Angående flytting av barn

[Far til 2]

Det har vært en hektisk debatt i en annentråd mht samvær/omsorg/flytting/vold, og en hel masse annet etter et samlivsbrudd. Delevis basert på at TS ikke kunne eller ønsket å legge frem all informasjon om saken på nettet. Men også fordi det var grunn til å sette spørsmålstegn ved noe av det som hadde skjedd i forkant etterkant av samlivsbruddet.

Uansett hva vi måtte mene om den eller andre saker som involverer barn og flytting fra en forelder til en annen, synes det som om lovverket igjen spiller falitt når det gjelder barns muligheter.

Jeg kan langt på vei forstå at flytting over lange avstander er uønsket av den forelderen som blir sittende. Ofte er også barn skeptisk til å flytte langt hvis de hadde hatt kunskap om konsekvensene. Men flytting over kortere avstander bør være mulig.

Hva er årsaken til at det er så vanskelig å ivareta barns behov for samvær/omsorg ? Det er utvilsomt tilfeller der barn både ønsker og har godt av flytting. På samme måte som det er massevis av tilfeller der dette ikke er ønskelig.

Basis for spørsmålet er naturligvis at i mitt tilfelle ønsket ikke barnevernet engang å undersøke problemene som barna signaliserte. Barnevernet tok aldri kontakt med bostedsforelder på annen måte enn at det ble sendt et brev om bekjymringsmeldingen, men at saken var henlagt. Alle tilbakemeldinger gikk på at jeg som samværsforelder var "vanskelig". Mekler sa med klar tale at mor vil få omsorgen selv om barna har vært utsatt for "problemer". Hun var på alle mulige måter mer interesert i å støtte mors ønske enn å se hvilke problemer barna ble utsatt for.

Jeg ser ikke bort ifra at jeg kan ha problemer med å ordlegge meg og derfor ikke bli tatt seriøst. Dette er naturligvis MITT problem, men påstandene og bevisene som kunne legges frem var såpass klare at de i det minste burde blitt vurdert. Barnevernet ga meg isteden kjeft for at jeg i det hele tatt hadde samlet inn bevisene (f.eks. video). Hele tiden ble det antydet at jeg som forelder var mindre verd enn tidligere bostedsforelder. Det hele endte med at helsesøster på skolen måtte gripe inn for at barna skulle få et minimum av trygghet, og som enkelte vet bor barna nå hos meg.

Men hvorfor skal det være tilnærmet UMULIG for et barn å bytte bostedsforelder etter et samlivsbrudd. I vårt tilfelle bor vi innen samme skolekrets og barna bruker bare 4-5 minutter å sykle mellom oss foreldre. Likevel har myndighetene lagt lista ekstremt høyt for de barn som ønsker en endring av bosituasjonen.

Lovverket er med andre ord laget for å ivareta foreldrene mer enn barna, og dette gjelder like mye samværsforeldre som bostedsforeldre. Foreldrenes frihet til å bestemme, selv om det ikke er barnets beste, er så høyt prioritert av myndighetene at selv ikke en rettsak skal kunne endre på dette i mange tilfeller.

Ofte har bostedsforeldre en enorm makt når det gjelder f.eks. bosted. Praksis tilsier at det skal utrolig sterke beviser til for å bedre situasjonen for de barn som utsettes for omsorgssvikt. Og når det ikke er ønskelig å se bevisene får barna et stort problem i fortsettelsen.

Utgangspunktet med å ha en A-forelder og en B-forelder er sterkt medvirkende til at barns behov blir så dårlig ivaretatt. Så lenge det ikke er likeverdighet mellom de to forskjellige foreldrerollene vil vi nødvendigvis oppleve maktmisbruk som er basert på subjektive verdier, økonomi, fritid, karriere og konflikter med ex'en basert på helt andre kriterier enn barnets beste.

Når politikere og andre maktmenesker gjør sitt ytterste for å unngå likeverd etter et samlivsbrudd, vil vi få utslag som beviselig ikke er barnets beste.

Det er tragisk at ikke myndighetene kan sette seg ned og gjøre en skikkelig job som setter fokuset på barnet, men beviser desverre at barnet er av underordnet betydning ved et samlivsbrudd.