Hva er personlig?

[Gjest Gjest]

Jeg fikk nylig høre av ei venninne at jeg ikke var åpen eller snakket om personlige ting. Det ble sagt i en noe presset situasjon hvor hun nok følte at hun hadde fortalt litt vel mye om ting, og også var uenig (?) i mine tilbakemeldinger.

Men jeg føler for min egen del det er feil å bli "beskyldt" for å være lite/ikke personlig eller åpen. Vi har kjent hverandre i mange år, og jeg har da fortalt både om forelskelser/forhold (ikke i detaljer om sexliv o.l, dessuten har jeg nok hatt en tendens til å "mestre" usikre forhold bra i motsetning til endel andre jenter og kan dermed virke kynisk), relasjoner og problemer med relasjoner til andre (familie, studiekamerater, venenr), tanker jeg har hatt, og jeg har alltid pleid å svare det som føles naturlig for meg når vi har diskutert ulike saker. Tror jeg da, jeg oppfatter meg selv som ærlig og kan være dumt direkte, men holder også litt tilbake når jeg føler man er veldig forskjellige, det kan vel være der noe av "feilen" ligger.

På grunn av situasjonen dette ble sagt i, har jeg resonnert meg fram til at noe av det jeg ikke er personlig om er egne problemer. Og at dette er det viktigste/eneste som "gjelder" for denne venninna når det er snakk om å være åpen. Men for det første mener jeg selv at jeg har snakket om ting jeg har hatt på hjertet (se over). Ikke alt, men jeg er nok også en person som ser litt analytisk på ting før jeg tar dem opp med andre - jeg prøver enten å løse problemet eller i hvert fall se det litt på avstand først, så det er nok sant at jeg ikke er veldig åpen sammenliknet med endel andre. Sånn er jeg, og jeg lever helt fint med det, så jeg synes ikke det er så galt. Jeg har vel heller ikke hatt noen større problemer de siste årene, bortsett fra en periode med lav selvtillit/depresjon fordi jeg ikke hadde jobb og bodde langt fra nettverket mitt. Dette HAR jeg snakket med henne om. Kroppslige detaljer og helse har jeg IKKE behov for å snakke med andre om.

Venninna mi har nok i (mye) større grad enn meg hatt behov for å snakke om bekymringer og problemer - også når det har vært langt unna noen løsning på disse, slik at noen problemer blir gjentatt i det "uendelige", andre finner hun selvsagt en løsning på. Jeg har noen ganger syntes det blir for mye av slike repetive problemer, men for det meste har det ikke plaget meg, vennskapet har hatt andre ting å by på også, og det å lytte og prøve å støtte er jo også viktig (altså i utgangspunktet ikke noe problem for meg).

Nok om det. ER det slik at jeg ikke er åpen eller personlig utfra beskrivelsen min av meg selv? Er det hovedsaklig å dele alskens uløselige problemer (og detaljer om problemer, gjerne kroppslige også, uten at man vil ha råd, bare snakke, og samtidig hele tiden vise at man er ubekvem med å snakke om det?) som er å være personlig?

Kan man ikke være personlig på andre måter, i mitt tilfelle ser jeg det som personlig å snakke om egne erfaringer og refleksjoner over erfaringer, at man er ærlig, i tillegg til at man selvsagt deler mer private "direkte" tanker og problemer ved behov. Jeg tar meg i å tenke at venninna mi og jeg definerer personlig forskjellig - det hun legger i ordet ville jeg kanskje tolket som privat?

Jeg ble i hvert fall såret over å bli kalt lite åpen og upersonlig

[Gjest -gammel venninne -]

Enig med deg i skillet mellom personlig og privat. Tror du har tolket henne riktig: Hun har plutselig oppdaget at hun har fortalt for mye, og føler at styrkeforholdet er i ubalanse. Derfor føler hun behov for å vite noe privat om deg, for å oppveie det. Ikke la det plage deg, du vil bare føle deg ubekvem hvis du åpner deg uten å være komfortabel med det. @

Jeg hadde en venninne som var ekstremt uleverende - og forventet det samme tilbake. Det vennskapet skar seg, og nå er jeg sjeleglad for alt jeg ikke fortalte, og angrer masse på mye jeg fortalte.

[Cognizance]

Jeg ble i hvert fall såret over å bli kalt lite åpen og upersonlig 

←

Tja. En begynnelse kan jo være å skifte adressat på innlegget over og rette det til venninna di. Men du er kansje ikke komfortabel å prate med henne om disse tingene.

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Tja. En begynnelse kan jo være å skifte adressat på innlegget over og rette det til venninna di. Men du er kansje ikke komfortabel å prate med henne om disse tingene.

←

Tro meg, det har jeg gjort. Men hun er ikke enig. Derfor synes jeg det er greit å høre med andre om det er jeg som er på bærtur eller ikke.

[Cognizance]

Jaok. Da tenker jeg at dette handler mer om henne enn om deg. Hva er det hos henne som gjør at ho synes det er så viktig at du skal prate om disse tingene?

[Gjest Gjest]

Tja, nå ser jeg det jo fra min synsvinkel, så jeg har ikke noe fasitsvar. Men jeg tror gjesten over her har et poeng i det med styrkeforhold. Det føltes sikkert kjipt for henne å bli bevisst på at hun kanskje fortalte mer enn hun føler seg vel med, noe som kanskje blir ekstra følsomt ettersom jeg ikke snakker like mye om sånt, og fordi det tildels er ting hun faktisk sliter med. Det var nok også ha vært noe jeg sa - jeg antydet at det til tider kan slite litt å høre og høre og høre om sånt som den andre ikke ønsker eller tildels takler tilbakemeldinger på. Dette sa jeg riktignok uten at jeg ville legge opp til at hun skulle føle seg ukomfortabel eller at jeg ikke vil/tåler å høre om hva venner sliter med (les: jeg prøvde å være vennlig og imøtekommende), men det ble kanskje oppfattet sånn. Så i kombinasjon med det hun åpenbart selv hadde tenkt på (som beskrevet over), følte hun seg kanskje litt trengt opp i et hjørne; det var kanskje derfor hun sa det først...

Men hun har nå stått på sitt etterpå også, at jeg aldri har vært personlig (noe jeg ikke ser som noe gjennomgående problem hos meg, men det er ikke alltid lett å se sin egen rolle fullt og helt, da. Men jeg mener jeg er som beskrevet i startinnlegget). Jeg vet ikke jeg, kanskje hun hadde følt seg mer trygg på meg om jeg hadde hatt/delt like mange problemer med henne som hun med meg - at det er en måte å vite hvor man har hverandre på. Hun er ikke en person som ville brukt slike ting mot meg, i dette tilfellet tror jeg kanskje det dreier seg mer om selvtillit og tillit til andre (meg?)... Vi kom nå i hvert fall rimelig skeivt ut av dette her...