argh!

[Gjest Gjest]

Jeg har vært borte noen år i forbindelse med studier, men er hjemme for sommeren pga jobb. Bruker å være hjemme i feriene ellers også.

Problemet er at jeg har så dårlig samvittighet fordi jeg mistrives sånn med å bo hjemme. Jeg vet pappa har gledd jeg sånn til at jeg skulle komme hjem, og at han ikke vet hva godt han kan gjøre for meg. Problemet er at vi er så ulike av natur (selv om vi nok er ganske like innomellom også). Jeg synes f.eks at å vaske bad og kjøkken er naturlig. Her er det sikkert ikke vasket på månedsvis, for det ser ikke ut. Jeg vet at jeg kunne gjort det, men det blir en prinsippsak. Har alltid vært den som stiller opp og fikser for pappa, så nå er det nok. Nå setter jeg ned foten. Han skjemms litt over det selv, og sier han skal ta det når han får tid. Men det virker liksom ikke som han ser det selv.

En annen ting er at han er einstøing. Han har nesten ikke venner, og de han har er bare harrye og alkoholisert.

Og han drikker selv en del i helgene. Da sover han lenge, og blir gjerne litt gretten. Ofte kan han bli krass i stemmen og nesten kjefte uten grunn.

Siden han ikke har så mange venner vil han alltid være med og gå tur eller kjøpe is. Det er jo kjempekoselig, men noen ganger føler jeg som om jeg er ute på luftetur med han nesten. Uff.. nå fikk jeg dårlig samvittighet.

Fordi han er verden snilleste. Han stiller opp uansett hva jeg ber om, og jeg vet at han gjør så godt han kan. Jeg vet vi ungene betyr alt for han. Da mener jeg ALT. Og det føles litt kvelende. Jeg vil han skal finne seg en dame så han slipper å sitte alene hjemme vær nyttårsaften og drikke seg dritings...Det fortjener han ikke...

Har prøvd å snakke med han flere ganger. Og jeg vet han har tenkt mye på det selv også. Mistenker han for å ha sosialfobi eller ett eller annet...

Han har alltid hatt sin stolthet i at vi ungene heller er hjemme hos han enn hos vår mor. Så det er så vondt å komme hjem etter å ha vært mye borte, og så er jeg så irritert og sint hele tiden. Det er ikke meningen, men jeg er drit lei hele greia...

[Gjest gjest1]

Kanskje faren din er deprimert og ensom?

Hvis jeg hadde vært deg hadde jeg droppet "prinsipp"-sakene og stilt opp litt for han, hjulpet han med huset og sånne ting, for du sier selv at han stiller opp for deg uansett. Du sier at nå er det nok, og at du setter ned foten. Jeg får ikke helt tak på hva det er faren din gjør som er så galt? Han vasker ikke bra nok, vennene hans er harry og han drikker i helgene? Dessuten er han veldig glad for å se deg, og har lyst til å være litt sammen med deg og gå tur? Hvorfor er du irritert, egentlig?

[Gjest gjest1]

Det er vel litt normalt å merke at man irriterer seg over foreldrene, spesiellt om man har bodd borte en stund. Synes du skal feie prinsippene vekk og nyte sommeren sammen med faren din. Vist han stiller opp for deg alltid, så synes jeg ikke det å vaske badet og kjøkkenet er så veldig mye å gjøre jeg da Det å ha sommeren sammen med faren din er jo ikke sikkert du kommer til å gjøre i mage år frem over. Nyt dagen i dag som om den var den siste

[yvoesp]

Kanskje faren din er deprimert og ensom?

Hvis jeg hadde vært deg hadde jeg droppet "prinsipp"-sakene og stilt opp litt for han, hjulpet han med huset og sånne ting, for du sier selv at han stiller opp for deg uansett. Du sier at nå er det nok, og at du setter ned foten. Jeg får ikke helt tak på hva det er faren din gjør som er så galt? Han vasker ikke bra nok, vennene hans er harry og han drikker i helgene? Dessuten er han veldig glad for å se deg, og har lyst til å være litt sammen med deg og gå tur?

←