"Kommuniklasjonssperre"

[*melis*]

Jeg har vært forelsket i en fyr mer eller mindre i 4 år nå (Han er 23, jeg er 20). På denne tiden har jeg knapt snakket med ham, men likevel vil ikke følelsene forsvinne, og nå har han nettopp fått seg dame. Grunnen til at jeg ikke har snakket så mye med ham, er at jeg rett og slett føler at vi har et komplisert ”forhold” til hverandre, som jeg ikke helt kan forklare. Saken er i alle fall den at foreldrene våre er venner og to ganger har vi vært på ferie sammen med familiene våre og en annen familie som er felles bekjente. På disse feriene har jeg snakket relativt lite med ham, men mer med broren hans og våre felles bekjente (Men siste ferien snakket jeg en del med ham en kveld). Jeg vet at han er litt sjenert, og jeg vet også at denne dama som han nettopp har fått er hans første.

For å gjøre en lang historie kort, så hadde vi etter den første ferien mye blikkontakt både under ferien og etter at vi kom hjem (vi bor begge i den samme bygda). I alle fall følte jeg det slik. Når jeg så på ham kunne han holde blikket mitt lenge, og vi kunne ha blikkontakt i mange sekunder, uten at noen av oss sa noe. (Når jeg møtte ham på butikken, når han kjørte forbi meg osv.) Noen ganger smilte han også, og jeg syntes tydelig at han virket anspent når jeg var i nærheten. (Selv om jeg i ettertid har tenkt tanken på at jeg kanskje overtolket det hele pga. at jeg var så forelsket)

Jeg tok kontakt med ham ute på byen en gang og da virket han ivrig og glad for at jeg kom bort til ham, men bortsett fra dette ble det aldri noe mer enn et hei i ny og ne.

For over et år siden ble jeg sjekket opp av en av våre felles bekjente. Vi fikk en del kontakt (jeg og vår felles bekjent) og etter hvert ble jeg forelsket i han og vi fikk et slags ”forhold” som jeg ikke vil gå videre inn på, noe jeg er ganske sikker på at X visste om. På et eller annet tidspunkt (følte jeg) at blikkontakten dabbet av og jeg følte også at han ble mer overlegen, selv om han aldri var uhøflig. Jeg prøvde noen ganger å ta kontakt med ham på byen men hver gang var han alltid kortfattet og jeg følte ikke at han var noe videre interessert i å snakke med meg. Dette var også (en stund) etter at jeg fikk høre fra bestevenninnen min at hun hadde snakket med ham en gang de var på et felles vorspiel og han og en kompis (som jeg gikk i klasse med på barneskolen) hadde fortalt henne at de syntes det var vanskelig å bli kjent med meg, og at det var synd siden jeg var en søt jente. Noen måneder etter dette (mens jeg fremdeles hadde et slags forhold til han andre) når jeg møtte ham på byen drog jeg ham med meg ut og fortalte ham at jeg ikke mente å være overlegen eller noe sånt og at jeg syntes han var en grei gutt. (Tamt, jeg vet, men jeg var full og prøvde å hinte til at jeg likte ham godt). Da sa han bare at han syntes det hadde vært gøy å bli kjent med meg på ferie, og at han ikke mente at jeg var overlegen.

Siden dette har det vært litt blandede signaler fra den kanten. Noen ganger når jeg møter ham bare hilser han vanlig, mens andre ganger smiler han stort og virker glad for å se meg og jeg har merket mange ganger på byen at han ser på meg fra avstand (akkurat som om han studerer meg, uten at det egentlig er noe som tyder på at han glaner fordi han liker det han ser). Nå har vi begynt å jobbe for det samme firmaet (sommerjobb) og jeg støter stadig borti ham. Vi hilser alltid, men bortsett fra det er det akkurat som om det er en slags sperre som gjør at vi ikke greier å kommunisere sammen. Selv om jeg ikke kjenner ham så veldig godt så vet jeg at vi har mye til felles og jeg tror faktisk at vi er veldig like, så det burde ikke være noe i veien for at vi skulle finne tonen. Broren hans er også veldig lett å snakke med og vi har en god tone.

Det jeg lurer på da er hvorfor det er så vanskelig å få kontakt med ham.

Jeg trodde lenge at det var pga meg og følelsene mine for ham, men etterhvert har jeg kommet frem til at det også må være ham. Han har jo fått seg dame, og jeg har ingen planer om å ødelegge noe, men det hadde jo vært gøy å bli kjent med ham (vi har også en del felles bekjente). Noen som har opplevd noe lignende, eller som har en mening om hva som kan ligge bak denne ”kommunikasjonssperren”? Kan det være fordi han vet at jeg er forelsket i ham og derfor holder litt avstand?

[Gjest Gjest]

Har vært gjennom noe lignende. Var kjempeforelska i en gutt i klassen men var så opptatt av å tolke signaler og lese han at jeg ikke klarte være meg selv og slappe av. I ettertid kan jeg se 1000 signaler han sendte på at han var interessert. vi snakket sammen i gåter og forbi hverandre, og hadde nok også en slags kommunikasjonssperre. Etter en stund virket det som han dabbet av og jeg fikk senere vite gjennom felles kjente at han hadde vært veldig forelska men at han ga opp etter en stund. Jeg har i ettertid tenkt at vi nok på mange måter manglet kjemi selv om vi var forelska i hverandre, finner liksom ingen andre forklaringer på det.

[*melis*]

Har vært gjennom noe lignende. Var kjempeforelska i en gutt i klassen men var så opptatt av å tolke signaler og lese han at jeg ikke klarte være meg selv og slappe av. I ettertid kan jeg se 1000 signaler han sendte på at han var interessert. vi snakket sammen i gåter og forbi hverandre, og hadde nok også en slags kommunikasjonssperre. Etter en stund virket det som han dabbet av og jeg fikk senere vite gjennom felles kjente at han hadde vært veldig forelska men at han ga opp etter en stund. Jeg har i ettertid tenkt at vi nok på mange måter manglet kjemi selv om vi var forelska i hverandre, finner liksom ingen andre forklaringer på det.

←

Takk for svar. Var mye fornuftig i dette, selv om jeg ikke helt tør å bare konkludere med at det er fordi vi begge har vært forelsket i hverandre at det er sånn. (Selv om jeg noen ganger har vært ganske sikker på at han har vært interessert han også) Kjenner i alle fall veldig godt igjen det første du skriver, med all tolkingen av signaler som ødelegger for kommunikasjonen. Men uansett så har jo han dame nå, og etter at jeg fant ut det har jeg klart å slappe av mye mer rundt ham. Det var vel også først da jeg merket at det ikke bare er jeg som virker som jeg har problemer med å oppføre meg 100% normalt i hans nærvær.

[Gjest Gjest]

Det er vel forelskelsen som gjør det litt vanskelig...

Hadde en flørt når jeg var 20, han var 25... Jeg var ganske uerfaren og usikker på meg selv, ble derfor bare teit når jeg snakket med han... Overleste enkelte signaler, trodde ikke på det i det neste... Er ikke enkelt dette her... (Trøsten er vel at det blir bedre når man blir eldre, men hjelper lite akkurat nå )

For oss ødla jeg nok mye med usikkerheten min, kanskje det du har gjort her også siden han har funnet seg ei ny dame.

Vil nok ta litt tid å få et naturlig forhold til denne gutten, du er vel litt avhengig av at forelskelsen går over... Men lykke til...

[*melis*]

Det er vel forelskelsen som gjør det litt vanskelig...

Hadde en flørt når jeg var 20, han var 25... Jeg var ganske uerfaren og usikker på meg selv, ble derfor bare teit når jeg snakket med han... Overleste enkelte signaler, trodde ikke på det i det neste... Er ikke enkelt dette her... (Trøsten er vel at det blir bedre når man blir eldre, men hjelper lite akkurat nå  )

For oss ødla jeg nok mye med usikkerheten min, kanskje det du har gjort her også siden han har funnet seg ei ny dame.

Vil nok ta litt tid å få et naturlig forhold til denne gutten, du er vel litt avhengig av at forelskelsen går over... Men lykke til...

←

Tror nok usikkerheten min har ødelagt mye ja, men samtidig så er det jo alltid jeg som har tatt kontakt med ham (mens han har sagt til bestevenninna mi at jeg er vanskelig å bli kjent med, ironisk egentlig). Likevel så føler jeg meg nå mye mer avslappet rundt ham, og tror ikke (uten å vite det sikkert) at jeg sender ut noen spesielle signaler som skulle tilsi at jeg er forelsket i ham.

Men det kan jo være at denne tidligere usikkerheten har gjort at han ikke helt vet hvor han har meg, og at vi derfor får et anstrengt forhold.

[Gjest Gjest]

Ja, disse følelsene gjør gjerne ting litt vanskeligere...

Du får bare prøve å prate med han, egentlig hadde det nok hjulpet og snakke skikkelig ut. Men litt pinlig å begynne med det når man egentlig ikke kjenner hverandre...

Finn ut om han er interessert i noe, kanskje begynne med det. Blir han litt ivrig glemmer han nok å være sjenert. Så blir det nok greiere når dere begge skjønner at dere kun ønsker å være venner?