Råd om unnvikelsesmanøvre?

[Cata]

På oppfordring fra en gjest i tråden om "Tillitsfulle barn" så starter jeg en egen tråd om temaet "hvordan unnvike andres barn på en skånsom måte".

Saken er at jeg ikke er spesielt glad i barn, -spesielt små barn, og altfor kontaktsøkende småtasser synes jeg er rett og slett plagsomt.

For å utdype dette litt:

• når jeg sitter på kafé så setter jeg ikke pris på at et minimenneske kikker over bordkanten og absolutt vil "snakke" når jeg sitter og betrakter folkelivet eller leser en avis, -spesielt ikke hvis mini'en ikke engang har lært å snakke
  
• går jeg en søndagstur så blir jeg sånn passe ille berørt dersom en liten en i barnevogn begynner å hyle "Heia, heia, heia, heia..." osv. etter meg. Kjenner jeg foreldrene er det selvsagt greit, da hei'er jeg tilbake, men jeg synes ikke det er det minste moro å heie på en ett-og-et halvtåring i barnevogn som jeg ikke kjenner i det hele tatt
  
• jeg liker ikke å sitte på tog eller fly og kjenne ett par ivrige Cherroxstøvler sparke meg i korsryggen i alt fra en til tre timer
  
• ....og jeg liker ikke at stolte nybakte mødre plasserer deres håpefulle i fanget på "Tante Cata". Resultatet blir som oftest at den lille blir vettskremt av den ukjente fremmede og begynner å hyle og jeg tror jeg og ungen blir omtrent like svette og stressa.
  

Det siste tilfellet har jeg lært meg å takle. Jeg sørger for å si fra til mine venner i god tid før ammetåka setter inn om hvordan jeg reagerer, og de vet dermed at "verdens skjønneste unge" ikke bør plasseres i mitt fang. Dette takler de som regel greit siden de har fått informasjon i forkant.

"Cherrox-støvlene" kan jeg be pent om å holde opp og håpe at de enten hører etter, eller at den voksne ledsageren ikke tar det ille opp og tar hånd om sin håpefulle i stedet for å skjelle ut ufølsomme meg.

Men hva i allverden gjør jeg i de andre tilfellene der det er totalt fremmede barn som helt uten grunn klenger seg innpå? Jeg kan jo ikke be dem dra et visst sted. Det ville for det første være uhøflig, og for det annet ville jeg få minst en sint forelder på nakken. Løsningen er selvsagt å overse dem, hvilket jeg da også gjør etter beste evne. Men jeg føler meg ikke spesielt hyggelig da heller.

Så kjære småbarnsmødre - hvordan skal jeg avvise deres kontaktsøkende barn på en måte som er mest mulig skånsom for både ungene, meg selv og dere?

[Gjest Gjest]

Overse ungen. Eller si fra til mammaen at du ikke er interessert. Jeg har en skau med unger, men jeg går ikke rundt og innbilder meg at hele verden liker dem like godt som meg.

[Gjest gjest1]

Veldig bra innlegg!

Var på cafe med to gravide venninner for noen uker siden; og jeg klarte meg betraktelig lengre enn de De overså og himlet med øynene over det lille "vidunderet" ved nabobordet rimelig kjapt, mens jeg forsøkte i det lengste å smile

Er veldig vanskelig det med fremmede unger. Har ingen råd dessverre, men ville bare gi deg en for et bra innlegg

Kjente barn er det jo lettere med. Jeg snudde meg demonstrativt og surt da min venninnes sønn (plassert på min venninnes skuldre i anledning konsert) for n'te gang sparket meg i min hvitkledde genser-rygg... Beklageligvis er ikke moren av de skarpeste, så hun FORTSATTE gjennom hele kvelden å gå stadig nærmere meg til tross for at jeg flyttet meg fremover

[Gjest Gjest]

Beklageligvis er ikke moren av de skarpeste, så hun FORTSATTE gjennom hele kvelden å gå stadig nærmere meg til tross for at jeg flyttet meg fremover

←

Du må da si i fra hvis det plager deg - er ikke sikkert hun la merke til det en gang.

[Gjest Gjest]

Bra tråd Cata, men pinglete overskrift.

Det du skriver i innlegget hadde funket mye bedre som overskrift: "hvordan unnvike andres barn på en skånsom måte"

--

Vil jeg ha bråk eller vil jeg ha bråk?

[Gjest Gjest]

Hva gjør man med ukjente unger som begynner å stille spørsmål til en hvis en feks står i kø i butikken?

Er ikke alle de direkte spørsmålene man alltid har lyst til å svare på mens andres ører står på stilker.

Er nesten så jeg har lyst til å dytte et eple i kjeften på dem.

[Gjest gjesta]

[*] når jeg sitter på kafé så setter jeg ikke pris på at et minimenneske kikker over bordkanten og absolutt vil "snakke" når jeg sitter og betrakter folkelivet eller leser en avis, -spesielt ikke hvis mini'en ikke engang har lært å snakke

[*] går jeg en søndagstur så blir jeg sånn passe ille berørt dersom en liten en i barnevogn begynner å hyle "Heia, heia, heia, heia..." osv. etter meg. Kjenner jeg foreldrene er det selvsagt greit, da hei'er jeg tilbake, men jeg synes ikke det er det minste moro å heie på en ett-og-et halvtåring i barnevogn som jeg ikke kjenner i det hele tatt

←

Hvis jeg går en tur, kan jeg ikke si at det er så irriterende. Har jeg lyst, svarer jeg "hei" og det var det, for man går jo videre uten å ta følge med barnevognmennekset om man ikke kjenner det. Har jeg ikke lyst, overser jeg det bare. Men nå bor jeg i en storby, kanskje det er verre å gjøre noe slikt på landet.

På kafe vil jeg bare sagt: "Nå må jeg lese avisa mi. Hvor er mammaen eller pappaen din da?"

Har egentlig aldri vært noe problem.

[Gjest Gjest]

Tja. Hvis man synes andre mennesker - små eller store - er så veldig plagsomme - kanskje man bare skal holde seg inne?

[Klips]

Så kjære småbarnsmødre - hvordan skal jeg avvise deres kontaktsøkende barn på en måte som er mest mulig skånsom for både ungene, meg selv og dere?

←

Tror du bare får prøve å overse det, jeg, Cata.

Barna får ikke varige men om du bare ser en annen vei.

Endret 20. juni 2006 av Klips

[Klips]

[*] jeg liker ikke å sitte på tog eller fly og kjenne ett par ivrige Cherroxstøvler sparke meg i korsryggen i alt fra en til tre timer

←

Det skjønner jeg godt. Det liker ikke jeg heller.

De fleste foreldre prøver nok å gjøre barna sine så tålelige som mulig, men det tar tid. Kanskje legger man ikke merke til sparkingen i setet foran, kanskje har man der og da valget mellom sparking de forhåpentlig går lei av snart og illskrik i en halvtime. For sånn er det noen ganger, selv om barnet var verdens mest veloppdragne uken før.

Likevel må vi av og til bevege oss utendørs med dem.

Endret 20. juni 2006 av Klips

[Cata]

Tja. Hvis man synes andre mennesker - små eller store - er så veldig plagsomme - kanskje man bare skal holde seg inne?

←

Nei hvorfor det? Det er ikke jeg som har satt de små, plagsomme til verden.

Jeg lar dem være i fred så da kan de la meg være i fred . Setter jeg meg ved et kafébord der det allerede sitter en småttis, så avfinner jeg meg med at det kan bli litt støy og klasking av skjeer. Setter jeg meg ved et tomt bord, så håper jeg på fred og ro.

Vanskeligere enn det burde det ikke være.

Endret 20. juni 2006 av Cata

[Cata]

Bra tråd Cata, men pinglete overskrift.

Det du skriver i innlegget hadde funket mye bedre som overskrift: "hvordan unnvike andres barn på en skånsom måte"

--

Vil jeg ha bråk eller vil jeg ha bråk?

←

Du vil ha bråk!

Jeg var ikke i det kreative bråkehjørnet da jeg skrev tittelen, så den ble som den ble....

Dessuten er ikke innlegget utelukkende skrevet for å lage bråk, selv om jeg er klar over at jeg lanserer politisk ukorrekte synspunkter. Jeg synes oppriktig at små masekopper er slitsomme, og har tatt konsekvensen av det ved ikke å få noen selv. Barn jeg kjenner kan jeg forholde meg til, for der synes jeg jeg kan si fra til foreldrene dersom det går over alle støvleskaft, men fremmede barn er og blir et problem i så måte, for jeg synes det burde være unødvendig å be foreldrene "holde sine små i ørene".

Ser jo her inne at de fleste som svarer faktisk innser at vi andre ikke nødvendigvis ønsker nærkontakt med deres små, og det er bra. Men jeg har vært borti ganske mange foreldre ute i "det offentlige rom" som mener at deres små har "lov" til å mase og bråke så mye de vil uten at det reageres.

[Gjest Gjest]

Tja. Hvis man synes andre mennesker - små eller store - er så veldig plagsomme - kanskje man bare skal holde seg inne?

←

Hvorfor det?

[Tiit]

Jeg ser sånn på det at vi mennesker inngår i sosiale felleskap/kontekster, og må forholde oss til at folk er forskjellige - både de store og de små. Det nytter liksom ikke å melde seg ut av verden.

Du får bare sørge for å gi tydelige budskap til verden, om hvordan du ønsker å ha det. Vil du sitte i fred, så får du si det. Både til barnet og den voksne. Så får de tåle deg og at du sier det, og så får du tåle å føle deg avvisende. Det er din følelse. Det er slett ikke sikkert de tenker slik om deg.

Egentlig syns jeg det høres mest ut som om du har problemer med dine egne reaskjoner på de tilbakemeldingene du gir. Men det er mulig at jeg leser mer mellom linjene nå enn det som står der.

[Klips]

Nei hvorfor det? Det er ikke jeg som har satt de små, plagsomme til verden.

Jeg lar dem være i fred så da kan de la meg være i fred . Setter jeg meg ved et kafébord der det allerede sitter en småttis, så avfinner jeg meg med at det kan bli litt støy og klasking av skjeer. Setter jeg meg ved et tomt bord, så håper jeg på fred og ro.

Vanskeligere enn det burde det ikke være.

←

Vel, som sagt så kommer ikke disse små ferdigprogrammert sånn som man vil ha dem. Og man kan heller ikke ferdigprogrammere dem til å oppføre seg på kafe uten å ta dem med på kafe. Kanskje er man mer opptatt av å lære dem "Ikke smøre isen utover bordet" enn "Ikke si hei til noen" akkurat den dagen

Jeg synes ikke det virker som noen her tar anstøt av at du ikke liker andres barn, Cata. Tror det er ganske mange av oss som har barn selv også som ikke nødvendigvis digger alle andres barn. Og vi tar oss heller ikke fryktelig nær av at ikke alle andre synes våre barn er det mest fantastiske i verden. Selv ikke mødre er så naive, såvidt jeg vet.

Endret 20. juni 2006 av Klips

[Cata]

Egentlig syns jeg det høres mest ut som om du har problemer med dine egne reaskjoner på de tilbakemeldingene du gir. Men det er mulig at jeg leser mer mellom linjene nå enn det som står der.

←

Tvertimot. Du har lest nettopp det som står på linjene, for dilemmaet mitt er at jeg ikke kan fordra å være avvisende, selv om jeg vil være i fred.

Hadde det vært så enkelt at jeg hadde fått meg til å si: "Forsvinn, jeg vil være i fred", så hadde det ikke vært noe problem.

Endret 20. juni 2006 av Cata

[Klips]

Vel, da er alternativet ditt altså å bare overse det.

Jeg skjønner ikke helt hva for slags andre løsninger du ventet å få på dette problemet?

:klø:

[Gjest Embla s]

Jeg er litt forskjellig fra deg, for jeg liker stort sett barn. Men likevel kan jeg også bli litt svett hvis fremmede barn kommer og stiller seg opp for kontakt hvis jeg f.eks sitter på kafè. Men hvis du overser dem tar de som regel hintet - min erfaring er at barn syns det er kjedelig å snakke til noen som overser dem eller ikke smiler/er vennlige.

Barn som roper hei fra passerende barnevogn er vel rimelig greit å overse? Bare unngå blikkontakt med dem og lat som du ikke hører! Tror neppe de stolte foreldre vil gå inn i en depresjon, legge deg for hat eller få resten av dagen ødelagt fordi om du ikke "ser" barnet deres.

Ang flyseter så er vel de fleste enig med deg i at det er fryktelig irriterende med unger som sparker i seteryggen/lugger/tar i håret med klissete fingre osv. Og ekstra irriterende er det med foreldre som lar de holde på Jeg syns heldigvis stort sett foreldre er flinke til å be barna sine slutte å "sparke damen i ryggen" og akkurat slike ting går det vel an å si fra om på en høflig måte? (eventuelt ta feigingvarianten og si HØYT til sidemannen: "Au, barnet bak oss sitter og sparker meg i ryggen".).

[Gjest Camelia]

Småunger som enda ikke snakker, synes jeg er uproblematiske. Står de med snørrenesa oppå kanten av cafébordet, er det jo bare å si "hei" og så overse dem. Da forsvinner de fort.

Den litt eldre sorten, derimot, fra 3-4 og opp til langt opp i barneskolen, der finnes det en del eksemplarer som bare må snakke med fremmede. Skravle og spørre og grave. En sjelden gang synes jeg det er greit. Noen sånne kreaturer kan faktisk være sjarmerende. Men som oftest gidder jeg ikke innlede lange samtaler med fremmede unger, og unngår det uten større problemer, uten å måtte være uhøflig verken mot unger eller foreldre.

Jeg har et par unger selv, som av og til finner ut at de skal snakke med damen i flysetet bak oss, f.eks. Jeg merker temmelig fort om vedkommende synes det er bare hyggelig, eller om hun helst vil være i fred. Jeg er kjapp med å stoppe "samtalen" dersom jeg skjønner at vedkommende synes det er plagsomt, lar dem evt. skravle en liten stund dersom vedkommende følger opp samtalen. Men sørger alltid for å avrunde kontakten innen rimelighetens grenser.

Det tar nemlig litt tid for disse små å lære slike kjøreregler. Jeg har da heller ikke lyst til å lære ungene mine at de i utgangspunktet ikke skal ta kontakt med folk. Setter pris på at de blir sosiale og åpne. Det de derimot må lære, er å tolke folks signaler. Og det greier de ikke før de er ganske store.

Min konklusjon blir dermed at du får sende tydelige signaler (svare kort på første henvendelse, så unngå øyekontakt, dukke ned i avis/bok, se ut vinduet, snakke med noen andre), så vil jeg tro at de aller fleste foreldre vi ta hintet og hindre avkommet i å plage deg.

Gjør de ikke det, finner du sikkert på noe å si med et smil som vil avverge kontakt, uten at noen får sår på sjela.

[Gjest Gjest]

Vel, da er alternativet ditt altså å bare overse det.

Jeg skjønner ikke helt hva for slags andre løsninger du ventet å få på dette problemet?

:klø:

←

Jeg skjønner spørsmålet veldig godt! Det er ikke så lett å vite hvordan man skal kommunisere med forskjellige typer mennesker. Er man ikke vant med barn, så blir det nærmest som et fremmed språk. Da syns jeg det er lurt å spørre folk som kan dette språket om råd

Jeg kan heller ikke å kommunisere med barn, så jeg følger ivrig med på hvordan man kan avvise masete skrikerunger på vennligst mulig måte.