

2: "Hjelpe til med leksene? Skolearbeid er lærernes ansvar, ikke foreldrenes."

3: Sen kveld hos venner? Det gjør ikke noe. "H*n kan sove i bilen på vei hjem, vi kler bare på ham/henne pysjen før vi drar, så går det greit"

4. "Jeg jobber mye overtid, men sørger for å ha kvalitetstid sammen med barnet/barna hver kveld".

pluss mange flere kommentarer!

Stemmer min hypotese? Kjør debatt!

[Azi]

Har aldri hørt noen sier sånt jeg da! Altså så lenge det ikke går utover fritiden og friheten. Og de kommentarene der har jeg heller aldri hørt noen si!

[Gjest Gjesta]

På samme måte som kjærligheten, altså.

Jeg vil gå gjennom ild og vann for deg, Erna! PS: Jeg kommer i morgen, hvis det ikke regner

[tuji]

Jeg synes jeg ofrer litt ganske ofte etter at jeg fikk barn. Det er ikke alltid jeg gjør det med glede, men jeg gjør det. Jeg savner å bare stikke på kafe med venner, å gå en tur om kvelden, sitte oppe ut over natten og se dårlig tv, å ta meg en skikkelig fest uten å tenke på at jeg skal opp tidlig dagen etter.

Men jeg setter mer pris på disse tingene når jeg faktisk får anledningen, og jeg verdsetter samvær med venner mer enn før. Så det er flere sider av saken.

Jeg gjør hva som helst som trengs for at barnet mitt skal ha det bra, men det kan være et stort offer.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Har aldri hørt noen sier sånt jeg da! Altså så lenge det ikke går utover fritiden og friheten. Og de kommentarene der har jeg heller aldri hørt noen si!

←

Jeg har aldri hørt noen si at de ofrer alt unntatt frihet og fritid, dette er min hypotese ut i fra de kommentarer jeg har hørt og handlinger jeg har ovservert, men kommentarene jeg nevnte har jeg hørt både titt og ofte.

Kommentar 1 har jeg bl.a hørt fra en bekjent da hun ble gravid, og jeg kommenterte at da ble det vel slutt på kafébesøkene. Svaret jeg fikk er gjengitt i eks 1.

Kommentar 2 leste jeg på KG senest i dag, i en annen setting riktignok, men den stod der...

Kommentar 3 har jeg hørt fra min manns kusine. Vi hadde bedt dem på middag, men sa at vi forstod om de ikke kunne komme siden det kunne bli litt sent (Etter barnetv-tid). De ankom med poden i pysj klokken 17, da stod maten klar like etter. Vi var ferdige å spise til barnetv. Klokken 8 la vi våre barn, og de dro klokken 01... Dette var en vanlig hverdag!

De fortalte at dette var helt vanlig å gjøre i deres omgangskrets...

Kommentar 4 har stått i diverse ukeblader og aviser med jevne mellomrom i intervjuer av kjente "karrierekvinner" som forteller om hvordan de opplever å kombinere karriere med familieliv.

Jeg reagerer på disse kommentarene/handlingene, og lurer på hvorfor de i det hele tatt får barn når de ønsker å leve sine liv som de gjorde før småtten meldte sin ankomst.

P.s husk at dette er lagt inn på "skråblikk og generaliseringer", da blir det gjerne satt litt på spissen for å få fram et poeng...

[Gjest Gjest]

På samme måte som kjærligheten, altså.

Jeg vil gå gjennom ild og vann for deg, Erna! PS: Jeg kommer i morgen, hvis det ikke regner

←

Jupp, høres ganske kjent ut

[nat26]

De kommentarene har jeg aldri hørt nei

[Gjest gjesta]

Jeg ville ofret livet mitt for barna mine, men jeg slutter ikke å leve selv om jeg har fått barn.

Stor forskjell.

[Gjest Gjest]

De kommentarene har jeg aldri hørt nei

←

Dette er en link til opplevelser folk har hatt med småbarnsforeldre på kafé.

Så lenge noen har opplevd dette, så må det finnes foreldre som har utført handlingene. (så utrolig det enn kan høres)

Her finner du sitatet:

Jeg synes i alle fall at det skal være skolen, og bare skolen, som har ansvaret for at barna lærer, slik at alle kan ha tilnærma like muligheter til å lære. Dvs. vekk med leksene

Og i fjor var det en artikkelserie i VG om "superkvinnen" som sjonglerte familie og karrierer, og da var det flere som sa hvor viktig det var å sette av litt kvalitetstid til barna hver dag.

Her er et annet eksempel på noen som har sett at foreldre setter sine egne behov foran barnas...

Så det er nok ikke bare meg som har sett handlingen og hørt kommentarene...

[Gjest Gjest]

Jeg ville ofret livet mitt for barna mine, men jeg slutter ikke å leve selv om jeg har fått barn.

Stor forskjell.

←

Det er jeg enig i, men det er vel forskjell på å sette noen (ikke alle) av sine behov på vent for en periode, og å slutte å leve?

[Gjest gjest1]

Mie får frem poenget.

I tillegg må jeg si at jeg ikke fatter poenget med å absolutt sitte hjemme og gnu, så lenge det faktisk fungerer greit å ta med seg ungen etc.

Det er vel ikke akkurat noe MÅL å ofre mest mulig.

[Gjest gjesta]

Selvsagt, og det tror jeg også de fleste gjør uten å tenke så mye over det.

1: "aldri i verden om jeg vil slutte å gå på kafébesøk hver tirsdag sammen med vennene mine. Småtten kan sove i vogna".

Hvorfor skal man slutte å gå på kafè dersom man ønsker det? En liten tass har da ikke vondt av å sove i vognen og det er positivt for forelderen å ha samvær med venner.

2: "Hjelpe til med leksene? Skolearbeid er lærernes ansvar, ikke foreldrenes."

Livet endres når man blir foreldre. Å hjelpe sine barn med leksene er en plikt, mener jeg. Foreldre har i høyeste grad ansvar for sine barns læring - sammen med skolen.

3: Sen kveld hos venner? Det gjør ikke noe. "H*n kan sove i bilen på vei hjem, vi kler bare på ham/henne pysjen før vi drar, så går det greit"

Sen kveld hos venner? Ja takk, gjerne. Men jeg foretrakk barnevakt da barna små. Ser ingen grunn til å "ofre" meg ved ikke å gå på f.eks fest en gang iblant.

4. "Jeg jobber mye overtid, men sørger for å ha kvalitetstid sammen med barnet/barna hver kveld".

Jeg er enig i at småbarnstiden er en periode hvor man bør vurdere hvor mye man kan jobbe over uten at det går utover barna. Dette gjelder selvsagt både mor og far. Mange hevder at de ikke har noe valg, jeg mener at man nesten alltid har det - man velger til en viss grad selv hvor mye utgifter man vil ha og dermed også hvor mye penger man må tjene. Når det gjelder den berømmelige tidsklemmen som så mange er fanget i så er det viktig å huske på at man faktisk har et valg - og ja, jeg mener at man bør ofre litt for barna siden man faktisk har valgt selv å få barn.

Poenget mitt er at jeg vil fortsette å leve livet mitt, også etter at jeg er blitt mor. Hadde vel blitt sprø hvis jeg ikke kunne det, og hadde neppe fungert noe særlig som mor eller som partner for mannen min da.

Jeg drar på ferier som er tilrettelagt for barna om sommeren, men tar gjerne en storbyweekend med venninner også i løpet av året. Kunne jo prioritert å bruke de pengene også på en familieferie, men velger altså "ja takk, begge deler". Føler ikke at det gjør meg til veldig god mamma eller veldig dårlig mamma - bare en helt normal mamma som i tillegg til å være mamma også er kjæreste, kollega, venninne osv.

[Gjest Gjest]

Mie får frem poenget.

I tillegg må jeg si at jeg ikke fatter poenget med å absolutt sitte hjemme og gnu, så lenge det faktisk fungerer greit å ta med seg ungen etc.

Det er vel ikke akkurat noe MÅL å ofre mest mulig.

←

Jeg sier ikke at en skal slutte å leve, jeg savner bare "den gylne middelvei".

Hvorfor må det være enten/eller? Det kan da ikke være slik at enten så lever en livet som før, eller så er en hjemme og utsletter seg selv?

Går det ikke an å finne en mellomting?

[Gjest Gjest]

Selvsagt, og det tror jeg også de fleste gjør uten å tenke så mye over det.

Hvorfor skal man slutte å gå på kafè dersom man ønsker det? En liten tass har da ikke vondt av å sove i vognen og det er positivt for forelderen å ha samvær med venner.

←

Selvfølgelig skal en fortsette å gå på kafé, sosialt samvær er viktig. Men hvilken glede har en som forelder av dette kafébesøket når småtten sitter i vogna og skriker, eller raser rudt bordene og hyler.

Kan en da ikke la kafébesøkene bli noe sjeldnere, og heller passe på å dra når småtten ikke behøver være med?

Livet endres når man blir foreldre. Å hjelpe sine barn med leksene er en plikt, mener jeg. Foreldre har i høyeste grad ansvar for sine barns læring - sammen med skolen.

←

Her er vi helt enige! Samarbeid hjem/skole er viktig.

Sen kveld hos venner? Ja takk, gjerne. Men jeg foretrakk barnevakt da barna små. Ser ingen grunn til å "ofre" meg ved ikke å gå på f.eks fest en gang iblant.

←

Igjen enig med deg. Men om du ser på eksemplet jeg ga, så skjønner du kanskje at det er ikke alle som er enige i dette. De tar med seg barna på alle disse sene kveldene, og dette forstår jeg ikke! Jeg har sluttet å be enkelte småbarnsforeldre nettopp av denne grunnen.

Først og fremst p.g.a barna, men også fordi jeg er av den formening at det er godt å bare kunne være voksen av og til.

At samtalene ikke blir avbrutt av et sovetrøtt barn som kommer tuslende: "mamma jeg er tørst..."

Det er greit av og til, men ikke alltid!

Jeg er enig i at småbarnstiden er en periode hvor man bør vurdere hvor mye man kan jobbe over uten at det går utover barna. Dette gjelder selvsagt både mor og far. Mange hevder at de ikke har noe valg, jeg mener at man nesten alltid har det - man velger til en viss grad selv hvor mye utgifter man vil ha og dermed også hvor mye penger man må tjene. Når det gjelder den berømmelige tidsklemmen som så mange er fanget i så er det viktig å huske på at man faktisk har et valg - og ja, jeg mener at man bør ofre litt for barna siden man faktisk har valgt selv å få barn.

Poenget mitt er at jeg vil fortsette å leve livet mitt, også etter at jeg er blitt mor. Hadde vel blitt sprø hvis jeg ikke kunne det, og hadde neppe fungert noe særlig som mor eller som partner for mannen min da.

Jeg drar på ferier som er tilrettelagt for barna om sommeren, men tar gjerne en storbyweekend med venninner også i løpet av året. Kunne jo prioritert å bruke de pengene også på en familieferie, men velger altså "ja takk, begge deler". Føler ikke at det gjør meg til veldig god mamma eller veldig dårlig mamma - bare en helt normal mamma som i tillegg til å være mamma også er kjæreste, kollega, venninne osv.

←

Det er dette jeg mener med mellomting!

At en for en periode kan ta valget om å droppe overtiden.

At en kan ta en lang-weekend sammen med partner og/eller venner, men man behøver ikke å dra 2 uker til syden uten barn når man har kun 3 uker ferie om sommeren. (gjerne de samme som sier at de har så dårlig samvittighet fordi de tilbringer så lite tid sammen med barna)

At en kan fortsette å være et individ, uten å måtte være det 24/7.

[Diktern]

heh.. Det var jeg som skreiv det med "vekk med leksene". Det står jeg for. Jeg mener det er bra om foreldre hjelper ungene med leksene, men siden ikke alle foreldre gjør det, blir det urettferdig. Skal disse ungene lide fordi noen bedrevitere synes at alle foreldre skal "ofre" seg for barna?

Jeg synes en mellomting er bra. Det er klart livet blir annerledes etter at man har fått barn, og man må tilpasse hverdagen deretter. Men samtidig har ingen godt av å bare "leve for ungene" heller.

[Gjest Gjest]

heh.. Det var jeg som skreiv det med "vekk med leksene". Det står jeg for. Jeg mener det er bra om foreldre hjelper ungene med leksene, men siden ikke alle foreldre gjør det, blir det urettferdig. Skal disse ungene lide fordi noen bedrevitere synes at alle foreldre skal "ofre" seg for barna?

←

De som ikke har foreldre som hjelper med leksene har vel ikke vondt av å prøve seg på egen hånd. Man lærer hvertfall ikke mindre av det. Lekser er for å lære, ikke for levere et feilfritt arbeid til læreren neste dag!

Urettferdig for dem som ikke får hjelp av foreldre? Hvorfor ikke utnytte de ressurser man har! Foreldre som er villige til å hjelpe med lekser, vil sikkert spørre, uansett lekser eller ikke, hva ungen har lært og prøve å lære den mer, øve på å lese etc. Skal man innføre forbud om skole- og kunnskap-snakk i heimen også, fordi det er urettferdig for noen?

[Gjest TS]

heh.. Det var jeg som skreiv det med "vekk med leksene". Det står jeg for. Jeg mener det er bra om foreldre hjelper ungene med leksene, men siden ikke alle foreldre gjør det, blir det urettferdig. Skal disse ungene lide fordi noen bedrevitere synes at alle foreldre skal "ofre" seg for barna?

Jeg synes en mellomting er bra. Det er klart livet blir annerledes etter at man har fått barn, og man må tilpasse hverdagen deretter. Men samtidig har ingen godt av å bare "leve for ungene" heller.

←

Det er mye som er urettferdig her i verden, men at noen barn har foreldre som vil hjelpe dem med leksene, mens andre har foreldre som ikke gidder, er vel ikke det verste urettferdigheten jeg har hørt. Dette går det jo an å løse på en veldig enkel måte!

Jeg er som sagt enig i at en mellomting er det optimale. En kan ikke fungere bare som mor/far, en må også være venninne/venn, kjæreste, individ osv.

Men se i avisene... Bare de siste mnd har det vært flere episoder hvor foreldre har tatt med barna på fest. Dette eksempelet er ikke det eneste jeg har sett... Her tok forelderen med seg barnet på restaurant der han drakk seg full. Hva med å skaffe seg barnevakt, eller å la drikkingen vente til en mer passende anledning?

Jeg synes det blir flere og flere slike episoder, og grunnen kan da ikke bare være at vi får høre om flere episoder nå enn tidligere?

[Diktern]

Det er mye som er urettferdig her i verden, men at noen barn har foreldre som vil hjelpe dem med leksene, mens andre har foreldre som ikke gidder, er vel ikke det verste urettferdigheten jeg har hørt.  Dette går det jo an å løse på en veldig enkel måte!

←

Ja, ved å slutte å gi lekser kan dette løses på en veldig enkel måte!

[Gjest Betty Boop]

Vi er villige til å "ofre" alt for våre barn, inklusive livet, så lenge det ikke går utover fritiden og friheten vår.

Stemmer min hypotese?  Kjør debatt! 

←

Jeg satte livet mitt på vent da jeg fikk barn.

Ville ikke risikere å dra ungene mine gjennom flere forhold, alt virker jo så "løst" i dag. Man kan liksom ikke satse på at noe vil holde.

Brukte timer på lekser. Og risikerte fortsatt å bli møtt av en lærer som trodde jeg ga blaffen. Fordi min yngste bare ikke ville!

De fleste hobbyene mine har jeg mer eller mindre glemt.

Et sosialt liv? Hva er det?

Da jeg satte barn til verden følte jeg også at jeg skyldte dem å sette dem i forreste rekke.

Men nå som de er tenåringer regner jeg med å begynne å ta tilbake deler av livet mitt.

Jeg sier ikke at min måte å gjøre ting på er den korrekte. Det var imidlertid den korrekte måten for meg. For jeg angrer ingenting. For et annet menneske kunne dette være helt feil. Og om man ofrer så mye at man mister livsgnisten eller seg selv på kjøpet da har man mindre å tilby barna sine og det blir feil uansett.

En form passer ikke alle. Kanskje vi bare skulle forsøke å bli litt mindre kritiske og respektere hverandres levesett? Foreløpig er det vel ingen av oss som sitter inne med fasiten, selv om mange gjerne tror det.

[Gjest Gjest_sam_*]

Er enig i hva TS skrev i innledningen (har ikke lest alle svarene enda).

Jeg må si at jeg er enig i dine observasjoner og hypoteser.

Jeg har opplevd akkurat den type holdning bl.a. i sammenheng med verv i FAU og i skolemilijøutvalget ved barnas skole. Og jeg må si at den typen holdninger og "likegyldigheter" fra foredlre irriterer vettet av meg.

Man skal elske og ofre seg for sitt barn betingelses løst.

Når det gjelder og ha et liv Utenom barna så er dette FULT mulig man må bare PRIORITERE. Jeg sier ikke at man SKAL være hjemme HELE tiden og BARE leve for barna.

man kan gjøre ting sammen eller for seg selv bare man har ordnet barnevakt og planlegger ting ORDENTLIG videre BEHØVER man IKKE og på død og liv gjøre egne ting mens barna er våkne.

Har man et forhold så KAN far og mor BYTTE på og være hjemme med barna.

Det VIKTIGSTE er UANSETT og VÆRE TILGJENGELIG for barna 24 timer i døgnet 7 dager i uka 52 uker i året.

Svar barna når de spør komme hjem og trøste dem når de trenger det (vis man er ute og handler og bare har barnevakt f.eks).

Barn trenger trygghet og varme, Veiledning og støtte fra OSS som tross alt har satt dem til verden. Det er VÅR jobb og veilde og rette dem på deres vei gjennom livet.

Vi skal gi dem den ballasten de trenger for og klare seg som et voksent og selvstendig inndivid.

Barn er IKKE en ting man kan sette på en KENNEL når man trenger tid for seg selv.

Hvis man ikke er i stand til og ofre seg fult og helt for et barn burde man ikke FÅ et barn. et barn er ikke en PYNTETING som man drar frem når man har behov for det.

Barnet er IKKE der for DEG. DU er der for barnet. DINE behov og FØLELSER kommer i andre rekke IKKE første.

En annen ting er at man LÆRER mye og kanskje mer med barn periodevis og litt lærdom har man ALLE godt av. et eks. er konflikt løsning mellom barn, forskjellen mellom rett og galt (og der har vi alle godt av og få en oppfrisking av og til)

For alt dette får vi som foreldre EN ting igjen og det er Kjærligheten og takknemligheten fra barnet til deg som har hjulpet det og vokse opp og KLARE ting.

De fleste av oss som har barn har opplevd GLEDEN det gir oss når det f.eks sier mamma eller pappa for første gangen. De første skrittene første klemmen og nattakysset du får osv osv.

Kan man forvente MER en dette???

Man kan ihvertfall IKKE FORLANGE mer enn disse små og STORE gledene barna gir oss. Det barna gir oss som foreldre gir de oss betingelsesløst og uten forbehold.

Skal VI da sette forbehold ovenfor dem som gir oss SÅ mye UTEN forbehold......

mvh

sam