Traumer og foreldre

[Gjest Gjest]

Det er veldig mange i dette forumet som sier de har problemer i dag på grunn av forhold i oppveksten, eller klager på de som er eldre.

Hva er det egentlig det dreier seg om - var foreldregenerasjonen vår så forferdelig ? Er det fordi kontrastene er så store fra vår egen barndom eller ungdom til verden i dag ? Lurer på hva våre barn vil si når de blir voksne sånn som vi stresser av gårde og ikke har tid til noen ting - setter ungene bort i dagmamma, barnehage, fritidsaktiviteter, kjøpepress, tidspress osv.

Mine foreldre var strengere enn jeg er med egne barn i dag, men det har jeg da "vokst fra" for å si det litt enkelt.

[Gjest Gjest]

Jeg vokste opp med en psykotisk mor... Jeg sliter skikkelig nå når jeg er blitt voksen...på den tiden skulle sånne ting ikke snakkes om...derfor innhenter fortiden meg nå.

[Gjest Gjest_ts]

Får du snakket om det nå når du er blitt voksen da ?

[Gjest Grønn Frosk]

Jeg tror ikke det er pga at så mange her har hatt dårlig oppvekst, eller at tallenen er så mye høyere enn før. Jeg tror det har mye mer med at dette er ett internettforum, vi er helt anonyme. Det gir oss en mulighet til å fortelle om såre oppleveles, klage litt, være sinte på våre foreldre uten at noen egentlig vet hvem vi er. Våre foreldre hadde ikke tilgangen til internett. De måtte være mer opptatt av å holde maska, selv om de kanskje hadde det forferdelig vanskelig hjemme selv.

[Gjest Gjest]

Det er klare tall som viser økning i psykiske forstyrrelser, borderline, emosjonelt ustabile, spiseforstyrrelser, selvskading osv som er en direkte følge av omsorgssvikt og problemer i hjemmet.

Denne trenden har økt kraftig fra slutten av 70 tallet og fremover.

Tror de aller fleset som jobber innen psykriatri kjenner til dette.

F.eks deprimert alenemor, alkoholisert far.

[Gjest splæsj]

Er det så mange som sier det, da? Det har jeg ikke lagt merke til.

Det kan tenkes at det er lettere å snakke om slikt over nett enn man ville gjort til venner.

[Gjest Gjest_ts]

Flere som gir uttrykk for det enn jeg hadde forventet. Jobber ikke innen psykiatrien og har egenlig ikke et veldig godt grunnlag for å si at ting har blitt veldig mye verre. Men det virker sånn i noen av diskusjonene her inne. Man får tro at det er lettere å klage litt ekstra når ingen vet hvem du er. Hvis veldig mange i dagens samfunn er så negativt preget avv sin oppvekst da blir jeg litt forbauset. Enten er folk velidg flinke til å holde fasaden eller så har de rett og slett blitt voksne...

[Gjest Gjest]

Flere som gir uttrykk for det enn jeg hadde forventet. Jobber ikke innen psykiatrien og har egenlig ikke et veldig godt grunnlag for å si at ting har blitt veldig mye verre. Men det virker sånn i noen av diskusjonene her inne. Man får tro at det er lettere å klage litt ekstra når ingen vet hvem du er. Hvis veldig mange i dagens samfunn er så negativt preget avv sin oppvekst da blir jeg litt forbauset. Enten er folk velidg flinke til å holde fasaden eller så har de rett og slett blitt voksne...

←

Dagens samfunn trenger da ikke være preget av det selv om folk har det vondt inni seg.

Leste en gang, tror det var i psykologipensum, hat folk født etter 1970 har mye større sjanse for å utvikle depresjoner i løpet av livet enn dem født før, vet ikke hvorfor. Selvsagt kan de være noe bias her, økt fokus osv men det kan jo være noe i det også. Mer ensomhet og selvopptatthet istedet for fellesskap er en teori.

[Usikker]

Er det mye mer nå enn før da?

Er det ikke bare det at i dag snakker vi mer om det - vi er mer opplyste, at mange ting ikke er tabu-belagte lenger?

Personlig så sliter jeg med ting jeg opplevde i barndommen - hvordan mor forholdt seg til meg. Men idag kan jeg tydelig se at hennes oppførsel også var preget av hennes oppvekst - og hva hun opplevde i barndommen sin. Ergo kan jeg spore mine problemer tilbake til mormor. Og når jeg samtidig vet at mormor sin mor døde da mormor var spedbarn - og at mormor vokste opp på barnehjem...........ja, da er det plutselig oldemoren min sin "skyld" da......... :klø:

Jeg tror faktisk at p.g.a. alt vi vet i dag - så "virker det som" om det er flere som sliter med slike problemer............... Og ja - det er nok også lettere å snakke om dette anonymt (på nettet) enn med venner/søsken.

[Gjest Gjest_trådstarter]

Personlig så sliter jeg med ting jeg opplevde i barndommen - hvordan mor forholdt seg til meg.  Men idag kan jeg tydelig se at hennes oppførsel også var preget av hennes oppvekst - og hva hun opplevde i barndommen sin.    Ergo kan jeg spore mine problemer tilbake til mormor.  Og når jeg samtidig vet at mormor sin mor døde da mormor var spedbarn - og at mormor vokste opp på barnehjem...........ja, da er det plutselig oldemoren min sin "skyld" da.........  :klø:

←

Trist at du sliter med sånt, håper du har noen gode ting å veie det opp med

Alt forandrer seg jo hele tida, jeg synes det er så vanskelig å sette ting opp mot hverandre når de har utspilt seg på så ulike tidspunkter.

Det er kanskje mange som sliter fordi de ser bakover og ikke fremover i tid, eller på den personen de er i dag - i den samtiden vi lever i nå. Skal ikke forsøke å være hobbypsykolog her, men er vi muligens for lite fornøyde med oss selv ? Altså selvopptatt på en feil / negativ / selvdestruktiv måte ?

Eller velger vi å "skylde på" andre fremfor å tenke gjennom og stå for den personen man faktisk er ?

[Gjest Gjesta]

Jeg synes jeg har hatt det bra jeg, og har ingen traumer forsåvidt. men jeg ble slått av mine foreldre, og har en mor med litt av et temperament som alltid lot det gå utover meg. om hun hadde en dårlig dag så var jeg hakkekylling den dagen, og det gikk alltid på det psykiske.

men ellers har jeg hatt det veldig bra i min oppvekst

[Gjest 60-tallet]

Jeg har ikke så veldig med traumer nå lenger, men jeg har ikke noe forhold til mine foreldre lengre heller.

Min oppvekst var ikke god av forskjellige årsaker og det preget livet mitt en stund, det hjalp å komme seg langt hjemmefra og få andre perspektiv på livet.

Jeg ser jo det at mine foreldres måte å oppdra oss barna på er et resultat av den måten de selv ble oppdratt på. Men jeg vil ikke unnskylde dem av den grunn, for jeg har klart å bryte det negative oppdragelsesmønsteret og de var voksne mennesker med samme mulighet som meg. De burde også vært i stand til å bryte med sine foreldres måte å oppdra ungene på.

Men de tok ikke det valget, de bare sa at sånn hadde de det som barn og at de hadde ikke tatt skade av det.

Det er nok ikke flere som har problemer med barndommen sin i dag enn før, men det er nok riktig at det er flere som prater om det nå.

[Carrot]

Det er veldig mange i dette forumet som sier de har problemer i dag på grunn av forhold i oppveksten, eller klager på de som er eldre.

Hva er det egentlig det dreier seg om  -  var foreldregenerasjonen vår så forferdelig ?

←

Om mine foreldre var forferdelige? Nei de gjorde nok som de mente var best ut fra sine forutsetninger på linje med andre den gang - men så var også barneoppdragelse et tema med helt annet innhold enn i dag...

Om jeg lider under min oppvekst i dag?

- nei ikke lider - men jeg har tatt med meg en mengde minner jeg ikke vil mine unger skal måtte ta med seg i sin oppvekst for å si det slik..

Når det gjelder å snakke om det... Det er ingen hemmelighet blandt mine gode venner at jeg ikke er overbegeistret for mine foreldre liksom, kan ikke si at mamma er min beste venn osv som mange andre gjør.. Og ikke vet jeg vel om jeg mener det er sunt heller.. å være bestevenn med sin mor mener jeg...

Det jeg derimot vet helt sikkert er at å være en tydelig og trygg forelder er viktig, det var ikke mine foreldre..

Jeg har et godt forhold til mine barn - de vet jeg er der som en trygghet og en tydelig voksen som alltid vil gi dem veiledning og støtte, de behøver ikke være usikker i forhold til meg som forelder og det er vel den viktigste positive lærdom min oppvekst har gitt meg.. Foruten styrken til å klare meg selv, til å komme dit jeg ønsker for egen maskin og til å stole helt og fult på et fåtall mennsker men omgi meg med mange venner og sørge for et stort sosialt nettverk for meg selv og mine barn..

Samt å finne den perfekte plass å bo slik at de kan vokse opp i trygge omgivelser - slik hundremeterskogen har...